Baktunge og arrogante

Paris-Nice – årets første store sykkelritt er i gang. “Rittet mot solen” har møtt regn og vind, og er på vei inn i det vakre Massif Central-området, før Provence venter – forhåpentligvis med sol og skikkelig vår. Derav navnet – reisen mot sol og varme. 160 ryttere fordelt på 20 lag deltar, og kom til start etter en tung prosess. Hver og en truet med sanksjoner av UCI (det internasjonale sykkelforbundet) fordi de turte å stille til start. Utestengelse i 6 mnd. og 10.000 euro i bot pr. rytter, i tillegg til straffer for lagene og det franske sykkelforbundet.

UCI har med sine handlinger gitt enda et bidrag til sykkelsportens selvmord. Hvis man sitter høyt, kan det bli alvorlige konsekvenser når man sager av grenen man sitter på. Årsaken til krisen er konflikten mellom arrangøren ASO (Amaury Sport Organization) og UCI, som har spisset seg etter flere års uenighet.

ASO er en del av den franske mediagruppen EPA(Editions Philippe Amaury), og en av idrettens mektigste organisasjoner. De arrangerer mange av de store sykkelrittene, som Tour de France, Paris-Roubaix, Liege-Baston-Liege, La Fleche Wallone, Paris-Nice, Paris-Tours, Tour de L`Avenir. I tillegg til ørkenrallyet Paris-Dakar, Paris Maraton og French Open i golf bl.a. Konsernet eier også avisen Le Parisienne og den store sportsavisen L`Equipe. På arrangementsdelen omsettes det for over en milliard norsk kroner. Det eier altså den desidert viktigste merkevaren i internasjonal sykkelsport – Tour de France. Det eneste sykkelarrangement som samler interesse fra de idrettsinteresserte langt utenfor syklingens sfærer.

Hva konflikten dreier seg om? To ting. UCI opprettet for noen år siden Pro Tour, som etter min mening var en meget positiv nyvinning for sykkelsporten. Som alle organisatoriske endringer var det problemer i starten. Men, intensjonene var gode. For å skape økt interesse ønsket man å samle de beste i flest mulig ritt. En syklingens Champions League. 20 lag ble invitert til å delta, og det ble stilt strenge krav både til økonomisk soliditet og etikk, ikke minst knyttet til antidpoingarbeide. Lagene forpliktet seg innenfor et tidsperspektiv på fire år. I 2007 var de 27 viktigste rittene på Pro Tour-kalenderen, hvor de 20 lagene automatisk fikk starte. I tillegg ble det delt ut noen ytterst få wild-cards. Pro Tour skapte virkelig større interesse, og en heving av nivået. Det blir gjerne bedre når de beste møter hverandre ofte. Det ble også, selvfølgelig, et enda større skille mellom de beste lagene og de andre. Lag og ritt som havnet utenfor Pro Tour fikk ekstra utfordringer relatert til finansiering av sin virksomhet.

Så begynte stridighetene. ASO mente at det manglet mye dynamikk i Pro Tour. Uansett hvor dårlig lagene presterte ville de beholde sin plass i øverste divisjon i fire år. Sammenlignet med fotball, var ikke det holdbart – der rykker lag opp og ned. Den motivasjonen burde også være tilstede for de ambisiøse lagene på vei opp, mente ASO. Men, UCI med den egenrådige presidenten Hein Verbrugghen viste til de profesjonelle USA-idrettene, som NBA, NHL og NFL der vandring opp og ned ikke er en realitet.

I tillegg har ASO i mange år ergret seg over UCI`s manglende grep i kampen mot doping. Hein Verbruggen har ledet en organisasjon som har vært mer opptatt av opprettholde en glansbildefasade og bedre finansene enn å kjempe mot juks og fanteri i idretten. Hver gang idretten møtte alvorlige dopinganklager hadde Verbrugghen tendens til å stikke hodet i sanden. Så forsvant han for noen år siden, sparket oppover til visepresidentvervet i mektige IOC.

ASO skaper en fantastisk interesse for sykling ved Tour de France. De er selvfølgelig stolte av sitt arrangement. De har selv bygget det opp, uten bidrag fra UCI. Og, nå er rittets omdømme sterkt svekket gjennom dopingskandalene de siste årene. Floyd Landis fra 2006, der Oscar Pereiro Sio først ble kåret til vinner 15.oktober året etter. Og, Michael Rasmussen som ble sparket ut av rittet i fjor med den gule trøya på grunn av løgn og fanteri. Ekstra ille var det at en annen av de store favorittene -Aleksandr Vinokourov testet positivt under rittet, og hele Astana-laget fikk marsjordre av ASO.

Astana har status som Pro Tour-lag også i 2008, og UCI har stått på at laget skal få delta i de store rittene i år. Men, ASO står på at de selv må få invitere de lagene de vil til sine egne arrangementer. Jeg forstår franskmennene godt. Du inviterer ikke de som har rundstjålet din egen bolig til 50-årsdagen din. Selv om Astana og UCI kan hevde at Astana har ryddet i sitt bo. ASO står på sitt, og kommer ikke til å fire.

I tråd med meldingen om at Astana ikke ville bli invitert til Tour de France, ble de heller ikke invitert til Paris-Nice. UCI hevdet at også det franske laget Cofidis ikke fullførte fjorårets Tour de France på grunn av dopingsaken med Christian Moreni. Forskjellen var dog den at Cofidis selv valgte å trekke seg. Astana ble sparket på hodet ut.

For å løse saken har mange ønsket å bringe inn idrettens egen voldgifsdomstol CAS(Court of Arbitration for Sport), men de mener selv at de ikke sitter på verken nok dokumentasjon eller fullmakter til å handle i saken.

Profflagene avgjorde endelig det hele, da de sist fredag i en avstemning ble flertall for å gå i mot UCI, og truslene om sanksjoner. Hvilket ikke bedret humøret til UCI-president Pat McQuaid.

Der sitter de to mektige på begge sider av gjerdet og hyler til hverandre. ASO med rittene av verdi i sin portefølje, og et UCI total på knærne. De vet at hvis sanksjoner gjennomføres vil ASO kunne kanselere årets Tour de France. Hvilket sannsynligvis vil legge den profesjonelle sykkelsporten død for flere år. Hvilke sponsorer vil betale millioner for manglende eksponering?

ASO har i årevis hatt et horn i siden til UCI på grunn av organisasjonens manglende vilje i kampen mot doping. UCI liker å markere makt som den øverste organisasjon i hierarkiet. De har 100% resultatansvar for at sporten utvikles etter idrettens etiske retningslinjer. Da har de også 100% ansvar for all dopingdritten i sporten. De kan systemforklare hvor mye de vil, det er bare å fraskrive seg ansvar.

Det kan umulig vært noen overraskelse for UCI at Vinokourov ble tatt i doping. Ei heller at Andrei Kaschekin ble tatt i en utenfor-konkurranse-test i Tyrkia like etter Touren. Hadde UCI gjort jobben sin hadde begge allerede høsten før fått reisepass. Under Spania Rundt i september-06 begynte de to å herje vilt med konkurrentene i Pyreneene. UCI har som rutine å komme uanmeldt til noen av lagene hver morgen for blodtester. Foran en avgjørende fjelletappe var det Astana`s tur. Men, begge de to var forsvunnet. Allerede reist til start var meldingen. Mangfoldige timer før flagget ble senket. Hvem gjør det? Alle seriøse ryttere hviler så lenge de kan på hotellrommet. Jeg var klar over situasjonen og ringte daværende norske sykkelpresident Erik Årethun, og anmodet ham om å ta forseelsen opp på den kommende UCI-kongressen. Det er mulig det ble gjort, men i vanlig baktung stil fra de mektiges side skjedde intet. “La oss bevare sportens omdømme for enhver pris”. Det er jo også en kjensgjerning at nesten alle de store dopingsavsløringene i sykkelsporten de siste ti årene skyldes utmerket spaningsarbeide fra n
arkopolitiet, og ikke UCI`s antidopingarbeide.

Men, at de arrogante franskmenn og de baktunge UCI-folkene ikke kan sette seg ned ved et forhandlingsbord omgående er vanskelig å forstå. Som Fabio Cancellara sa det søndag – skjer det ikke noe i løpet av de neste 14 dagene kan ubotelig skade for sporten være skjedd.

Det var et taktisk bom fra UCI`s side å true rytterne med sanksjoner. De er ikke skyld i striden. De utfører bare samvittighetsfullt oppdragene fra sine arbeidsgivere.

Hva jeg tror? UCI våger ikke å gjennomføre sine trusler – verken mot ryttere, ASO eller det franske sykkelforbundet. De vil komme ut av saken sterkt svekket. I mellomtiden hylder vi Thor Hushovd for hans sterke og offensive kjøring i rittet mot solen. Synd det ikke er prolog i årets Tour de France. Men, etappeseire vil han slåss om.