«Oksen fra Grimstad» er i god utvikling i oppkjøringen til årets Frankrike rundt.

Som alltid tok han en pause hjemme i Grimstad etter vårklassikerne som endte med Paris-Roubaix. Klassikerne ble ingen suksess, men han hadde flere oppløftene resultater i forkant. Paris-Nice i mars var det første solide tegnet på at Thor har noe på gang. Seier i prologen, flere dager i gult, seier i poengtrøyen og stor kjørestyrke er overbevisende i et prestisjefullt etapperitt som Paris-Nice.

Tradisjonen tro brukte han «Dunkerque fire dagers» som den første konkurransen til å komme i gang igjen etter rittpausen. Thor har tradisjon for å bruke rittet som innledningpå oppkjøringen til Tour de France. I Dunkerque ble fasiten en andreplass, og seier på tredje etappe. Begge gangene i en avslutning hvor hele feltet kom samlet til mål. Dermed ble det en best mulig start på veien mot «le grand depart» som starter lørdag5. juli i Brest.

Nå er han tilbake i Katalonia rundt, og han følger dermed oppskriften fra tidligere år hvor han har vært i storform i Tour de France.

I fjor gikk Thor bort fra tidligere erfaringer og ville prøve noe nytt. Han valgte å følge konkurrenter som Robbie McEwen og Alessandro Petacchi, som begge kjørte Giro d’Italia som en del av oppkjøringen til Frankrike rundt.

Da Touren startet stod Thor på startstreken uten en eneste seier. For en sprinter å stå på startstreken til årets viktigste mål uten en seier, er som å ha blitt utsatt for en forbannelse.

Thor hadde en eneste seier i fjorårets sesong, og en lang liste med andre- og tredjeplasser. Andreplassene karakteriserte han selv som «stang ut». Trass i at «stang ut» i denne sammenheng handler om de små centimeterne som skiller første- fra andreplass, så blir gjentatte slike andreplasser til mange meter i en rytters hode, om den negative tendensen varer lenge nok.

Thor fikk sin seier i fjorårets Tour, men han var sannsynligvis ikke i den formen vi har sett han fra i tidligere Tour de France-deltakelser.

Nå er Thor tilbakemed sitt gamle program, som han vet han har lykkes med tidligere for å komme i form til juli. Har han funnet tilbake vinnerformen?

Det å finne formen er nemlig et puslespill som selv de mest erfarne idrettsmenn og -kvinner aldri har noen fasit på. Det som lykkes et år, trenger ikke nødvendigvis å lykkes et annet år. Alle vinnere i idretten prøver og feiler i søken etter den perfekte oppkjøringen.

Men det er sannsynligvis lurt å gå tilbake til et program som har gitt god uttelling på formen tidligere, når et forsøk på noe annet ikke gav suksess.

Derfor er det godt å se at Thor er tilbake i Katalonia, og det er godt å vite at veien videre til Touren går via Dauphine Libéré og Norgesmesterskapet. Slik som han pleier.

Rytmen og periodiseringen i forhold til konkurransen og treningsperioder har en viktig effekt på den fysisk formen. I sykkelfeltet snakker alle om «godfølelsen i beina». Det kan oversettes til om muskulaturen kjennes myk eller hard, og om det er den ønskede kraften i beina.

For en sprinter, som må kjempe en brutal kamp om posisjoner, og som må beregne akkurat det rette sekundet å åpne spurten, er også den psykiske formen viktig. Hos sprinterne kommer den psykiske godfølelsen kun gjennom gjentatte førsteplasser.

I tillegg skal laget fungere. Thor mistet før årets sesong «kiwien» Julian Dean. Bohemen fra New Zeeland har trukket Thor frem til noen av hans største bragder på sykkelsetet. At Dean og Hushovd var et «winning team» har de bevist flere ganger de årene Dean syklet for Credit Agricole. Dean signerte før årets sesong for det fremadstormende amerikanske Slipstream-laget. Credit Agricole signerte engelskmannen Jeremy Hunt som en mulig erstatter. Hunt kom fra det havarerte svenske Unibet-laget og har vist evne som en sterk avslutter i sin lange karriere som proffsyklist. Hunt har dessverre ikke overbevist. Derimot har allerede etablerte Credit Agricole-ryttere som franske William Bonnet og australske Marc Renshaw vist at de begynner å takle utfordringen det er å kjempe Thor frem til en best mulig utgangsposisjon før siste sluttspurt. Disse, i tillegg til veteranen Sebastian Hinault, kan utgjøre et slagkraftig lag i spurtene i årets Tour de France.

Thor er som mange andre utøvere, en som fungerer best i medgang. Nå er han inne i den medvinden han trenger for å finne godfølelsen både fysisk og psykisk før Frankrike rundt. Med sine gjentatte seire i årets sesong har Thor et bedre utgangspunkt for suksess i årets store sykkel begivenhet enn vi var vitne til i fjor. Han ser ut til å ha funnet tilbake oppskriften som skal få ham i vinnerform!

Mads!

Torsdag skjedde det igjen i sykkelsporten. Rytterne i Italia rundt nektet å sykle gjennom den planlagte etappen.
Giro-etappen mellom Potenza og Pescichi på 231,6 km ble kuttet ned med over 30 km i forhold til planlagt!

Arrangørene så først for seg en 265 km etappe! Ikke småtteri med tanke på at rytterne allerede hadde seks dager med konkurranser i beina, og 15 dager igjen med blodslit å se frem til…

Hvem sa at det ble jobbet for å gjøre profesjonell sykling mer human..? Arrangørene av Italia rundt har i alle fall ikke fulgt med i timen!

Etter Festina-skandalen i 1998 ble fokus satt på at sporten muligens var i hardeste laget. En ting var at en god del ryttere syklet unaturlig fort, men i tillegg var rittene veldig lange, samtidig med at rytterne måtte konkurrere svært hyppig (ikke uvanlig med over 110 konkurranser i året for en proffsyklist). Det ble satt spørsmål omkring rytternes totale belastning, og om det var mulig å gjennomføre uten kunstig stimuli.

Det var enighet om at maks distanse for etapper i de store etapperittene skulle kuttes ned til ca 200 km, og det skulle ikke være to landeveisritt på en dag.

I tillegg lovet arrangørene at avstanden fra mål og start på etappene til og fra hotellet rytterne var innkvartert skulle være så kort som mulig.

I årets Italia rundt virker det som om arrangørene helt har glemt at det er nye tider og at rytterne også har behov for hvile under etapperitt. Siden første etappen har det vært murring i feltet over lange etapper og lang transport til og fra etappene. Dagene blir lange når de skal kjøre langt for å komme til etappen, så sykle fem – seks timer med konkurranse, for så å skulle ha en ny lang transportetappe i bil for å komme til hotellet. På hotellet skal rytterne dusje, de skal ha massasje, de skal ha tid til å spise og kanskje gjennomgå annen behandling etter velt, vonde rygger eller lignende plager som ofte forekommer i lange etapperitt. Så skal rytterne ha tid til å spise, kanskje på et hotell hvor det tar lang tid å få servert. Klokken blir fort midnatt før rytterne endelig kan komme seg i seng.

Heldigvis eksisterer det en kommunikasjon mellom rytterne og de ulike lagene. De prater sammen og har felles forståelse av hva de skal finne seg i fra ritt arrangørenes side.

Før den sjette etappen i Italia rundt var det den australske spurtkanonen og veteranen Robbie McEwen som tok ansvar og talte rytternes sak overfor arrangørene.
Arrangørene lyttet og tok til fornuften ved å kutte ned over 30 km av etappen. Slik fikk rytterne «bare» 231 km med sykling…

Godt å se at rytterne har mulighet til å kunne ha påvirkning på sin egen tøffe arbeidsdag!

Avgjørelsen ble tatt før start og uten dramatikk. Noen ganger blir slike avgjørelser tatt underveis i etappen mens rytterne demonstrativt sykler sakte i protest. Andre ganger nekter rytterne å starte og blir bare stående når startskuddet går. Ofte til publikums store misnøye og hånlige kommentarer.

En av de mest kjente sykkelstreikene var under Tour de France i 1978. Små byen Valence d`Agen kunne glede seg over målgang i selve Touren. Men det forventningsfulle publikum ble vitne til at sykkelfeltet kom trillende i rolig fart og tillegg stanset 100 meter fra mållinjen. De snøt dermed publikum og byens befolkning for en spennende innspurt om seieren på etappen.

Publikum raste og svarte med å kaste tomater og annet bløtt mot feltet. Rytterne kranglet åpenlyst med rittdirektøren Jaques Goddet og byens borgermester. Aksjonen var varslet kvelden før, men ingen trodde det ville skje. Årsak til rytternes misnøye? En protest mot det umenneskelige programmet rytterne måtte gjennomføre. Pengegriskheten hadde tatt overhånd hos arrangørene. Pågangen fra byer som ønsket å være start- og målsted økte. Ved å ha flere etapper på en dag kunne dermed arrangørene øke rittets inntekter vesentlig på rytternes bekostning. Da spiller det liten rolle om rytterne er enige eller ikke. De blir fort kveget som blir utsatt for egoistiske og uansvarlige ledere, som dessverre dukker opp med jevne mellomrom. Den gang streiket rytterne for at det var satt opp hele tre etapper på en dag!

Tourledelsen mente den gang at de ønsket et umenneskelig sykkelritt. Som det ble sagt, «det er nødvendig med overdrivelser». Rytterrepresentanten og lederer i opprører fra 1978 var Bernard Hinault. Hinault har vunnet Tour de France hele fem ganger. Han var også en rytter som var kjent for å si sin mening. I dag er han ansatt i ASO som er arrangørene av Tour de France. Godt for rytterne at de har en mann innenfor den mektige organisasjonen som har kjent belastningen på kroppen.
Rytterne vant den gang konfrontasjonen. Tour de France ga etter og tre etapper på en dag ble historie. I ettertid har de igjen vist evne til å organisere seg mot de «nødvendige overdrivelsene» som ritt arrangørene ønsker fra dem.

Det er allikevel tankevekkende at arrangørene av Giro d`Italia fremdeles ikke har lært. De må enda minnes på at rytterne bare er mennesker de også…

Mads!

Tiden leger alle sår, også i sykling. Eller kanskje særlig i sykling…

Da Italia rundt-organisasjonen (RSC sports) tidligere i år annonserte hvilke lag de ville invitere til årets Giro d’Italia, som starter kommende lørdag, var tre lag overraskende utelatt fra invitasjonslista. Disse tre lagene var opprinnelig ment å være sikret invitasjon grunnet sin status som Pro Tour-lag. De tre lagene som plutselig stod utenfor det gode selskap var Team High-Road (tidligere T-Mobile), Astana og Thor Hushovds Crédit Agricole.

Begrunnelsen til RSC for ikke å invitere disse lagene var at de ikke viste evne til å prioritere Italia Rundt, ved ikke å sende sine beste ryttere.

For Crédit Agricoles del må dette ha vært en overraskende uttalelse med tanke på at de i fjor sendte sin beste mann, nemlig Thor Hushovd, for å kjempe om etappeseire. Thor vant aldri noen etappe, men han var nære ved og er uansett en populær profil i internasjonal sykkelsammenheng. I 2005 vant Crédit Agricole en etappe med Christoph Le-Mevel, og ble to sammenlagt i lagkonkurransen.

Like overraskende kan det nok ha vært for Team High-Road. De leverte absolutt et godt Italia Rundt i fjor, da de bar den rosa ledertrøyen gjennom italieneren Marco Pinotti. For Astana, derimot, var det vel knapt noen overraskelse, men snarere nok en bekreftelse på at fortiden ikke vil slippe taket på det skandaleombruste laget.
Hvilke grunner som egentlig ligger bak Giroens argumentasjon for å ikke invitere disse lagene kan være flere enn det de opprinnelig sa.

Jeg tror det ligger noe mer enn bare påstanden om at disse lagene ikke er motivert for innsats i Italia Rundt.
Bak ligger blant annet maktkampen mellom Det internasjonale sykkel forbundet (UCI) og de tre store rittarrangørene bak Tour de France (ASO), Italia rundt (RSC) og Spania rundt (Unipublic). De tre «uheldige» lagene har ledere som har argumentert sterkt for Pro Touren, og valgt UCIs side i den fremdeles brennhete maktkampen som råder i internasjonal sykkelsport.

Sykkelmiljøet er ikke større enn at alle har en oversikt over hvilken side du står på om du er modig nok til å uttale deg. Særlig Roger Legeay (direktør i Crédit Agricole) og Bob Stapelton (direktør i High-Road) har uttalt seg for en internasjonal toppliga som Pro Touren. De har arbeidet i kulissene for å samle Pro Tour-lagene til fordel for videre satsning på den internasjonale toppligaen.

Når det nå viser seg at UCI likevel ikke har den makten og kontrollen de burde ha, så kan det straffe seg å stå på den tapende side i konflikten. Konsekvensen for High-Road, Crédit Agricole og Astana ble at de ikke fikk invitasjon til å være med i de mektige arrangørers prestisjefulle sykkelritt.

UCI ser ikke ut til å ha den nødvendige myndigheten til å styre etter lover og regler. I en slik situasjon gjelder det å være på «god fot» med de rette kontaktene, som i dette tilfelle er de mektige rittarrangørene. Men tiden leger de fleste sår i sykkelsporten, og det tok kun noen uker før det amerikanskregistrerte laget, Team High-Road, likevel fikk invitasjon til å delta i det gode selskap rundt Italia.

Kanskje innså RSC at det ikke var så dumt å invitere det største amerikanske sykkellaget likevel. USA er tross alt et viktig marked og laget har potensial til å kunne etablere seg som et storlag for fremtiden. Når High-Road i tillegg garanterte at de ville sende et stjernespekket mannskap til Giroen, så kom innbydelsen til laget som huser det norske talentet Edvald Boasson Hagen.

Mer overraskende og kontroversielt er det at Astana for få dager siden fikk invitasjon. Invitasjonen kom etter at det lille og knapt kjente Italienske kontinental laget, NGC-Medical-OTC Idustria Porte, takket nei til innbydelsen. Hva som ligger bak denne avgjørelsen kan en foreløpig bare spekulere i. Men at et lite lag, som trenger publisitet, plutselig sier nei til deltagelse i et av verdens viktigste etapperitt må kunne sies å være overraskende…!

Astana satt ved starten av året uten invitasjon til verken Giroen, Touren eller Vueltaen. Argumentet var, og er, lagets dårlig rykte og fortid. Etter hvert som sesongen har utviklet seg har Astana-laget vunnet mange sykkelritt. De har vist overbevisende styrke og har blant annet seier i California rundt (Levi Leipheimer), Baskerland rundt (Alberto Contador) og Romandie rundt (Andreas Kløden). Arrangørene ser muligens at uheldig historikk blir glemt av publikum? Dermed har Astana fått telefon fra Spania rundt, og nå nylig fra Italia, med beskjed om at de allikevel får en plass i de prestisjefulle etapperittene.

Det gjenstår bare å se om Tour-arrangøren – ASO – også legger prinsipper til side og inviterer det slagkraftige skandalelaget Astana?

Franskmenn er ikke kjent for å være prinsippløse, så jeg tror de neppe vil vike for kommersielt press og glemme de triste hendelsene vi var vitne til under fjorårets Le Tour. RSC og Unipublic, derimot, viser at de ønsker mest mulig blest rundt sitt ritt. Ved å invitere Astana – det kanskje sterkeste etapperitt laget i verden – får de ekstra interesse rundt sitt arrangement. Til start på prologen i Italia rundt sender Astana Andreas Kløden, Levi Leipheimer og Alberto Contador. For et lag! Definitivt en god og mer kommersiell erstatter for bakgårdslaget NGC-Medical, som opprinnelig hadde en plass i rittet.

Kløden og Leipheimer har begge vært på pallen i Touren. Contador vant Tour de France i fjor! Klart dette vil gi ekstra oppmerksomhet til Giro d Italia, som trenger all den oppmerksomheten den kan få for å komme ut av skyggen til sin storebror Tour de France.

Jeg tror dessverre at RSC sin avgjørelse igjen viser at sporten mangler prinsipper og samarbeid mot doping og juks. Det går stadig igjen i sykkelsporten. De som jukser får nye sjanser og gamle synder blir fort glemt.
Tilbake står Crédit Agricole uten noen invitasjon. Et av de snilleste lagene i klassen må se lag med langt mørkere historikk enn de selv bli prioritert av en av de mektigste organisasjonene i sykkelsporten.

Sykkelsporten er tilbake der den var før Pro Touren, hvor kontakter er det viktigste, og hvor moralen ser ut til å bli lagt til side for potensiell kommersiell gevinst.

Mads

Da jeg, til alle mine venners store forundring, begynte å sykle, var sykkel som sport relativt ukjent og lite attraktivt.

Trass i at vi hadde meget gode ryttere som Knut Knudsen, Jostein Wilmann, Dag Erik Pedersen, Atle Kvålsvoll, Dag Otto Lauritzen, Monica Valen, med flere, så var interessen for landeveissykling forholdsvis laber.

Det hører med at vi heller ikke hadde noe TV 2, og tilgang på utenlandske kanaler som Eurosport ble fremdeles sett på som luksus. Vi hadde ikke Internet, og avissidene hadde begrenset plass til andre idretter enn de «tradisjonelle norske idrettene».

Muligheten til å følge med på hva som skjedde av andre idretter nedover kontinentet var rett og slett begrenset.

At jeg begynte å sykle betydde at jeg drev med en idrett som ble sett på som sær og kun forbehold eldre menn som satset på Trondheim – Oslo. Jeg var allerede skiløper om vinteren og var aktiv «skateboarder» før jeg startet å sykle. Men jeg ble tilfeldigvis betatt av sykkel da jeg ble sittende og se Greg Lemond vinne Frankrike Rundt i 1990. Med seg som hjelperytter hadde han Atle Kvålsvoll fra Norge. Da hadde vi nettopp fått parabolantenne på låveveggen hjemme i Vikersund og tilgangen til å følge med på de mer «eksotiske idrettene» var dermed til stede.

Jeg ble så fascinert av det jeg så på skjermen at jeg reiste helt til Drammen for å få tak i en racersykkel. Jeg måtte videre til Ringerike for å finne sykkelmiljø.

Men med årene skjedde det, utrolig nok, en prosess som gjorde at interessen og aksepten for min «sære lidenskap» økte blant mine bekjente og venner. «Prosessen» startet med at TV2 kjøpte rettighetene til Tour de France.

Slike rettigheter koster penger, og selv om det nok ikke er snakk om noen «fotballmilliard» så kostet det sikkert nok til at TV 2 ønsket valuta for pengene de tok sjansen på å satse.

Tiltak ble satt i gang for å selge den nye satsingen videre til et kritisk publikum.

TV 2 ønsket selvfølgelig seere for det de betalte av rettigheter til Tour de France- organisasjonen.

Slik ble det mye gratisreklame til sykkelsporten…

Trass i at sykkel plutselig ble satset på av en stor tv-kanal så forholdt sporten seg på et beskjedent sportslig nivå i Norge. Forskjellen fra amatørritt i tradisjonelle sykkelland på det europeiske kontinentet mot våre hjemmelige sykkelritt var enorm hva angikk nivå. De store rittene var forbehold de få som fikk sjansen på landslaget. Kun et par klubber hadde ressurser til å sende sine ryttere til utlandet for å konkurrere.

TV 2 fortsatte satsningen på Tour de France, men etter hvert fikk de hjelp i kampen om seere fra et stortalent som vokste ut av et lite, men ivrig norsk sykkelmiljø.

Thor Hushovd sin inntreden i den internasjonale sykkelmanesjen skrudde «spotlighten» for alvor på mot profesjonell sykling og Tour de France.

En ny stjerne var født i norsk idrettssammenheng!

Samtidig syklet Steffen Kjærgård for sykkelhistoriens mest suksessrike sykkelrytter, Lance Armstrong, og vi fikk dermed se sporten fra ulike perspektiv. Thor med sin status som kaptein og potensiell vinner med press for å oppnå resultater. Steffen Kjærgård som uselvisk hjelperytter for verdens mest kjente sykkelrytter, i hans jakt på sammenlagtseier i Touren.

Etter hvert har også Kurt Asle Arvesen fått en sentral rolle i et av verdens beste sykkellag. Arvesen har gjort jobben som sentral hjelperytter og utnyttet de få mulighetene han har hatt de gangene han har fått fri rolle til å kjøre sin egen sjanse. Dermed har enda en nordmann gitt oss nervepirrende action i tv-stolen.

TV 2 sin sykkelsatsing sammen med meget sterke norske prestasjoner ser vi nå ringvirkningene av på grasrotnivå i norsk sykkelsport.

Aldri har jeg sett så mange mennesker, unge som gamle, trene på landeveissykling.

Da jeg forrige uke var i Maridalen for å trene en ivrig gjeng fra Valhall treningssenter i lagtemposykling, ble jeg nesten rørt av å se aktiviteten hos store og små på to hjul.

De mange syklistene i alle størrelser gav meg assosiasjoner til hva jeg har sett fra land som Italia, Spania, Frankrike og Belgia. Alle er land hvor sykkel er en folkesport på lik linje med ski her hjemme i Norge.

Sykkelklubbene vokser frem over hele landet og deltagelsen i sykkelrittene som arrangeres sprenger alle rekorder.

Et lite treningsritt som «Kløfta Grand Prix» måtte avlyse videre arrangementer i år fordi pågangen var for stor! Dimensjonene over sykkelfeltet som meldte seg på ble mer enn hva arrangørene kunne takle hva angår sikkerhet og andre arrangementtekniske faktorer.

I helgens Norgescup-ritt i Grenland var det hele 170 ryttere påmeldt i herrer senior. Da jeg syklet mitt siste Norgescup-ritt i 2001 var vi knapt 40 mann på start streken… Sykkelfelt, som jo er kjernen i alle store sykkelritt, måtte vi nedover i Europa for å finne. Nå er feltet i Norgescupen så stort at «lyden av feltet» er noe vi kan glede oss over her oppe også!

Ut av denne utviklingen kan vi kanskje få enda flere stjerner som Thor Hushovd og Kurt Asle Arvesen? Dermed vil sykkel bli enda mer attraktivt for norsk media og kanskje virke attraktiv for unge ryttere som blir inspirert av hva de ser på tv skjermen… Dermed kan sporten for alvor være inne i en stabil og positiv spiral?

Kanskje skylder norsk sykkelsport TV 2 en takk for den spenning vi har sett og kanskje får se i fremtiden fra norske sykkelryttere i verdens største sykkelritt…?