Min perfekte fotballspiller må ha følgende egenskaper:
- Særlig god ballkontroll
- Venstrebent
- Over gjennomsnittet pasningsfot
- Godt blikk for spillet
- Rolig
- Løst programmert — bedre offensivt enn defensivt
Selv om dette kunne vært en beskrivelse av verdens beste fotballspiller de siste ti årene, er det liten tvil om at den late playmakeren er en utdøende rase. De stadig økende fysiske kravene gjør at man i større grad enn før både må være god med ballen og topptrent fysisk. Man kan telle på én hånd antall spillere på det øverste nivået som kan gjøre akkurat som de vil når det andre laget har ballen, nærmest for å spare krefter til å herje når de selv får den. Messi, Ronaldo og Neymar er så gode at det gir mening å gi dem tilnærmet frie tøyler.
Én som så vidt ikke er god nok til dét er Mesut Özil. Det er vanskelig å finne noen fotballspillere de siste ti årene som har blandet eleganse, overblikk og treffsikkerhet som ham. Det er ikke uten grunn at Cristiano Ronaldo var misfornøyd da Real Madrid solgte Özil til Arsenal i 2013. «Han var den som best har forstått hvor og når jeg vil ha ballen», har Ronaldo sagt.
Cristiano Ronaldo og Mesut Özil i 2011. (Foto: NTB/Scanpix)
I Arsenal ble Özil umiddelbart populær. Og det kan man godt forstå. Ingen spillere i ligaen sto bak flere mål enn ham mellom sommeren 2013 og 2018. Özil ble den beste gaven Arsène Wenger hadde gitt Arsenal-fansen på mange år. På sett og vis har det også med tiden blitt den verste. De trofaste på Emirates har knyttet sterke bånd til Özil, som fikk være den han er under Wenger. For den franske fotballromantikeren har estetikken alltid vært vel så viktig som resultatet. Etter at Wenger måtte gå og vesentlig mer taktiske og resultatorienterte Unai Emery kom inn har Arsenal-fansen sett lite til deres favoritt.
I høst startet han riktignok mange kamper på rad, flere av dem som kaptein. Da Arsenal skulle møte Bournemouth på bortebane var han derimot ute av laget. Manager Emery forklarte benkingen av Özil med at andre spillere passet bedre i en såpass fysisk krevende kamp. Deretter var Özil helt ute av kamptroppen mot Tottenham. Det ble skyldt på en ryggskade — noe få trodde på etter Emerys nølende forklaring av situasjonen.
I 2019 har Özil vært i startoppstillingen til to seriekamper, mot Cardiff og Bournemouth. I den siste var han på sitt deilige beste. De geniale involveringene kom som perler på en snor. Først scoret han med en type avslutning som han har funnet på selv, hvor foten treffer ballen såpass høyt oppe at den spretter ned i bakken og ender som en lobb. Litt senere kom han fri og kunne han ha scoret selv, men hovmesteren fant han en enda bedre plassert lagkamerat foran mål. Likevel ble han satt ut av laget til den kraftkrevende kampen mot Tottenham fire dager senere. Hardtarbeidende Aaron Ramsey fikk Emerys tillit, noe som ærlig talt funket veldig bra.
https://twitter.com/SjorsvVeen/status/1101400333216038912
De fleste har spilt sammen med eller hørt om noen som var blant de beste da de var små, men som ikke ble så gode de kunne ha blitt fordi de ikke orket eller gadd å løpe noe særlig. Kanskje hadde de heller ikke alltid hodet på rett plass. Disse kjennemerkene passer spesielt godt til Hatem Ben Arfa. For 15 år siden var han et av fotballens vidunderbarn. Sammen med Karim Benzema slo han igjennom i ungdomsakademiet til Lyon. Av de to var Ben Arfa den mest lovende. Med sin blendende ballkontroll, herlige venstrefot og store ro fikk han alt til å se enkelt ut. Han hadde alt.
Alt unntatt disiplin. Ben Arfa har aldri blitt kvitt merkelappen enfant terrible. Ikke at han har forsøkt heller. Han har knapt vært noe sted uten å lage trøbbel. I Lyon kranglet han med medspillere, i Marseille med manager Didier Deschamps. Han dro til Newcastle, hvor lagets fans fortsatt drømmer om tiden da Ben Arfa så ut som verdens beste fotballspiller fra tid til annen . Det var før han havnet på kant med Alan Pardew, og oppholdet i England ble det Ben Arfa selv har beskrevet som et mareritt.
Han kom seg etter hvert hjem til Frankrike og Nice. Der fikk bråkebøtta sin renessanse og herjet som aldri før. Så god var han i 2015/16-sesongen at Paris St. Germain hentet ham. Oppholdet i Paris startet greit, men etter hvert som han fikk mindre og mindre spilletid forsto de fleste at dette ikke kunne ende godt. Ikke bare kom Ben Arfa med spydige kommentarer om klubbens mektige eiere — etter det berømte 6-1-tapet for Barcelona hånet han også manageren, en viss Unai Emery.
Mer enn noen gang hadde Ben Arfa blitt et virus. Forrige sesong var han ikke på banen et eneste minutt, og ble av Emery tvunget til å trene med reservelaget. For å markere ettårsdagen siden sin forrige kamp arrangerte han kakefest på treningsanlegget. Det var en lettelse for alle da PSG-kontrakten utløp i fjor sommer.
Ingen store klubber tok en sjanse på å få det siste lille ut av 31-åringen. Middelhavsfarer Rennes ble neste stopp. Parallellt med en høyst ordinær ligasesong har de røde og sorte nå for første gang kommet så langt som til en 1/8-finale i en europacup. Anført av en strålende Hatem Ben Arfa slo de ut sterke Real Betis i forrige runde av Europa League.
Hatem Ben Arfa etter scoring for Rennes i Europa League. (Foto: NTB/Scanpix)
Siden har tilfeldighetene gjort at det i kveld er duket for et gjensyn med Unai Emery og hans Arsenal. Trolig kommer også Mesut Özil til å være på banen i Frankrike. «Torsdagsspiller» har blitt et uttrykk for de som ikke er gode nok for Champions League-lag eller førsteellevere i Premier League. Tydeligvis har vi kommet dit at Europa League er rett habitat for det som er en utdøende rase, de som vil gjøre det på sin måte. Spille ball, men ikke løpe så mye.
Når det gjelder fotballferdigheter i sin reneste form kan man trygt gi både Özil og Ben Arfa stempelet verdensklasse. Likevel har det blitt for vanskelig for de to å få plass i det gjeveste selskap. Nettopp derfor blir det veldig fint og litt trist å skru på TV-en og se to av fortidens genier i fri utfoldelse.