Liverpool er i ferd med å gjennomføre sin soleklart beste ligasesong i Premier League-æraen. I motsetning til tidligere utgaver er de helrøde nå bunnsolide bakover. De har sluppet inn halvparten så mange mål som på samme tid forrige sesong og har plukket ti poeng mer. De har tapt én seriekamp. Det aller meste ser usedvanlig bra ut.
Problemet er at de har sluttet å vinne jevne fotballkamper. Dermed har de den siste drøye måneden gått fra å være favoritt til utfordrer. Enten det var et drømmetreff fra langt hold, et sleivspark fra fem meter eller at ballen landet på ett sølvfat på én meter via fingertuppene til keeper og tverrliggeren; tidligere i sesongen vippet de røde kampene i sin favør. De vant 19 av de første 19 kampene mot lag som ikke heter Manchester City, Arsenal eller Chelsea. Syv av de 18 ble vunnet med ett måls margin. Siden har det blitt uavgjort mot West Ham, Leicester, Manchester United og Everton.
Tre av deres siste fire kamper har endt 0-0. Dette er ukarakteristisk for Jürgen Klopps lag. Innimellom kampene mot sine lokale rivaler vant de 5-0 over Watford, et lag som har vært bedre enn Everton denne sesongen. Da gikk alt på skinner og innleggene traff medspillere hver gang. På Goodison Park fire dager senere så mange av aktørene plutselig ut til å ha strøm i føttene.
Nerver kan ha spilt inn. Det skjer ofte når man føler press. Det frenetiske tempoet i kampen bør derimot ikke ha vært et stort problem. Vi snakker tross alt om et lag som mer noen andre lever av høyt tempo og kjappe omstillinger. En annen lite plausibel unnskyldning er trøtthet. Ettersom Liverpool røk tidlig ut av cupene har de siden møtet med Manchester City på Etihad 3. januar spilt ti kamper – City har måttet spille 15. Dette kan fortsatt bli en fordel for Liverpool i innspurten, selvsagt avhengig av hvor langt de to lagene går i Champions League.
Uansett er Liverpool avhengig av at Mohamed Salah viser seg fra sin aller beste side de neste par månedene. Denne sesongen er hans nest beste noensinne, kun toppet av hans utrolige 2017/18. Kampen mot Manchester United var et eksempel på at han passes ekstra godt på nå. Mot Everton fikk han boltre seg mer, og sjansene han fikk er de samme som han scoret på forrige sesong. Om det var en trygg avslutning i full fart alene med keeper eller en skrudd ball i krysset etter å ha driblet seg inn fra høyre. Nå så han mer ut som Roma-utgaven av seg selv; han som brente sjanse på sjanse.
Mohamed Salah bommer alene med Jordan Pickford. (Foto: NTB/Scanpix)
Når Salah ikke er med på leken, som i Champions League-finalen eller forrige helgs kamp på Old Trafford, lider Liverpool. Når han bommer på sjansene, som mot Everton, synes det veldig godt på resultattavla og tabellen. Laget hans har vunnet 21 av 29 seriekamper. Felles for de åtte kampene de ikke har tatt er at Salah har gått målløs av banen i hver og en av de.
Tittelkampen er langt fra avgjort. Dersom de to lagene i toppen kopierer høstsesongens resultater mot deres gjenstående motstandere blir Liverpool seriemester. For å klare det må det pågående uavgjortsyndromet kureres. Medisinen er sannsynligvis mål fra deres egyptiske toppscorer.