Først var det Arsenals supportere som kunne juble – Liverpool gikk på sesongens første nederlag mot Watford, og ”The Unbearables” ble stoppet fem kamper før de nådde rekorden satt av ”The Invincibles” i 2004 (49 ligakamper uten tap – inkludert hele sesongen 2003-2004).
Deretter var det Manchester United-fansens tur til å fryde seg da Liverpool snublet igjen, denne gang i FA-cupen mot Chelsea. Dermed blir Uniteds historiske Treble-triumf fra 1999 stående som unik. (Første engelske lag som vant liga, FA-cup og Champions League/Serievinnercupen).
Skadefryd er en utbredt øvelse blant fotballsupportere, egen suksess er selvfølgelig å foretrekke, men andres ulykke er heller ikke å forakte.
For Liverpool er det opplagt et hardt slag, dette laget var på vei mot en helt sensasjonell sesong – og Jürgen Klopp innser garantert, tross forsikringene om at han ikke bryr seg, at laget hans var inne i en perfekt storm og i ferd med å ri på en hundreårsbølge som kunne tatt Liverpool FC lenger enn noe annet lag i historien.
Nå har vinden løyet en smule, og det er tid for å hente fram en annen egenskap som kjennetegner de store lagene; evnen til å reise seg etter motgang. Alle husker Arsenals ligasesong for 16 år siden, men det mange har glemt, er at også Arsene Wengers fantastiske mannskap var nær ved å falle sammen på et tidspunkt. Så sent som i april måned levde drømmen om å kopiere Manchester Uniteds trippel fra -99, men med tre dagers mellomrom tapte ”The Invincibles” for United i FA-cupens semifinale, og for Chelsea i kvartfinalen i Champions League. Kun tre dager etter disse to smellene, kom Liverpool til Highbury, og alle spurte seg om laget nå også ville kollapse i ligaen. Ledelsen de holdt var langt mindre enn Liverpools i dag – et nytt nederlag kunne sette hele sesongen på spissen. Jeg kommenterte kampen, og så et Arsenal-lag som reiste seg på mesterlig vis – anført av Thierry Henrys hat-trick vant Wengers menn 4-2, og senere ligaen med elleve poeng. Skuffelsen over manglende cup-suksess ble fort glemt – ”The Invincibles” vil bli husket for alltid.
Det er her Klopp og hans lag må hente inspirasjon – Liverpool kan fremdeles sette en bortimot uslåelig rekord når det gjelder antall poeng denne sesongen. Med seier i de siste ti kampene blir laget mester med 109 poeng. Og bare for å illustrere hvilken prestasjon det er; seier i samtlige ligakamper fra august til mai gir 114!
Nå er veien dit lang, og det altoverskyggende målet er selvfølgelig å gjenerobre ligatronen etter 30 år i skyggenes dal, men det ville være underlig om ikke muligheten til å slå Manchester Citys 100 poeng fra to år tilbake var et naturlig mål for Liverpool i dagens situasjon. Sagt på en annen måte: Hvis Liverpool ikke slår Citys rekord, vil sesongen fade ut på en måte Klopp garantert ønsker å unngå.
Det starter mot Bournemouth på Anfield lørdag, og vinner Liverpool den har laget skrevet seg inn i historiebøkene på nytt – ingen lag har vunnet 22 strake ligamatcher på eget gress i toppdivisjonen før – rekorden på 21 deler Klopp med ingen ringere enn Bill Shankly. Og med seier vil den negative trenden være snudd akkurat i tide til en ny og avgjørende hjemmekamp mot Atletico Madrid i Champions League. Med PL-tittelen så godt som i lomma, er forsvaret av triumfen i den spanske hovedstaden 1. juni i fjor en manifestasjon på at dette er en ekstraordinær sesong av et ekstraordinært lag.
Så hva er galt med Liverpool? Tre tap på fire kamper er oppsiktsvekkende for dette mannskapet. Null mål og knapt skudd på mål i alle tre forsterker inntrykket av at dette stikker dypere enn tilfeldigheter og marginer.
Først av alt gjenkjenner vi en tendens her; under Klopp har Liverpool som regel hatt en svakere periode når vi runder nyttår. Den pleier å slå inn tidligere, i januar/februar. I tyskerens to første sesonger vant Liverpool én av seks og én av sju ligakamper på denne tiden. I fjor kom tapet mot Manchester City tidlig på året, før uavgjort mot Leicester, West Ham, Manchester United og Everton – resultater som ga City muligheten til å hoppe bukk over sin rival og vinne ligaen med ett fattig poeng. Exit i FA-cup er også helt i tråd med historien – Wolves (to ganger), West Ham og West Bromwich før Chelsea satte en stopper for turneringen Liverpool ikke har hatt nevneverdig suksess i de siste tiårene.
Årets formsvikt kom etter den nyinnførte vinterpausen som skulle gi laget fornyet energi inn mot sesongens avgjørende fase, og det tilsier at de svake resultatene denne gangen handler like mye om det mentale som det fysiske. Men hvordan kan spillere som er blitt omtalt som ”mentality monsters” streve med selvtillit og motivasjon? Kanskje ligger noe av svaret i den enorme ledelsen de har skaffet seg i ligaen. Så lenge dette var åpent, og City med en forrykende avslutning kunne snyte Liverpool for det etterlengtede troféet igjen, holdt spillerne trøkket oppe. Det krever enormt mye å mobilisere den samme entusiasmen når avstanden ned er pluss/minus 20 poeng – en ledelse det er så godt som umulig å rote bort. Her er det også en opplagt faktor at spilleren som mer enn noen symboliserer Liverpool-lagets seiersmentalitet, kapteinen Jordan Henderson, er ute med skade.
En skulle tro at savnet var til å leve med så lenge det er Virgil van Dijk som overtar kapteinsbindet, og Fabinho rollen som anker på midten, men Henderson har aldri vært bedre enn denne sesongen og de to nevnte har ikke vært på topp i hans fravær. Fabinho var suveren som midtbaneanker før skaden i november, men den jobben er ufattelig krevende i et Klopp-lag, den krever enorm fysikk, og i forlengelsen av det; timing. Henderson avløste brasilianeren sømløst gjennom det blytunge jule- og nyttårsprogrammet – der Liverpool blant annet leverte sin mest helstøpte forestilling da de knuste et høytflyvende Leicester 4-0. Overgangen tilbake til Fabinho har ikke gått like smidig, og derfor er spenningen stor knyttet til om Liverpools kaptein kan rekke onsdagens returmøte med Atletico.
Van Dijk er inne i sin dårligste periode på to år, og har manglet den autoriteten som langt på vei har forvandlet dette Liverpool-laget. Åtte baklengs på de siste fire er oppsiktsvekkende, og dødballene er i ferd med å vende tilbake som et spøkelse. Andy Robertson virker også preget på dette stadiet, den energiske skotten gjør uvanlig mange feil, og de offensive bidragene uteblir. Gini Wijnaldum er en annen som leverer under det vanvittig stabile nivået han er kjent for. I sum har dette gitt et Liverpool som mangler den intensiteten Klopps filosofi hviler på. Uten den glipper det i forsvarsspillet, og de gode angrepsmulighetene blir færre. Spillerne som skal avlaste Klopps beste (som han svært sjelden hviler), har heller ikke levert på en stund. Nyervervelsen Minamino så ut som en spurv i tranedans på Stamford Bridge. Keitas mange skader gjør at han aldri kommer opp på det nivået som kreves. Origi takket for tilliten han fikk i derbyet mot Everton før jul, men har siden slitt med å bidra, og veteraner som Lallana og Lovren synger trolig på siste verset i rødt.
Alt dette er informasjon Jürgen Klopp kan bruke når han skal vurdere veien videre, og hvordan troppen hans skal se ut fra høsten av. Her og nå gjelder det å finne veien ut av mørket med de spillerne han har. Derfor blir en hjemmekamp mot nedrykkstruede Bournemouth noe mer enn en transportetappe på veien mot ligagull. The Kop vil mobilisere fordi supporternes rolle er en annen i motgang. Vi som var på Anfield i hjemmekampen mot West Ham (3-2) merket det godt. Stemningen var på sitt beste etter West Hams 2-1 scoring.
Sannsynligvis er dette en liten formsvikt som rammer alle lag i løpet av en lang sesong. I fjor vant Liverpool de ni siste ligakampene og Champions League etter litt famling på nyåret. Fire seire er alt Liverpool trenger for å vinne klubbens 19. ligatittel, og den første på 30 år. Slår de Bournemouth, er tallet tre. De vinner neppe ligaen på Goodison Park, men de kan til gjengjeld avgjøre på Etihad. Slik er fotballens dynamikk – det er alltid en ny kamp, resultatet definerer virkeligheten til neste match.
Noen rekorder glapp for dette store Liverpool-laget, men andre er fremdeles innenfor rekkevidde. Det er også sesongens to store mål, men da må de røde fra Merseyside finne tilbake til seg selv. Det starter nå. Over til Anfield.