Vaklende giganter

Det er underlige tider for engelske fotballsupportere som vier sine liv til lagene på øverste halvdel av Premier League tabellen.

Arsenal er i øyeblikket et ”mid-table team”. Liverpool-fansen klyper seg i armen hver uke for å forsikre seg om at det er sant at laget deres vant igjen. Citys trofaste klør seg i hodet, og lurer på hvor den lyseblå himmelen ble av, mens uværsskyene tårner seg opp både på og utenfor banen. I stålbyen Sheffield drømmer man om Champions League-fotball på Bramall Lane til høsten. Spurs- og Everton fans fester sin lit til at ringrevene Mourinho og Ancelotti skal gjøre hverdagen bedre. Og så har du tilhengerne til Chelsea og Manchester United – de to gigantene i Premier League-æraen, med fem og 13 ligatitler – som håper at lag som Leicester og Wolverhampton skal være overkommelige motstandere i den desperate kampen om en plass blant de fire beste.

JAKTER PÅ CHAMPIONS LEAGUE: To klubblegender har ansvaret for to av Englands største klubber. Foto: Glyn Kirk/AFP

Deltakelse i Champions League er et eventyr for lag som Sheffield United og Wolves, men for Chelsea og Manchester United er det et must. I øyeblikket skiller seks poeng de seks lagene som klorer etter den siste ledige plassen bak Liverpool, City og Leicester. Chelsea er nummer fire med 41 poeng, Manchester United nummer ni med 35. Tidligere Arsenal-manager, Arsene Wenger, sammenlignet en topp fire-plassering med et trofé, og selv om mange mente at det var å overdrive betydningen av den ofte utskjelte fjerdeplassen, stemmer sammenligningen godt for de to unge klubblegendene Frank Lampard og Ole Gunnar Solskjær.

Fordi:

  • De er begge uprøvde managere på dette nivået, og i så store jobber handler det om å vise til utvikling.  
  • Fremgangen kan skyte fart fordi klubbene blir mer attraktive for de beste spillerne på overgangsmarkedet.
  • Inntektene fra Champions League er betydelige.

I så måte er mandagens møte mellom de to lagene på Stamford Bridge uhyre interessant. For United kan toget til Europas gjeveste fotballdestinasjoner gå fra dem hvis de taper.

Lampard og Solskjær fikk oppgaven med å lede disse to kjempene takket være sine meritter på banen i blå og rød drakt. 11 og 10 troféer vant de som spillere, Lampard er mestscorende Chelsea-spiller gjennom tidene, mens Solskjærs legendestatus er knyttet mer til ikoniske mål som i Champions League-finalen i 1999. To unge vinnere i spissen for to lag som vinner altfor sjelden. Poengfangsten til Chelsea og United er på et historisk dårlig Premier League-nivå til dem å være, og avstanden opp til Liverpool sender frysninger gjennom så vel supportere som eiere. Dette er kampen ingen har råd til å tape – alle klisjéer har sitt utspring i virkeligheten, og det er en brutal virkelighet Lampard og Solskjær står i.

For selv om mangelen på umiddelbar suksess kan tilskrives faktorer som skader, transfernekt osv, gjenstår det faktum at fansen er usikre på om de har rett mann ved roret. ”Ole’s at the wheel”, synges oftere blant rivaliserende lags supportere enn av Uniteds egne. Klopp er forgudet i Liverpool, naturlig nok. Guardiolas posisjon er ikke så rosenrød som for ett år siden, men få tviler på at den spanske supertreneren tilhører verdens absolutt beste etter Citys to siste sesonger. Ancelotti begynner å få sving på Everton, og ingen kan sette spørsmål ved CV-en hans. Rodgers i Leicester, Espirito Santo i Wolverhampton og Wilder i Sheffield United  – alle nyter uforbeholden respekt fra fansen. På Shed- og Stretford End derimot, lever diskusjonen om manageren som leder laget er dyktig nok, i beste velgående.

I så måte er det både prisverdig og fascinerende at både Chelsea og Manchester United ser ut til å ha startet på en langsiktig gjenoppbygging av PL-æraens to mestvinnende klubber. Lampard og Solskjær leder de yngste lagene i ligaen denne sesongen, fokuset på egenproduserte spillere er tydelig og ingen andre er i nærheten av å gi like mye spilletid til akademi-talenter som disse to. Det er en utvikling alle supportere applauderer – så lenge resultatene er til å leve med. Brutalt sagt må de unge spillerne som Tammy Abraham, Mason Mount, Mason Greenwood, Brandon Williams og Reece James nesten umiddelbart levere stabilt gode prestasjoner for at managerne som ga dem tillit skal overleve i jobben.

FOR EVIG I KLUBBHISTORIEN: Manchester United-supportere fotografert utenfor Old Trafford, der Ole Gunnar Solskjærs ikoniske feiring på Camp Nou i Barcelona etter seiersmålet i Champions League-finalen i 1999 aldri glemmes. Foto: Oli Scarff/AFP

Chelsea har en talentbank som i mange år har vært Englands beste, de vant Youth Cup seks år på rad, før de ble detronisert av Liverpool sist. Under Lampard er spillere som før var på utlån hentet hjem og gitt sjansen, og i perioder har vi latt oss svimeslå av prestasjonene til Abraham, Mount og Tomori. Likevel er ikke stabiliteten der til å matche de aller beste – unge spillere varierer ofte i prestasjonene og det har gjort Chelsea uberegnelige. Lampard hadde ikke mulighet til å hente spillere sist sommer fordi klubben hadde transfernekt, men da uttalte Chelseas nye sjef at han var fornøyd med stallen sin. Da det ikke kom forsterkninger i januar, hadde pipen fått en litt annen lyd, og Lampard mente mangelen på nysigneringer svekket mulighetene for en topp fire-plass. Presset øker når resultatene uteblir. Nå kan Lampard glede seg over at Ajax’ eminente kanstpiller, Hakim Ziyech, er klar fra sommeren av – så får tiden vise hva det betyr for Hudson-Odoi, Mount og de andre lokale talentene.

Solskjær har også lent seg for tungt på ungdommen, og resultatene har svingt i takt med formen til spillere som ikke er modne for oppgaven med å bære en så stor klubb uke etter uke. Skader på nøkkelspillere har ødelagt mye og tvang nærmest United til å foreta seg noe i januar, da Bruno Fernandes og Odion Ighalo ble hentet.

Les også: Thorstvedt om Ighalo: – Panisk skudd fra midtbanen siste minutt av tilleggstiden

Chelsea-Manchester United er møtet mellom to slagne kjemper, som begge har valgt en langsiktig strategi for å reise seg igjen. På kort sikt gjelder det å skaffe nødvendige resultater til å overleve på lenger sikt – da sier det seg selv at mandagens match er kritisk. Lampard og Solskjær vet at klubbene de leder ikke kan si seg fornøyd med fjerdeplasser, samtidig som de erkjenner at det i øyeblikket er for langt opp til teten (35 og 41 poeng før kampen!), et gap det vil ta tid å tette. Så planen er å bygge et fundament med unge, energiske spillere som om et par år har utviklet seg nok til å slåss om ligatittelen. Liverpool består i dag hovedsakelig av spillere i sin beste alder (27-29 år), og dette historiske mannskapet har kanskje to år igjen sammen på toppen.

Manchester Citys framtid er innhyllet i usikkerhet etter UEFAs beslutning om å utestenge dem fra Champions League de neste to sesongene. Vil Guardiola og stjerner som De Bruyne forlate Manchester dersom dommen blir stående? For lag som Leicester og Wolverhampton er det historisk sett vanskelig å etablere seg blant eliten, der for eksempel Tottenham og Arsenal føler de hører hjemme. Lampard og Solskjær har et lite forsprang på Mourinho og Arteta fordi de har vært lenger i jobben. Derfor blir spørsmålet hvem som har funnet rett strategi (og manager) og hvem som har is i magen til å skape det neste topplaget i England gjennom å bygge langsiktig.

VARIABLE: Fikayo Tomori og Kurt Zouma feirer en av sesongens største Chelsea-skalper, 2-0-seieren borte mot Tottenham i desember. Foto: Ian Walton/AP

Verken Chelsea eller Manchester United er i mine øyne veldig langt unna å ta steget opp et hakk og etablere seg som nummer 2-4 i Premier League, men det krever tøffe og vanskelige valg å komme dit. Lampard har begynt å tvile på verdens dyreste keeper – en posisjon det er avgjørende å bekle med den rette. Chelsea-sjefen har også vinglet mye med tanke på forsvaret, der det ikke synes klart hvem som holder mål (om noen) av Zouma, Tomori, Christensen og Rüdiger. Valgmulighetene er færre for Solskjær, som på sin side må supplere stallen, særlig på midtbanen og i angrep. Jobb nummer én er kanskje å bli kvitt uromomentet Paul Pogba – i dagene før skjebnekampen på Stamford Bridge har franskmannens agent igjen vært ute og varslet at klienten hans vurderer å forlate United dersom det ikke blir Champions League-spill fra høsten. Når en spiller som overhodet ikke har bidratt til at laget hans skal ende opp blant de fire beste kommer med slike trusler, synes det som et opplagt sted å starte for Solskjær.

Det krever format å løfte disse to storhetene tilbake til toppen, og det hersker berettiget tvil om de ferske managerne har det som trengs. Det er denne konteksten som vil danne utgangspunkt for analysene etter mandagens møte i Vest-London. Lampard er under økende press etter fire seire på de 13 siste ligakampene. Solskjær har vært i hardt vær siden kollapsen i forrige sesongs forsøk på å kapre en Champions League-plass. De møttes i premieren i august, og Manchester United gikk seirende ut av den duellen med 4-0. Solskjær triumferte også da lagene møttes på Stamford Bridge i ligacupen.  Så den innbyrdes statistikken bør gi nordmannen selvtillit inn mot denne dysten. Hvert resultat kan være avgjørende i det landskapet disse to managerne nå befinner seg. Mauricio Pochettino spøker i bakgrunnen, sugen på en ny jobb i Premier League.

Over til Stamford Bridge.