Det er flott å se klubber i hele verden ta standpunkt i etterkant av drapet på George Floyd, og diskusjonene og protestene som har oppstått i kjølvannet av dette.
Men nå er det på tide å gå fra ord til handling.
Det er ni år siden jeg skrev at det er på tide å ta konkrete grep. «The Rooney Rule» ble innført som et prøveprosjekt i EFL for et par år siden, og innført permanent før denne sesongen.
Men den virker dessverre dårlig, når man kun er bundet av dem ved en rekrutteringsprosess der man går via kanalene ved utlysning og søkere. I de fleste tilfellene headhuntes managere uten en søknadsprosess, og da er man heller ikke bundet av dette.
Så tallene tallene blant managerne i England er fremdeles like slående.
Kun fem av 91 managere i Englands ligasystem har BAME (black, asian, ethnic minority)-bakgrunn. Det rimer dårlig med tanke på at nesten en tredjedel av spillerne har den bakgrunnen.
Så hva er grunnen til at enkelte spillere kan gå rett inn i gode og ettertraktede managerjobber, samtidig som andre og langt mer meritterte spillere ikke får de samme jobbene?
Bevisst eller ikke, det finnes en skjult, strukturell rasisme i dette systemet.
Eksemplene på spillere med enorme karrierer bak seg, og med ambisjoner som managere, men som ikke har kommet noen vei, er mange. Ashley Cole er U15-trener i Chelsea. Emile Heskey ble nærmest ledd av da han påpekte hvordan Steven Gerrard nesten (etter et år som u-trener i Liverpool) kunne gå rett inn i en jobb for Rangers. Sol Campbell blir omtalt i merkelige ordelag når han snakkes om i podkaster og andre steder, men faktum er at han gjorde en oppsiktsvekkende bra jobb i Macclesfield da han reddet dem forrige sesong – likevel var de eneste som ga han en ny mulighet Southend – håpløst fortapt nederst i League One.
Det Darren Moore gjorde i WBA etter å ha tatt over etter Alan Pardew i Premier League, var særs bra. Han ble sparket da klubben lå som nummer fire i Championship. Men hvor måtte han gå for sin neste jobb? Doncaster og League One.
Flere andre spillere, med ambisjoner og de rette kvalifikasjonene, har snakket om «glasstaket». Den usynlige veggen som gjør at de ikke får managerjobber.
Ser man på styresammensetningene i klubbene i England, fra Premier League og nedover – er det nesten helhvitt. I styrene til Premier League League og EFL – det samme. Det finnes sikkert mange grunner til det, men ingen gode nok til å akseptere at det er naturlig, eller at det er slik det skal være.
Vennskap, kontakter og det som på engelsk kalles «uncoscius bias» er nok dessverre en altfor stor del av forklaringen. For svært få vil nok åpent hevde at det ikke finnes personer med andre bakgrunner som er kvalifisert.
Det rokker uansett ikke ved faktumet at det er et stort problem.
Les Ferdinand er sportsdirektør i QPR. Gjennom et langt liv i fotballen, vet han godt hva han snakker om.
«The worst thing in the world – and I had this conversation with an ex-chairman of mine – is what I call covert racism, being racist without realising. That’s sometimes why black managers don’t get the opportunity», sa han i et intervju med Sky Sports for en stund siden.
Det er derfor det er så viktig med forandring i alle ledd. Fra styrerommene og nedover. Mangfold er en god ting, både i samfunnet, i en klubb og i et lag.
Akkurat nå er det flere steder det stikk motsatte, og det stagnerer fremgangen.
For hvor mange gode managere går fotballen glipp av?
Fine ord og flotte slagord på sosiale medier og andre steder er bra.
Det er likevel et stykke derfra til handling og reell forandring.
Og det er det som trengs. Det er på tide nå.