Steve Bruce omtaler managerjobben i Newcastle som drømmejobben – men mer tyder på at det skal bli et mareritt.
Newcastle-eier Mike Ashley har vært uhyre upopulær blant Newcastles supportere i lang tid. Men aldri så upopulær som han er nå.
For klubben hadde manageren alle følte kunne ta dem det neste steget, og i alle fall etablert dem i Premier League som et lag som ikke trengte å bekymre seg for nedrykk. Kanskje også yppe seg innimellom, og kanskje vinne en cuptittel.
Alt Ashley trengte å gjøre var å holde spanjolen happy nok. Men Benitez, som ga uttrykk for at han var happy med alt i Newcastle – bortsett fra eieren og midlene derfra – forsvant. Til Kina.
Og han ble erstattet av Steve Bruce. Antagelig ikke klubbens førstevalg. Ikke andre- eller tredjevalg heller.
Men nå sitter han der. I drømmejobben.
For Steve Bruce er vokst opp i Newcastle. Han sneik seg inn og så kampene på St. James’ Park i oppveksten. Han spilte på Wallsend Boys – det samme laget Alan Shearer spilte for som unggutt. Bruce har vært gjennom en særdeles tøff tid privat, der han mistet begge foreldrene sine. Newcastle var klubben både hans far og mor drømte om at han en dag skulle få.
Men kanskje ikke under disse omstendighetene.
En svak og tynn spillertropp, som kanskje har prestert over evne de siste to sesongene under Benitez’ ledelse har mistet både toppscorer Salomon Rondon og Ayoze Perez, andremann på toppscorerlista.
De er eneste Premier League-klubb som enda ikke har signert en spiller i sommer, selv om spissen Joelinton virker å være på vei.
Steve Bruce omtales som et sikkert valg. En manager som kan holde Newcastle oppe, selv om flere og flere blir dommedagsprofeter i sin omtale av dem nå. Supporterne derimot vil ikke være med på det. De er heller ikke veldig fornøyde med å få en tidligere Sunderland-manager på plass.
Og på en arena som alltid blir fylt opp av 50 000 fanatiske Geordies, er det mange som ikke har fornyet sesongkortene sine, og det snakkes sågar om boikott av åpningskampen mot Arsenal.
Supporterne har rett og slett fått nok. Nok av brutte løfter, og nok av at Mike Ashley bruke dem og klubben.
Det er realitetene Steve Bruce møter.
Blekket på kontrakten han skrev var ikke tørt da han så sine nye spillere tape 0-4 mot Wolves. Spørsmålet er om det blir bedring mot West Ham. Og enda viktigere; om det blir bedring når det er poeng å spille om. Steve Bruce har 22 dager på seg. Eventuelle nye spillere som skal inn har enda kortere tid på å bli kjent med nye lagkompiser, nytt system og å komme i form med resten av laget.
Newcastle-legende Alan Shearer var klokkeklar. Han rådet Bruce til å takke nei.
Men ikke bare er Newcastle klubben han vokste opp med. Kanskje er det siste mulighet til å lede en stor klubb i Premier League.
Bruce har ledet flere hundre kamper i Premier League – med en seiersprosent på under 30.
Mike Ashley har hatt Newcastle under sine vinger 12 år. De har hatt én femteplass, og én tur til Europa League. Og de har rykket ned to ganger. Det har blitt normalen. Men det skal ikke være det for den klubben.
I løpet av de 14 årene før Mike Ashley var de topp 7 åtte ganger. De var med i racet om Premier League-tittelen under Kevin Keegan. De kom til to FA cup-finaler – og de spilte i Europa ni ganger. Forskjellen er enorm.
Som person er det ingen som har et stygt ord å si om Steve Bruce. Han har gjort bra fra seg i flere av de klubbene han har vært.
Men her starter han på minus. Veien til pluss kommer med resultater. Og de er de ingen som vil vente på nå. De må komme umiddelbart.
#BruceOut er allerede en hashtag på Twitter. Kanskje er det heldig for Bruce at han kun fikk turistvisum til Kina, og ikke kan lede laget offisielt allerede nå.
«Hva har du begitt deg ut på, sønn». Det er ordene han tror hadde kommet fra sin fars munn om faren hadde levd.
Svaret får han de nærmeste ukene og månedene. Og det er ikke sikkert det blir vakkert.