I mange år var Norges forhold til Kina preget av splid og konflikt. I 2017 kunne norske myndigheter feire at forholdet til supermakten var på bedringens vei. Nå kommer det frem at idretten hadde en helt sentral rolle når man skulle blidgjøre Beijing. De har blitt brukt som en brikke i et geopolitisk spill, finansiert av midler som vi alle har trodd at skulle brukes på barne- og breddeidrett her hjemme.
Det er ikke et nytt fenomen at idretten brukes politisk. Det ligger en kraft i idretten som lett kan utnyttes, både av politiske og kommersielle aktører. Det siste tiåret har vi blant annet fått flere eksempler på hvordan Qatar, Saudi-Arabia og De forente arabiske emirater bruker idretten for å oppnå fordeler internasjonalt eller bygge image. Det er naivt å tro at det kun er rike land i gulfen som bruker idretten aktivt i sitt diplomatiske og utenrikspolitiske arbeid.
Det er heller ikke slik at idrettsprosjekter på tvers av landegrenser i seg selv er negativt. Idretten kan være en enormt positiv kraft for å bedre forholdene mellom ulike nasjoner, kulturer og folkeslag. Men måten det gjøres på er vesentlig. Når det gjelder den norske avtalen med Kina har idretten blitt brukt politisk uten at de selv har hatt noe de skulle ha sagt. Helt siden Liu Xiaobo fikk Nobels fredspris i 2010 hadde Norges forhold til Kina vært under sterkt press. Avtaler på bakrommet påla idretten å gjøre opp for en fredspris som var ekstremt upopulær i Beijing. Det er mildt sagt meget spesielt.
Først etter at avtalen var inngått, fikk idrettsstyret vite at de nå skulle være med på å redde Norges bilaterale forholdet til en av verdens største og viktigste nasjoner. Den daværende visepresidenten i Norges idrettsforbund, Oddvar Jenssen, sier rett ut at de ikke følte de hadde noe valg da avtalen først lå på bordet.
Mange vil kanskje hevde at målet helliger midlet. Men er det virkelig greit at styresmaktene går bak ryggen på idretten og pålegger dem å bli en brikke i et storpolitisk spill? Er det greit at penger som skulle ha gått til barne- og breddeidretten i stedet brukes til å styrke Kinas medaljesjanser i et prestisjetungt OL på hjemmebane?
For meg er svaret åpenbart nei. Det som nå rulles opp viser med all tydelighet at denne saken er dypt problematisk på flere nivåer.
Noe av det som gjør denne saken så sjokkerende, er hvor pengene kommer fra. Samarbeidet idretten har blitt pålagt finansieres av tippemiddelordningen, mot idrettens vilje. Idrettsforbundet ba spesifikt om at kostnadene til prosjektet ikke skulle finansieres gjennom tippemidlene, men har ikke blitt hørt.
Det norske spillmonopolet er stadig gjenstand for debatt, men en av de viktigste grunnene til at spillmonopolet har overlevd såpass lenge er at inntektene kommer fellesskapet til gode. Det at pengene går til gode formål gjør monopolet langt mer spiselig enn det ellers ville ha vært. Når myndighetene pålegger idretten å bruke deler av tippemidlene på et Kina-prosjekt de har fått tredd nedover hodene rokker det ved den norske idrettsmodellen. I en situasjon der spillmonopolet allerede er under press, bidrar en slik bruk av tippemidlene til å undergrave Norsk Tipping.
Det er ikke lenge siden vi hadde en helt nødvendig debatt om åpenhet og pengebruk i Idrettsforbundet. Vi var alle enige om at idretten måtte rydde opp, og at fellesskapets penger først og fremst skulle gå til barne- og breddeidretten. I lys av den debatten er det ekstra umusikalsk at departementet selv pålegger idretten å bruke tippemidler på å utvikle kinesiske toppidrettsutøvere.
I det store bildet virker kanskje et par millioner som småpenger, men for ildsjeler i lokale idrettslag rundt omkring i vårt langstrakte land er det selvfølgelig mye penger. For alle idrettsforeldre og frivillige som har lagt ned utallige dugnadstimer for å få idrettslaget til å gå rundt er dette nok et slag i trynet. 3,2 millioner kroner til å utvikle kinesiske medaljekandidater er 3,2 millioner kroner som må tas fra andre prosjekter og formål her hjemme.
Uavhengig av beløpet, bryter denne bruken av tippemidlene med den allmenne forståelsen av hva tippemidlene skal brukes til. Norsk Tipping slår fast at overskuddet fra pengespill i Norge skal gå til formål som kommer fellesskapet til gode. Da Kulturdepartementet la frem sitt forslag til statsbudsjett 2020, skrev de følgende om tildelingen av tippemidler til Norges idrettsforbund:
Det er vanskelig å argumentere for at det å trene opp kinesiske skihoppere og skiskyttere “reflekterer behovene” til medlemmene og organisasjonene i Idrettsforbundet. Det hjelper ikke skiløpere på Søre Ål, fotballspillere i Tromsdalen, skøyteløpere i Fana eller roere i Tvedestrand at Kina kanskje øker sine sjanser til å ta medalje på hjemmebane.
Norske myndigheter og næringsliv vil nok mene at det så absolutt kommer fellesskapet til gode at vi nå har et bedre forhold til Kina. Men det store spørsmålet er om vi synes det er greit at tippemidlene brukes til denne typen utenrikspolitiske formål. For meg er det grovt problematisk at idretten må ta regningen for Norges diplomatiske problemer.
For ordens skyld: Siden den sittende regjeringen er en av hovedaktørene i denne saken, mener jeg det er ryddig å informere om at jeg selv sitter som varamedlem i SVs sentralstyre. Jeg kan imidlertid forsikre om at jeg hadde hatt nøyaktig de samme innvendingene om regjeringen hadde hatt en annen politisk farge.