EN GRENSESPRENGENDE NORSK SYKKELSPORT

Før Thor Hushovds VM-gull i Melbourne/Geelong sto Norge med to syvendeplasser som beste resultat i herrens fellesstart, Knut Knudsen i 1979 og Dag Otto Lauritzen fjorten år senere i Oslo. Sykkel er en stor internasjonal idrett, med tilsvarende bred medieomtale. Thors seier vakte stor oppmerksomhet, og var en milepel i norsk idrettshistorie. En grensesprengende prestasjon. Hvilke positive effekter kan norsk sykkel utvikle med basis i Thors triumf? I miljøet øker respekten og interessen, lovende norske ryttere vil bli fulgt tettere, og veien til proffenes rekker kan lettere åpnes. For de halvprofesjonelle norske lagene, som Joker Bianchi, Sparebanken Vest og Thors eget Plussbank Cervelo, vil det åpne seg bedre og mer interessante rittmuligheter.

For internasjonal sykkelsport var Thors seier som manna fra himmelen. Omdømmet var på nytt i fritt fall etter Alberto Contators positive dopingprøve. Så vinner en fullstendig ren og dopingsfri rytter fra det lille sykkellandet der nord årets verdensmesterskap. Hvilket bekrefter at det er mulig å vinne uten juks, og oppmerksomheten ble til en viss grad tatt bort fra elendighetsmeldingene fra Spania.

Kan Norge være grensesprengende på andre områder? Kampen mot doping styres av idrettspolitikerne. UCI har markert seg, som et internasjonalt forbund med en svak og utydelig ledelse. Det går knapt en uke uten at merkelige beslutninger fattes. Ledelsen i UCI velges av de enkelte lands representanter, så de har vel fått den ledelsen på toppen de fortjener. De har selv stemt den frem gjennom en demokratisk prosess, og toppledelsen gjenspeiler deres eget syn på hvordan idretten skal utøves, hvilken atferd og holdninger som skal støttes. Thors seier gjør at Norge kan oppnå større oppmerksomhet i maktens korridorer. Thor har sprengt grenser, for norsk sykkelsport må målet være å heve nivået til internasjonal toppklasse på alle arenaer. Som treningskultur og -forståelse, atferd og holdninger, organisatorisk utvikling, og på ledelses- og styrenivå. Altså et styre og president på verdensmesternivå. Jeg vet de jobber så godt de kan, men hva kan de gjøre som vil føre til grensesprenging? I kampen mot doping for eksempel?

Sykkel ønsker å fremstå som, og er på mange måter, en lagsport, ikke minst i den øverste profesjonelle divisjonen. Det snakkes lag, og strategi og taktikk legges opp slik at den enkeltes prestasjon skal gi ønsket resultat, ja nettopp for laget. Trøya skal først over mål, det er “vi som vinner”. Forskjellen på lag og en tilfeldig sammensatt gruppe, er primært at laget samles om et felles mål. Det er frivillig å være på et lag, men har man først valgt å være der, medfører det forpliktelser. Du kan ikke bare være på laget når det passer deg selv. Laget har regler som må følges, de gode lagene er tydelig verdibaserte, andre lag har mer eller mindre uutalte regler for samspill.

Jeg tror ikke kampen mot doping i sykkelsporten vinnes hvis strafferammene ikke økes. Nå ser vi tidligere steindopa ryttere, som Danilo Di Luca og Riccardo Riccò, tilbake i det gode selskap. To ganger dopingtatte Di Luca med redusert straff fordi han har vært forklaringsvillig. Det er mange andre også, og mange av Pro Tour-lagene tar i mot synderne med åpne armer. I Wielerrevue, nederlandsk fagtidskrift, uttalte manageren i Vacansoleil at han heller ville ha en rytter som Riccò, som hadde tatt sin straff, enn en nysignert rytter som kunne teste positive en gang der fremme, i kort eller langt perspektiv. Håpløs tankegang. Hvem er Riccò? En rytter som har jukset i flere år, drevet syklingens omdømme ned i sørpa, og kobles fremdeles til tvilsomme miljøer. Han burde jo vært utestengt på livstid. Med slike lemfeldige ledere som høvdingen i Vacansoleil graver syklingen sin egen grav.

Ryttere som tester positivt svikter sitt lag, uten at laget straffes direkte på noen som helst måte. Enkelte sponsorer kutter dog ut samarbeidet med sykkelsporten, og på den måten bidrar de dopingtatte rytterne til at sporten skjærer av den grenen den sitter på. Jeg tror det vil virke hvis laget også straffes direkte. Tas en rytter, fjernes laget fra alle de store rittene i en periode, for eksempel et år. Det må ned på Continental Tour-nivå, en bakgård i forhold til oppmerksomheten de får i Tour de France, Amstel Gold Race, Lombardiet Rundt osv. Det vil svi. Og rytteren ute for fire år, og uten mulighet til å kjøre i den høyeste divisjonen når straffen er sonet. Er det så vanskelig å få til? Sikkert! Fordi ingen tør å fronte slike straffer/restriksjoner.

Kanskje Norge kan fremme noe slikt, og skape allianser som øver press? Da vil vi være på vei mot en norsk sykkelpresident i verdensklasse, som ikke bare danser i takt med den etablerte kongressen. Verdenshistorien er full av personer med små ressurser som har skapt positive endringer ved vilje og mot. Det tar tid, og krever fokus og forsakelse. Akkurat som for Thor, han hadde aldri blitt verdensmester uten langvarig målrettet arbeid med nok av motbakker på veien. Til det norske sykkelstyret – det er lov å sette seg et mål om å endre internasjonal sykkelsport til det bedre, flytte omdømmet fra ikke godt nok til best i klassen. Når begynner dere? Gakk hen og gjør som Thor. Noen må jo begynne denne prosessen. Slik situasjonen er nå, er de politisk valgte norske sykkellederne på lag med et internasjonalt styre som virker maktesløse i kampen for å heve et elendig omdømme.