Med tretten poengs luke til andreplass med bare 14 kamper å spille, og – sett bort ifra en kollaps av bibelske proporsjoner – ligaen nesten vunnet, retter alle øyne i Paris Saint Germain seg nå mot det ene trofeet som til nå har unngått dem – Champions League.
Det ‘copa mas linda’ (det vakreste av trofeene) som Leo Messi beskrev det var en av hovedårsakene til nedgangen i Messis forhold til tidligere klubb Barcelona, da han innså at klubbens forpliktelse til å styrke seg for å prøve å vinne den igjen var ikke like stor som sin egen… selv om han ønsket å bli værende for å se om han kunne hjelpe til med å snu ting med det nye lederskapet til president Laporta.
Ingen slike tvil her, minst av alt fra Messi, med tanke på forlegenheten av rikdommene som spiller sammen med ham, juveler som skinner så sterkt i det som antageligvis er den rikeste fotballklubben i verden.
Å stå mellom dem og en plass i Champions League-kvartfinalen er den lille saken om Real Madrid, kanskje ikke helt den verdensstyrken som den har vært ved andre anledninger tidligere, men uansett en stor hump på veien som må navigeres dersom den franske klubben skal ta det ett steg videre mot deres avtale med skjebnen.
Jeg ble nylig intervjuet på hovedradiostasjonen i Irland og ble forvirret over å bli spurt om hva som gikk galt med Leo Messi.
Verden er så vant til å se Messi få den til å gispe av undring at det å score syv mål og gi åtte assist på 20 kamper på en eller annen måte ikke er godt nok for noen som jeg er sikker på forventer at han skal score et hat-trick hver kamp.
Hvor mange trenere rundt om i verden ville nøye seg med prestasjoner av en slik middelmådighet fra sine stjernespillere?
La oss også huske at han også har truffet stolpen syv ganger denne sesongen, en kampanje som har vært hemmet av covid, skader og det faktum at den første halvannen måneden ble brukt på å bo på hotellrom – om enn ekstremt luksuriøst – med hans kone og tre barn. Langt fra ideelt.
Nå bosatt i sitt nye hjem i Paris, nærmer han og PSG seg den skarpe slutten av sesongen, en knock-out-turnering som fører til en finale i St. Petersburg, Russland, 28. mai.
Pochettino vet mer enn noen andre at det å få mest mulig ut av stjernene han har til rådighet er grunnleggende i jobbbeskrivelsen hans, selv om det han trenger mest for å sikre at det skjer regelmessig er det klubber som PSG er uvillige til å tilby – tid.
Men nå er i det minste tegnene gode.
Nylig har fronttrioen et system som har sett Di María operert til høyre med Messi i midten og Kylian Mbappé til venstre, og det ser ut til å fungere veldig bra.
Med Mbappé nesten sikker på å bevege seg til Santiago Bernabéu senere i år, vil han være opptatt av å vise sine nye arbeidsgivere akkurat hva de vil få neste sesong. Messi har selvfølgelig aldri trengt mye av en unnskyldning for å vise hva han er i stand til å produsere mot Real Madrid.
Mbappé har uten tvil vært stjernespilleren mens Messi har spart mesteparten av målscoringsevnen sin for Champions League, med fem mål på like mange kamper.
Gjennom hele sesongen har Pochettinos hovedoppgave i klubben handlet om å prøve å skape og opprettholde harmoni, ikke så mye gjennom rigid anvendelse av dogmatiske ideer, men ved å sørge for at spillerne er i toppform og at hodene deres er på rett plass.
Problemet med å ha ikke mindre enn tre anarkistiske genier (Messi, Mbappé, Neymar) i din disposisjon er ikke bare at du må spille dem, men du må også komme opp med et system som kan garantere at de alle kan spille sammen effektivt. Lettere sagt enn gjort.
Mbappé krever et lag som spiller rundt ham i høy rytme, og prøver å angripe mellomrommene. Med Messi må du spille et system som gir ham frihet, spiller til et lavere tempo, og bygger bakfra med spillerne nære hverandre. I bunn og grunn må du organisere laget ditt rundt ham.
Legg til en som Neymar i scenariet, med all hans genialitet for å slå forsvarsspillere, og her må du tillate ham å gjøre sin egen uforutsigbare ting og håpe å kunne ordne opp om det skulle gå galt.
Til nå har oppdelingen av denne spesielle sirkelen vært hovedproblemet som har konfrontert Pochettino.
Og å holde balansen (ordet som oftest brukes av Pochettino) har betydd et behov for å skape en defensiv struktur som gjør det vanskelig å bryte dem ned. Med Neymar muligens nettopp tilbake etter en langvarig ankelskade, har han i det minste ett mindre ‘problem’ å løse.
Å ha alle tre spillerne å velge ville alltid føre til et anarkistisk angrep. Andre topplag som Manchester City og Liverpool har alltid gitt en mal for ulike typer organiserte angrep. Dette er noe PSG ikke kan gjøre, og i stedet må de stole på individuell briljans for å høste godene.
Dette er en helt annen oppgave enn den han møtte i Tottenham. I Spurs formet han mentaliteten til en gruppe spillere som var i komfortsonen, men som var sultne på titler. Hos PSG sine spillere, hvorav de fleste har vunnet alt som er å vinne, har hans hovedanliggender vært å massere egoer, opprettholde samhold og holde alt på en jevn kjøl.
Og med målstreken i sikte og et Real Madrid som under Ancelotti er et stykke unna å være det polerte produktet, til tross for kvalitetene til spillere som Benzema og Vini Jr., kan dette godt være sjansen for PSGs superstjerner til å vise hva de kan.