Barcelona har gjort en rekke flotte signeringer i det siste overgangsvinduet, men ingen er like viktige som den nye fotballdirektøren Mateu Alemany som tok over i klubben 26. mars 2021 da Joan Laporta ble ny president.
La oss ikke glemme at dette er en klubb uten penger som på en eller annen måte klarte å stjele showet i det siste overgangsvinduet, og mye av dette skyldes innsatsen til Alemany.
Å si at Laporta og Alemay har arvet et rot fra det utgående styret ledet av Josep Maria Bartomeu er alle underdrivelsers mor.
Men så ille som ting var, har en fersk tredjeparts rettsmedisinsk undersøkelse av kontoene avslørt at de faktisk var enda verre; en bunnløs avgrunn av kamikaze-aktig, økonomisk galskap som ikke engang den villeste fantasi noen gang kunne ha kokt opp.
Urettmessige utbetalinger til journalister, provisjonssatser på mer enn 30 % til agenter – standard markedssats er rundt 5 % – og en lønnsstruktur med uholdbar lønn som angivelig var 40 % høyere enn konkurrentene deres er bare noen av tingene som ble avdekket av etterforskningen.
Barca anslår at kostnadene for alle disse betalingene til klubben er rundt 30 millioner euro, og Laporta har antydet at det som har blitt avdekket kan «utgjøre tilfeller av urettferdig [personlig] berikelse som krever ytterligere etterforskning.»
Myndighetene er informert. Denne saken er langt fra ferdig.
Men det er til senere. I mellomtiden har fotballdirektør Mateu Alemany blitt alkymist, til tross for at han nå prøver å drive en klubb som har 1,35 milliarder euro i gjeld med tap i løpet av de siste årene på totalt 600 millioner euro.
På en eller annen måte har han klart å prestere det fotballmessige ekvivalentet med å snu halm til gull med det som på forsiden ser ut til å være det mest skandaløst vellykkede overgangsvinduet i klubbens historie.
Barcelona har allerede klart å få 159 millioner euro av lønnsregningen siden Laporta tiltrådte for 10 måneder siden, selv om de ikke klarte å fjerne Ousmane Dembélés lønn fra bøkene deres i januar. Mer om fremtiden hans senere.
Alemany har på en eller annen måte klart å overtale Adama Traoré til å spille for mindre enn han tjente hos Wolves, Dani Alves til å returnere til klubben for minimumspenger og forhandle om et langsiktig lån på en halv milliard pund med Goldman Sachs som gjorde det mulig for klubben å finansiere Ferran Torres-avtalen.
Men det er signeringen av Pierre-Emerick Aubameyang som virkelig fanger oppmerksomheten.
Det hjalp selvfølgelig at Barcelona ønsket at Aubameyang skulle ankomme like mye som Arsenal ønsket at han skulle forlate. Spilleren selv ønsket også veldig gjerne å slutte seg til klubben i den grad at han fortalte dem at han ville være forberedt på å spille for dem for den summen klubben hadde råd til.
Opprinnelig var følelsen at klubbene var for langt fra hverandre. Med Dembélés lønn fortsatt åket rundt Barcelona-halsen var alt de hadde tilgjengelig i form av lønn og overgangsgebyrer 1,7 millioner euro.
Detaljer som har kommet frem i ettertid tyder på at alle ideer om at Aubameyang sluttet seg til klubben til en redusert pris i et plutselig uttrykk av altruisme, er uærlige.
Aubameyang tjente en bruttolønn på 22 millioner euro per sesong, og rapporter sier at Arsenal gikk med på å betale spissen opp til 8,38 millioner euro som et oppgjør, pengene han uansett ville få utbetalt i klubben til slutten av sesongen – sammen med «fattigpenger» han ville motta fra Barcelona.
Barcelona på sin side fortalte ham at hvis han var forberedt på å ta de reduserte pengene som ble tilbudt, kunne de betale ham mer lønn neste sesong hvis de kunne få ham gratis. Dette i form av kompensasjon i tillegg til å akseptere betingelsen om å gi ham en kontrakt ut 2025, men med mulighet for å slutte i 2023.
Praten tidligere hadde handlet om at Arsenal skulle hjelpe Barcelona med å betale lønnsregningen hans. Arsenal foretrakk det andre alternativet. Til syvende og sist solgte ikke Arsenal Aubameyang – de ga ham ikke engang bort – de betalte ham for å gå.
Deres syn på det vil være at for øyeblikket er kravene til spissene med tempoet i Premier League ikke egnet for spilleren, og han ville være mye mer egnet til spillestilen han vil møte i Spania.
Mye har blitt gjort ut av mangelen på disiplin, og selv om det absolutt er sant at timingen hans er, og alltid har vært notorisk forferdelig, har den blitt overspilt. Han passet rett og slett ikke inn i den nye kulturen som Arteta innfører.
Det vil ikke bekymre Barcelona spesielt mye akkurat nå, fordi de vil være mer opptatt av å prøve å finne ut hvordan han, så vel som de andre nye signeringene, vil passe inn i Xavis planer for laget.
Hvis Barcelona-treneren ønsker å spille et 4-3-3-system, vil Xavi helt klart være ute etter å etablere en spesifikk rolle for ham, og verken Aubameyang eller Luuk de Jong er de ideelle spissene for klubben i det systemet.
Men Aubameyang er en mann av mange talenter og vil prøve å tilpasse seg de nye kravene, både med og uten ball. I Adama Traoré har de en naturlig kantspiller, mens Ferran Torres må bestemme seg for om han er en kantspiller eller en spiss. Plutselig ser ikke en front tre av Dembélé, Aubameyang og Torres så ille ut, gjør det?
Men tilbake til Ousmane Dembélé. Det er den eneste tingen som Mateu Alemany og direktørene har gjort virkelig feil.
Barcelona gjorde det ganske klart hvor de sto med Dembélé. Forlat klubben eller reduser lønnen din. Om du velger ingen av dem, vil du bli utelatt på tribunen, en uttalelse de har gitt offentlig og via e-post. De hadde ønsket å hente inn Álvaro Morata, men Dembélés avslag på å forlate satte kjepper i hjulene.
Det har blitt et politisk spill som spilles ut der Dembélé i stor grad er offeret. Historien har alltid vært veldig enkel. En spiller som har en juridisk bindende kontrakt og som, langt fra unaturlig, ikke ønsker å redusere lønnen sin. Og hvorfor skulle han det?
Han har kun mottatt ett tilbud fra klubben som etter alt å dømme var latterlig. Så klubben ønsket ikke å forhandle, de ville ha ham ut for å gi inntrykk av at han ikke spilte ball i det hele tatt.
Barcelona mater stadig vennlige mediekilder med historier som hevder at spilleren ønsker å fornye med et signeringsgebyr på 40 millioner euro og en bruttolønn på 30 millioner euro per sesong, noe klubben tydeligvis ikke har råd til. Men samtidig har de ikke gått inn i forhandlinger fra det utgangspunktet.
Problemet med at han forlater klubben er at for øyeblikket er ikke de som kunne vært interesserte, lenger interesserte. Tottenham (for dyrt, selv de tenkte på det i de 24 timene før overgangsvinduet stengte), Manchester United (de ønsket ingen spillere i januar), Chelsea (ikke nå på grunn av potensielle FFP-problemer) og Paris Saint Germain (uvillige til å risikere å forstyrre harmonien i klubben).
Avispraten var at Dembélé hadde en muntlig avtale med PSG, bortsett fra at da klubben kontaktet Barcelona ble de fortalt at de ville ha 20 millioner euro for en spiller de kunne signere for ingenting om fem måneder.
Takk, men nei takk ble de fortalt.
Klokken 21.00, kort tid før vinduet stengte, lot Laporta det bli kjent at Dembélé hadde blitt tilbudt et forslag fra en engelsk klubb (Spurs). Da han fortalte det, hadde Spurs allerede sagt nei takk.
Hva nå?
Xavi, til tross for hva som kan ha blitt spredt eller lest, har aldri vært i tvil om kvaliteten til spilleren. Han vil vite bedre enn noen andre at han trenger ham og at hvis du må betale ham, kan du likevel spille ham i stedet for å la ham stå på tribunen. Han kommer tilbake til troppen.
Sjansen er stor for at de vil forlate sin harde linje, svelge stoltheten og la ham spille.
I mellomtiden vil alle i Barcelona helt sikkert tenke at gitt den korte tiden, mangelen på ressurser og katastrofale scenarier som Alemany har jobbet gjennom i klubben, ville han bare kunne oppnå med klubben når, og hvis, de gode tidene kommer tilbake.
For første gang på lenge kan Barcelona endelig se et hint av lys i enden av tunnelen.
Og de er også veldig håpefulle med Haaland, selv om han vil tjene mindre i Barcelona enn andre klubber.
La oss se om Alemany kan trylle frem litt magi.
Oversatt av Mathias Mæland.