Real Madrid, Atlético og Barcelona er utvilsomt de tre største lagene i La Liga, men med mer enn en tredjedel av sesongen fullført, vil det ikke ha unngått noens oppmerksomhet at de for øyeblikket er henholdsvis på første-, fjerde- og sjuendeplass på tabellen.
Så hva skjer?
I Barcelona ser det ut til at entusiasmen rundt ankomsten til Xavi i rollen som den nye Messias har maskert lagets prestasjoner.
Det sies at det alltid er mørkest rett før daggry, noe som kan virke hardt å si med tanke på at klubben kom ut av Xavis tre første kamper med to ligaseire og én uavgjort i Champions League.
Men realiteten er at de ganske enkelt kunne ha tapt alle tre mot Espanyol, Villarreal og Benfica. Mot Real Betis tok Xavis flaks slutt, og problemene de har var der for alle å se.
Disse problemene er ikke uløselige, men en klar indikasjon på at det aller beste Barcelona kan strebe etter denne sesongen er en topp fire-plassering og en plass i neste sesongs Champions League.
Uten Gerard Piqué i hjertet av forsvaret er dette et lag som ikke bygger seg opp bakfra så godt som det burde. Når de ikke klarer å slå pressleddene med å drive ballen fremover, feiler alt annet. Lenglet og Araújo er trygge pasningsspillere, men ikke mer.
Man trenger også midtbanespillere som løper inn i boksen mellom motstandernes midtstoppere og backer, spillere som er forberedt på å være nær sine rivaler. Spillere som Riqui Puig er altfor ofte fornøyd med å spille det sikreste alternativet.
Foran har de tre som skulle vinne kamper også kommet til kort. Memphis Depay er god for Nederland, og fortsatt Barcelonas beste alternativ som målscorer, men det er langt fra å si at han er en naturlig nummer 9.
Unggutten Abde Ezzalzouli er veldig mobil og dribler godt, men uten å ha noen stor effekt. Coutinho er ikke konsekvent nok, og mangler farten og driblingsevnen som vil la ham slå forsvarsspillere og operere effektivt for Barcelona som ving i et 4-3-3-system.
Xavis beslutning om å sette inn Luuk de Jong mot Betis ble ikke kritisert av den enkle grunn at det var Xavi som gjorde det. I virkeligheten ga det ikke noen annen løsning enn noen håpefulle innlegg, som bare skjedde ved et par anledninger.
I mellomtiden vil Barcelona fortsette å forsterke ideen om stilen som kreves, selv om mangelen på kvalitet i hele laget er alarmerende.
Mens Ousmane Dembélé gjorde en forskjell da han kom på banen, ga hans manglende evne til å kombinere effektivt med Sergiño Dest inntrykk av at dette var to spillere som aldri hadde spilt sammen. Det er nettopp denne mangelen på disiplin hos en spiller som Dembélé som irriterer klubben, selv om han for øyeblikket er et av deres beste alternativer i den posisjonen. Og det er av den grunn at klubben er desperate etter at han skal signere en ny avtale.
Dembélé har derimot ingen hastverk, trygg i vissheten om at kontrakten hans avsluttes i slutten av sesongen.
Barcelona er ikke alene om å ha problemer. Atlético Madrid har dem over hele banen.
I disse dager skiller topplag som Manchester City, Bayern München og Liverpool seg ut på grunn av deres organiserte angrep, noe som dessverre mangler på samme nivå fra denne Atlético-siden, spesielt når de møter et lag som forsvarer seg dypt.
Bekymrende nok er dette et Atlético-lag som helt klart har mer kvalitet i seg enn det de for øyeblikket viser som en enhet, noe som tyder på at dette er like mye et trenerproblem som det er spillerproblem.
Men de største problemene deres er bakover i banen. Ikke bare hvordan de forsvarer seg, noe som er ille nok, men også – omtrent som Barcelona uten Piqué – mangelen på ferdighetene hos midtstopperne deres fremover, samt deres evne til å åpne opp motstanderne.
På dette stadiet forrige sesong etter 15 kamper hadde de sluppet inn seks mål. Denne gangen har de allerede sluppet inn 16, deres dårligste tall siden 11/12-kampanjen. Det kommer som en direkte konsekvens av at de ikke er sterke nok, feilutsatte og generelt mangler litt av alt til å være på nivået de holdt forrige sesong.
Koke ser sliten ut på midtbanen, og uten Carrasco er det mangel på gjennombrudd. Cunhas mål foran tilsier at de kan og burde bruke ham oftere, mens Luis Suárez ikke har scoret på fire kamper.
Det er i hovedsak et Atlético som viser mangel på intensitet i en sesong hvor de har hatt luksusen av et bedre lag enn de hadde i fjor, med nye signeringer som Griezmann, de Paul og Cunha.
I en annen del av den spanske hovedstaden er et bunnsolid Real Madrid-lag. Selv om de ikke kan legge champagnen på is helt enda, befinner de seg allerede ti og 16 poeng foran henholdsvis Atlético og Barcelona.
Søndagens derby på Santiago Bernabéu mot hovedstadsrivalene er alltid et stort oppgjør, og ser nå ut som en kamp Atlético må vinne hvis de skal ha håp om å holde følge med naboene sine i gullstriden.
Det er flere årsaker til den forbedrede formen til Los Blancos, ikke minst prestasjonene fra Kroos og Modrić. Ulempen med det er at de sliter litt når nivåene deres faller, noe som har en tendens til å oppstå rundt 70 minutter.
Det er ikke et lag noe sted i verden som er mer kapabel til å heve nivået sitt når de trenger det mest, som i helgen da de cruiset inn til seier mot Real Sociedad.
De har organisering og jobber godt uten ball. Alle var med på å bidra, inkludert spillerne fra innbytterbenken.
Når det er sagt, har ikke Ancelotti full tillit til troppen sin, bortsett fra startoppstillingen. Men han kjenner sitt eget sinn bedre enn omtrent noen annen manager der ute. Betydelig nok har Casemiro spilt nesten dobbelt så mange minutter som han gjorde forrige sesong på dette stadiet. Det samme har Modrić, og det ville også Kroos ha gjort om han ikke hadde vært skadet. Det bør være en bekymring i de siste to månedene av sesongen hvis de fortsetter å bli brukt på denne måten.
Men hovedforskjellen denne sesongen har vært formen til Vinícius Júnior, spesielt når han får ballen i siste tredjedel eller når han får den fra en kontring. Til og med i kamper hvor han ikke spiller spesielt bra er han avgjørende, som skjedde mot Sevilla.
Selvtilliten hans er skyhøy – og det har den faktisk alltid vært – selv om han først nå innser at han ikke trenger å gripe inn hele tiden, og at han har kraften til å snu kamper i lagets favør til enhver tid. En blanding av forbedret ernæring med sin egen kokk og forbedret trening med sin egen personlige trener, passer nå perfekt sammen med den selvtilliten for å skape en spiller som bare blir bedre og bedre.
Han er fortsatt bare 21 år gammel, og da han ankom Madrid for rapporterte 46 millioner euro – det mest som er betalt for en spiller under 19 år – var en av de første tingene han gjorde å kjøpe i stedet for å leie et hus. Det var en sikker intensjonserklæring om at han skulle være der i lang tid, og da det kom forslag om at han skulle gå ut på lån kastet han dem ut med en gang.
Nå, sammen med Benzema, har de to spillerne dukket opp som denne sesongens lyse stjerner i La Liga, og Vinícius Júnior slutter seg til franskmannen som et øyeblikkelig valg for Real Madrids startende ellever.
Oversatt av Mathias Mæland.