Den største overraskelsen med helgens oppsigelse av Ole Gunnar Solskjær er ikke at det skjedde, men at det tok så lang tid å få det gjort.
Til syvende og sist forteller det oss like mye om begrensningene til de som tar avgjørelsene i Manchester United som det gjør svakhetene til nordmannen.
Ole kan forlate Old Trafford med hevet hode, ikke minst fordi han absolutt forlater Manchester United i en bedre tilstand enn da han kom. Forhåpentligvis kan han returnere til trenerkarrieren om det er det han vil.
Men det er en lang vei fra å si at han maksimerte potensialet til laget. Han vil selv være den første til å innrømme at han absolutt ikke gjorde det.
En topptrener i Premier League fortalte meg nylig om hvor overrasket han hadde vært over mangelen på taktiske trekk i Solskjærs United og lagets manglende respons på problemene de stadig møtte på under kamper.
Resultatene er der for alle å se, og som et engelsk ordtak lyder: «What can’t speak, can’t lie.»
I løpet av de siste 25 årene har jeg klart å skape meg en ganske vellykket karriere som journalist, skribent og kringkaster i alle spørsmål knyttet til fotball. Det er derimot ganske trygt å anta at hvis jeg fikk kontroll over TV2-sporten i morgen, ville det ikke ta lang tid før sjefene innså at jeg var helt på jordet.
For å bruke en sportslig analogi: «Different horses for different courses.»
Hver gang jeg snakket med Ole i løpet av hans tid i klubben, var han alltid opptatt av å påpeke at han ikke var spesielt besatt av taktikk, noe som var uheldig fordi i dagens fotball må du være det. I det minste må du ha folk rundt deg som er det.
Evnen til å finne løsninger, skape problemer, overraske motstandere, alt som er essensielt for å lykkes på dette nivået; alt dette krever et stort element av taktisk anvendelse.
Spillerne på nivå med de i Manchester United har trivdes med, og noen ganger holdt ut, et stort antall trenere som har gjort dem bedre og bedre. Likevel er det største samtaleemnet i Manchester United-garderoben, da spesielt etter det forferdelige tapet mot Watford i helgen, at spillerne rett og slett ikke har den nødvendige informasjonen som kreves for å gå til kamp.
Før i tiden var Manchester United alltid foran kurven av den enkle grunn at de hadde de beste spillerne. Men det var da, og dette er nå. Fotballens økonomiske hierarki har endret seg, og United er bare én av en rekke klubber som har nok finansiell innflytelse til å være i toppen.
Lørdag ettermiddag så det ut til at Watfords mer sultne, ivrige, mer drevne, ‘underordnede’ spillere sa til United: «Ja, dere har kanskje pengene; hva annet har dere?»
Nå som aldri før, handler det ikke så mye om hva du har, men heller hvordan du bruker det. I disse dager er individuell kvalitet ikke lenger det magiske trikset, fordi du nå trenger kollektiv kvalitet. Ikke minst i Premier League hvor de beste trenerne befinner seg.
Solskjærs svikt er derimot ikke hans feil, men snarere de som valgte ham i utgangspunktet. Etter å ha gjort det bestemte de seg for å fornye kontrakten hans samtidig som det var en overflod av indikasjoner som tydet på at han ikke var mannen for jobben.
Det var en gruppe mennesker som trodde at hvis de kastet nok penger på prosjektet ville alt annet falle på plass, fordi det var slik det skjedde før i tiden.
Hadde det vært nok folk i Manchester United som forsto fotballkriteriene som kreves i Manchester United og hadde ikke Ole vært legenden som han var i klubben, ville de ha skilt lag med ham mye tidligere enn de gjorde.
Så hvem kommer inn? Har United lært noe som helst av denne opplevelsen?
Vel, det ser det ikke ut som. Jeg er overrasket over at klubben angivelig har tatt kontakt med tidligere Real Madrid-trener Zinedine Zidane.
La oss ikke være i noe tvil her. Manchester United har spillerne, og det de trenger nå er lag med informasjon, taktiske detaljer, fotballkunnskap og tilpasningsdyktighet. Dette vil gjøre dem i stand til å krige i toppen mot trenere som Jürgen Klopp, Pep Guardiola, Thomas Tuchel og Antonio Conte.
Zidane er en fantastisk manager – spesielt blant menn og egoer – men det er langt unna å si at han er en god trener. Det er han ikke, og det er en god trener United trenger på dette stadiet.
Han er ikke den rette mannen til å endre dynamikken i klubben.
Da han ankom Real Madrid, etablerte han orden ved å få toppspillerne på sin side. Med mange av de beste spillerne i verden, ikke minst noen så dødelige som Ronaldo i laget ditt, kommer du alltid til å kjempe i turneringer. Dette står for hans Champions League-suksess, men det er verdt å merke seg at han bare vant én La Liga-tittel under sine to perioder i Real Madrid.
Hvis Manchester United kan overtale Zidane til å returnere til fotballen som trener, er jeg bekymret for alle involverte parter. Det vil bety at kriteriene som kreves på Old Trafford ikke vil ha endret seg, og nok en gang frykter jeg at det vil ende i tårer.
Det er en annen historie med Mauricio Pochettino, den andre mannen som har blitt nevnt på klubbens ønskeliste. Jeg tror absolutt ikke at han noen gang vil være i stand til å ha den innvirkningen i PSG som han kunne hatt i Manchester United. Erfaringene til hans forgjengere i klubben, Thomas Tuchel og Unai Emery, indikerer at det er vanskelig å forestille seg noen i det hele tatt som kan ha den innvirkningen.
Han ville definitivt hatt kraften, kunnskapen, energien og hjelpen i Manchester United til å kunne endre den nåværende trenerkulturen på plass i klubben, i motsetning til PSG. Der er hans største forpliktelse å forsøke å utnytte kreftene til spillere som Lionel Messi og Kylian Mbappé i samme lagoppstilling, som aldri kan være lett.
Det skjer sannsynligvis ingenting før i hvert fall slutten av sesongen. Sir Alex Ferguson var ved roret i Manchester United i nesten 27 år. Siden hans avgang – hvis du inkluderer Ryan Giggs og den midlertidig sittende Michael Carrick – har seks menn på rundt åtte og et halvt år forsøkt å gripe denne tornete Manchester United-brenneslen.
Nå mer enn noen gang må de sørge for at neste mann de får inn vil være klar, villig og i stand til å være der i lang tid framover.
Oversatt av Mathias Mæland.