For åtte måneder siden fortalte Joan Laporta en samling av journalister at Xavi ikke var klar til å ta over jobben som Barcelona-trener. Onsdag kveld forrige uke ble han oppringt personlig av Laporta for å diskutere en mulig ansettelse.
Det var, etter alt å dømme, den første gangen de har snakket med hverandre på lang tid.
Fram til onsdag forrige uke hadde all kommunikasjon skjedd gjennom mellommenn, en konsekvens av Xavis støtte for Victor Font i Barcelonas presidentvalg i år.
Den største overraskelsen i Koeman-sparkingen er ikke at det skjedde, men at det tok så lang tid før det skjedde.
Stil kommer alltid til å slå substans i Barcelona FC, og det var ikke resultatene som kostet Koeman jobben, men heller måten de oppsto på.
Koeman overlevde så lenge han gjorde for en hel del grunner: han gav ungdommen en sjanse, han hjalp Barcelona med å bli kvitt dyre, etablerte spillere, og kom også til å koste klubben 12 millioner euro om de skulle bestemme seg for å kvitte seg med ham.
Men til og med Barcelona, da spesielt Laporta, nådde deres bristepunkt. Frykten om at Barcelona ville møte en oppoverbakkekamp i å tjene de 16 millioner euro som kommer med Champions League-kvalifisering måtte ha konsentrert Laportas sinn, og endelig fått ham til å trykke på avtrekkeren.
Men det er en lang vei fra å si at Laporta har stått utenfor Xavis dør i et håp om å få tilbake den tidligere spillerlegenden inn i folden som trener.
I Laportas forsvar er det også sannsynlig at noen av rådgiverne hans har vært ivrige på å peke ut at Xavis suksess i Qatar var lysår unna noe som helst som var nødvendig i Barcelona, klubbikon eller ikke.
Xavi vil så klart være uenig, og da jeg møtte ham forrige sommer sto jeg igjen i tvil om hans motivasjon til å bli klubbens manager, selv om det ble ryktet på den tiden at han ville prøve lykken hans andre plasser i Europa.
Det kom så klart aldri til å skje, fordi Xavi egentlig bare hadde øynene sine på hovedpremien. Nå, i dette kriseøyeblikket klubben befinner seg i, er det på tide med et sprang av tro ikke for ulikt det Laporta tok da han forfremmet Pep Guardiola fra Barcelonas B-lag til førstelaget.
Det er så klart noen viktige forskjeller mellom da og nå, ikke minst det faktum at Pep var en mann han beundret, respekterte og hadde troen på. Han har ikke de samme følelsene til mannen fra Terrassa. Ikke enda hvert fall.
Xavi ville uten tvil ha foretrukket å ta over med Font som president, fordi under ham ble han alltid lovet sjansen om å skape en ny fotballstruktur i klubben.
Under Laporta vil han bare være hovedtrener, selv om han helt sikkert vil prøve å ta med seg sine egne folk. Forhåpentligvis vil han kunne nyte et visst nivå av innflytelse på klubben utenom i kun en trenerkapasitet.
Er han forberedt på oppgaven som venter ham?
Det er åpenbart at erfaringen han har fått i Qatar har handlet om å være manager mer enn noe annet. Lagene hans har spilt i en stil som vil, om den skulle bli gjenskapt i Barcelona, helt sikkert tilfredsstille supporterne.
Han er en ivrig student av sporten og har studert grundig hva hver posisjon må gjøre, med – og uten – ballen. Han har måttet håndtere den annerledes typen profesjonalisme som eksisterer i Qatar, og kravene og konkurransen det krevde vil være annerledes enn den som kreves for å være trener i Europa.
Først og fremst vil han forsøke å få en struktur på plass på banen og bygge på det. Kan han oppnå det vil det være garantert at dette Barcelona vil bli bedre, fordi uten strukturen er spillerne fortapt og trenger å vite hva som må gjøres. De aller fleste utviklet seg i en spillestil Xavi ønsker å bringe tilbake.
Men for å gjøre det, trenger han tid og tålmodighet hos alle i klubben.
Han er mer enn fornøyd med ungguttene som kommer gjennom, som er like greit, fordi den eneste garantien han har er at det ikke vil bli store mengder penger tilgjengelig til å styrke laget.
Enten ved hell eller design, eller sannsynligvis en blanding av begge deler, er dette et nåværende Barcelona som er fyldig med godt ungt talent. Selv om de for tiden er lite mer enn hodeløse kyllinger, fordi de har ikke blitt gitt nok instruksjoner og det ikke er nok struktur i laget for at de skal skinne.
Det Xavi også kommer til å finne er de fire kapteinene i klubben (Busquets, Sergi Roberto, Alba, Piqué, noen av dem i dårlig form) pluss Ter Stegen, som alle var tidligere lagkamerater. Han kommer til å måtte håndtere vanskelighetene de vil ha med å opprettholde nivåene deres. Det blir ikke en enkel oppgave.
Rayo Vallecanos mål i 1-0 tapet forrige onsdag var en direkte konsekvens av en oppmerksomhetsfeil av Busquets, og Piqués forsvarsspill mot Falcao var langt i fra standarden man forventer av ham. Jordi Alba er ikke trusselen han en gang var og begår defensive feil. Sergi Roberto vet ikke hva han skal gjøre i laget, ettersom han stadig opplever posisjonsendringer. Ingen vil heller påstå at Ter Stegen denne sesongen er lik den murveggen han tidligere har vært for Barcelona.
På den positive siden må han i hvert fall ikke måtte håndtere den flerårige «Hva skal vi gjøre med Messi»-gåten som i all evighet har gitt gjenklang i bygningen da den argentinske maestroen var i klubben, og hele lag ble bygd for å spille rundt ham.
Og milliondollarspørsmålet er så klart om Barcelona har nok kvalitet i sine rekker til å være et topp fire-lag. Hvis ikke har de i hvert fall ikke pengene til å forsikre at de blir et.
Oversatt av Mathias Mæland.