Hvem vinner LaLiga?

Sevilla tapte mandag kveld for Athletic Club. Med fire kamper igjen å spille av årets LaLiga-sesong, ser det ut som at kampen om ligagull ikke vil bli avgjort før siste serierunde. Det blir en kamp helt til siste slutt.

Vi må tilbake til 2004 for å finne sist gang Real Madrid, Barcelona eller Atlético Madrid ikke vant ligaen. Den gang var det Valencia som trakk det lengste strået. Og siden 2012 er det de tre store i Spania som har erobret de tre øverste plassene i LaLiga.

Det store spørsmålet nå er: Hvem vinner denne sesongen?

Nok en gang fortsetter Real Madrid å vise at deres vinnerkultur trosser all logikk og spådommer fra eksperter.

Real Madrid-spillerne har alltid vært store stjerner hvor enn de har spilt. For mange av dem ser det ut som seier er noe de eier og har retten til. De er vant til å vinne, og hvis det er noe LaLiga har vist oss når det står mye på spill, så er det at Real Madrid ALLTID dukker opp når ting skal avgjøres.

I helgen gjorde de akkurat nok til å vinne over Osasuna. Det er det Real Madrid alltid gjør. Både Los Blancos og Chelsea virket slitne da de spilte første oppgjør av Champions League-semifinalen forrige uke, og returkampen på Stamford Bridge blir nok avgjort av små detaljer.

Real Madrid har vært på dette stadiet av turneringen mange ganger, men det har ikke Chelsea. Da Thomas Tuchel tok ut elleveren til kampen mot Porto, hadde ikke en eneste av dem spilt en kvartfinale før.

Mange ser likevel på Chelsea som favoritter i returkampen. London-klubben fikk med seg et verdifullt bortemål og har hjemmebanefordel. Men jeg er ikke så sikker; Real Madrid pleier alltid å finne en måte å vinne på.

Kommende helg vil vi få mange svar i LaLiga. Real Madrid-leiren håper nok at Barcelona enten vinner eller spiller uavgjort mot Atlético Madrid. For hvis det skjer, vil Real Madrid for første gang ha alt i sine egne hender.

Real Madrid har et overtak innbyrdes på sine rivaler, noe som da vil bety at de vinner ligaen om de vinner sine fire resterende kamper i LaLiga.

Zinedine Zidane “eksploderte av glede” da Real Madrid tok ledelsen mot Osasuna. Et lite hopp i været og et bredt glis var i skarp kontrast til en lettet Diego Simeone da hans lag sikret seieren i siste liten mot Elche.

Det forteller oss mye om hvordan de to trenerne har det akkurat nå.

Zidane hadde en “business as usual”-reaksjon. Det var som en selvfølge å slå Osasuna. Simeone virket som en lettet mann. Han virket som en fyr som henger seg på fronten i et maraton, mens han blir jaget ned av løperne bak. Problemet for Simeone er at det går et nytt løp igjen denne helgen.

Simeone vet at hans lag ikke har de samme lederne som Real Madrid. De har ikke den samme troen, personligheten og mentale styrken. Atléticos hovedleder er Simeone selv, og noen ganger frykter man at hans overordnede tilstedeværelse ikke lar andre stige til toppen.

Det skjedde ikke med tidligere spillere som Juanfran, Gabi, Godin og Costa. Men i disse dager er det vanskelig å finne sånne skikkelser i garderoben.

Og så må vi videre til Barcelona. Hvordan ser det ut for dem?

Barcelona gikk på et sjokktap hjemme mot Granada. De kan vinne hver kamp som er igjen, og fremdeles ikke være i stand til å forhindre Real Madrid fra å vinne seriegull dersom de også vinner de resterende kampene.

I den katalanske hovedstaden spiller de fotball på en bestemt måte, men de klarer ikke å opprettholde stabilitet hva angår å følge løp inn bak forsvaret. De klarer helle ikke å holde oppe trøkket i 90 minutter. Det er som regel Lionel Messi som dukker opp for å avgjøre kamper.

Men alt er ikke bekmørkt. Frenkie de Jong, som omsider forstår rollen sin i laget, leverer veldig bra. Antoine Griezmann skinner også, med sine 18 mål og tolv målgivende pasninger for Barcelona denne sesongen.

Det er fortsatt tvil om framtiden til Ronald Koeman. Joan Laporta ser ikke på Barcelona-legenden som mannen som skal ta dette laget videre.

Problemet er bare hvem det er som skal erstatte han.

Han ønsket seg Julian Nagelsmann, men det toget har nå gått. Det vil være vanskelig å lokke til seg den rette mannen, spesielt når den økonomiske situasjonen er så prekær og det skal gjøres store budsjettendringer.

Men mye av dette mister betydning hvis vi ser på det som skjer i enkelte klubber i kjølvannet av Super League-fiaskoen.

Mens jeg denne helgen isolerte meg i en leilighet i Manchester foran returoppgjøret mellom City og PSG, ble min fred knust av helikoptere som fløy over taket mitt. Det viste seg å være demonstrasjoner mot Glazers-familien som eier Manchester United.

Supporterne har sin fulle rett til å uttrykke følelser, men jeg synes noen av protestene er lysår unna den reelle situasjonen. For dem er dette et forsøk på å gjenvinne det de føler de har mistet. De føler at mye har blitt tatt fra dem, og gitt vekk til grådige klubbeiere.

Det er bemerkelsesverdig at det ikke har vært intense protester blant Manchester City-supporterne. I deres tilfelle eies klubben av staten Abu Dhabi. Men Manchester City har vunnet fire Premier League-titler (snart fem), to FA-Cuper og seks Ligacuper de siste ti årene. Manchester United har på sin side ikke vunnet en ligatittel på åtte år og ikke vært i en Champions League-semifinale de siste ti årene.

Manchester City-supporterne har ikke noe mer innflytelse i beslutningene enn noen av de andre klubbene i eliten, men de har et troféskap som stadig blir større, og det har en tendens til å kutte ned på demonstrasjoner.

Supporterne demonstrerer mot involveringen av visse milliardærer, men så blir de begeistret igjen av andre milliardærer. Et godt eksempel på det er den pågående striden i Arsenal. Supporterne ønsker å erstatte Stan Kroenke (formue på ti milliarder dollar) med Daniel Ek (formue på 4,14 milliarder).

Men det er et paradoks her. På den ene siden ønsker supporterne å ha innflytelse over klubben, men samtidig ønsker de at deres lag skal hente de beste og største navnene i fotballen.

Disse to tingene går ikke hånd i hånd. Når milliardærer kjøper fotballklubber, så kjøper de enorme virksomheter. Hvorfor skal disse klubbeierne gi fra seg innflytelsen de har betalt for?

Virkeligheten er at en følelsesmessig tilknytning til en hvilken som helst vare, ikke er ledsaget av retten til å ta beslutninger. Jeg vet ikke om noen som “følelsesmessig” investerer i Microsoft, fordi at de ønsker å ha med et ord i laget om hvordan selskapet skal styres.

Supporterne bør godta at dette er en virksomhet, og hvis de har problemer med det, bør de sannsynligvis begynne å interessere seg for grasroten. Det er det mange tidligere Manchester United-supportere gjorde da de ikke godtok at Glazers skulle ta over klubben. De byttet vekk Manchester United med FC United.

Jeg husker at jeg en gang snakket med Roman Abramovitsj, som bortsett fra å være multimilliardær også er glad i fotball. Han fortalte meg at han en gang ble stoppet av en supporter etter at Chelsea hadde tapt.

Hva gjør du med klubben min“, spurte supporteren.

Din klubb? Jeg trodde det var mine millioner som var investert i klubben – og ikke dine“, svarte russeren.

Oversatt av Shayan Jalilian.