Med kun én seier på de ti siste kampene og bare to seire hjemme på Emirates hele sesongen, er det dårlige tider for Mikel Arteta og et Arsenal-lag som underpresterer.
Et uinspirert nederlag borte mot Everton i helgen hjelper heller ikke hans sak. Det er som alltid store protester fra flere av Arsenals konsekvent hyperaktive, men ikke spesielt representative supportere, på sosiale medier. Til tross for det, kommer det ikke til å skje noe hvis man skal tro rapportene som kommer ut av klubben.
Det ser ut som at det ikke har noe å si hvem som sitter ved roret i Arsenal. I det minste har Mikel Arteta foreløpig sluppet unna de uverdige handlingene Arsene Wenger ble utsatt for. Mot slutten av franskmannens tid var det supportere på stadion som holdt opp bannere med budskapet om at han måtte sette seg på sykkelen og komme seg vekk, og fly med bannere over stadion krevde hans avskjedigelse.
Fotballdirektøren i Arsenal, Edu, har kommet med en tillitserklæring til Arteta – en tillitserklæring som for en gangs skyld høres ut som mer enn kun retorikk. Fraværet av supportere på Emirates har begrenset protestene, men på sosiale medier er det mange som er høylytte, ofte uinformerte og som stiller seg kritiske til det.
Realiteten i situasjonen er at Arteta trenger tid – mye tid – dersom han skal få Arsenal tilbake på riktig spor igjen.
Optimistene vil fortelle deg at ting ikke er så ille som det virker, og at Artetas Arsenal allerede forrige sesong vant et trofé (FA-cupen). Pessimistene vil på sin side peke på det faktum at Arsenal allerede nå er ti poeng bak en Europa-plassering, bare fire poeng unna nedrykksplass og for tiden opplever sin verste start på en sesong siden 1970-tallet.
Det som trengs her er et rolig sinn og litt kontekst. Arteta tok over Arsenal i disse dager for ett år siden. Desember er en notorisk dårlig måned å slutte seg til en klubb i. Ved denne anledningen ble det også verre da pandemien inntraff og sesongen gikk inn i en surrealistisk periode.
Arsenal hadde ikke oddsen på sin side, men vant likevel FA-cupen forrige sesong. I den prosessen ble forventningene etter triumfen for store, og det ble vanskelig å se realiteten klubben egentlig befant seg i.
I dagens kalde lys er det tydelig at dette er et lag som trenger mer enn bare mindre justeringer. Du trenger ikke å være et fotballgeni for å identifisere hva Artetas hovedproblemer er. Han har rett og slett ikke nok kvalitetsspillere. Det som kanskje gir grunn til enda mer bekymring, er at klubben ikke har nok av grovarbeidere, de såkalte syv- av ti-spillerne som er så vitale og gir mange lag et bunnsolid fundament.
Ledelse og hierarki i en garderobe er noe av det vanskeligste å få inn i en klubb. Det er ting som uunngåelig vokser organisk. Det skjer ikke over natten, og det er sjeldent at man kan kjøpe det inn på det åpne markedet.
Granit Xhaka har ofte fått mye hat av Arsenal-fansen, men det er ingen tilfeldighet at han har vært et av førstevalgene under både Unai Emery og Arteta. Han utstråler en personlighet i garderoben, som gjør at begge trenerne forstår at Arsenal ikke er det samme uten hans tilstedeværelse.
Arteta vet også at det nåværende Arsenal-laget ikke er like konkurransedyktige, og ikke har den samme vinnermentaliteten som London-klubben hadde under Arsene Wenger.
Det er ingen tvil om at de forsøker, men noen ganger blir det litt for mye. Det har ført til dårlig disiplin og unødvendige utvisninger. I løpet av de siste sju kampene har Arsenal klart å sanke inn flere røde kort (3) enn poeng (2).
Det er noe de må gripe tak i, og Arteta må finne den riktige balansen mellom det å bygge en vinnerkultur, samtidig som at hans lag klarer å følge reglementet.
Arteta er en ung og svært lovende trener som har lært mye under det våkne blikket til en av de aller beste i bransjen – Pep Guardiola. Som en konsekvens av det er han lidenskapelig engasjert, nesten til et punkt der han er besatt. Problemet med det er at han ofte forsøker å være alt for de menneskene som skal gjøre en innsats. Dette kan ofte føre til at beskjedene han gir skaper forvirring. Arteta er klar over det, og prøver å gjøre sitt beste for å forenkle budskapet han kommer med, samt å delegere mer ansvar til de andre i trenerapparatet.
Men han har en lang vei å gå før han mestrer den balansegangen, selv om han i det minste har den komforten av å vite – uavhengig av ryktene – at han sitter trygt og har garderoben med seg i det han prøver å oppnå.
Hans største styrke er det individuelle arbeidet med enkeltspillerne. Spesielt de yngre har latt seg inspirere av hans fokus på små detaljer, og ikke minst den tilliten han viser dem. Han stoler på dem og det er noe de setter pris på.
Det har vært glimt av briljans som har indikert at ting går i riktig retning, men det har også vært mange øyeblikk bestående av tvil, forvirring og middelmådighet. Det så man sist i den tannløse forestillingen de leverte mot Everton.
Likevel deler spillerne det samme synet på det han planlegger, selv om han noen ganger har blitt tvunget til å være mer forsiktig med tilnærmingen sin enn det han egentlig ønsker. Det er handlinger som er bestemt av spillerne han har til sin rådighet, eller for å være mer presis, de han ikke har tilgjengelige.
Laget har gradvis forbedret sirkuleringen av ballen, og de er i stand til å gjenvinne ballen på motstanders banehalvdel like bra som et hvilket som helst annet lag i Europa. Problemet er at de faller gjennom på den siste tredelen etter at de har klart å vinne ballen tilbake.
Det Arteta trenger å gjøre er å sette seg ned med Edu, og finne ut måter han kan forbedre det han allerede har, eller eventuelt å kjøpe inn, den kvaliteten som mangler. Uansett vil det ikke bli en rask løsning. Men alt er ikke dystert og mørkt. Han har en rekke gode spillere som kan prestere på kort sikt. Det inkluderer spillere som Gabriel, Partey, Aubameyang, Martinelli og Xhaka, selv om det er en ubalansert tropp.
32 år gamle Willian kom «gratis» på en treårig avtale med en veldig høy lønn. Det kan ha vært en tvilsom signering. Hans prestasjoner før han kom til klubben var en rungende suksess, men det har det ikke vært etter overgangen. Arteta har heller ikke blitt hjulpet av den uheldige skaden Partey har pådratt seg. Det er en spiller som har potensial til å utrette en stor forskjell, og som Arteta foreløpig ikke har en erstatter for.
Det er mye som må gjøres både på og utenfor banen, og Arteta har et utmerket forhold til Edu. De snakker sammen hver dag, og begge er ikke i tvil om at det er mye som må gjøres. Troppen er for stor og heller ikke av god nok kvalitet.
Vi kan av den grunn fullt ut forvente at en rekke gode, talentfulle spillere kommer til å forlate klubben på lån i januar. Spillere som Reiss Nelson og Emile Smith-Rowe er spillere som på sikt nesten helt sikkert vil etablere seg i Arsenal, men ikke ennå.
Det som vil avgjøre mye er hvordan Arsenal takler det kommende sommervinduet. Kontrakten til en rekke spillere vil utløpe, og det er avgjørende hvordan de bygger videre derfra i deres forsøk på å bli et mer proaktivt, dominerende og dynamisk lag.
Og «elefanten i rommet» har vært, er og vil trolig fortsette å dreie seg om fremtiden til Mesut Özil. Min oppfatning av saken er veldig enkel. Arteta er ikke den første treneren som vraker tyskeren, som spilte få ganger også under Emery. Tanken om at dette er et problem som er skapt av en sta Arteta, er det samme som å ignorere et visst antall åpenbare sannheter.
Özil er en klassespiller. Tanken på at Arteta skal ha godtatt at en spiller av hans kaliber sitter og tvinner tommeltotter, uten en gang å få muligheten til å vise at han kan utgjøre en forskjell og få laget tilbake på rett spor, hvor enn minimalt bidraget hadde vært, er latterlig.
Hans ekskludering fra laget sier mye om hvordan tilstanden er. Selv om spillere har utvilsomme kvaliteter, blir de ekskludert dersom det er åpenbart at trenerne ikke klarer å se noen grunn til at de skal inkluderes i laget.
Så selv om ting kanskje ikke ser så bra ut, er det ingen tvil om at Arteta kan bli en toppmanager på lang sikt. Og «lang sikt» er nøkkelordet. Arsenal-supporterne må godta at han trenger tid for å lykkes på Emirates.
Oversatt av Shayan Jalilian