Real Madrid viser verden nok en gang at rapporter om deres død er en overdrivelse – akkurat som Mark Twain gjorde tilbake i 1897, da aviser feilaktig publiserte rapporter om hans sykdom og påfølgende bortgang.
Det er ikke første gang heller. Hvis en uke er lang tid i politikken, som noen en gang hevdet, så har dette Real Madrid-laget i løpet av årene vist oss at det i fotball kan være en livsendrende evighet.
Real Madrid ble allerede avskrevet av mange etter to nederlag mot nyopprykkede Cadiz (0-1) og svake Alavés (1-2). Det ble også tap i en bisarr bortekamp, hvor de pådro seg unødvendige straffespark som sørget for at de tapte mot Valencia (1-4). De tapte også både hjemme og borte mot Shakhtar Donetsk i Champions League.
Stor tabbe! (Alle vi gjorde den tabben, og jeg fortsetter å falle i den samme fellen).
Tre viktige seire på åtte dager. Først 1-0 mot høyt rangerte Sevilla, deretter 2-0 hjemme mot et sørgelig Borussia Mönchengladbach-lag som sikret Real Madrid en plass i åttedelsfinalen i Champions League. Til slutt vant de også overbevisende 2-0 mot et Atlético Madrid-lag som av mange regnes som favoritter til å vinne LaLiga-tittelen denne sesongen. Dette har fått Real Madrid i gang igjen. Fra å svikte totalt, til igjen å bli helter.
Vi som har avskrevet Real Madrid trengte dette. Krise? Hvilken krise?
Jeg blir minnet på en samtale jeg hadde i mai 2018 med tidligere Liverpool-kaptein Phil Thompson, få dager før Real Madrid skulle møte hans tidligere klubb i Champions League-finalen i Kiev.
«Tingen med Real Madrid er at du må huske – uavhengig av alt annet som skjer – når det kommer til de store kampene, så finner de ALLTID en vei», fortalte han meg.
Og det er det som er den viktige ledetråden til gåten som er Real Madrid. Alt handler om de store kampene, og spillerne forstår at de har en stor arv de må leve opp til. Det å kjempe for livet i Champions League er noe det virkelig er verdt å kjempe for. Det å skrape sammen tre poeng mot et nyopprykkede Cadiz er ikke det i samme grad.
Når spillerne rusler rundt de luksuriøse, prangende og marmorerte fasilitetene på Bernabéu og Alfredo Di Stefano (Valdebebas), blir de påminnet om hvor de er, og hvem som har vært der før dem. Det å være god før du kommer til klubben, vil aldri være nok til å bli akseptert av fansen. Spillerne må bevise hvem de er på daglig basis sammen med alle de jobber med.
I slike miljøer blir de beste spillerne i verden langt mer konkurransedyktige. Det så man de siste elleve kampene av LaLiga forrige sesong som sikret dem tittelen, eller den viktige skjebnekampen i forrige uke mot Mönchengladbach.
Dette er ikke et Real Madrid-lag som er opptatt av stil, og det har de aldri vært heller. Fokuset er på personlighet, og det å opprettholde vinnermentaliteten og fortsette slik klubben har gjort i alle år.
Mange av den gamle garde, primært spillere som Sergio Ramos, Toni Kroos, Luka Modric, Dani Carvajal og Karim Benzema er vinnere som har vunnet alt. De tenker ikke på det som har skjedd før når de går inn i avgjørende kamper. Når de går inn i slike kamper, håper de ikke på seier – de forventer det.
Mange nykommer ønsker å bryte seg inn i den indre sirkelen i Real Madrid. Noen klarer det, andre ikke. Mange som til slutt klarer det, gjør det mot alle odds. Det er verdt å huske på fortiden til Luka Modric. Den eneste spilleren som i 2018 klarte å bryte Ballon d’Or-dominansen til Cristiano Ronaldo og Lionel Messi som hadde vart i tolv år. I starten av Real Madrid-karrieren ble han av supporterne stemt frem som klubbhistoriens dårligste signering.
Toni Kroos hadde også en humpete start på Real Madrid-karrieren, men sammen med Luka Modric var de den viktigste grunnen til at Real Madrid klarte å slå Atlético Madrid lørdag kveld. Real Madrid puster nå Real Sociedad og Atlético Madrid i nakken.
Store spillere motiveres av enorme kamper. Spillerne tenker ikke så mye på stil, men de har heller en forståelse av klubbens filosofi og troen på at de kan opprettholde standarden, som har blitt bygd og forsterket over mange tiår i Real Madrid.
Vi har vært her mange ganger før. Sergio Ramos er kanskje ikke den koppen med te alle liker best, men han er det levende beviset på det gamle engelske ordtaket: «Cometh the hour, cometh the man». Det betyr at uansett hvilken situasjon man er i, så kommer det alltid til å dukke opp noen og sørge for at det som ser ut som et nederlag, ender med seier.
Ingen eksemplifiserer lidenskapen og lysten til å vinne for enhver pris mer enn det Ramos gjorde da han headet inn scoringen som tok finalen i 2014 mot Atlético Madrid til ekstraomganger, som de selvsagt vant enkelt til slutt. Eller hendelsen mot Mo Salah i 2018-finalen hvor han måtte ut av banen med en skulder ute av ledd.
Zinedine Zidane er mannen som forstår disse tingene bedre enn de fleste. Han er ikke et taktisk geni, men han har vært der før både som spiller og trener, og vet at han har en gruppe med spillere som responderer i de største kampene. Uansett om det er over en avgjørende kamp eller en turnering, slik Real Madrid vant ligaen forrige sesong etter koronapausen.
Det er derfor han har full støtte av sine spillere. Delvis på grunn av et avslappet og ikke veldig krevende treningsregime, men viktigst av alt på grunn av tilliten han skjenker sine eldste spillere når det gjelder som mest.
Real Madrid er nå tre poeng bak Atlético Madrid, med en kamp mer spilt. De er også tre poeng bak Real Sociedad, men baskerne har på sin side spilt en kamp mer enn Real Madrid.
Ta ikke feil; Real Madrid er tilbake i kampen om å forsvare tittelen.
Oversatt av Shayan Jalilian