For første gang siden runde åtte (5. oktober) leder Real Madrid La Liga. Det kom ikke uten kamp. De klatret tilbake på toppen etter en dårlig og uinspirert kamp mot et modig, men til slutt begrenset, Real Valladolid.
At Real Madrid skulle slå Valladolid er neppe århundrets sjokk med tanke på at lønnsbudsjettet til “Pucela” er mindre enn 5 % av Los Blancos’. Kun nyopprykkede Real Mallorca har mindre penger å rutte med.
Selv om de har fem poeng ned til nedrykksplass, betyr tapet og andre resultater at de er ett poeng nærmere fall-luken, og sannsynligvis kommer til å være sterkt involvert i nedrykksstriden for andre gang på rad siden de kom seg tilbake til Spanias øverste nivå.
Man kan trygt anta at hvis de i dag hadde blitt tilbudt å ende sesongen på 17. plass, ville de i likhet med flere andre La Liga-lag hoppet på tilbudet med en eneste gang.
Forventningene på Santiago Bernabéu er noe annerledes enn på Camp Nou og Wanda Metropolitano, men sannheten er at ingen av de “tre store” har briljert i en sesong som i økende grad ser ut som den til syvende og sist kommer til å bli tapt snarere enn å bli vunnet.
Valladolid utnyttet sine begrensede ressurser på best mulig vis og var nære på å holde unna de rike guttene fra hovedstaden med det enkle knepet å ha en diamantformasjon der Michel ble brukt som en sittende midtbanespiller foran midtbanetrioen for å prøve å stoppe de en-mot-en-situasjonene Casemiro, Modric og Kroos kunne komme til å skape.
Som vanlig hadde Valladolid lite å komme med offensivt, men defensivt klarte de å stoppe Real. I andre omgang flyttet Madrid ballen raskere, og begynte å bli mer aggressive i det høye presset. De klarte å låse Valladolid på deres egen banehalvdel, og, enda viktigere, de begynte å spille ned langs vingene.
Dette er ikke akkurat å finne opp kruttet, men snarere det klassiske mottrekket mot diamantformasjonen. En av de store fallgruvene med en slik kampplan er at det ikke gir spillerne dine nok tid til å dekke opp spillerne ute på flankene – i dette tilfellet Nacho og Mendy – som igjen tvinger motstanderens backer ut av sonen sin, noe som fører til at det blir skapt rom.
Men selv om dette førte til at de skapte flere sjanser, satt scoringen langt inne. Madrid kom seg til slutt over målstreken takket være en scoring etter en dødball der Nacho stanget inn et innlegg fra Kroos, etter at en corner ble klarert tilbake ut til tyskeren.
Dette var langt fra noen klassisk forestilling, men på en måte uunngåelig fra et Real Madrid-lag som mangler en fremtredende spiss. Det betyr at de må spille bra for å vinne kamper, og at de normalt ikke kommer til å vinne kamper med stor margin.
Vær du trygg, dette er et begrenset Real Madrid. Likevel kan de trøste seg med at de to andre hovedkonkurrentene er i en lignende situasjon.
Etter bare to seriekamper og et tap mot Valencia er debatten om hvorvidt Quique Setién er riktig mann for Barcelona allerede i gang.
Man visste hele tiden at Setién kom til å prøve å endre ting og gjøre dem på sin måte. En av disse forandringene er å spille trebackslinje med Sergi Roberto overraskende nok i posisjonen som en av de tre midtstopperne.
Problemet med dette er at du da har spillere som Ansu Fati på vingback, en rolle som krever at han legger ned enormt mye hardt arbeid, og en rolle han åpenbart ikke er egnet for.
Implementeringen av Setiéns filosofi kommer til å kreve mye tid, og enda viktigere massivt arbeid på treningsfeltet, noe Barcelona ikke akkurat er kjent for.
I rettferdighetens navn spilte de bra i andre omgang og spilte seg frem til mange sjanser etter en første omgang med utallige pasninger, men lite gjennombruddskraft. De var dårlige på defensive overganger, og en enda større grunn til bekymring var hvorfor de avgjørende gjennombruddene manglet. For å si det enkelt har de for øyeblikket ikke spillerne som kan få det til.
Arturo Vidal er den eneste midtbanespilleren som liker å ta løpene inn i boksen. Resten av dem blir mye staffasje og lite innhold når de bare sentrer ballen rundt. Det er mye som må forbedres, og enn så lenge kommer Barcelona fortsatt til å være altfor avhengige av Messi, som på lørdag hadde fem skudd på mål uten å lykkes.
Dette Barcelona-laget vil ikke være tilbake helt på toppen før den generasjonen som vant så mye for dem i fortiden – sett bort fra Messi – til slutt sier adjø og rir inn i solnedgangen, fordi det som trengs er nye ideer, nye løsninger, den samme entusiasmen, men andre spillere.
Hvis de ikke lykkes med det, vil lørdagens kamp ikke bli den eneste gangen de blir avslørt i år.
Fra den nye mannen i Barcelona til Atlético Madrid-trener Diego Simeone, den lengstsittende treneren i dagens La Liga, i og med at han fikk jobben i 2011.
Han har signert en kontraktsforlengelse som i utgangspunktet burde holde ham i klubben til 2022, men det er langt fra sikkert at han blir så lenge ettersom dagens Atlético er et veldig utypisk Simeone-lag.
Alle supportere er lunefulle, men Atlético-fansen tok det til et nytt nivå da de gikk fra å synge navnet hans i det 62. minutt til å pipe på ham i det 65. Litt senere skapte bunnlaget Leganés nok en sjanse, som sørget for enda en pipekonsert fra tilskuerne.
Det går ikke spesielt bra for den argentinske treneren om dagen, og manges oppfatning er at han ikke klarer å finne komplekse løsninger for et Atlético som har forenklet metodene sine for å angripe.
Defensivt er de ok – men bare ok – fordi de nå slipper inn mål når de har tatt ledelsen, noe Simeones lag sjeldent gjorde før. En enda større grunn til bekymring er at de også viser seg sårbare på dødball.
Noen begynner å antyde at dette kan være slutten på en æra for Simeone. Den offisielle holdningen fra klubbens side er at ballen er på hans banehalvdel, og at det vil være opp til ham selv å bestemme når han vil forlate klubben.
I mellomtiden gjør den nåværende sportsdirektøren Andrea Berta jobben med å sjekke hvilke andre managere som er tilgjengelige. Simeones forhold til Mono Burgos, et av de mest berømte partnerskapene i spansk fotball de siste årene, er tydeligvis under sterkt press. Det sies at Burgos kanskje vil prøve lykken på egenhånd neste sesong i stedet for å fortsette å henge sammen med Simeone som erteris.
Hvis han drar vil Simeone ha to muligheter. Fornye trenerstaben… eller forlate klubben.
Akkurat nå virker det som spillerne ikke lenger responderer på hans svært høye krav, og det oppfattes som at laget mangler lederskap. Alt i alt føles det i sum som slutten på en æra.
Noe som er rart, fordi laget har blitt forsterket. Fanget mellom skyttergravene har vi stakkars João Félix, som akkurat nå ser ut som en skygge av den spilleren han var i Benfica, og som helt tydelig sliter om dagen.
Det gjenstår å se hvordan floken kan løses. Er det én ting Simeone har vist oss opp gjennom årene, så er det at han ikke er den typen som er villig til å endre sine metoder. Kanskje, bare kanskje, er tiden moden for forandring.