Det engelske ordet assassin er i utgangspunktet uhyggelig. For hvem vil egentlig kalles en snikmorder?
Jo, for fotballspillere – nærmere bestemt spisser – er dette blant de fineste betegnelsene man kan få. Snikmorderen er han som slår til foran mål når du minst aner det.
I 1993 ble to slike født på hver sin side av kloden.
Harry Kane kom til verden i Øst-London. Han var ingen barnestjerne, og ble løslatt av Arsenal tidlig i tenårene. Ikke før han var 22 år spilte han seg til fast plass på sitt kjære Tottenham. Det vil si han scoret seg til fast plass. Siden har han skutt lag sønder og sammen og fått en stor plass i alle Spurs-hjerter.
Mauro Icardi så dagens lys i Rosario, hjembyen til en viss Lionel Messi. I likhet med Messi fant Icardi til slutt veien til Barcelona som ung. Lederne for datidens desidert mest berømte ungdomsakademi hadde nemlig hørt om en gutt som pleide å score rundt 80 mål per sesong for et guttelag på Kanariøyene. Icardi fikk det aldri til å stemme helt i Barcelona, og dro videre til Italia og Sampdoria. Der slo han ut i full blomst, og ble for fem år siden hentet av storklubben Inter.
Mauro Icardi utliknet til 1-1 mot Tottenham på San Siro. Inter vant til slutt 2-1. (Foto: NTB/Scanpix)
Målproduksjonen har vært høy og konstant, og argentineren er nå blant de mest fryktede og ettertraktede spissene i Europa. Han spiller som regel alene på topp – en rolle som kan kreve mye. Men det som skiller Icardi fra andre moderne angrepsspillere, er at han knapt gjør annet enn å putte ballen bak keeper.
Den uhyre viktige volleyen hjemme mot Tottenham i september var én av kun 15 involveringer med ballen i hele den kampen. Utligningsmålet hans i det 87. spilleminutt mot Barcelona for tre uker siden kom med hans trettende involvering. Da han ble matchvinner og dermed den store helten i derbyet mot Milan holdt det med 20 berøringer på ballen. Ingen kler tittelen snikmorder bedre enn Mauro Icardi. Han er borte, skyter, treffer og forsvinner igjen.
Harry Kane er riktignok ikke langt unna. De har omtrent samme målsnitt, men Kane er borti ballen dobbelt så ofte som Icardi. Da jeg møtte engelskmannen for halvannet år siden, sa han at han ønsker å bli best i verden og vinne Ballon d’Or. Kanskje er det i forsøket på å utvikle seg til en mer komplett spiller, og ikke bare ha stempelet målscorer, at han nå ikke er like skuddkåt som for et par sesonger siden. Det som uansett er sikkert er at han aldri kommer til å slutte å score mål. Som han har gjort i nøkkelkampene for England og Tottenham den siste drøye uka.
Harry Kane feirer sitt mål mot Chelsea i helgen. (Foto: NTB/Scanpix)
Nå venter en enda viktigere kamp for Kane. Det er nemlig vinn eller forsvinn i Champions League. På motsatt banehalvdel står Mauro Icardi.
Trolig kommer ingen av dem noensinne til å bli ansett som verdens beste spiller. Men de er spesialister på det viktigste i fotball; å sette ballen mellom stengene. Dersom vi ser bort ifra Messi og Ronaldo, kommer jeg ikke på noen jeg heller ville hatt foran mål enn Kane og Icardi.
Vi snakker om dem før avspark på Wembley. Underveis i kampen er det ikke disse to man legger best merke til. Men forsvarsspillerne må for alt i verden ikke ta øynene vekk fra dem.
For da sniker de seg fram, slår til og stikker av med Champions League-drømmen.