Frank Vandenbrock: Enda et trist kapittel?

Den en gang unge belgiske sykkelrytteren Frank Vandenbroucke ble spådd en lysende fremtid i sykkelsporten. Etter å ha fullført sin siste sesong som junior, gikk han i 1994 rett inn i det sterke belgiske Lotto-laget. Sin første seier tok han tidlig i sin debutsesong, noe det sykkelgale Belgia så som et tegn på at en ny “sykkelkonge” var født!

Unge talenter får raskt pressens og publikums øyne rettet mot seg. Unge Vandenbroucke ble raskt en stjerne i sitt hjemland. Dessverre var det ikke hans eksepsjonelle talent og idrettsbragder han skulle bli husket for.

Det begynte raskt å blåste rundt unge VDB. Allerede to år etter sin debut hos Lotto, valgte han å si farvel(til laget hvor hans onkel arbeidet som direktør) for å gå videre til superlaget Mapei. Etter tre år med sterke resultater, men uten de helt store “fiskene” hva angår seire, gikk han til det franske Cofidis-laget i 1999. Cofidis kunne sannsynligvis ikke valgt noe dårligere tidspunkt å signere Vandenbroucke…

“Festina-skandalen” sjokkerte hele sportsverden året tidligere, og det var fokus i mediene på hvilke dopingproblemer som florerte i sykkelsporten. “Festina skandalen” er betegnelsen på skandalen som fulgte da lagbilene til superlaget Festina ble stoppet på vei til starten av Tour de France i 1998. Det viste seg at bilene var fulle av EPO og andre dopingprodukter, og det kom frem at det foregikk systematisk doping innad i laget.

Vandebroucke fikk sine største seire året etter dopingskandalen med Festina-laget. Han viste en enorm kjørestyrke som han brukte til å erobre blant annet Liege-Bastogne-Liege, Het Volk og to etappeseire i Spania rundt. Ved sin side hadde han den lojale og råsterke franskmannen Gaumont, som var en imponerende hjelperytter. Gaumont var allerede utestengt fra sporten grunnet en positiv dopingtest og sparket fra Gan-laget(som senere byttet sponsor til Credit Agricole).

Begge fikk sitt toppår i 1999, men fra da gikk det raskt i utforbakke med begge to…

Det franske rettsvesenet bestemte etter Festina-skandalen at de skulle dopingen i idretten til livs. Lovverket ble oppgradert og sykkel med flere andre idretter ble satt under enn tettere “oppfølgingen” enn tidligere. En prosess i arbeidet mot doping ble satt i gang som enda ikke er fullført. Nye metoder for å avsløre doping er stadig i utvikling.

Kriminaliseringen av doping i Frankrike førte til avsløringen av Bernard Sainz (Dr. Mabuse) i 2002.
“Dr. Mabuse” var slett ingen doktor, men en travtrener med en spesiell lidenskap for “naturmedisin” og kosthold. Det viste seg at Vandenbroucke, hans lagkamerat Gaumont, med flere, var klienter av travtreneren fra Paris.

Dette satte Vandenbroucke og Cofidis-laget i et alvorlig og negativt lys, som ikke ble noe bedre da belgisk politi fant dopingprodukter under en husransakelse hjemme hos VDB.

Vandenbroucke kom da med sin lite troverdige bortforklaring om at dopingproduktene var til hans hund!

Med alt bråket rundt VDB, ble siste året i Cofidis ingen oppfølger av 1999 sesongen. Året etter byttet han lag til Domo Farm Frites. Laget hadde samme direktør som da han var i Mapei, den mektige sykkeldirektøren Patric Lefevre. I dag heter laget Quickstep og de huser stjerner som Tom Boonen, Steijn Devloder og Paolo Bettini.

Selv om VDB fikk negativ blest og var utsatt for stadige spekulasjoner, virket det som om han var på vei tilbake. I storklassikeren Flaandern Rundt i 2003 ble han nummer 2, og det kunne se ut som om Lefevre hadde fått orden på “urokråka”. Den oppmuntrende andreplassen i Flaandern Rundt ble av Lefevre beskrevet som en seier for Vandebroucke, men et tap for laget.

Samarbeidet med Lefevre endte ikke uventet samme år, og siden har han byttet lag hvert år frem til nå.
Siden har han vært fengslet for drapsforsøk på sin kone, etterforsket for mulig innblanding i dopingringer og stoffmisbruk. Han ble i 2006 innlagt på psykiatrisk institusjon og i fjor prøvde han å ta sitt eget liv.

Allikevel fortsetter nye lag å melde sin interesse for den mildt sagt kontroversielle Frank Vandenbroucke. Siste på denne listen over interessenter er det Belgiske kontinentallaget Mitsubishi- Jartazi. Samarbeidet med dem varte i noen måneder, og nå har Vandebroucke igjen fått sparken. Grunnen til avskjedigelsen er atter nye beskyldninger og etterforskning for kjøp av narkotika.

Hans nye lag ble uansett satt under hardt press fra det internasjonale sykkelforbundet (UCI). UCI ønsker å sette begrensninger på lagets deltagelse i de store rittene, om de velger å bruke Vandebroucke som deltager.

Det internasjonale sykkelforbundet har fått nok av ryttere som Vandenbroucke, og gjør hva de kan for å presse lag vekk fra fristelsene det er å skulle ta på seg rollen som frelsere for “de fortapte”. Hva slags eksponering Mitsubishi-Jartazi egentlig er ute etter, kan en jo stille seg undrende til? Men om de tar utsagnet om at all reklame er god reklame, så forstår vi kanskje motivet for å signere en rytter som er så på felgen som Vandenbroucke…

Nå er Vandenbroucke igjen uten lag, og det spørs om han noen gang skal få sjansen til å sykle som profesjonell igjen. I mellomtiden kommer boken om Frank Vandenbroucke med den spennende tittelen “Jeg er ingen gud”.

Dermed melder Vandebroucke seg på rekken av ryttere som ønsker å gjøre opp for gamle synder med å legge alle kort på bordet. De siste årene har vi sett et “bokskred” fra ryttere som ønsker å stå frem om at de var ofre og brikker i et stort og kynisk spill. De tror kanskje at en bok hvor de fremhever seg selv som ofre vil være en god forklaring på gamle dopingsynder? En av de mange bokutgiverne er VDB sin gamle venn Gaumont. Senere har Bo Hamburger, Jesper Skibby, Richard Virenque og et par tidligere sykkel massører kommet med sine betroelser.

Nå er det altså Vandenbroucke sin tur til å prøve å få maks ut av en for lengst havarert karriere. Kanskje er boken kontroversiell nok til at den vil bli en bestselger og skape enda flere skandaler rundt sykling?
Når Vandebroucke sier at han elsker sykkelsporten, så kan en stille spørsmålstegn ved om denne boken egentlig vil gjøre sykkel sporten noe godt?

Ønsker han å bidra med noe positivt, så håper jeg at han forteller sin historie på en måte som vil advare unge ryttere om farene som følger med tukling med forbudte stoffer, og de tragiske konsekvenser som ofte hører med.

Sykkelsporten har etter hvert fått flere sannhetsvitner på at dopingmisbruk fører til personlige tragedier. Fint om disse står frem, men da på en måte som har et budskap uten å gjøre selve sporten til syndebukk. Det er nemmelig mulig å bli god til å sykle på et høyt nivå uten doping, om en bare har tålmodighet, arbeider målbevist og ikke lar grådigheten styre.

Mads!