Ble litt overrasket da jeg leste om Vegard Stake Laengens uttalelser om vekthysteriet som preger støtteapparatet i Sanofi- Team Type 1.
Grunnen til overraskelsen er at jeg trodde denne typen negativt vektfokus var et ferdig kapittel i moderne sykkelsport. Åpenheten til førsteårs proffen fra Asker viser at det fremdeles er mye uvitenhet og vrangforestillinger rundt hva som skal til for å prestere, og skape sportslig utvikling i en av verdens mest ekstreme utholdenhetsidretter.
Jeg husker godt vekthysteriet som preget miljøet da jeg var aktiv. Fra jeg var ca 22 år handlet mye av sykkelhverdagen om inntak av mat, eller rettere sagt om ikke å spise for mye. Mat ble mye diskutert blant rytterne, og teoriene var mange. Idealet var en skrapet kropp, fri for fett. Det ble plukket opp noen råd her og noen tips der. Alt mer eller mindre faglig begrunnet (de verste rådene kom som regel fra Italia og Frankrike). I perioder ble vi unødig slitne fordi vi ikke fikk i oss den nødvendige næringen. Særlig hviledagene var tøffe, fordi vi hadde en skummel formening om at vi ikke burde spise på dager med lite trening. Støtteapparatet hjemme i Norge var opptatt av at vi skulle spise mye, mens støtteapparatet i ulike utenlandske amatørlag, og senere profesjonelle lag (for min del Credit Agricole) syntes vi spiste for mye. I det utenlandske støtteapparatet, særlig fra de tradisjonelle Sør Europeiske landene, var det en fanatisk tro på at tynne kropper var veien til topp resultater. Om resultatene uteble var det fordi vi var for feite. Når vi lyktes mente de samme personene fremgangen skyltes vektreduksjon og lav fettprosent. På veien har mange talenter mistet gnisten og hengt sykkelen på hylla. Tanken på vektreduksjon tar for mye fokus i hverdagen, spiser opp energien og gleden til å drive idrett.
Personlig syntes jeg det er utrolig at ledere- og støtteapparat, med lang fartstid i sykkelsporten, ikke forstår og kjenner fysiologiske sammenhenger bedre. Det er forbausende at det blant dominerende lederne i sykkelsporten i 2012, fremdeles finnes mosegrodde og fossile holdninger som har gått helt ut på dato. Personer med lang nok fartstid i sporten til å sitte igjen med tilstrekkelig erfaringer til å vite hvilke suksessfaktorer som gjelder for å lykkes på sikt. Blant annet er det opplagt at unge ryttere (som for eksempel Stake Laengen) bør ha fokus på å bygge opp en solid kjørestyrke og gjennomføre ritt, fremfor å kjempe om grammene på badevekten. En ung rytter i sitt første år som profesjonell er uansett i stadig utvikling og trenger år før kroppen er ferdig utviklet til å yte maksimalt. Årevis med ritt og trening, kombinert med fornuftig og riktig kosthold, gjør at rytterne gradvis og naturlig blir tynnere. Et godt eksempel på en slik utvikling er Thor Hushovd. Sammenligning av bilder fra de første årene i Credit Agricole og i dag viser hva hundretusenvis med kilometer og over tusen konkurranser gjør med fysikken(en flåsete sammenligning er å bruke sammenligningen ”fra smørbukk til Terminator”). Det tar år for kroppen å utvikle seg mot sitt maksimale potensial. På veien blir de med tålmodighet stadig mer utholdene og sterkere. Hushovd har gradvis utviklet kapasiteten i årene som profesjonell uten å bli utbrent. Slik utvikling krever tålmodighet. Uten tålmodighet frister snarveiene. Sykkelsporten har nok av triste eksempler på ryttere som tyr til ulovelige kjemiske midler, godt hjulet av overivrige leger og støtteapparat uten riktig kunnskap og holdninger på jakt etter kortsiktig suksess. Andre utøvere har blitt utbrent og gitt seg grunnet et usundt fokus på kosthold og treningsmengder.
De beste utøverne er seriøse og opptatt av faktorer som skaper fremgang. Men ekstremt fokus på vektreduksjon kan føre utøverne inn på spor det er vanskelig å komme ut av, og som preger hverdagen til de grader at det ødelegger gleden ved å drive idrett. Det er nok av eksempler, derfor er det godt å se at en ung rytter som Vegard Stake Laengen er åpen om holdningene, og forstår at de representerer et potensielt feilspor på veien mot sportslig utvikling.
Mads!