Tag Archives: Uncategorized

Her er vippestatene (1)

Foran valget på tirsdag har TV 2s valgeksperter definert åtte stater som vippestater. Dette er statene der stillingen på meningsmålingene er så jevn at vi ikke tør anslå en vinner. I en serie bloggposter ser vi nærmere på disse statene – fra vest til øst.

 

Nevada

 

 

 

 

 

 

Nevada er ørkenstaten som satset på gambling, tredoblet folketallet og skiftet politisk farge i løpet av tre tiår. Det er tradisjonelt demokratiske velgergrupper som spansktalende, asiater og svarte som har strømmet til staten for å bemanne black jack-bordene i Las Vegas og Reno. I 2008 vant Barack Obama Nevada med hele 12,5 prosentpoengs margin.

Courtesy: uselectionatlas.org

Dette kartet viser tydelig hvor demokratene henter sine stemmer. Demokratene vant Las Vegas-området i sør med 68 prosent, og Reno-området i vest med 55 prosent. I de tynnere befolkede områdene er Nevada typisk konservativ med mellom 60 og 80 prosents oppslutning til republikanerne.

Når Nevada nok en gang gang sklir tilbake blant vippestatene skyldes det finanskrisen, som har rammet hardere i Nevada enn noen andre steder. Etter tre tiår med vekst ble det stille rundt rulettene i spillbyene da krisen rammet. Fire år senere er veksten i økonomien bremset til 1,2 prosent og arbeidsledigheten er svimlende 11,8 prosent.

At ni prosent av innbyggerne i Nevada er mormonere bidrar trolig også til at Mitt Romney står sterkere enn John McCain for fire år siden.

 

Colorado

 

 

 

 

 

 

Colorado er en av USAs raskest voksende stater. Bare tre stater har større vekst i folketallet og økonomien vokser raskere enn snittet. Årsaken er olje – og det faktum oljeselskapene ved hjelp av horisontal boring og såkalt «fracking» nå klarer å tyne ut mer olje enn før av brønnene.

Kartet over viser alle oljebrønnene i Colorado. Og selv om det er gode penger å hente, så er aktivitetet for tiden påfallende større i øst enn i vest. I vest er arbeidsledigheten høyere og innbygerne føler at de går glipp av den boomen som preger oljebransjen ellers, og her har også Obama mistet større oppslutning enn ellers i Colorado – han har mistet hele 12 prosentpoeng til republikanerne her.

Gernerelt er Colorado først og fremst preget av mange independents, det vil si velgere som verken er registrert som demokrater eller republikanere. Grovt regnet utgjør hver gruppe en tredel av statens registrerte velgere, noe som også bidrar til at staten ofte er jevn.

Skal vi tro ekspertene er countyene Arapahoe og Jefferson verdt å følge med. Disse to forstedene til Denver speiler resten av staten godt og har valgt «riktig» de siste tre valgene.

Bom stille

To uker før selve valgdagen ser TV 2 s valgekspert Terje Sørensen ingen endringer på vårt valgmannskart. Derfor tenkte vi det kunne passe å spekulere litt. Og konklusjonen er uansett at dette blir et uhyre jevnt og spennende valg.

Trykk på kartet for større versjon

La oss begynne med kartet fra vår forrige bloggpost. Stillingen er den samme i dag. Barack Obama leder med 217 valgmenn mot Mitt Romneys 206. Det trengs 270 valgmenn for å vinne og vi vurderer det slik at det nå gjenstår ni vippestater der  løpet er så jevnt at vi ikke kan slå fast noen klar favoritt. Til sammen har disse ni statene 115 valgmenn – mer enn nok til å avgjøre valget både for Obama og Romney.

Ok. Vi mangler klare tendenser, men la oss spekulere litt. Hvordan kan valgnatten komme til å utvikle seg? La oss ganske enkelt begynne med å fordele de usikre vippestatene mellom kandidatene. For selv om det er jevnt, så er det jo noen som leder.

Trykk på kartet for større versjon.

Altså: Hvis det var valg i kveld, og hvis snittet av meningsmålingene hos realclearpolitics.com stemmer, så ville Barack Obama vunnet med 277 valgmenn mot Mitt Romneys 261. Det er en knapp seier, og for Mitt Romney må dette kartet være en stor inspirasjon. Han trenger bare ni valgmenn, så kan han flytte inn i Det hvite hus. Kampen står selvfølgelig i vippestatene, eller the battleground states, markert med gult her. Spørsmålet er bare hvilke av disse statene Romney skal satse på å fravriste Obama i innspurten.

Det beste ville jo være å ta Ohio eller Pennsylvania, de to største vippestatene der Obama leder. For Pennsylvania sin del skal det mye til, den rektangulære staten er den av vippestatene som heller klarest mot Obama. Ohio er jevn, og det blir ofte sagt at ingen kan vinne presidentvalget uten denne staten. Men så langt har Obama stått i mot her og han har ingen planer om å gi seg.

Dermed gjenstår de mindre statene Nevada og Iowa med seks valgmenn hver. Her er det jevnt, men Romney må vinne begge statene for å bli president. Det skal mye til. Særlig er Nevada en hard nøtt.

Vi føler oss ganske sikre å at republikanerne lenge har forutsett akkurat denne situasjonen. Strategene har innsett av det ikke finnes noen enkle veier rundt Ohio. De måtte ha en plan B, en stat som i kombinasjon med småstater som New Hampshire eller Iowa kunne erstatte behovet for å vinne Ohio. Og svaret er Wisconsin.

Slik kartet ser ut nå trenger Romney bare Wisconsin, en stat Obama vant med stor margin i 2008, der han også lå langt foran på målingene i sommer. Men med valget av Paul Ryan som visepresidentkandidat har republikanerne lykkes i å sette staten i spill. Obamas forsprang er nesten spist opp og staten kan bli den jokeren mange har håpet på.

At Romney nå også har tatt innpå i Ohio øker bare presset på Obama.

Vippestater der Romney leder

Virginia (13) +0,1
Colorado (9) +0,2
New Hampshire (4) +1,0
Florida (29) +2,1

Vippestater der Obama leder
Ohio (18) +2,2
Iowa (6) +2,4
Wisconsin (10) +2,8
Nevada (6) +3,0
Pennsylvania (20) +5,0

Prognose: Romney tar to vippestater

 

Vi oppdaterer vår USA-prognose ved å flytte to vippestater over i Mitt Romneys leir. 46 dager før presidentvalget står vi dermed med åtte vippestater.

For fire år siden vant Barack Obama North Carolina med hårfin margin. Bare 0,3 prosentpoeng skilte i det som siden 1976 hadde vært en solid, republikansk stat. At Demokratene i år valgte å legge sitt landsmøtet til nettopp North Carolina var dermed ikke tilfeldig. Ambisjonen var å gi Obama drahjelp i en vanskelig stat, og landsmøtet ga faktisk en viss effekt på meningsmålingene. Men nå faller tallene såpass mye tilbake at vi velger å flytte North-Carolina over i Mitt Romneys kolonne.

Følg meg på www.twitter.com/khd

Hvis North Carlolina var hårfin snakker vi nok om en tykk hårtype, for med 0,1 prosentpoengs margin i Obamas favør var Missouri den jevneste staten for fire år siden. Nå synes vi at tallene svinger tydelig til høyre, og vi flytter staten over til Romney. Resultatet er vår oppdaterte prognose – som du ser over.

 

Gammel mann forklarer Barack Obama at han kan glemme North-Carolina.

For å bli president i USA må du vinne 270 valgmenn. I vår prognose gjenstår åtte vippestater der stillingen er for jevn til at vi kan komme med en vurdering.  Obama vant samtlige av disse for fire år siden. Ut fra denne analysen trenger han imidlertid bare 33 av de 95 valgmennene som gjenstår til fordeling for å bli president. Prognosen er utarbeidet av TV 2s mangeårige valgekspert Terje Sørensen. Den er basert på meningsmålinger, demografi, statistikk og historikk. Foreløpig bruker vi de amerikanske uttrykkene «solid», «leaning» og «toss up».  Noen som har forslag til GODE, norske ord?

Her er jeg på Facebook. Trykk «lik»!

Hvor ble det av Occupy-bevegelsen?

Zucotti Park på 11.september. Kun en demonstrant er igjen, de andre er nysjerrige som følger markeringen av 11.september

NEW YORK: Bare en mann med en plakat står igjen. – Ingen flere kriger, si nei til Israel, står det på plakaten. Borte er teltene, matlukten, musikerne, barna som lagde fargerike tegninger, biblioteket og allmøtene i Zucotti Park i New York. For ett år siden oppstod Occupy-bevegelsen i denne lille private parken, et steinkast fra Ground Zero. I løpet av noen uker vokste samfunnet Occupy Wall Street til mange hundre park-boere. Demonstrasjonstogene samlet et sted mellom 50.000 og 100.000 mennesker. På mine reportasjereiser rundt i USA datt jeg over Occupy-leire enten det var i Los Angeles, California eller Decorah, Iowa.

Bevegelsen fikk mye sympati de første ukene. Mange identifiserte seg med problemene demonstrantene pekte på. – Vi er de 99 prosentene som sliter, mens den ene rike prosenten har alle fordelene, var en del av budskapet. Ellers traff jeg alle type mennesker rundt grytene i parken. Bestemødre mot krig, college-ungdommer som var på jakt etter spenning i noen dager  og  yrkesdemonstranter.  Men også mange arbeidsløse og høyt utdannede amerikanere, som var fortvilet over at de ikke fikk jobb, til tross for at de har brukt tusenvis av dollar på høyere utdanning. Jeg møtte folk som var sinte fordi ingen på Wall Street hadde blitt straffet for forhold som de mente utløste finanskrisen. Mange var rasende på grunn av næringslivets grådighet. Occupy-bevegelsen samlet flest mennesker på venstresiden, selv om jeg også møtte folk som var registrert som uavhengige velgere. Bevegelsen fikk raskt kritikk fordi den ikke hadde noe felles budskap og ingen ledelse.

På høyre-siden hadde du et par års tid hatt Tea Party-bevegelsen, som klarte å få en del av sine kandidater inn i Kongressen i 2010. Kanskje ikke så mange som de hadde håpet på, men Tea Party-bevegelsen har skjøvet det Republikanske partiet mot høyre. Denne bevegelsen valgte å jobbe innenfor den etablerte partistrukturen. Når Occupy-bevegelsen feirer sin ett-årsdag i dag er den en skygge av seg selv.  De klarte ikke å blokkere Wall Street, som de ønsket på årsdagen, men fikk oppmerksomhet fordi et hundretalls demonstranter ble arrestert.  Occupy-bevegelsen er likevel ikke helt død. Den har klart å påvirke valgkampens dagsorden. Obama snakker ofte om 99-prosent’erne. Temaer som penger i politikken,  økende sosiale forskjeller og ekstremkapitalisme er sentrale i valgkampen. Men du vil neppe se en Occupy-demonstrant bli valgt inn i Kongressen ved valget i november.

Hva er det med politikere og mødre?

CHARLOTTE, NORD-CAROLINA: USA, USA, USA, roper landsmøtedelegatene. Noen ganger roper de også FOUR MORE YEARS. Dette er i Charlotte. Sist uke i Tampa ropte de MITT, MITT, MITT. Noen ganger tenker jeg at jeg er på en rockekonsert, og bare venter på at bandmedlemmene skal entre scenen. Men dette er politiske landsmøter etter amerikansk mal. I ni år dekket jeg norsk politikk og jeg har vært på et stort antall landsmøter med alle partiene på Stortinget. Ingen av disse kan sammenliknes med et amerikansk «convention».  På convention er alt stort. Landsmøtesalen, avstanden mellom salen og pressesenteret og cola’en og hamburgerne. Entusiasmen er også stor. Bare talene er relativt korte. Også de er helt annerledes enn norske politiske taler. Amerikanske politikere snakker stort sett om følelser og ideologi, eller rettere sagt de store spørsmålene. Norske politiske taler er mye mere jordnære og spesifikke om hvordan politiske løfter skal innfris. Ingen slår amerikanske politikere når det gjelder fremføring. Alle bruker selvfølgelig telepromter, det vil si en skjerm hvor teksten til talen kommer opp. Selv innledningsordene til Michelle Obama som var: Thank you so much, Elaine, kommer opp med store bokstaver på en skjerm  ca. tjue meter midt i mot scenen.

Jeg har til nå blant annet fått med meg talene til Ryan, Christie, the Romneys, fru Obama og demokratenes nye latino-stjerne Julian Castro. Alle har de snakket om mødre og fedre. Det hender at Jens Stoltenberg har nevnt Thorvald og hvor vanskelig det er å bli klok på trygdereglene, men jeg har til gode å høre Erna Solberg snakke i detalj om hvordan foreldrene strevet for å gi henne et bedre liv slik at hun kunne virkeliggjøre den norske drømmen. Det nærmeste jeg har hørt noe slikt i norsk politikk er Siv Jensens taler, hvor hun har nevnt sin mor som sitt forbilde.

Hensikten med landsmøtetaler i USA er å skape entusiasme. Fortsatt er valgkampen preget av slagord og lite detaljer om den konkrete politikken kandidatene vil føre.  Kanskje ikke så fristende å være for spesifikk når det sitter et kobbel av «faktasjekkere» som avslører hver lille minste løgn eller i beste fall  omskrivninger  av sannheten.  Faktasjekkere kan like gjerne være politiske motstandere som journalister.

Du sovner sjelden under et amerikansk landsmøte, for det er jubel, musikk og engasjement time etter time. Og noen ganger er det deilig å lytte til politikere som ikke er redde for å ta i bruk store ord, enten de snakker om Gud, familie eller mer eller mindre bruk av statlige dollar. God bless you, God bless America. Det blir ikke helt det samme på norsk.

Dette er Sheldons(79) valg

NEW YORK: Det er hett, det er fuktig og det er valgkamp. Jeg haster igjennom august-varme Harlem på vei fra hot yoga.  Inne på en av de nye barene, som har åpnet i den nedre, etterhvert hippe delen av Manhattan-bydelen,  flimrer en politisk TV-reklame.

Bilder i slow motion. En ultradyp røst som messer at det kommer til å gå dårlig med middelklassen hvis Mitt Romney vinner valget. Helt i begynnelsen to korte klipp med president Obama, som beveger seg akkurat passe offensivt mot kameraet, og sier: Jeg har godkjent denne reklamen.

Det er bekreftelsen på at det er Obamas egen valgmaskin som står bak TV-reklamen. For det er ikke gitt. I årets valgkamp har superPACS blitt et ord alle forstår. PAC står for politisk aksjonskomite. Det er valgkamporganisasjoner som må operere uavhengig av kandidatene. Men de kan ta seg helt andre friheter, når det gjelder finansiering og innsyn. De nye komiteene er et resultat av en  høyesterettsdom fra 2010. Obama var i utgangspunktet imot superPACs. Likevel er det en superPAC som støtter presidenten, som har offentliggjort den styggeste politiske TV-reklamen så langt i valgkampen. En reklamespot som beskylder Romney for å ha tatt livet av kona til en stålarbeider. Romneys investeringsselskap Bain Capital kjøpte stålverket, mannen mistet jobben og helseforsikringen og kona fikk kreft. Obama tok denne uka avstand fra reklamen, naturlig nok, men tanken om at Romneys hyperkapitalisme tar liv, er sådd.

Det er her Sheldon kommer inn. Han er 79 år  og kommer fra enkle kår i  Boston. Faren kjørte taxi, moren drev en garnbutikk. Familien er jødisk. Idag er Sheldon Adelson casinokonge i Las Vegas og følger valgkampen nøye. Han får spesialbehandling også. Bare to dager etter at kongressrepresentant Paul Ryan ble utnevnt til visepresidentkandidat fløy han til Las Vegas for å møte Sheldon Adelson. Uten reportere til stede.  Pinlig hvis en reporter skulle stille spørsmål til Sheldon om korrupsjonsanklagene i forbindelse med casinoene i Macau.  Selskapet er under etterforskning for å ha bestukket kinesiske byråkrater.

Sheldon er langt fra blakk. Han skal være blant de tjue rikeste menneskene i verden. Først støttet han Newt Gingrich og det gikk dårlig. Sheldon har sagt han er villig til å bruke 100 millioner dollar gjennom superPACs for å bli kvitt Obama.

Jeg har laget flere saker om superPACS. Udemokratisk og ikke USA verdig, er fellesnevneren.

Sheldon Adelson har blitt symbolet på de nye politiske støttegruppene. Hvis  Obama blir gjenvalgt den 6.november, har Sheldon tapt. Ikke bare valget, men sånn cirka 589 millioner kroner.

TV 2 AS

Lars Hilles gate 30, Pb 7222, 5020 Bergen

Materialet på nettstedet er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten avtale med TV 2 AS (utgiver) og/eller med annen klareringsordning (Kopinor www.kopinor.no eller Norwaco www.norwaco.no), er enhver lagring, eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring (herunder visning) bare tillatt når det er hjemlet i lov (til privat bruk, sitat og lignende). Utnyttelse i strid med lov eller avtale medfører erstatningsansvar, og kan straffes med bøter eller fengsel.