Alle innlegg av Elin Sørsdahl

Startet i TV2 i 1992. Har vært nyhetsreporter, politisk reporter, vaktsjef og leder for politisk avdeling. Jobbet i Brussel fra 1993-1996 og fra 2005-2009. Jobber i New York siden 2009.

Hva er det med politikere og mødre?

CHARLOTTE, NORD-CAROLINA: USA, USA, USA, roper landsmøtedelegatene. Noen ganger roper de også FOUR MORE YEARS. Dette er i Charlotte. Sist uke i Tampa ropte de MITT, MITT, MITT. Noen ganger tenker jeg at jeg er på en rockekonsert, og bare venter på at bandmedlemmene skal entre scenen. Men dette er politiske landsmøter etter amerikansk mal. I ni år dekket jeg norsk politikk og jeg har vært på et stort antall landsmøter med alle partiene på Stortinget. Ingen av disse kan sammenliknes med et amerikansk «convention».  På convention er alt stort. Landsmøtesalen, avstanden mellom salen og pressesenteret og cola’en og hamburgerne. Entusiasmen er også stor. Bare talene er relativt korte. Også de er helt annerledes enn norske politiske taler. Amerikanske politikere snakker stort sett om følelser og ideologi, eller rettere sagt de store spørsmålene. Norske politiske taler er mye mere jordnære og spesifikke om hvordan politiske løfter skal innfris. Ingen slår amerikanske politikere når det gjelder fremføring. Alle bruker selvfølgelig telepromter, det vil si en skjerm hvor teksten til talen kommer opp. Selv innledningsordene til Michelle Obama som var: Thank you so much, Elaine, kommer opp med store bokstaver på en skjerm  ca. tjue meter midt i mot scenen.

Jeg har til nå blant annet fått med meg talene til Ryan, Christie, the Romneys, fru Obama og demokratenes nye latino-stjerne Julian Castro. Alle har de snakket om mødre og fedre. Det hender at Jens Stoltenberg har nevnt Thorvald og hvor vanskelig det er å bli klok på trygdereglene, men jeg har til gode å høre Erna Solberg snakke i detalj om hvordan foreldrene strevet for å gi henne et bedre liv slik at hun kunne virkeliggjøre den norske drømmen. Det nærmeste jeg har hørt noe slikt i norsk politikk er Siv Jensens taler, hvor hun har nevnt sin mor som sitt forbilde.

Hensikten med landsmøtetaler i USA er å skape entusiasme. Fortsatt er valgkampen preget av slagord og lite detaljer om den konkrete politikken kandidatene vil føre.  Kanskje ikke så fristende å være for spesifikk når det sitter et kobbel av «faktasjekkere» som avslører hver lille minste løgn eller i beste fall  omskrivninger  av sannheten.  Faktasjekkere kan like gjerne være politiske motstandere som journalister.

Du sovner sjelden under et amerikansk landsmøte, for det er jubel, musikk og engasjement time etter time. Og noen ganger er det deilig å lytte til politikere som ikke er redde for å ta i bruk store ord, enten de snakker om Gud, familie eller mer eller mindre bruk av statlige dollar. God bless you, God bless America. Det blir ikke helt det samme på norsk.

Dette er Sheldons(79) valg

NEW YORK: Det er hett, det er fuktig og det er valgkamp. Jeg haster igjennom august-varme Harlem på vei fra hot yoga.  Inne på en av de nye barene, som har åpnet i den nedre, etterhvert hippe delen av Manhattan-bydelen,  flimrer en politisk TV-reklame.

Bilder i slow motion. En ultradyp røst som messer at det kommer til å gå dårlig med middelklassen hvis Mitt Romney vinner valget. Helt i begynnelsen to korte klipp med president Obama, som beveger seg akkurat passe offensivt mot kameraet, og sier: Jeg har godkjent denne reklamen.

Det er bekreftelsen på at det er Obamas egen valgmaskin som står bak TV-reklamen. For det er ikke gitt. I årets valgkamp har superPACS blitt et ord alle forstår. PAC står for politisk aksjonskomite. Det er valgkamporganisasjoner som må operere uavhengig av kandidatene. Men de kan ta seg helt andre friheter, når det gjelder finansiering og innsyn. De nye komiteene er et resultat av en  høyesterettsdom fra 2010. Obama var i utgangspunktet imot superPACs. Likevel er det en superPAC som støtter presidenten, som har offentliggjort den styggeste politiske TV-reklamen så langt i valgkampen. En reklamespot som beskylder Romney for å ha tatt livet av kona til en stålarbeider. Romneys investeringsselskap Bain Capital kjøpte stålverket, mannen mistet jobben og helseforsikringen og kona fikk kreft. Obama tok denne uka avstand fra reklamen, naturlig nok, men tanken om at Romneys hyperkapitalisme tar liv, er sådd.

Det er her Sheldon kommer inn. Han er 79 år  og kommer fra enkle kår i  Boston. Faren kjørte taxi, moren drev en garnbutikk. Familien er jødisk. Idag er Sheldon Adelson casinokonge i Las Vegas og følger valgkampen nøye. Han får spesialbehandling også. Bare to dager etter at kongressrepresentant Paul Ryan ble utnevnt til visepresidentkandidat fløy han til Las Vegas for å møte Sheldon Adelson. Uten reportere til stede.  Pinlig hvis en reporter skulle stille spørsmål til Sheldon om korrupsjonsanklagene i forbindelse med casinoene i Macau.  Selskapet er under etterforskning for å ha bestukket kinesiske byråkrater.

Sheldon er langt fra blakk. Han skal være blant de tjue rikeste menneskene i verden. Først støttet han Newt Gingrich og det gikk dårlig. Sheldon har sagt han er villig til å bruke 100 millioner dollar gjennom superPACs for å bli kvitt Obama.

Jeg har laget flere saker om superPACS. Udemokratisk og ikke USA verdig, er fellesnevneren.

Sheldon Adelson har blitt symbolet på de nye politiske støttegruppene. Hvis  Obama blir gjenvalgt den 6.november, har Sheldon tapt. Ikke bare valget, men sånn cirka 589 millioner kroner.

Mye mere enn bare en skyskraper i New York

NEW YORK: Det er kø langs gjerdet rundt byggeplassen på Ground Zero. Flere mennesker enn vanlig, flere politifolk og alle New York-mediene er på plass. Plutselig ser jeg en kjent rygg. Det er Lee, den italienskættede brannmannen som jeg møtte rett etter at jeg kom hit for nesten tre år siden.  Siden det har vi holdt kontakten. Hi, how are you? Stor klem. Hva betyr dagen for deg, spør jeg.

– Og du vet, Elin, jeg er jo her hver dag, så jeg er vant til å se bygningen. Men når jeg kjører over brua  i hjembyen min utenfor New York, den brua som er blitt døpt om til Memorial Brigde, da ser jeg igjen skyskraperen langt borte i horisonten, slik jeg gjorde med tvillingtårnene. Det føles godt. Vi er kommet videre, sier Lee, før han blir omfavnet av en annen pensjonert kollega, som også er kommet til World Trade Center-tomten idag.

Lee Ielpi var allerede pensjonist 11.september 2001, men sønnen Jonathan var på jobb som brannmann.  Han ringte faren og fortalte at han var på vei til Ground Zero. Det ble hans siste dag i live. I tre måneder lette Lee i ruinene etter sønnen og til slutt fant han ham. Intervjuene jeg har gjort med Lee har alltid vært sterke.

Mandag 30.april nådde 1, World Trade Center igjen Empire State Building og er nå New Yorks høyeste bygning. Den skal bli 104 etasjer høy. Fra toppen skal du kunne se helt til Alaska, sier sjefen for havnevesenet, Port Authority, som er en av utbyggerne på World Trade Center-tomten. Fortsatt vil det ta tid før bygget er ferdig. Jeg har lenge forsøkt å få lage en reportasje på sandwich-kjeden Subway, som har plassert et utsalg på toppen av bygget. Det flyttes i takt med byggearbeidet, slik at de som jobber der skal slippe å gå ned på bakken for å spise lunsj. Men å få de nødvendige tillatelsene for å lage reportasjen tar tid i USA.

Snart 11 år etter terrorangrepet er det merkbart ny optimisme på Lower Manhattan. Folk har vendt tilbake og kjøpt leiligheter i strøket igjen. Det er nye restauranter og butikker. Når du kommer fra Newark flyplassen, hvor flyene fra Norge lander, ser du igjen en gigantisk skyskraper helt på tuppen av Manhattan. Det er Ground Zero. Jeg anbefaler alle som er på besøk i New York å ta en tur til minneparken med bassengene og Snøhettas minnepaviljong. Du må bestille tid på nettet, men det er gratis. Det er ekstra stemningsfullt når det mørkner og lysene tennes i skyskraperne rundt.

Jeg tar heisen opp i 5.etasje på hotellet W. Derfra er det best å ta bilder av Ground Zero, som fortsatt er en gigantisk byggeplass. Ennå  mangler de øverste etasjene og antennen på det som ble kalt the «Freedom Tower», men som nå er omdøpt  til One World Trade Center. Den blir ikke den høyeste bygningen i verden, ikke engang høyest i USA, men den feires likevel.  Skyskraperen er mere enn bare en bygning i glass og stål. Den er symbolet på at såret på Ground Zero er i ferd med å gro.

Til minne om Trayvon Martin

NEW YORK: Det var mørkt og det regnet. Trayvon Martin hadde trukket hetten på genseren over hodet og var på vei fra butikken, hvor han hadde kjøpt iste og en pose godteri. Han snakket i telefonen med kjæresten sin, mens han gikk gjennom  det inngjerde boligområdet hvor  faren og  forloveden hans bor.  Trayvon  ble skutt av George Zimmerman, som var frivillig vakt i nabolaget i Sanford i Florida. Dette skjedde 26 februar i år.  Trayvon Martin ble bare 17 år. Han var ubevæpnet.  Hadde han blitt skutt hvis han hadde vært en hvit gutt?

Trayvons død har vist hvor store rase-motsetninger det fortsatt er i dette landet.  Allerede i de første nyhetsmeldingene ble det understreket at Trayvon var afro-amerikansk. Zimmerman var hvit ble det sagt. Senere viste det seg at 28 år gamle Zimmerman hadde hvit far og spansketalende(latino) mor.  Det underliggende temaet i nyhetsdekningen siden Trayvons død har handlet om rase.  Det har vært demonstrasjoner og støtteaksjoner for Trayvon og hans familie.

Jeg har kanskje ikke tatt med det viktigste poenget her; George Zimmerman, en bevæpnet borgerverner, er fortsatt en fri mann. Politisjefen i Sanford har trådt til side, etter massiv kritikk av etterforskningen. Zimmerman ble arrestert den kvelden han skjøt og drepte Trayvon Martin, men sluppet fri igjen. PÅ grunn av et annet særtrekk ved det amerikanske samfunnet: En del stater har svært liberale våpenlover og den type lover som heter «Stand Your Ground». Det betyr at du kan angripe hvis du føler deg truet og du har ingen forpliktelse til å trekke deg tilbake og varsle politiet,  selv om det skulle foreligge fluktmuligheter. En rimelig vidtgående tolkning av begrepet nødverge.

Zimmerman følte seg truet av Trayvon, til tross for at opptak av 911-samtaler og vitneutsagn, har skapt tvil om dette.  Lokale medier gravde opp at  Trayvon hadde vært utvist fra skolen på grunn av mistanke om tyveri. Det ble også antydet at han hadde brukt marihuana.  Familien hans opplevde dette som en svertekampanje. – Først tar de livet av sønnen min, og nå forsøker de å ta livet av ryktet hans også, uttrykte Trayvons mor, Sybrina Fulton.

Det er idag 44 år siden borgerrettighetsforskjemper Martin Luther King Jr.  ble skutt og drept. Han bodde på Lorraine hotel i Memphis, Tennessee, et av de få stedene svarte fikk lov til å ta inn. Han gikk ut på balkongen for å hilse til folkemengden og ble skutt av James Earl Ray, en kriminell og tidligere soldat med danske røtter. Idag leder foreldrene til Trayvon, Tracy Martin og Sybrina Fulton, en marsj til minne om Martin Luther King Jr og til støtte for rettferdighet for Trayvon.  Det er 38 dager siden Trayvon Martin ble skutt og drept.  Kravet om at George Zimmerman blir stilt til ansvar for drapet stilner ikke.

Fortjener Joe Donovan en ny sjanse?

BOSTON: Alt TV-utstyret vårt er nøye kontrollert. Informasjonssjefen gisper forferdet når hun ser at jeg har klokke på armen. Det er absolutt forbudt, sammen med smykker, olabukser, T-skjorte og en lang liste med andre klesplagg og eiendeler.  Det er første gang  jeg er på opptak i et amerikansk fengsel. Vi skal møte Joe Donovan, som er dømt for drapet på Yngve Raustein tilbake i 1992. Siden den høsten har Donovan sittet i fengsel. Tenk på hva du har gjort de siste 19 årene; reiser, møter med mennesker, jobbskifte eller barnefødsler, kanskje. Donovan har sittet de siste 19 årene i fengsel for drapet på den talentfulle 21 år gamle studenten fra Os. Uten mulighet for permisjoner eller prøveløslatelse.  Han slo umotivert til Raustein på en gangvei utenfor MIT, prestisjeuniversitetet i Boston. Så tok en 15 år gammel gutt, som var sammen med Donovan opp en kniv og stakk Raustein, slik at han døde.

Donovan har sonet størsteparten av tiden i et «maximum security prison». I årevis fikk han kun ha besøk som satt på den andre siden av en glassrute.  Han forsøker å få guvernøren i Massachusetts til å benåde ham. Han har allerede fått nei en gang, men har mulighet for å spørre på ny. Grunnen til at Donovan er dømt for et drap han ikke har begått var at han begikk annen kriminalitet «i forbund» med drapsmannen. Morderen slapp ut etter nesten 11 år i fengsel, fordi han var mindreårig da drapet ble begått. Den tredje personen som var tilstede gjorde en avtale med påtalemyndigheten og slapp også ut.  Les mere om saken her:

http://www.tv2.no/nyheter/joe-sitter-fengslet-paa-livstid-for-drapet-paa-norske-yngve-naa-vil-broren-loeslate-han-3740857.html

Donovan kommer til besøksrommet vi har blitt tildelt, i dongeribukse og skjorte. Håndtrykket er fast. Han svarer lenge på hvert spørsmål. Han kan ikke gi noe svar på hvorfor han slo til nordmannen den kvelden. Ungdommelig dumskap.  Han skulle egentlig møtt kjæresten sin, men hun fikk ikke lov til å gå ut. Dette var før mobiltelefon var allemanseie, og da hun ikke dukket opp, slo han følge med noen bekjente fra skolen han traff tilfeldig. Det fikk fatale konsekvenser for ham, som han betaler for den dag idag. Han gir et godt inntrykk. Han har aldri hatt en mobiltelefon, ikke en PC. Han har aldri hatt  tilgang til internett. Han får ikke ta utdannelse, fordi han skal sitte i fengsel resten av livet. I USA er fengsel på livstid, nettopp det. Selvfølgelig angrer han og det som gjør at du får sympati for ham, er at han ikke fremstiller seg som uskyldig. Han slo ned Raustein. Hadde ikke han begynt krangelen hadde sannsynligvis drapet aldri skjedd. Men fortjener han likevel en ny sjanse i livet? En mulighet til å komme tilbake til samfunnet? Kanskje skaffe seg en familie? Han sier han ikke vet om han vil ha barn hvis han noen gang kommer ut. Han vet hvor mye lidelse og sorg han har påført sin egen familie og familien til Raustein. Os-familien  støtter hans kamp. Det er svært storsinnet. Da jeg først tok kontakt med Joe Donovan og spurte om intervju, satte han som betingelse at familien til Yngve Raustein syntes det var OK at han snakket med TV2.  Familien godkjente intervjuet, selv om det nok en gang river opp gamle sår. Jeg er veldig imponert over moren til Yngve Raustein, Inghild Raustein og broren, Dan-Jarle Elmersønn Raustein.

http://www.tv2.no/nyheter/utenriks/slik-husker-han-studiekompisen-yngve-var-en-superelev-3741015.html

Benådninger av denne typen er kontroversielt i USA. Få politikere tør å ta den risikoen. Donovan har håp, men han vet at det kan ta mange år. Kanskje må han vente på en ny guvernør.

Lang og humpete vei til Tampa

BISMARCK, NORTH DAKOTA: Jeg tenker seks måneder fram i tid. Lydnivået er skyhøyt. Folk klapper og hoier. Så daler ballongene ned fra himmelen.  Over hvem? Jeg er sikker på at det er over den republikanske presidentkandidaten Mitt Romney. Det er slutten av august 2012 og landsmøtet, eller konventet til det Republikanske partiet i Tampa  har akkurat avsluttet den lange prosessen med å velge sin presidentkandidat.

Tenk hva Rick Santorum kunne oppnådd med Mitt Romneys penger og det  valgapparatet han har  bygget opp de siste fire årene?  Hver gang jeg er ute på et arrangement med Mitt Romney får jeg samme  tanke i hodet. Hvem er denne skuespilleren som spiller Mitt Romney? Han er stiv og innlært og evner ikke å nå fram til mange av velgerne. Mye på grunn av politikk selvfølgelig.  Velgere som er opptatt av verdispørsmål eller sympatiserer med Tea Party-bevegelsen, føler ikke at Romney er deres mann. Men det er også den menneskelige faktoren. På dette tidspunktet i valgkampen selger kandidatene vel så mye sin personlighet, som sine politiske standpunkter.  Politikken er temmelig ullen.

De fleste norske journalister som har dekket valgkampen har nok hatt sitt Santorum-øyeblikk.  Han har vært den mest tilgjengelige kandidaten. Allerede i begynnelsen av desember stod Santorum  foran meg og ba om å bli intervjuet… av norsk TV! Få amerikanske medier var opptatt av denne kandidaten på dette tidspunktet.  Han var håpløst langt bak på meningsmålingene. Hans synspunkter på abort, homofilt ekteskap eller finaniering av prevensjon ligger langt til høyre, men er viktige for mange amerikanske velgere.

Vi dekket supertirsdagen fra Nord-Dakota. Det er bare et par uker siden Santorum reiste rundt her oppe i den norskeste av alle de amerikanske statene. – He’s a nice guy, sier Ward, ordfører i Williston, oljehovedstaden i Nord-Dakota. Han stemte på den tidligere senatoren fra Pennsylvania på supertirsdagen.  Santorum er blitt en mere proff kandidat de siste ukene. Talene hans er bedre. Han snakker direkte til folk. Han går hjem. Han vant ikke supertirsdagen, men det var nære på. Det skilte bare rundt  8000 stemmer mellom ham og Romney i Ohio, den viktigste staten. Veien fram til Tampa blir ingen enkel strekning for Romney, selv om han og kona disponerer mange luksusbiler. (Som også har vært et tema i valgkampen. Det er ikke lett å være rik og folkelig.) Så lenge rike casino-eiere og andre er villige til å finansiere kandidatene fortsetter nominasjons-racet, kanskje helt fram til Tampa.

På den røde løperen i Hollywood

HOLLYWOOD: Noe er større i virkeligheten  enn på TV. For eksempel krateret i New York  etter terroren 11.september.  Men ganske mye er

mindre. Det Hvite Hus for eksempel, og området utenfor Kodak-teateret i Los Angeles hvor Oscar-utdelingen foregår. Vi er i Hollywood for å følge den norske gjengen som

er nominert til Oscar for beste kortfilm i klassen «live action». Tuba Atlantic heter

filmen som er en sår, men også varm film om Oskar som skal dø. Vi henter

akkrediteringer og inspiserer den røde løperen, som fortsatt er dekket av

plast. Det samme gjelder de mannshøye Oscarstatuettene som er plassert

langs den røde løperen. Det området du ser på TV ligger nærmest inneklemt i et

kjøpesenter og fortsatt er det mulig for alle å smugtitte på TV-tribunene og VIP-områdene. Her er det et ganske bestemt hierarki. De som dekker underholdnings-bransjen daglig er plassert helt nede ved den røde løperen. Vi andre må opp i høyden. Det er bare ytterst få journalister som kommer inn i selve teateret.

Det er rundt 6000 medlemmer av The Academy of Motion Picture Arts & Sciences, som kan stemme fram vinnerne. De  kommer fra ulike deler av filmbransjen.  Jeg leste nettopp at flesteparten av dem er hvite menn med en gjennomsnittsalder på 62 år. En kjent skuespiller lot kona stemme, for å få litt mer balanse. Hun er afroamerikansk. Jeg tror The Artist, som er en svart-hvitt (nesten) stumfilm kommer til å sope inn mange priser. George Clooney er mitt tips som beste mannelige skuespiller, og Meryl Streep fortjener pris for rollen som Maggie Thatcher. En av mine andre favoritter er filmen Incredibly close  and  extremely loud, med blant annet Sandra Bullock. Om et gutt som mistet faren sin 11.september.

Den norske Oscarhistorien er ikke så omfattende. Thor Heyerdahl vant Oscar for beste dokumentar for filmen om Kon-Tiki i 1951. Norske Torill Kove,bosatt i Canada, har også vunnet for beste animerte kortfilm.

Som utenriksreporter dekker du mye trist. Utdelingen av filmpriser i Hollywood er et morsomt avbrekk, særlig når det er håp om en norsk pris.

Oscar-utdelingen er en av de få mediebegivenhetene hvor du blir pålagt å gå med lang kjole eller smoking, som arbeidsantrekk. Det er litt upraktisk med lang kjole når du skal ut og inn av biler og trolig må løpe for å rekke stramme deadlines. Det blir bare rett under kneet for meg i år.

 

TV 2 AS

Lars Hilles gate 30, Pb 7222, 5020 Bergen

Materialet på nettstedet er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten avtale med TV 2 AS (utgiver) og/eller med annen klareringsordning (Kopinor www.kopinor.no eller Norwaco www.norwaco.no), er enhver lagring, eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring (herunder visning) bare tillatt når det er hjemlet i lov (til privat bruk, sitat og lignende). Utnyttelse i strid med lov eller avtale medfører erstatningsansvar, og kan straffes med bøter eller fengsel.