Category Archives: Opplevelser innenriks

TENK Å FÅ BETALING FOR Å HA DET GØY!

RVi som er fotografer i TV2 Nyhetene opplever mye interessant i jobben, noen ganger også svært spennende. Og det behøver ikke å være i utlandet. Nå i høst fikk jeg jobben med å lage en reportasje for Lørdagsmagasinet. Sjefen min spurte meg en dag; «Er du klar for en fjelltur?» Ja, jeg er alltid klar for en fjelltur for jeg elsker fjellet. “Du og Thorstein må dra i kveld til Odda og overnatte der, fjellturen starter i morgen tidlig.”

En finne, to amerikanere, en inder, en nordmann og to turledere sammen med oss.

En finne, to amerikanere, en inder, en nordmann og to turledere sammen med oss.


Kort
og grei beskjed. Jeg pakket utstyr for fjellet, både fjellklær som henger i skapet mitt her på jobb og filmutstyr som er egnet for en lang dag i terrenget. Det var allerede mørkt da jeg satte meg i bilen og hentet kollega Thorstein på veien. Klokken 23 åpnet jeg døren til hotellrommet. Da var det først klargjøring av ryggsekken og testing av kamera slik at alt skulle være klart neste morgen. Vi skulle møte turfølget vårt klar for avgang til fjells klokken 9:00. Søvnen kom fort etter hodet sank ned i den myke puten i hotellsengen.

Da vi svingte inn på parkeringsplassen i Skjeggedal i Hordaland neste morgen sto de andre i turfølget klare allerede. Vårt oppdrag var å lage reportasje om og fra den legendariske Trolltunga! Det er en vanvittig fjellformasjon, en smal steinblokk som stikker ut i løse luften som en tunge, under den er det tre hundre meter med luft. Folk fra hele verden har spesielt de to-tre siste årene kommet hit for å se denne spektakulære formasjonen og ikke minst ta bilder av seg selv ute på kanten av stupet.

En fantastisk fjellformasjon i Hordaland som har blitt populært turistmål for turister fra hele verden.

En fantastisk fjellformasjon i Hordaland som har blitt populært reisemål for turister fra hele verden. På turen vår var det bl.a. to amerikanske jenter på kun en ukes tur for å oppleve stedet de hadde sett bilder av på nett, bilder som gjorde at de ville dra til Norge.


Turen
oppover er 11 kilometer og en stigning på omtrent 800 høydemeter. Det starter knallhardt og går bratt opp, resten er en krevende tur selv om været er bra, slik det var for oss denne nydelige dagen i oktober, så er det viktig å ha tilstrekkelig med klær og mat i sekken. I vakkert høstvær men stedvis sterk vind slet vi oss oppover liene og bergene med tunge ryggsekker på en ganske god sti og etter 6 timer stod vi på kanten av fjellet der trollet rekker tunge til Ringedalsvatnet og den dramatiske naturen rundt.

Det er en solid tur å komme seg til Trolltunga og tilbake.

Det er en solid tur å komme seg til Trolltunga. Beregn gjerne 4-5 timer opp og 3 tilbake. Minst!


Jeg
har aldri vært der før, men da jeg sto der oppe i herlig høstsol, vakker natur og sammen med flotte folk, var det nesten lett å glemme at dette var en godt betalt jobb og ikke en tur på fritiden. Tenk å ha det slik! Tenk å få betaling for å ha det fantastisk og gøy! Tenk å få lov å gå i fjellet i arbeidstiden. WOW, jeg er heldig, jeg har verdens beste jobb!

Men når det er sagt, det er ikke noe slaraffenliv. Jeg jobber med videokameraet mitt nesten hele tiden, jeg leter kontinuerlig etter gode motiver og jeg løper rundt de andre, foran, bak, på siden, kryper lavt eller klatrer opp for å få de rette utsnittene og de flotte komposisjonene slik jeg ønsker. Reporterkollega Thorstein og jeg kommuniserer stadig vekk for å diskutere innholdet. Da vi sto der på toppen var det mange utenlandske kommentarer og WOW og Oh My God og lignende på flere språk. Mitt oppdrag var å filme og jeg måtte konsentrere meg for å få flotte bilder av de som løp, hoppet og stuntet helt ute på Trolltunga og noen som torde å sette seg på kanten av stupet med beina dinglende i løse luften. Det så ganske sykt ut på avstand der jeg sto og filmet det hele.

Den ene amerikanske jenta sitter med beina ut over kanten mens den andre stirrer ned i avgrunnen

Den ene amerikanske jenta sitter med beina ut over kanten mens den andre stirrer ned i avgrunnen. Det er ca. 300 meter luft under den spektakulære steinformasjonen.


Men
for meg er det ikke nok å se verden på avstand og filme derfra. Jeg må være DER, tett på det som skjer. Jeg måtte med andre ord ned på Trolltunga selv for å få de riktige bildene, de bildene jeg selv ønsket, bildene som får TV-seeren til å kjenne suget i magen. MEN – noen centimeter for langt ut, eller en feil bevegelse her og du er død! Å sitte slik er ramme alvor, det er livsfarlig. Det gjelder altså å ha balansen i orden og ikke bli grepet av angst eller panikk om du virkelig vil helt ut på kanten. I sommer skjedde det, den første dødsulykken ved Trolltunga, en ung kvinnelig student falt utfor og ble drept. Turguiden vår Jostein sier at de frykter utviklingen og vil advare alle mot å gå for langt ut eller gjøre dumdristige bevegelser.

Ikke lett å se herfra, men disse jentene ligger helt ute på kanten av stupet

Ikke lett å se herfra, men disse jentene ligger helt ute på kanten, ytterst på Trolltunga.


Tre
norske jenter som var der ville ta en selfie. Jeg fulgte de ut på kanten og tenkte; hvordan føles det egentlig å lene seg ut? Hvordan føles det å se ned i avgrunnen? DET ville jeg dokumentere. Det er også en advarsel: IKKE gjør det, IKKE gå ut på kanten hvis du noensinne tar den fantastiske turen dit. Vær trygg, kom hjem igjen!

Vi leverte et innslag til Lørdagsmagasinet og det gikk på sendingen den 10.10.15, du kan se hele innslaget på SUMO på tv2.no. Men her på denne bloggen, vil jeg vise deg videoen som jeg tok med et lite “action-kamera” denne dagen, video som ingen har sett før, som ingen bør å tenke på å ta, eller prøve å oppleve selv. Dette videomaterialet ble ikke ble brukt i reportasjen vår i Lørdagsmagasinet. Husk bare: Trolltunga kan være livsfarlig!

Det var fantastisk å være der men vi måtte ned igjen. Da alle de andre hadde begynt på tilbakeveien pakket jeg ned videoutstyret mitt og fant frem nistepakken. Etter en halvtime nådde jeg de andre igjen. Turen ned fra fjellet var også hard og jeg var godt sliten i beina. Det tror jeg også de andre var etter 22 kilometer i fjellet, alle unntatt vår eminente turleder Jostein og hans venn fra Odda Røde kors hjelpekorps, Yngve Vestrheim. De har dette som jobb og går opp og ned flere ganger i uken gjennom hele sesongen. Men Yngve advarer også; Turen er svært krevende og det har i år vært flere redningsaksjoner enn noensinne. Det gjelder derfor å være godt forberedt både fysisk, mentalt og med riktig utstyr på turen.

Yngve Vestrheim fra Odda Røde kors hjelpekorps

Redningsmann Yngve Vestrheim fra Odda Røde kors hjelpekorps ber alle om å være godt forberedt på turen, for den er krevende. Han har hjulpet mange utslitte turister ned fra fjellet med godsnakk og motivering.


De
siste to kilometerne ned gikk i stummende mørke og den siste kilometeren går i kronglete og bratte trapper. Da var det bare å finne frem hodelykten og sørge for at trøtte bein og knær klarte å bære vekten fra den tunge ryggsekken og tråkke riktig helt frem til målstreken. De to jentene i turfølget fra California reiste hjem med et minne for livet og vi fikk reportasjen vår i boks. YESS! Thorstein og jeg hadde hatt en krevende men en fantastisk 11 timers dag på kontoret og forhåpentligvis klarte vi å gjenskape noe av den flotte naturen vi fikk oppleve til våre seere i Lørdagsmagasinet.

Jeg vil anbefale turen dersom du liker å gå i fjellet, men start tidelig og spør gjerne om råd hos Jostein Soldal i Trolltunga Active, så kommer du trygt både frem og tilbake.

Jeg var en av gribbene. Unnskyld?

Nesten hver dag er det nye, spennende utfordringer som venter når jeg starter arbeidsdagen. Men noen dager kan utfordringene være vanskelige, for eksempel når folk jeg møter føler seg plaget av at jeg er der og gjør jobben min.

De siste ukene har vi hørt mye om terroraksjonen i In Amenas i Algerie og de forferdelige konsekvensene dette fikk, blant annet for fem av de norske som arbeidet der. Så kom kistene hjem og Statoil arrangerte offisiell minnestund i Håkonshallen i Bergen for pårørende og berørte. Vi skulle dekke begivenheten for Nyhetene og Nyhetskanalen. Vi rigget utstyr i timevis for å følge seremonien. Ett kamera inne, ett ute. Flere hundre meter med kabler, opp med antenner, sjekke batterier, teste mikrofoner og kontakte linjekontrollen for å undersøke om forbindelsen virker og bilder og lyd er ok.
Så var alt klart.

Antenner, kabler, måleinstrumenter og våte teknikere, det er bare en liten del av en direktesending på Nyhetskanalen eller TV 2 Nyhetene

 

Vi hadde fått klare føringer fra Statoil om hva vi kunne og ikke kunne gjøre. Vi fikk på ingen måte lov til å sjenere de pårørende med våre aktiviteter. I og for seg forståelig, men vi er ofte ganske dyktige til å gjøre våre egne etiske vurderinger. En av beskjedene vi fikk var å ikke filme de da de ankom seremonien. Derfor hadde vi avtalt med den ansvarlige fra Statoil om hvor vi skulle stå utenfor med vårt kamera. Om alle restriksjonene fra Statoil overfor pressen i denne saken har vært for omfattende, det er kanskje en diskusjon som kommer. Vi klarte oss bra gjennom 22.juli-hendelsene, vi fikk tilogmed skryt for vår opptreden. Så hvorfor skulle Statoil overstyre vår vurderingsevne denne gangen?

Det var en hustrig dag, med sludd og regn og harde vindkast. Fem flagg vaiet på halv stang utenfor. Jeg hadde gjort klart mitt store videokamera på det solide kamerastativet. Lyskasteren min stod også på stativ ved siden av og alt var klart og testet. På grunn av det elendige været hadde jeg tredd en stor søppelsekk av plast over kameraet for å beskytte det. Da kunne for så vidt også de Statoilansatte se at vi ikke filmet og respekterte de sørgende.

Jeg sto på avstand og så at de pårørende begynte å ankomme. Noen andre pressefolk var der også. Jeg stod nært nok til å se ansiktene til de som kom. Sorgtunge fjes. Det var ikke bare regndråper på kinnene. Mange hadde det vondt, noen holdt rundt hverandre. Det var også barn til stede blant de pårørende, fint pyntet var de alle sammen, i mørke klær. En dag for å markere sorg og respekt. Det var bra å stå på avstand og slippe å filme de sørgende.
Det strømmet på med folk, men så plutselig var det en annen TV-fotograf som tok sitt store kamera og stativ, løftet det opp og gikk frem mot inngangsdøren der gjestene ankom. Jeg ble ganske overrasket. Samtidig reagerte flere andre pressefotografer med å gjøre det samme. Plutselig rykket alle frem til inngangen, like ved sperrebåndet som var satt opp.

 

Fem flagg på halv stang utenfor Håkonshallen i Bergen under sørgeseremonien den 2. februar. Været var tungt og grått, det samme var stemningen den dagen.

Logoen på jakken til den kvinnelige tv-fotografen viste tydelig hvor hun arbeidet. Jeg gikk frem og spurte om hun hadde tenkt å stå der. «Vi fikk lov» var svaret. Fikk lov?? Hva med egen vurderingsevne? Hva med etisk standard? Hva med «vær varsom» plakaten som er vårt «lovverk» for å unngå å gjøre feil og skade eller plage andre med vårt arbeid?
Den sier blant annet at vi skal ”Opptre hensynsfullt i den journalistiske arbeidsprosessen. Vis særlig hensyn overfor personer som ikke kan ventes å være klar over virkningen av sine uttalelser. Misbruk ikke andres følelser, uvitenhet eller sviktende dømmekraft. Husk at mennesker i sjokk eller sorg er mer sårbare enn andre.”

Var det nødvendig selv om vi fikk lov av noen? Ja kanskje det var nettop det. Kanskje hun gjorde det rette allikevel? Kanskje det var en grunn til å overprøve oppfordringen vi fikk fra Statoil om ikke å filme akkurat der?

På to meters avstand fra inngangsdøren begynte hun å filme rekken av gjester som ankom. Pressefotografene som også hadde stilt seg opp langs sperrebåndet gjorde det samme. Det var så mange gjester at det ble kø i inngangen og de måtte derfor vente på å komme inn. Og der sto alle gribbene. De sørgende gjestene måtte gå spissrotgang forbi alle pressefolkene.
Jeg måtte da ta et utrolig ubehagelig valg. Jeg kunne ikke stå på femten meters avstand med mitt kamera og filme, da ville jeg bare se ryggen til alle pressefolkene og lite av gjestene og det som skjedde. Så jeg gikk tilbake og hentet mitt kamera, flyttet det frem blant de andre pressefolkene og stilte meg opp for å kunne filme. Det var uebhagelig å stå der og jeg ventet i det lengste med å trykke på knappen…

Hvem som «bare» var Statoil ansatte av de jeg filmet og hvem som eventuelt var pårørende, venner eller andre berørte var umulig å si i den lange rekken av gjester på vei inn. Uansett, alle var i sorg og burde beskyttes mot oss. Og hva tenkte de om oss der de sto? Om gribbene? Om meg? «Der står de hensynsløse, de nedrige pressefolkene uten følelser. Hva er de vil? Hvorfor må de filme oss, plage oss? Kan de ikke la oss få være i fred med sorgen vår?”

Jeg er enig. Jeg forstår følelsen du har, hva du tenker om meg. Du har rett til å tenke det du gjør. Spørsmålet er hvorfor jeg også måtte stille meg der? Kunne jeg ikke latt være? Holdt min sti ren? Jo jeg kunne. Det er en vanskelig avgjørelse der og da, et valg mellom å tilfredsstille arbeidsgiveren, skaffe bildene som kanskje er viktige i formidlingen av hele hendelsen og mellom å oppføre seg på en skikkelig måte overfor folk i en sårbar situasjon, å følge “Vær varsom plakaten” uten å tenke “jeg fikk jo lov”. Valget mellom å være pyse eller klyse.

 

På vei inn til minnestunden for de drepte Statoil-ansatte

Akkurat da følte jeg meg kjip der jeg sto og filmet de sørgende. Jeg plaget folk som jeg egentlig ville la være i fred. Jeg hadde oppført meg som en av gribbene. Jeg VAR en av dem. Men det er dilemmaet til oss som fotografer. Mitt dilemma. Den kvinnelige fotografen sitt dilemma. Noen ganger MÅ vi gå tett på folk som ikke liker det. Det kan være en viktig del av historien vi må filme. Noen ganger en vanskelig balansegang mellom rett og galt, mellom å beskytte og fortelle. Det er uforståelig for de som blir utsatt for det og opplever ubehaget. Men vi som står bak kamera har kanskje en grunn til å gjøre det, til å gå tett på, til å gjøre den ubehagelige jobben. Kanskje var det rett å formidle sorgen denne dagen og ikke skjule de triste ansiktene? Kanskje var det bra for seerne våre, for nasjonen, å få kjenne på den tunge, vonde følelsen? Derfor tok også jeg disse minuttene med film.

Jeg forventer ikke at folk skal forstå hvorfor vi oppfører oss slik. Eller Statoil. Men noen ganger har vi et oppdrag som må utføres selv om det er ubehagelig.
Så unnskyld om du følte deg plaget av oss denne dagen. Men sorgen fikk et ansikt i rekken av sørgende på vei inn i Håkonshallen. Det var bra for oss alle å oppleve og få dele.

Kåre
8.2.13

LIVE, LIVE, LIVE!

Trygt og godt, inne i varmen, kan du ligge henslengt i sofaen med et godt grep rundt fjernkontrollen. Med et enkelt tommeltrykk dukker bilder opp på flatskjermen og du får verden inn i stuen. Det var nok en del tiår siden vi synes det virket magisk. Til det er vi blitt for godt vant. Vi har sett kriger ta til, dødsdommer bli opplest fra jungelen i Kongo og angrepene 11 september, for å nevne noe. Alt dette på direktesendt TV – historie mens det skjer. Før ble historien skrevet og fortalt, nå virker den alltid å bli dekket av et kamera eller ti.

FLERE LIVE-MULIGHETER

Det er mange måter å få til en direktesending på. Ofte involverer det satellitter men vi bruker også internett og mobilnett. I grisgrendte strøk her hjemme og utenlands kan vi bruke små satellitt-sendere kalt Bgan. Dette gir laptopen internett-tilgang via satellitt der vi ellers ikke kommer oss på nett. Mobilen er også en mulig sender. Om det er 3G eller 4G-dekning kan saker sendes hjem eller direktesendinger gjennomføres med mobiltelefonen som sender.

Dette er en Bgan som er tatt i bruk for direktesending før valget i USA høsten 2012.

Bgan'en gir internett-tilgang via satellitt. Dermed kan vi sende hjem saker eller gå direkte omtrent hvor som helst i verden.

Men fortsatt er det mest stabile og trygge, bruken av SNG. SNG står for Satellitte News Gathering og er utstyr som sender signaler, som navnet avslører, via satellitter i verdensrommet. Ettersom satellittene er i bruk av mange må det bookes tid for når en ønsker å benytte dem, via selskapene som drifter disse. Det er vanlig å bestille tid for reportere som skal direkte inn i nyhetssendingene eller så bestiller man satellitt-tid for å spille hjem ferdige saker eller bildemateriale en har laget i felt. I Bergen har vi en mobil SNG-enhet. Den er ikke like enkel i bruk som fjernkontrollen hjemme i stuen. Det kan du se når kollega Sven Are Nydal har gjort et timelapse-opptak av en SNG-jobb.

 1286

Festen er over!

1286

1. oktober var det fest og vi feiret vårt nye studio i Bergen. Det nye studioet i fjerde etasje like ved nyhetsredaksjonen tar oss alle på Nyhetene et langt skritt inn i fremtiden.

Nye nyheter med din hjelp
Men hva har det nye studioet vårt å si for deg? Er det bare en ny innpakning? Eller kan du forvente deg noe mer av oss nå i den nye tiden? Svaret er; ja det kan du, for vi legger listen høyt. Men det viktigste er at DU må selv påvirke oss til å bli bedre. Ta kontakt med oss i nyhetsredaksjonen hvis du har noe på hjertet, hvis du vet om noen som har et problem og trenger litt hjelp. Vi er folkets kanal, vi skal hjelpe deg og de folkene du bryr deg om. Vi tar tak og rister skikkelig dersom det trengs for å løse små og store problem i samfunnet. Jeg skal gi deg et eksempel:

En nyhetssak blir til
Vi satte oss i TV 2 bilen for en del år siden og kjørte fra Bergen til Førde i Sunnfjord. Siren hadde funnet en reguleringsplan der kommunen hadde til hensikt å ekspropriere en beitemark som tilhørte gården til en eldre dame, byråkratene mente at marken hennes var velegnet for ny kirkegård. Etter en telefonsamtale med damen viste det seg at ingen talte hennes sak, hun var fortvilet og mente at det var urettferdig. Vi dro for å se på saken.

Etter to timers kjøring svinger vi inn på det lille gårdstunet. Like ved hovedveien ligger det grønnmalte huset fra femtitallet på den ene siden av gårdsplassen, en rødmalt låve som trolig er mye eldre, på den andre siden.

Vi går ut av bilen og Siren bort til døren, to trappetrinn opp på steintrappen og banker på, knakk, knakk. Venter. Jeg åpner bakluken på bilen og begynner å gjøre klar kamera. Ingen åpner døren. Knakk, knakk, knakk. Er vi på riktig sted? Hun sa jo hun skulle være hjemme på denne tiden… Vi venter litt til og jeg har allerede gjort klar kamera og stativ for å gjøre opptak.

Olianna

Olianna
Så går utgangsdøren døren opp. Vi blir vel begge overrasket over det vi ser. I døren står en eldre dame, kanskje nærmere de åtti. Olianna Hafstad står og støtter seg til to blå krykker, hun er avhengig av dem for å kunne gå. Jeg tenker «hvordan i all verden kan hun drive gården sin når hun er så dårlig til beins?» Den arbeidsomme, lille damen tar seg langsomt ut på gårdsplassen og vi går til fjøset, jeg med kamera, hun med krykkene.

I fjøset tar hun tak i en trillebår som står der og skubber den foran seg. Hun laster opp høy og vel inne i fjøset forer hun dyrene sine. Jeg er mektig imponert over at hun faktisk klarer dette. Hun kunne jo ha vært pensjonist for lengst. Jeg står inne i det mørke fjøset og kjenner lukten av dyr, gammelt fjøs og tørt høy. Jeg filmer mens hun mater kyrne sine, Siren intervjuer henne.

På vei til fjøset med de blå krykkene

De store mot de små
Det er problemet med ekspropriering av marken hennes vi har kommet for å se på og hun forteller oss mer om hva som har skjedd. Hun fikk bare et brev i posten om at kommunen hadde bestemt dette uten å spørre om hennes mening. Nå har de gravet opp beitemarken hennes for arkeologiske undersøkelser. Hun sier til oss; “Hvordan skal jeg nå skaffe fòr til de 40 dyrene mine?”

Hva, slår hun virkelig gresset selv? Hvordan gjør hun det, tenker jeg…

Traktoren
Like etter får vi forklaringen. Med de blå krykkene til hjelp går hun langsomt over gårdsplassen og bort til en gammel, rød Massey Fergusson traktor som står der. Jeg løper etter henne med kamera og foran henne for å få bilder som viser hvordan hun klarer seg alene på gården. Dette er en typisk historie om den lille mot den store. Hun tar tak i rattet og med stor anstrengelse drar hun den gamle kroppen opp i traktoren, starter og kjører avgårde mens jeg filmer. Olianna gjør et sterkt inntrykk. Som fotograf må jeg ofte stå stille med kamera for å få rolige bilder på «filmen». Etterpå må jeg derfor halse bak traktoren der hun kjører over riksveien og bort til den raserte beitemarken. Jeg løper avgårde med det 10 kilo tunge kameraet mitt i hånden og hopper opp på en diger kommunal gravemaskin som står parkert på marken. Derfra får jeg oversikt og kan filme hennes problem…

Ikke lett å komme seg opp i traktoren når hun er dårlig til beins

Kommunen forsvarer seg
Etter besøket hos den utrolige damen drar vi til kommunehuset og snakker med dem, de vrir seg i stolen når de må svare på vanskelige spørsmål fra Siren om ekspropriasjon, økonomi, en rasert beitemark og verdigheten til en eldre dame. Dette er kanskje en liten historie i vår kaotiske verden, men en stor opplevelse for oss, et møte med en sterk person som jeg vil huske for alltid.

Olianna fortalte oss at «Jeg vil heller ha jorden enn pengene» som kommunen tilbød som erstatning. Vi laget derfor flere reportasjer som kom på 21-Nyhetene, både i år 2000 og 2002. Men bystyret i Førde kommune hadde bestemt seg og hun tapte kampen om jorden som faren hennes hadde dyrket frem. Olianna døde for to år siden.

Med traktoren manøvrerer hun seg langs med grøftene som Førde kommune har laget på marken hennes uten å be om lov

Tips oss!
Denne historien viser at vi også er her for de vanlige folkene og de små sakene som likevel er viktig for hver enkelt. Derfor, har du noe på hjertet, ta kontakt med oss i TV 2 Nyhetene. Kjenner du noen som har problemer så bry deg, vet du om noen som trenger hjelp, så tips oss! Det er bedre at du ringer en gang for mye enn en gang for lite. Det er fristende å sitere noen linjer fra Arnulf Øverland sitt vakre dikt «Du må ikke sove»

«Du må ikke tåle så inderlig vel
den urett som ikke rammer dig selv!

Jeg roper med siste pust av min stemme:
Du har ikke lov til å gå der og glemme!»

 

Husk: Vi er her for deg og vi lover at vi skal gi jernet når det trengs.
Velkommen til nye TV 2 Nyhetene!

 

Kåre Breivik, fotograf
TV 2 Nyhetene, Bergen.
Tips til: 02255
kbr@tv2.no
2.10.2012

TV 2 AS

Lars Hilles gate 30, Pb 7222, 5020 Bergen

Materialet på nettstedet er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten avtale med TV 2 AS (utgiver) og/eller med annen klareringsordning (Kopinor www.kopinor.no eller Norwaco www.norwaco.no), er enhver lagring, eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring (herunder visning) bare tillatt når det er hjemlet i lov (til privat bruk, sitat og lignende). Utnyttelse i strid med lov eller avtale medfører erstatningsansvar, og kan straffes med bøter eller fengsel.