Alle innlegg av Kåre Breivik

Kåre Breivik er fotograf og videoredigerer på TV 2 Nyhetene i Bergen. Har arbeidet her siden 1992. Tidligere drevet eget videoproduksjonsfirma, produsert drama- og dokumentarfilm og jobbet både som tekstforfatter og art director i ulike reklamebyrå. Jobber nå som fotograf både i Norge og utenriks.

TENK Å FÅ BETALING FOR Å HA DET GØY!

RVi som er fotografer i TV2 Nyhetene opplever mye interessant i jobben, noen ganger også svært spennende. Og det behøver ikke å være i utlandet. Nå i høst fikk jeg jobben med å lage en reportasje for Lørdagsmagasinet. Sjefen min spurte meg en dag; «Er du klar for en fjelltur?» Ja, jeg er alltid klar for en fjelltur for jeg elsker fjellet. “Du og Thorstein må dra i kveld til Odda og overnatte der, fjellturen starter i morgen tidlig.”

En finne, to amerikanere, en inder, en nordmann og to turledere sammen med oss.

En finne, to amerikanere, en inder, en nordmann og to turledere sammen med oss.


Kort
og grei beskjed. Jeg pakket utstyr for fjellet, både fjellklær som henger i skapet mitt her på jobb og filmutstyr som er egnet for en lang dag i terrenget. Det var allerede mørkt da jeg satte meg i bilen og hentet kollega Thorstein på veien. Klokken 23 åpnet jeg døren til hotellrommet. Da var det først klargjøring av ryggsekken og testing av kamera slik at alt skulle være klart neste morgen. Vi skulle møte turfølget vårt klar for avgang til fjells klokken 9:00. Søvnen kom fort etter hodet sank ned i den myke puten i hotellsengen.

Da vi svingte inn på parkeringsplassen i Skjeggedal i Hordaland neste morgen sto de andre i turfølget klare allerede. Vårt oppdrag var å lage reportasje om og fra den legendariske Trolltunga! Det er en vanvittig fjellformasjon, en smal steinblokk som stikker ut i løse luften som en tunge, under den er det tre hundre meter med luft. Folk fra hele verden har spesielt de to-tre siste årene kommet hit for å se denne spektakulære formasjonen og ikke minst ta bilder av seg selv ute på kanten av stupet.

En fantastisk fjellformasjon i Hordaland som har blitt populært turistmål for turister fra hele verden.

En fantastisk fjellformasjon i Hordaland som har blitt populært reisemål for turister fra hele verden. På turen vår var det bl.a. to amerikanske jenter på kun en ukes tur for å oppleve stedet de hadde sett bilder av på nett, bilder som gjorde at de ville dra til Norge.


Turen
oppover er 11 kilometer og en stigning på omtrent 800 høydemeter. Det starter knallhardt og går bratt opp, resten er en krevende tur selv om været er bra, slik det var for oss denne nydelige dagen i oktober, så er det viktig å ha tilstrekkelig med klær og mat i sekken. I vakkert høstvær men stedvis sterk vind slet vi oss oppover liene og bergene med tunge ryggsekker på en ganske god sti og etter 6 timer stod vi på kanten av fjellet der trollet rekker tunge til Ringedalsvatnet og den dramatiske naturen rundt.

Det er en solid tur å komme seg til Trolltunga og tilbake.

Det er en solid tur å komme seg til Trolltunga. Beregn gjerne 4-5 timer opp og 3 tilbake. Minst!


Jeg
har aldri vært der før, men da jeg sto der oppe i herlig høstsol, vakker natur og sammen med flotte folk, var det nesten lett å glemme at dette var en godt betalt jobb og ikke en tur på fritiden. Tenk å ha det slik! Tenk å få betaling for å ha det fantastisk og gøy! Tenk å få lov å gå i fjellet i arbeidstiden. WOW, jeg er heldig, jeg har verdens beste jobb!

Men når det er sagt, det er ikke noe slaraffenliv. Jeg jobber med videokameraet mitt nesten hele tiden, jeg leter kontinuerlig etter gode motiver og jeg løper rundt de andre, foran, bak, på siden, kryper lavt eller klatrer opp for å få de rette utsnittene og de flotte komposisjonene slik jeg ønsker. Reporterkollega Thorstein og jeg kommuniserer stadig vekk for å diskutere innholdet. Da vi sto der på toppen var det mange utenlandske kommentarer og WOW og Oh My God og lignende på flere språk. Mitt oppdrag var å filme og jeg måtte konsentrere meg for å få flotte bilder av de som løp, hoppet og stuntet helt ute på Trolltunga og noen som torde å sette seg på kanten av stupet med beina dinglende i løse luften. Det så ganske sykt ut på avstand der jeg sto og filmet det hele.

Den ene amerikanske jenta sitter med beina ut over kanten mens den andre stirrer ned i avgrunnen

Den ene amerikanske jenta sitter med beina ut over kanten mens den andre stirrer ned i avgrunnen. Det er ca. 300 meter luft under den spektakulære steinformasjonen.


Men
for meg er det ikke nok å se verden på avstand og filme derfra. Jeg må være DER, tett på det som skjer. Jeg måtte med andre ord ned på Trolltunga selv for å få de riktige bildene, de bildene jeg selv ønsket, bildene som får TV-seeren til å kjenne suget i magen. MEN – noen centimeter for langt ut, eller en feil bevegelse her og du er død! Å sitte slik er ramme alvor, det er livsfarlig. Det gjelder altså å ha balansen i orden og ikke bli grepet av angst eller panikk om du virkelig vil helt ut på kanten. I sommer skjedde det, den første dødsulykken ved Trolltunga, en ung kvinnelig student falt utfor og ble drept. Turguiden vår Jostein sier at de frykter utviklingen og vil advare alle mot å gå for langt ut eller gjøre dumdristige bevegelser.

Ikke lett å se herfra, men disse jentene ligger helt ute på kanten av stupet

Ikke lett å se herfra, men disse jentene ligger helt ute på kanten, ytterst på Trolltunga.


Tre
norske jenter som var der ville ta en selfie. Jeg fulgte de ut på kanten og tenkte; hvordan føles det egentlig å lene seg ut? Hvordan føles det å se ned i avgrunnen? DET ville jeg dokumentere. Det er også en advarsel: IKKE gjør det, IKKE gå ut på kanten hvis du noensinne tar den fantastiske turen dit. Vær trygg, kom hjem igjen!

Vi leverte et innslag til Lørdagsmagasinet og det gikk på sendingen den 10.10.15, du kan se hele innslaget på SUMO på tv2.no. Men her på denne bloggen, vil jeg vise deg videoen som jeg tok med et lite “action-kamera” denne dagen, video som ingen har sett før, som ingen bør å tenke på å ta, eller prøve å oppleve selv. Dette videomaterialet ble ikke ble brukt i reportasjen vår i Lørdagsmagasinet. Husk bare: Trolltunga kan være livsfarlig!

Det var fantastisk å være der men vi måtte ned igjen. Da alle de andre hadde begynt på tilbakeveien pakket jeg ned videoutstyret mitt og fant frem nistepakken. Etter en halvtime nådde jeg de andre igjen. Turen ned fra fjellet var også hard og jeg var godt sliten i beina. Det tror jeg også de andre var etter 22 kilometer i fjellet, alle unntatt vår eminente turleder Jostein og hans venn fra Odda Røde kors hjelpekorps, Yngve Vestrheim. De har dette som jobb og går opp og ned flere ganger i uken gjennom hele sesongen. Men Yngve advarer også; Turen er svært krevende og det har i år vært flere redningsaksjoner enn noensinne. Det gjelder derfor å være godt forberedt både fysisk, mentalt og med riktig utstyr på turen.

Yngve Vestrheim fra Odda Røde kors hjelpekorps

Redningsmann Yngve Vestrheim fra Odda Røde kors hjelpekorps ber alle om å være godt forberedt på turen, for den er krevende. Han har hjulpet mange utslitte turister ned fra fjellet med godsnakk og motivering.


De
siste to kilometerne ned gikk i stummende mørke og den siste kilometeren går i kronglete og bratte trapper. Da var det bare å finne frem hodelykten og sørge for at trøtte bein og knær klarte å bære vekten fra den tunge ryggsekken og tråkke riktig helt frem til målstreken. De to jentene i turfølget fra California reiste hjem med et minne for livet og vi fikk reportasjen vår i boks. YESS! Thorstein og jeg hadde hatt en krevende men en fantastisk 11 timers dag på kontoret og forhåpentligvis klarte vi å gjenskape noe av den flotte naturen vi fikk oppleve til våre seere i Lørdagsmagasinet.

Jeg vil anbefale turen dersom du liker å gå i fjellet, men start tidelig og spør gjerne om råd hos Jostein Soldal i Trolltunga Active, så kommer du trygt både frem og tilbake.

En serie-sauemorder går løs

Sommeren 2014 har vært varm, vakker og fantastisk på mange vis. Men for sauebøndene i Årdal i Sogn, ser den ut til å bli et mareritt.

På vårparten slapp de over tusen dyr på fjellbeite i de næringsrike fjellene mellom Tyin og Årdal. Der er det rein natur og det vokser bær og saftige vekster i store mengder, bøndene mener at disse forholdene gir noe av det beste kjøttet for norske ganer.

sauebilde

Men i år har det gått gale for sauene. Bøndene begynte tidlig å finne drepte lam i fjellet og de forsto da at det ville bli en dramatisk sommer. Til nå har de funnet cirka 80 døde dyr av en besetning på omtrent ett tusen. De mener at det reelle tallet kan bli tre ganger høyere når status gjøres opp etter sauesankingen.

Og de er ikke i tvil om hvem som er synderen: Jerven har trolig tatt livet av de fleste drepte lammene og sauene. Drapsmetoden er ett kraftig bitt over nakken, den knuser nakkehvirvlene. Noen ganger har sau og lam også merker etter bitt over snuten. Det er kun jerven som dreper dyrene på denne måten.

Statens naturoppsyn, SNO har ansvar for å holde bestanden på riktig nivå slik Direktorat for naturforvaltning har fastsatt. Det betyr 39 årlige kull hvert år. Men når jerven nå dukker opp i et fjellområde som er definert som beiteområde som her i Årdal, så har det i år blitt en katastrofe for husdyr og bønder.

Årdalsfjella

Vi får oppleve de fantastiske fjellområdene i Årdal sammen med noen av bøndene fra Naddvik.

«Kan dere ikke skyte jerven da?»

I august er vi på reportasjetur for Lørdagsmagasinet inn i fjellområdet der jerven har herjet nå i sommer og vi spør sauebonden om den enkle løsningen. Men det er ikke fullt så enkelt for de staute karene.

«Vi er sauebønder, ikke jegere. Hvis vi skal bruke all tiden vår på å finne jerven så klarer vi ikke ta vare på sauene våre» sier bonde Ole Bjarne Hovland. «Nei, det får andre ta seg av».

Senere samme dag lengre inne i fjellet, møter jeg gjeteren Eilif Rosnæs som bøndene har ansatt for å passe dyra og jakte på jerven. Han har ligget på ei hytte i beiteområdet i fire uker når vi møter han.

GjeterEilif

«Jerven er nesten umulig å finne. Den gjemmer seg om dagen, ligger kanskje og slapper av i lyngen et sted og så streifer den og jager om natten» sier Eilif.

Vi spøker litt om at forsvaret burde engasjere seg…

Jeg er ferdig med oppdraget for Magasinet og går og legger meg om kvelden men får ikke sove og tanken om forsvaret kverner i hodet. Med dagens militærteknologi kan soldater sitte på et kontor i USA og ta livet av terrorister i andre verdensdeler ved hjelp av en dataskjerm og joystick med en rød avtrekksknapp på. Da burde vel det norske Forsvaret også kunne knerte en enkel jerv eller to i Sognefjella? Hva nå hvis de sendte ut et lag med spesialsoldater til beitefjella i Årdal for å ta livet av jerven?

blaaber

Med god trening fra fjell-landskap under ulike himmelstrøk og utstyrt med termiske sikter, nattkikkert, langholdsrifler og skarpskyttere som kan kunsten å kamuflere seg, noen enkle droner og kanskje et par sekshjulinger, kommunikasjonsmidler og satellittnavigasjon, så kunne vel dette bli en meget god og realistisk øvelse for soldatene eller for elever på krigsskolen? Et oppdrag å tenke på forsvarsledelsen? Samfunnsnyttig tjeneste samtidig med realistisk trening? Jeg er sikker på at bøndene ville bli henrykt, sauene ville kommet seg tryggere på fjellbeite neste år og staten ville kanskje spart hundretusener i erstatningsbeløp.

dausau

Statens naturoppsyn ville vel også blitt glad for litt drahjelp i jakten på den usynlige morderen. Det må da være en klar vinn vinn situasjon? Ja, bortsett fra for fi da. Jerven ville nok vært uenig. Men med mange hundre saueliv på samvittigheten denne sommeren må denne seriemorderen snart regne med litt pes, selv om det bare blir fra sporjakt til vinteren.

Men for sauebøndene er dette ingen spøk. For dem er de snakk om å fortsette med sauedrift eller å slutte med dyra dersom de ikke får hjelp. Bonde Ole Bjarne Hovland slapp 400 sauer og lam på beite i sommer, han får kanskje bare tre hundre tilbake.BondenJervtrekk

«Du blir frustrert og motlaus og du mister litt interessen og iveren etter å drive på. Det er den interessen og gløden for å drive med sauehold som blir borte då når du opplever sånne ting…»

Vi forstår bonden. Men også han innrømmer at det må være en viss andel rovdyr i norsk natur, bare ikke akkurat her i fjellet som er avsatt til beiteområde.

Der har Statens naturoppsyn en oppgave å løse… Og har du lyst å hjelpe til og jakte på jerven? Da er det bare å melde seg til bøndene i Årdal.

 

Jeg var i Saddams dødscelle

 
Det er april 2003. Jeg står midt i folkevrimmelen i sentrum av Bagdad. Restene av den enorme bronsestatuen av landets triumferende leder ligger fortsatt veltet på bakken mellom de mange hvite granittsøylene etter at den ble revet overende av en amerikansk stridsvogn. Stemningen er euforisk. Folk tramper og spyttet på statuen av Saddam når vi kommer for å se. De vil vise oss sin vrede mot diktatoren og sin glede over at han nå er borte. Det er ti år siden i disse dager.

Omgitt av glade mennesker i sentrum av Bagdad

Jeg betraktet de enorme folkemassene: «For første gang kan de faktisk si hva de mener og tenker uten å bli straffet» tenkte jeg. Og det var tydelig at mange hadde mye på hjertet. Kollega Øyvind Brigg og jeg skulle lage reportasjer fra «Irak etter frigjøringen». Det var ikke vanskelig, historiene stod nærmest i kø og folk kom stadig bort til oss og tryglet om å bli intervjuet for å fortelle sin historie. Det var faktisk et svare strev å si nei til alle.

Vi var ikke vanskelig å få øye på. Utstyrt med stort videokamera og tungt kamerastativ, I tillegg hadde vi hver sin ryggsekk fulle av utstyr og vann. Og som om det ikke var nok så hadde vi på oss den tunge, blå skuddsikre vesten med ordet «PRESS» i reflekterende bokstaver på tvers av brystet. Kamera 10 kilo, stativ 9 kilo, ryggsekk 8 kilo, vest 10 kilo. I underkant av førti ekstra kilo slepte vi rundt på i den drepende varmen. Jeg så på termometeret som var festet til ryggsekken; 32 grader. Kanskje ikke så ille, men mer enn nok når du også skal være anstendig kledd for ikke å støte mennesker fra en annen kultur.

Sentrum av Bagdad sett fra hotellrommet mitt

En av de første ettermiddagene sto jeg på gaten, en kort spasertur fra Hotel Sheraton der vi hadde vært heldige å få et rom i kaoset av internasjonale journalister. Jeg skulle filme men tenkte allerede på turen tilbake til rommet vårt. Det lå i 13.etasje, heisen virket ikke, jeg hadde ca tretti kilo ekstra vekt på kroppen og det manglet vann i springen, dusjen – og toalettet på rommet. Men slik var forholdene etter bombingen noen uker tidligere. Jeg skulle bare ta noen videostrekk til en reportasje vi var i gang med da en eldre mann kom bort til meg. Han kan ha vært i sekstiårene, han hadde litt grått i det fyldige håret, grått skjegg. Jeg la merke til at han hadde en skarp press i de blå terylenebuksene sine. En pussig detalj å legge merke til men som fotograf så ser jeg ofte småting som andre ikke bryr seg om.

Han henvendte seg på ganske bra engelsk, rakte frem hånden og presenterte seg og uten noen særlig innledning sa han «Jeg satt i Saddam sitt fengsel… Jeg vil gjerne fortelle deg min historie» Det jeg visste om Saddam sine forhatte fengsel var ikke så hyggelig. Så jeg ble nysgjerrig. Det viste seg at Ahmed var yrkesoffiser i hæren og hadde vært militær fange i ni år men sluppet ut med helsen i behold. Da Saddam skjønte at Amerikanerne var på vei, åpnet han noen av fengslene og slapp ut mange av fangene med ordre om at de skulle bli med soldatene og beskytte Bagdad. Ahmed sin fortelling skapte bilder i hodet mitt, et godt utgangspunkt for et nyhetsinnslag. «Hvor ligger fengselet?» spurte jeg? «Ikke langt herfra» sa han. «Det heter Abu Grahib»

Dette fengselet ble under Irak-krigen mye omtalt etter at Amerikanske soldater inntok de fryktinngytende bygningene og brukte de til det samme som Saddam – å torturere sine fanger. Men i disse dagene med kaos, spenning, uoversiktlige forhold og massevis av våpen rundt oss, hadde vi fremdeles ikke hørt om dette grufulle stedet.
Sjåføren vår kjørte en stor, romslig hvit 4×4 Chevrolet Suburban. Vi hadde leid han og bilen hans for hele oppholdet. Reisen startet i Jordan, en kjøretur på ti timer nærmest rett frem gjennom ørkenen og nå var vi her midt i heksegryten. Utenkelig for noen uker siden da vi satt hjemme i Norge og fulgte begivenhetene og krigsretorikken fra Bush jr mens Saddam fremdeles poserte for fjernsynskameraene sammen med sine grønnkledde rådgivere rundt gedigne mahognibord på hemmelige steder rundt i Bagdad.

Rester etter kamphandlinger inne på fengselsområdet

Sjåføren svingte snart inn foran porten til det forlatte fengselet. Den stod åpen. Det så tomt og øde ut og det var en ekkel følelse, vi visste ikke om noen av Saddam sine patrioter lå klar med våpen inne i bygningene eller om noen hadde lagt ut «Boobie traps,» bomber som blir utløst ved hjelp av usynlig snubletråd og tar livet av de som kommer gående. Pulsen var høy og svetten rant fra pannen og nedover ryggen da vi langsomt kjørte inn på området. Ahmed var med i bilen sammen med reporter Øyvind Brigg og jeg.
Vi gikk ut av bilen og inn på det enorme fengselsområdet. Ikke en bygning men utallige. Yrkesoffiseren som nettopp hadde fått friheten sin tilbake, viste vei med sikre skritt men hjertet mitt hamret i kroppen av spenning og trykkende, fuktig hete. De skuddsikre vestene var tunge og gjorde det enda verre. Vi passerte noen utbrente biler og tegn på kamp og skyting etter at amerikanske soldater hadde befridd de siste fangene. Det viste seg å være et enormt stort fengsel med mange like fløyer på rekke og rad. «I denne fløyen satt de kriminelle» kunne han fortelle. «Der borte satt det politiske fanger og her satt militære fanger.» Han ledet oss inn i en av de lange bygningene.

En lang korridor med åpne glugger på den ene siden og store gitterdører på den andre. Veggene langs korridoren var dekorert med utallige malerier av Saddam Hussein i ulike flotte og prangende positurer. Saddam med hvit due. Saddam med gevær. Saddam på hvit hest. Absurd. Hvor mange timer hadde hoffmaleren brukt på gudebildene av sin tyrann her inne? Etter en stund kom vi frem til en ny sidefløy hvor vi gikk inn. Vi kunne se inn i en gang. Der inne var det mange celledører stod som stod åpne. Han gikk bort til en av dem og vi fulgte etter. Det var ubehagelig stille og en trykket stemning. Så gikk vi inn i cellen hans.

Ahmed Ali Muhammed tilbake i cellen sin i Abu Grahib fengselet

Han sto lenge stille der inne i det dunkle rommet, det var lett å se at dette var et sterkt øyeblikk for han. Vi sa heller ingenting. «Her satt jeg i nesten ni år» sa han. Rommet var ikke stort, men han fortalte at de satt elleve personer i det lille rommet.» Oppe på veggen var det to små åpninger som var dekket med et gitter. Der falt dagslyset inn fra den blå himmelen utenfor. Igjen sto han stille og ettertenksom. Det var et veldig sterkt øyeblikk for oss også og jeg tenkte på hva han hadde gjennomlevd her inne. Hvordan ville det være å sitte innelåst her en ukes tid sammen med mange andre ukjente menn? Hvordan ville psyken min vært etter en måned? Han satt her i ni år…
Vi intervjuet Ahmed der inne i cellen.

«Vi hørte de fortvilte ropene fra fagene hver gang fangevokterne hentet noen for å henrette dem. Og vi hørte de forferdelige skrikene fra dødscellen…»
«Hvordan kunne du vite at de ble henrettet?» spurte vi i vår naivitet.
«Alle her visste det. Vi så dem noen ganger da de passerte. De kom aldri tilbake. Jeg kan vise deg dødscellen» sa han.

Øyvind og jeg så på hverandre. Vi skjønte at dette var en opplevelse vi verken kunne unngå eller ville unngå. Vi fortsatte ut igjen i gangen, forbi de utallige maleriene av Saddam til enden av korridoren. Der stoppet han og pekte mot døren. «Der inne…»

 

Skrekkens rom i Abu Grahib fengselet

 Det var allerede for mange inntrykk. Jeg prøvde å skjerpe sansene, så tok jeg mitt store videokamera og gikk inn i rommet. Det var dunkelt der inne og det tok litt tid før øynene mine stilte seg om fra det skarpe lyset utenfor. Jeg var alene i rommet og sto en liten stund og bare prøvde å oppfatte hva jeg egentlig så der inne. Jeg stod nå inne i Saddam sin dødscelle…
I enden av rommet var det et lite podium. Det gikk en rampe opp dit, kanskje to meter bred. Oppe på podiet kunne jeg se en slags konsoll med noe som lignet på to store håndtak. Det sto også en slags benk der oppe på podiet.

Ned fra taket hang det to tykke rep, ett på hver siden av denne konsollen. I enden av repene var det en kraftig løkke. Det var ingen tvil om hva dette var. Jeg begynte å filme. Så gikk jeg opp rampen til podiet hvor repene hang. Under hvert rep så jeg nå at det var en stor luke i gulvet. Jeg filmet de grusomme detaljene i rommet. Etter en stund tok jeg det tunge kameraet mitt ned fra skulderen, jeg sto der og prøvde å forstå hva som hadde foregått i dette nakne, dystre rommet…

De hentet altså fangene opp på podiet, to stykker om gangen. Så åpnet bøddelen den tykke løkken og la den rundt halsen på fangen mens den andre ventet. Så var det hans tur. Hva var det han hadde sagt? Hva hadde han gjort? Hvorfor sto han her nå? Uansett hva det var så hadde Saddams angivere fått han fengslet. Nå ble løkken strammet rundt halsen. Hvem tenkte den stakkars fangen på i disse sekundene?

Bøddelen
stilte seg så ved konsollen mellom de to fangene med en hånd på hvert håndtak. Disse var koblet til lukene i gulvet som fangene sto på. Skulle han trykke ned begge håndtakene samtidig eller bare det ene håndtaket først og så vente en stund mens den andre fangen så på og hørte lydene fra den første fangen? Hvilken metode i dag?
Oppe på podiet sto også en annen ruvende gjenstand – en stor kraftig benk av tre. Det så ut som en avlang hoggestabbe, en slaktebenk. Den var tydelig slitt etter utallige hogg med skarpe økser eller sverd. Det var tydelige spor av smerte og lidelse over hele benken…

1442

Øynene mine hadde vent seg til mørket og i lyset som sivet inn gjennom den åpne døren så jeg nå støvet som svevde i rommet. Realitetene nådde meg nå, presset seg inn i hjernebarken min og det begynte å bli svært ubehagelig å være her. Jeg kjente kvalmen presse seg på. Her hadde de altså blitt henrettet, hver eneste dag og flere ganger om dagen, de som var kritiske mot diktatoren. Her opplevde jeg Saddams grusomheter så tett på som det er mulig å komme for et fritt menneske. Fytti h….! Jeg måtte ut i frisk luft.
Tusenvis av mennesker skal Saddam Hussein ha drept hvert eneste år ved makten. Her i Abu Grahib fengselet døde nok mange av dem. Akkurat her i dette jævlige rommet!

Vi var kanskje de første journalistene i det beryktede fengselet. Jeg kom meg ut igjen derfra, det gjorde Ahmed også. Det er ti år siden nå. Saddam fikk til slutt smake sin egen medisin, løkken rundt halsen. Han er borte nå slik Ahmed og mange andre ønsket.
Minnene mine fra turene til Irak forsvinner aldri, de følger med meg i fotobagasjen sammen med utallige andre utrolige opplevelser fra denne jobben.

Kåre Breivik
14.04.13

En viktig dom til ettertanke

En dom til ettertanke for Norgeshistoriens største drapssak

Den 14. februar 2013 falt dommen mot den folkemordtiltalte mannen fra Rwanda som har bodd i Norge i tolv år. Han ble i Oslo Tingrett dømt til 21 års fengsel for medvirkning til massedrap i hjemlandet sitt Rwanda i 1994. Dommen er basert på vitnebeskrivelser fra folk som var der, folk som slapp unna de fryktelige opplevelsene, tutsier som flyktet for å redde livet. Kan man noensinne glemme et slikt drama? Neppe. Det har trolig brent seg inn i hukommelsen for alltid. Det fantes ingen tekniske bevis lengre. Derfor ble mannen dømt på grunnlag av at vitnene husket hva som skjedde for 19 år siden. Dommen fastslår derved et viktig prinsipp;

– Hukommelsen har juridisk holdbarhet i minst 19 år

Folkemord eller mordbrann – noen forskjell?
Dommen blir særdeles interessant i annen sammenheng – Norgeshistoriens største drapssak; brannen ombord på passasjerfergen «Scandinavian Star» i 1990 der 158 personer omkom.

Saken ble oppklart etter kort tid. Politietterforskningen konkluderte med at brannen om bord var påsatt av en dansk trailersjåfør som selv døde på lugaren sin. Det merkelige er at etter at han omkom startet tre nye branner om bord på passasjerfergen. Hvorfor startet det nye branner hvis brannstifteren allerede var død? På bakgrunn av dette ubesvarte spørsmålet mener mange overlevende og pårørende i «Støttegruppen etter Scandinavian Star» at etterforskningen var mangelfull og at disse nye brannene og trolig også dødsbrannen, må ha vært påsatt av andre personer enn mannen som fikk skylden for tragedien. De mener derfor at saken ikke er oppklart og har flere ganger forsøkt å få saken gjenopptatt uten å lykkes.

Riksadvokaten sier at hukommelsen ikke har verdi i den sammenhengen
Mange fagfolk har engasjert seg for å hjelpe de etterlatte med å lete etter svar på årsaken til tragedien. Men uansett nye opplysninger de har fremlagt, blant annet påstander om forsikringssvindel og økonomiske motiv, så har riksadvokaten flere ganger avslått å gjenoppta saken. Ett av argumentene i sitt siste avslag fra 12.januar 2012 begrunner riksadvokat Tor-Aksel Busch hvorfor saken ikke bør gjenopptas:

«Sentrale personer i saken ble avhørt forholdsvis kort tid etter brannen. For riksadvokaten fremstår det som klart at muligheten for å få frem nye, avgjørende og pålitelige opplysninger gjennom avhør snart 22 år etter, og som i tilfelle skal kunne legges til grunn ved en strafferettslig bevisvurdering, er svært lite sannsynlig. På grunn av tidsmomentet vil dette også gjelde for eventuelle brannmannskaper som ikke tidligere har forklart seg for politiet.»

Her mener altså riksadvokaten at folk ikke husker hendelser så lang tilbake i tid og at det derfor ikke er grunn til å starte ny etterforskning. Dommen i «folkemord» saken konkluderer derimot med det motsatte. Hukommelsen ble lagt til grunn, vitnene husker nesten like langt tilbake i tid. Kan riksadvokaten ha fattet feil beslutning? Har han undervurdert hukommelsen til alle de som på en eller annen måte var involvert i den dramatiske skipsbrannen i 1990? Ansatte? Passasjerer? Forsikringsfolk? Bankfolk og en mengde personer som har hatt befatning med papirene vedrørende eierskap, skatteforhold og driften av Scandinavian Star? Har alle disse glemt hva som skjedde til tross for dramatikken ombord?

Norgeshistoriens største drapssak er trolig ikke oppklart
158 mennesker døde om bord på Scandinavian Star. Det var mordbrann. Drap. Dobbelt som mange drepte som i terroraksjonen den 22.juli 2011. Fremdeles, 23 år etter, sier både etterlatte, pårørende, fagpersoner på skipsteknikk, journalister og politifolk som jobbet med saken at etterforskningen har vært mangelfull og at saken må tas opp igjen for å finne sannheten.

Kan man noensinne glemme dramatiske hendelser i sitt eget liv?
I saken mot den folkemordtiltalte mannen fra Rwanda trodde dommeren på vitnenes hukommelse. De fortalte om fryktelige opplevelser de husket så alt for godt. Etter dommen sa en av dem til TV2 at nå fikk de endelig fikk oppleve rettferdigheten. Riksadvokaten burde kanskje også tro på hukommelsen til vitnene fra Scandinavian Star. Nå ser det imidlertid mørkt ut for rettferdigheten etter mordbrannen. I 2015 er saken foreldet. Etter det vil det trolig være liten sjanse for å finne sannheten om norgeshistoriens største massedrap.

11.3.13

Jeg var en av gribbene. Unnskyld?

Nesten hver dag er det nye, spennende utfordringer som venter når jeg starter arbeidsdagen. Men noen dager kan utfordringene være vanskelige, for eksempel når folk jeg møter føler seg plaget av at jeg er der og gjør jobben min.

De siste ukene har vi hørt mye om terroraksjonen i In Amenas i Algerie og de forferdelige konsekvensene dette fikk, blant annet for fem av de norske som arbeidet der. Så kom kistene hjem og Statoil arrangerte offisiell minnestund i Håkonshallen i Bergen for pårørende og berørte. Vi skulle dekke begivenheten for Nyhetene og Nyhetskanalen. Vi rigget utstyr i timevis for å følge seremonien. Ett kamera inne, ett ute. Flere hundre meter med kabler, opp med antenner, sjekke batterier, teste mikrofoner og kontakte linjekontrollen for å undersøke om forbindelsen virker og bilder og lyd er ok.
Så var alt klart.

Antenner, kabler, måleinstrumenter og våte teknikere, det er bare en liten del av en direktesending på Nyhetskanalen eller TV 2 Nyhetene

 

Vi hadde fått klare føringer fra Statoil om hva vi kunne og ikke kunne gjøre. Vi fikk på ingen måte lov til å sjenere de pårørende med våre aktiviteter. I og for seg forståelig, men vi er ofte ganske dyktige til å gjøre våre egne etiske vurderinger. En av beskjedene vi fikk var å ikke filme de da de ankom seremonien. Derfor hadde vi avtalt med den ansvarlige fra Statoil om hvor vi skulle stå utenfor med vårt kamera. Om alle restriksjonene fra Statoil overfor pressen i denne saken har vært for omfattende, det er kanskje en diskusjon som kommer. Vi klarte oss bra gjennom 22.juli-hendelsene, vi fikk tilogmed skryt for vår opptreden. Så hvorfor skulle Statoil overstyre vår vurderingsevne denne gangen?

Det var en hustrig dag, med sludd og regn og harde vindkast. Fem flagg vaiet på halv stang utenfor. Jeg hadde gjort klart mitt store videokamera på det solide kamerastativet. Lyskasteren min stod også på stativ ved siden av og alt var klart og testet. På grunn av det elendige været hadde jeg tredd en stor søppelsekk av plast over kameraet for å beskytte det. Da kunne for så vidt også de Statoilansatte se at vi ikke filmet og respekterte de sørgende.

Jeg sto på avstand og så at de pårørende begynte å ankomme. Noen andre pressefolk var der også. Jeg stod nært nok til å se ansiktene til de som kom. Sorgtunge fjes. Det var ikke bare regndråper på kinnene. Mange hadde det vondt, noen holdt rundt hverandre. Det var også barn til stede blant de pårørende, fint pyntet var de alle sammen, i mørke klær. En dag for å markere sorg og respekt. Det var bra å stå på avstand og slippe å filme de sørgende.
Det strømmet på med folk, men så plutselig var det en annen TV-fotograf som tok sitt store kamera og stativ, løftet det opp og gikk frem mot inngangsdøren der gjestene ankom. Jeg ble ganske overrasket. Samtidig reagerte flere andre pressefotografer med å gjøre det samme. Plutselig rykket alle frem til inngangen, like ved sperrebåndet som var satt opp.

 

Fem flagg på halv stang utenfor Håkonshallen i Bergen under sørgeseremonien den 2. februar. Været var tungt og grått, det samme var stemningen den dagen.

Logoen på jakken til den kvinnelige tv-fotografen viste tydelig hvor hun arbeidet. Jeg gikk frem og spurte om hun hadde tenkt å stå der. «Vi fikk lov» var svaret. Fikk lov?? Hva med egen vurderingsevne? Hva med etisk standard? Hva med «vær varsom» plakaten som er vårt «lovverk» for å unngå å gjøre feil og skade eller plage andre med vårt arbeid?
Den sier blant annet at vi skal ”Opptre hensynsfullt i den journalistiske arbeidsprosessen. Vis særlig hensyn overfor personer som ikke kan ventes å være klar over virkningen av sine uttalelser. Misbruk ikke andres følelser, uvitenhet eller sviktende dømmekraft. Husk at mennesker i sjokk eller sorg er mer sårbare enn andre.”

Var det nødvendig selv om vi fikk lov av noen? Ja kanskje det var nettop det. Kanskje hun gjorde det rette allikevel? Kanskje det var en grunn til å overprøve oppfordringen vi fikk fra Statoil om ikke å filme akkurat der?

På to meters avstand fra inngangsdøren begynte hun å filme rekken av gjester som ankom. Pressefotografene som også hadde stilt seg opp langs sperrebåndet gjorde det samme. Det var så mange gjester at det ble kø i inngangen og de måtte derfor vente på å komme inn. Og der sto alle gribbene. De sørgende gjestene måtte gå spissrotgang forbi alle pressefolkene.
Jeg måtte da ta et utrolig ubehagelig valg. Jeg kunne ikke stå på femten meters avstand med mitt kamera og filme, da ville jeg bare se ryggen til alle pressefolkene og lite av gjestene og det som skjedde. Så jeg gikk tilbake og hentet mitt kamera, flyttet det frem blant de andre pressefolkene og stilte meg opp for å kunne filme. Det var uebhagelig å stå der og jeg ventet i det lengste med å trykke på knappen…

Hvem som «bare» var Statoil ansatte av de jeg filmet og hvem som eventuelt var pårørende, venner eller andre berørte var umulig å si i den lange rekken av gjester på vei inn. Uansett, alle var i sorg og burde beskyttes mot oss. Og hva tenkte de om oss der de sto? Om gribbene? Om meg? «Der står de hensynsløse, de nedrige pressefolkene uten følelser. Hva er de vil? Hvorfor må de filme oss, plage oss? Kan de ikke la oss få være i fred med sorgen vår?”

Jeg er enig. Jeg forstår følelsen du har, hva du tenker om meg. Du har rett til å tenke det du gjør. Spørsmålet er hvorfor jeg også måtte stille meg der? Kunne jeg ikke latt være? Holdt min sti ren? Jo jeg kunne. Det er en vanskelig avgjørelse der og da, et valg mellom å tilfredsstille arbeidsgiveren, skaffe bildene som kanskje er viktige i formidlingen av hele hendelsen og mellom å oppføre seg på en skikkelig måte overfor folk i en sårbar situasjon, å følge “Vær varsom plakaten” uten å tenke “jeg fikk jo lov”. Valget mellom å være pyse eller klyse.

 

På vei inn til minnestunden for de drepte Statoil-ansatte

Akkurat da følte jeg meg kjip der jeg sto og filmet de sørgende. Jeg plaget folk som jeg egentlig ville la være i fred. Jeg hadde oppført meg som en av gribbene. Jeg VAR en av dem. Men det er dilemmaet til oss som fotografer. Mitt dilemma. Den kvinnelige fotografen sitt dilemma. Noen ganger MÅ vi gå tett på folk som ikke liker det. Det kan være en viktig del av historien vi må filme. Noen ganger en vanskelig balansegang mellom rett og galt, mellom å beskytte og fortelle. Det er uforståelig for de som blir utsatt for det og opplever ubehaget. Men vi som står bak kamera har kanskje en grunn til å gjøre det, til å gå tett på, til å gjøre den ubehagelige jobben. Kanskje var det rett å formidle sorgen denne dagen og ikke skjule de triste ansiktene? Kanskje var det bra for seerne våre, for nasjonen, å få kjenne på den tunge, vonde følelsen? Derfor tok også jeg disse minuttene med film.

Jeg forventer ikke at folk skal forstå hvorfor vi oppfører oss slik. Eller Statoil. Men noen ganger har vi et oppdrag som må utføres selv om det er ubehagelig.
Så unnskyld om du følte deg plaget av oss denne dagen. Men sorgen fikk et ansikt i rekken av sørgende på vei inn i Håkonshallen. Det var bra for oss alle å oppleve og få dele.

Kåre
8.2.13

Min kamp mot giftige kryp i Montenegro

1286

 

I helgen var det parlamentsvalg i republikken Montenegro, nok et lite men viktig skritt i den videre utvikling av demokrati og stabilitet etter uroen på Balkan på nittitallet og et viktig skritt videre på veien for å søke medlemskap i EU, slik de ønsker. Koalisjonen med det regjerende partiet DPS med Milo Djukanovic som leder, vant med 46 % av stemmene.

Her snakker valgvinneren med pressen utenfor valglokalet etter at han har avgitt sin stemme i hovedstaden Podgorica den 14.oktober

Spent stemning i Podgorica
Jeg var også på valgjobb i Montenegro i september 2000 sammen med kollega og utenriksjournalist Øystein Bogen og stemningen var da ganske spent. Derfor var det også mange andre pressefolk til stede for å dekke begivenhetene. Slobodan Milosevic som den gang ledet «Den føderale republikken Jugoslavia» som bestod av Serbia og Montenegro, sørget imidlertid for å kaste ut 20 kritiske journalister og jeg og kollega Øystein ble selv anholdt på en ganske fysisk måte og måtte gi fra oss noen filmopptak som de ikke likte, før vi ble sluppet fri. De ville ikke at vestlig presse sin tilstedeværelse skulle påvirke demokratiske krefter i Montenegro slik at folk stemte mot Milosevic og mot et videre samarbeid med Serbia. Men det var nettopp det de gjorde. Milosevic mistet makten ved dette valget og i 2006 var det også slutt på samværet mellom de to landene. Montenegro fikk sin uavhengighet.

Beklager, fullt!
Hovedstaden Podgorica er en liten by på 150 000 innbyggere og da vi skulle bestille hotell til oppholdet vårt var alt fullt. Ved litt hjelp klarte vi derfor å leie en leilighet slik at vi hadde et sted å overnatte. Da vi ankom byen begynte vi å arbeide med en gang for å levere innslag til Nyhetene og vi var derfor ikke klar for å dra til leiligheten som vi ikke visste noen ting om, før sent på kvelden.

Sjåføren vår kjørte oss til et øde sted med spredt bebyggelse like utenfor byen og det var mørkt da vi ankom. Med kofferter, kamerautstyr og pikkpakk gikk vi ned trappetrinnene til leiligheten som lå på bakkeplan. Trappene var opplyst av en svak utelampe, ellers var det ikke mye å se. Vi låste opp døren til leiligheten men der var det bekmørkt. Lysbryteren som vanligvis sitter like innenfor døren, var ikke å se. Vi følte med hendene opp og ned på veggen men fant ingen bryter.

Derfor måtte vi bare ta inn all bagasjen i det mørke rommet og prøve å ta oss frem som best vi kunne for å finne en lysbryter et eller annet sted i det svake lyset fra utelampen. Det var ganske varmt på den tiden og jeg var svett og sliten etter reise og jobbing den dagen. Derfor var det godt å ta av seg de tunge skoene og klamme strømpene og sette slitne føtter på det kalde flisegulvet i mørket.

En grusom oppdagelse
Jeg gikk barbent innover i det åpne rommet som i mørket virket som en stue, jeg kunne så vidt skimte lys fra et stort vindu med fortrukket tyllgardin. Jeg sto vel midt på gulvet da lyset plutselig kom lyset på, Øystein hadde funnet en lysbryter.

Rommet ble opplyst og jeg stivnet av skrekk! Jeg hadde kikket ned på gulvet og der, noen centimeter fra de nakne føttene mine på det hvite flisegulvet jeg nettopp hadde famlet meg frem på i mørket, lå en vanvittig stor edderkopp! Jeg har aldri sett noe lignende før. Jeg sto et øyeblikk paralysert og stirret på edderkoppen som hadde tjukke, hårete bein. Etter hvert klarte jeg å ta meg sammen og tok et rolig skritt tilbake, bort fra beistet. Den ble heldigvis liggende helt i ro.

Mitt fokus var nå hvordan bli kvitt udyret. Jeg så opp og oppdaget at kjøkkenskapene var bare noen meter unna. Jeg rygget baklengs til kjøkkenet mens jeg stirret på edderkoppen for å se om den plutselig satte på sprang etter meg. Min steintøffe kollega Øystein Bogen var vel heller ikke mer høy i hatten en meg på dett tidspunkt, i hvert fall velger jeg å tro det.

Jeg sto klar til å hoppe opp på kjøkkenbenken i tilfelle den skulle sette etter meg, skjønt slike skapninger tar seg jo like lett oppover en vegg som bortover et gulv. Jeg rev opp skapdørene på kjøkkenet i håp om å finne et glass eller en bolle stor nok til å plassere ned over beistet for å lage et fengsel i første omgang. Jeg fant et stort vannglass men skjønte snart at diameteren var for liten til å få de hårete edderkoppbeina innenfor det blivende fengselet. Til slutt fant jeg en passende gjenstand, tror det var en blomstervase.

Filmedderkoppen
Den så ut som en av dem du har sett på film, som krabber langsomt oppover den nakne kroppen til en eller annen sovende helt, James Bond eller andre tøffinger, som klarer å trekke pistolen i siste sekund og skyte den før den dreper helten med sin dødelige gift.

Jeg snek meg innpå beistet bakfra med rolige og bestemte bevegelser, så senket jeg blomstervasen langsomt mot gulvet samtidig som jeg var fullt klar over at dette kunne bli et dramatisk øyeblikk dersom skapningen ville oppdage mine intensjoner om et plutselig fengselsopphold for dette naturens skaperverk på villspor inne i vår leilighet.

KLANK sa det og dermed var beistet fanget. Jeg ble grepet av lykke og skrek det ut i rommet. Lurer på om det var noen naboer som hørte meg…

Deretter fant jeg et passende stykke kartong som jeg stakk inn under glassvasen og inn under beina på edderkoppen. For første gang beveget den på seg og den virket svært sløv. Jeg klarte så å løfte hele “fengselet” opp og gikk bort til den store glassdøren i stuen. Den åpnet seg ut mot en stor hage og ikke mange sekundene etter fløy beistet gjennom luften og ut i mørkenatten til et sted hvor den ikke kunne finne meg igjen, særlig ikke etter at jeg smekket altandøren igjen og låste den forsvarlig etter meg. Puhh….

Endelig slappe av
tenkte jeg. Men nei! Kampen var ikke over. Inne i leiligheten viste deg seg nå at det satt store kryp av typen tusenbein på de hvite veggene i leiligheten. Har du sett en tusenbein noen gang? Lang, ekkel, mørkebrun skapning som kryper avgårde på gulvet ved hjelp av, nettopp, tusen bein. I hvert fall har de mange bein. De som satt på veggen her var bare mye større enn de norske, minst tre ganger større. Derfor hadde de også flere bein. Kanskje tusen. De var lys brune og lodne og svært ekle.

Det må ha vært minst ti stykker, de satt på ulike steder langs veggene i stuen, høyt og lavt og hvor de kom fra var umulig å si. Det var bare en ting å gjøre; gå i krigen igjen. Utrustet med den utmerkede blomstervasen gikk vi til angrep! Opp på stoler for å nå høyt nok opp. Det ene krypet på veggen etter det andre måtte til pers, ned i blomstervasen med dem. Same procedure, rett ut! Noen prøvde å stikke av men vi har våre knep som vi har lært på kurs i England hos Britiske eks-soldater.

Etter nok en runde med blomstervasen og trolig femten minutters spennende krigføring var veggene tømt for flyktende, sikkert kjøttetende tusenbein av typen Montenegrinsk XXXL utgave. Snakk om velkomst i den nye, flotte leiligheten vi hadde fått tak i til blodpris!

Det blir verre og verre
Helt utmattet etter dette kjøret var det nå bare en ting vi ønsket, å sove! Vi ble enige om at det ville være en god ide å sjekke soverommene våre nøye for eventuelle fiender som hadde lurt seg unna den nettopp avsluttede krigføringen. Øystein på sitt rom og jeg på mitt og det var helt naturlig å kikke under sengen. Jeg lyste med medbrakt lommelykt, ingenting! Løftet forsiktig på sengetøyet, ingenting! Hodeputen; ingenting! Klesskapet? Ingenting! Puhh, endelig kunne jeg slappe av.

Men da jeg skulle gå ut av soverommet igjen for å finne frem tannbørsten fra bagasjen på stuegulvet, stivnet jeg påny av skrekk! Noe mørkt satt gjemt bak dørlisten i hodehøyde på innsiden ved døråpningen i soverommet. HVA VAR DETTE? En ny edderkopp? Jeg rettet lysstrålen mot den mørke flekken bak dørkarmen og ropte samtidig på Øystein. Hva er dette??? Vi stirret begge vantro på den nye utfordringen, inne på mitt soverom. En skorpion!

Jammen i svarte! Tar det aldri slutt? Og hvordan fanger man en skorpion som sitter klistret inne i en sprekk bak en dørkarm, klar til å angripe norske pressefolk? Var det Slobodan sine agenter som hadde plantet disse krypene for å ta knekken på oss? Nå var gode råd dyre. Trikset med blomstervasen var utelukket, sprekken mellom vegg og karm var alt for liten. Hva nå? Vi la en plan. En av oss skulle «skrape» ut den giftige kammeraten med en penn og den andre skulle fange krypet i vasen når den landet på gulvet. Dette kunne vi jo! OK, klar til angrep. Skorpionen fløy mot gulvet, men hva skjedde? Jeg har aldri sett en sur skorpion før så kunnskapen om mulig utfall av vårt angrep var mangelfull. Men hvem liker å bli brutalt vekket fra middagshvilen?

GOTCHA!
I det samme kreket traff gulvet pilte den avgårde i et sinnssykt tempo mot nærmeste mørke krok på gulvet. Her måtte vi handle raskt! Jeg siktet inn mitt velprøvde glassvåpen, beregnet hastighet, forsprang og bane over gulvet og fyrte av. Full treff på første forsøk! Skorpionen var fanget i glassburet!

Først nå kunne vi se at det var en svart, liten jævel som jeg tidligere bare har sett på film og som altså hadde tenkt å holde meg med selskap på soverommet i det mørklagte huset. Men slikt besøk hadde jeg ikke behov for. Påny fløy et giftig kryp gjennom den milde luften i den mørklagte hagen utenfor huset og det er slett ikke utenkelig at noen av de ubudne gjestene kunne holde hverandre med selskap der ute i gresset den natten og diskuterte hvem i all verden som hadde inntatt deres revir.

Av grunner du kanskje forstår fikk vi ikke tid til å ta noen bilder den kvelden, vi hadde andre ting å tenke på, derfor kan jeg ikke vise deg noen av krypene her, men du får ta det som en god fiskehistorie. Hvor stor var det egentlig den fisken var som du ikke fikk bilde av, sa du?

Vi overlevde natten uten flere overraskelser. Noen dager etterpå et unikt intervju med fetteren til Slobodan Milosevic på en øde gård i en bortgjemt dal, kanskje det var belønningen for alt strevet i leiligheten?
Men det er en annen historie…

Kåre Breivik
15.10.12

 

 

Festen er over!

1286

1. oktober var det fest og vi feiret vårt nye studio i Bergen. Det nye studioet i fjerde etasje like ved nyhetsredaksjonen tar oss alle på Nyhetene et langt skritt inn i fremtiden.

Nye nyheter med din hjelp
Men hva har det nye studioet vårt å si for deg? Er det bare en ny innpakning? Eller kan du forvente deg noe mer av oss nå i den nye tiden? Svaret er; ja det kan du, for vi legger listen høyt. Men det viktigste er at DU må selv påvirke oss til å bli bedre. Ta kontakt med oss i nyhetsredaksjonen hvis du har noe på hjertet, hvis du vet om noen som har et problem og trenger litt hjelp. Vi er folkets kanal, vi skal hjelpe deg og de folkene du bryr deg om. Vi tar tak og rister skikkelig dersom det trengs for å løse små og store problem i samfunnet. Jeg skal gi deg et eksempel:

En nyhetssak blir til
Vi satte oss i TV 2 bilen for en del år siden og kjørte fra Bergen til Førde i Sunnfjord. Siren hadde funnet en reguleringsplan der kommunen hadde til hensikt å ekspropriere en beitemark som tilhørte gården til en eldre dame, byråkratene mente at marken hennes var velegnet for ny kirkegård. Etter en telefonsamtale med damen viste det seg at ingen talte hennes sak, hun var fortvilet og mente at det var urettferdig. Vi dro for å se på saken.

Etter to timers kjøring svinger vi inn på det lille gårdstunet. Like ved hovedveien ligger det grønnmalte huset fra femtitallet på den ene siden av gårdsplassen, en rødmalt låve som trolig er mye eldre, på den andre siden.

Vi går ut av bilen og Siren bort til døren, to trappetrinn opp på steintrappen og banker på, knakk, knakk. Venter. Jeg åpner bakluken på bilen og begynner å gjøre klar kamera. Ingen åpner døren. Knakk, knakk, knakk. Er vi på riktig sted? Hun sa jo hun skulle være hjemme på denne tiden… Vi venter litt til og jeg har allerede gjort klar kamera og stativ for å gjøre opptak.

Olianna

Olianna
Så går utgangsdøren døren opp. Vi blir vel begge overrasket over det vi ser. I døren står en eldre dame, kanskje nærmere de åtti. Olianna Hafstad står og støtter seg til to blå krykker, hun er avhengig av dem for å kunne gå. Jeg tenker «hvordan i all verden kan hun drive gården sin når hun er så dårlig til beins?» Den arbeidsomme, lille damen tar seg langsomt ut på gårdsplassen og vi går til fjøset, jeg med kamera, hun med krykkene.

I fjøset tar hun tak i en trillebår som står der og skubber den foran seg. Hun laster opp høy og vel inne i fjøset forer hun dyrene sine. Jeg er mektig imponert over at hun faktisk klarer dette. Hun kunne jo ha vært pensjonist for lengst. Jeg står inne i det mørke fjøset og kjenner lukten av dyr, gammelt fjøs og tørt høy. Jeg filmer mens hun mater kyrne sine, Siren intervjuer henne.

På vei til fjøset med de blå krykkene

De store mot de små
Det er problemet med ekspropriering av marken hennes vi har kommet for å se på og hun forteller oss mer om hva som har skjedd. Hun fikk bare et brev i posten om at kommunen hadde bestemt dette uten å spørre om hennes mening. Nå har de gravet opp beitemarken hennes for arkeologiske undersøkelser. Hun sier til oss; “Hvordan skal jeg nå skaffe fòr til de 40 dyrene mine?”

Hva, slår hun virkelig gresset selv? Hvordan gjør hun det, tenker jeg…

Traktoren
Like etter får vi forklaringen. Med de blå krykkene til hjelp går hun langsomt over gårdsplassen og bort til en gammel, rød Massey Fergusson traktor som står der. Jeg løper etter henne med kamera og foran henne for å få bilder som viser hvordan hun klarer seg alene på gården. Dette er en typisk historie om den lille mot den store. Hun tar tak i rattet og med stor anstrengelse drar hun den gamle kroppen opp i traktoren, starter og kjører avgårde mens jeg filmer. Olianna gjør et sterkt inntrykk. Som fotograf må jeg ofte stå stille med kamera for å få rolige bilder på «filmen». Etterpå må jeg derfor halse bak traktoren der hun kjører over riksveien og bort til den raserte beitemarken. Jeg løper avgårde med det 10 kilo tunge kameraet mitt i hånden og hopper opp på en diger kommunal gravemaskin som står parkert på marken. Derfra får jeg oversikt og kan filme hennes problem…

Ikke lett å komme seg opp i traktoren når hun er dårlig til beins

Kommunen forsvarer seg
Etter besøket hos den utrolige damen drar vi til kommunehuset og snakker med dem, de vrir seg i stolen når de må svare på vanskelige spørsmål fra Siren om ekspropriasjon, økonomi, en rasert beitemark og verdigheten til en eldre dame. Dette er kanskje en liten historie i vår kaotiske verden, men en stor opplevelse for oss, et møte med en sterk person som jeg vil huske for alltid.

Olianna fortalte oss at «Jeg vil heller ha jorden enn pengene» som kommunen tilbød som erstatning. Vi laget derfor flere reportasjer som kom på 21-Nyhetene, både i år 2000 og 2002. Men bystyret i Førde kommune hadde bestemt seg og hun tapte kampen om jorden som faren hennes hadde dyrket frem. Olianna døde for to år siden.

Med traktoren manøvrerer hun seg langs med grøftene som Førde kommune har laget på marken hennes uten å be om lov

Tips oss!
Denne historien viser at vi også er her for de vanlige folkene og de små sakene som likevel er viktig for hver enkelt. Derfor, har du noe på hjertet, ta kontakt med oss i TV 2 Nyhetene. Kjenner du noen som har problemer så bry deg, vet du om noen som trenger hjelp, så tips oss! Det er bedre at du ringer en gang for mye enn en gang for lite. Det er fristende å sitere noen linjer fra Arnulf Øverland sitt vakre dikt «Du må ikke sove»

«Du må ikke tåle så inderlig vel
den urett som ikke rammer dig selv!

Jeg roper med siste pust av min stemme:
Du har ikke lov til å gå der og glemme!»

 

Husk: Vi er her for deg og vi lover at vi skal gi jernet når det trengs.
Velkommen til nye TV 2 Nyhetene!

 

Kåre Breivik, fotograf
TV 2 Nyhetene, Bergen.
Tips til: 02255
kbr@tv2.no
2.10.2012

Jeg var innesperret med 8000 drapsmenn

Du fikk det kanskje med deg? TV2 ble 20 år gammel i september, ikke lenger en sprelsk tenåring men nå voksen, moden og etablert, en TV- og internettkanal som har kommet for å bli. Jeg har hatt gleden av å være med siden vi gikk på luften i september 1992.

En kveld jeg kom hjem fra jobb etter en sen vakt i nyhetsredaksjonen i Bergen, utslitt etter mye stress, sank jeg ned i sofaen for å roe pulsen. Da tenkte jeg; Puh, Blodslit! Det gikk imidlertid ikke mange minuttene før hjernen fant hvile og jeg tenkte; Hvem har egentlig en bedre jobb enn meg? Brannmannen, han får møte mange interessante mennesker, men de har ofte pyjamas på seg. Eller kanskje en veterinær? De får møte mange interessante dyr, men de sier jo ikke så mye. Hva med biolog da? Det må være interessant. De får sikkert møte mange spennende bakterier… Nei, jeg ville ikke ha byttet. I tjue år har jeg reist Norge og verden rundt, ofte til steder der ingen ville finne på å dra på ferie, møtt mennesker jeg aldri hadde møtt i fritiden og jeg har opplevd de utroligste situasjoner. I tillegg har jeg fått betalt for det. Jo, jeg HAR verdens beste jobb! Jeg er fotograf i TV2 Nyhetene.

Når det er sagt, denne jobben er ikke noe latmannsliv, den krever en hel del av oss. Hvorfor? Vi ofte må strekke oss ganske langt for å løse den viktigste oppgaven; å ta de gode bildene som er nødvendig for å fortelle DEG en historie, en historie som helst gjør inntrykk når du ser på TV 2 Nyhetene hjemme i stuen din, bilder som gjør at du får lyst til å se sendingene våre neste dag også. Redigeringsjobben er det siste vi gjør før historien skal på luften. Det kan være et forferdelig stress opp mot deadline. Vi klipper sammen en liten historie som du kanskje ville ha brukt dager eller uker på hjemme i stuen på pc’en din, vi gjør det på timer, noen ganger bare minutter. Stress er en del av denne jobben.

Jeg vil gi deg et eksempel på hva vi som fotografer kan oppleve og siden vi nettopp har hatt jubileum, får jeg lyst å bla tilbake i minnet og finne frem en gammel opplevelse. Men selv om opplevelsen er fra TV 2 sine første år, har den blitt aktuell igjen i disse dager.

12. september ble en førtisju år gammel mann bosatt i Bergen, tiltalt for å ha deltatt i folkemordet i Rwanda i 1994. Mannen kom til Norge for elleve år siden, skaffet seg familie, venner og naboer men ingen visste noe om fortiden hans. Så ble han arrestert, jeg var der da han ble ført inn til fengslingsmøtet i Bergen. 25. september startet rettsaken mot han, den er planlagt å ta to måneder og det skal avhøres over ett hundre vitner. Den omfattende saken skal gå i den spesialbygde sal 250 i Oslo tingrett, en rettsal vi har blitt godt kjent med i det siste. Det er første gang en sak som handler om folkemord kommer for retten i Norge, men hvorfor kommer den for retten her og ikke i hjemlandet hans, Rwanda?

Det er flere grunner; for det første har Norge, en internasjonal forpliktelse til å rettsforfølge personer som mistenkes for å ha deltatt i folkemord. Det skal altså ikke være mulig å gjemme seg bort og slippe straff, bare fordi man flytter til et annet land. For det andre har vi også fått egen lov om folkemord. I den forbindelse har Kripos opprettet en egen etterforskningsgruppe som er spesialister på nettopp dette temaet. Det er disse som nå har arbeidet med saken i flere år. Denne etterforskningsgruppen har også undersøkt minst femten andre personer fra Rwanda, bosatt i Norge og mistenkt for liknende forhold.

Men tiden har gått, det er nå atten år siden disse hendelsene og både hukommelsen og bevisene er så svake i de andre sakene at det neppe er grunnlag for domfellelse, derfor er det kanskje bare denne ene mannen som vil bli stilt for retten i Norge i forbindelse med folkemordet i Rwanda. Mannen er i tillegg bosatt her i landet og har opphold på familiegjenforeningsgrunnlag. Derfor kommer saken opp i her. Rettssaken i sal 250 i Oslo tingrett er derfor unik i Norsk sammenheng. Dette får høre mer om de neste månedene på TV 2 Nyhetene.

Opplevelsen jeg skal fortelle deg om har en forbindelse til dette folkemordet. Historien min er det heller nesten ingen som kjenner til. De få som har hørt om det har for lengst glemt den. Men det har ikke vi to som opplevde det. Vi kommer aldri til å glemme det. Nå skal også du få høre den:

Reporter Fredrik Græsvik og jeg reiste til Rwanda for å rapportere om situasjonen der ett år etter den grufulle og helt vanvittige massakren i 1994. Cirka 800 000 mennesker ble slaktet ned under et organisert etnisk opprør i en konflikt mellom folkegruppene «Hutuer» og «Tutsier», de fleste drept med machetekniver. Vi hadde en lengre rundreise til Rwanda, Burundi og Zaire. På turen fikk vi høre at mange av de som var arrestert etter drapene var sperret inne i et fengsel i Kigali. Vi tenkte jo at vi måtte finne fengselet og kanskje prøve å intervjue noen av dem som satt der for å spørre hva de tenkte under nedslaktingen, hvorfor det skjedde. Ett år etter massakren var det ingen som hadde hørt deres historie og kanskje fortsatt mange som ikke forstod bakgrunnen for folkemordet. Vi håpet på at fengselet hadde et besøksrom.

På humpete grusveier kom vi oss frem med en lokal sjåfør i en for lengst utslitt gammel Mazda som det norske biltilsynet ville ha avskiltet for minst ti år siden. Vi steg ut av bilen og ble overrasket da vi fikk se Gikondo fengselet. Det så ut som en filmkulisse fra forrige århundre. Men det ble bygget på trettitallet, et langt, oransje mursteins bygg med tårn og mange små skyteskår og midt i den lange fasaden, en høy, grønn stålport, stor nok til et lokomotiv. På gresset foran porten til fengselsområdet satt en håndfull frodige damer i fargerike kjoler og pratet under like fargerike paraplyer, til beskyttelse mot solen. Vi snakket med dem og det viste deg at de var familie med noen bak murene, de satt der for å vente på nyheter innefra. De måtte trolig vente lenge.

Her skal det ha sittet så mye som 50 000 fanger på det meste, alle sammen hutuer som ble arresterte etter folkemordet i 1994

 

Vi tok med oss filmkamera, stativ, ryggsekk med utstyr og vann og gikk bort til et slags kontorbygg i nærheten der vi trodde vaktene holdt til. Men der var bare en mann. Vi la frem vårt ærend, men han virket ikke som han hadde til hensikt å hjelpe oss med å hente ut noen av fangene til vårt intervju. Vi prøvde å overtale. Det virket som om han var drittlei av oss etter kort tid. Men vi har ikke for vane å ta nei for et svar, vi sa sikkert at vi hadde reist helt fra Norge så han skulle synes synd på oss. Men hvem i Kigali hadde hørt om Norge? Til slutt ga han opp maset vårt og sa at vi skulle bli med. Han gikk mot den gigantiske grønne stålporten. I porten var det innfelt en vanlig dør som han låste opp og åpnet.

«Hva nå?» tenkte jeg der jeg stod noen meter bak og ikke kunne se inn. Han vinket på oss og gikk først inn døren. Da jeg entret den høye dørterskelen kom jeg inn under en mursteins hvelving, fortsatt som en filmkulisse, den dannet en gang, kanskje fire-fem meter lang. I andre enden var det en diger fengselsport, slik du forestiller deg i gamle gangsterfilmer med vertikale stålstenger holdt sammen av tre horisontale stenger. Der vi nå sto kunne vi se rett inn i fengselsgården gjennom porten. Og det vi så der… en vegg av sorte menn i rosa fangedrakter. De stod fullstendig pakket sammen, kloss inntil porten. Det så ut til å være alt for mange folk der inne. Fangevokteren fortalte at fengselet vanligvis rommet 1500 innsatte. Nå var det stuet sammen 8000 drapsmenn der!

Det var både et eiendommelig og et skremmende syn. Fredrik og jeg snakket om at vi kunne intervjue noen gjennom porten og sa til vakten at det skulle bare ta noen minutter. Det var sikkert 35 varmegrader der og jeg svettet enormt, men det ville jeg sikkert ha gjort selv om det hadde vært minusgrader. Nervøsiteten var påtagelig og stigende. Vi så på hverandre med vantro i blikket.

Det var da fangevokteren gikk bort til den kanskje tre meter brede fangeporten som var hengslet på den ene siden av mursteins veggen og lukket med en solid hengelås på den andre siden, porten som skilte oss fra dem. Han gikk bort til hengelåsen og rotet med et nøkkelknippe i beltet. Da tenkte jeg; «Helsike! Jeg håper ikke han har tenkt å låse opp!? Han er jo ubevæpnet, de kan jo bare overfalle han!» Jeg hadde ikke lyst å komme for tett på noen av disse drapsmennene som for ikke lenge siden hadde vært med på slakte ned minst 800 000 av sine egne landsmenn på en utrolig bestialsk måte. De fleste ble drept med store machetekniver, andre med hjemmelagde klubber. Tidligere gode naboer drepte hverandre. Lærere drepte elever. Til og med barn drepte sin mor fordi hun var Tutsi. Fangevokteren løftet nøkkelknippet mot hengelåsen og jeg ble panikkslagen da jeg forsto at han hadde til hensikt å låse opp porten. «Hva nå?» sa jeg til Fredrik. Nøkkelen gikk rundt og vakten løftet av den solide hengelåsen, han dro porten til seg og den gled opp. Så snudde han seg mot oss i sin oransje vokter uniform og sa med myndig stemme: «Come on – you can go in there now».

Hva i svarte??? Ville han at vi skulle gå inn DER? Til fangene? Denne situasjonen hadde vi slett ikke tenkt oss, men presset var stort. Vi måtte jo levere noe, redaksjonen hjemme forventet spennende bilder og interessante historier fra oss to. Vi hadde rett og slett ikke noe valg. Før vi visste ordet av det stod vi innenfor porten og kjente straks den stramme lukten av alt for gammel, inngrodd svette fra alle de mørkhudede mennene som plutselig sto alt for tett inntil oss. Hjertet mitt hamret i brystet, jeg prøvde å smile vennligsinnet til den enorme folkemassen og husker jeg tenkte «nå blir jeg sikkert spist». Men så hadde jeg et stort videokamera i hånden og Fredrik hadde mikrofonen og kamerastativet, det var våre våpen. Panikken var fullkommen da fangevokteren lukket porten, låste og forsvant. Ingen vei tilbake! Vi måtte tenke journalistikk. Da den verste skrekken hadde lagt seg og det hadde gått fem minutter uten at vi hadde blitt drept eller spist, så tenkte jeg at vi kanskje kunne komme helskinnet ut igjen herfra. En gang. Hvis fangevokteren ikke glemte å låse oss ut igjen før han gikk hjem for å spise middag med familien sin, dersom de fortsatt levde.

Jeg ble vettskremt da fangevokteren åpnet porten til de åttetusen drapsmennene

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Vi brukte ca. en og en halv time der inne i fengselet og gjorde opptak til reportasjen vår. Mens vi gikk rundt der inne så jeg at dette minnet om bilder jeg hadde sett fra konsentrasjonsleirer under andre verdenskrig. Fanger lå bl.a. stuet sammen tre-fire stykker i små oppbevaringsbokser i flere etasjer oppover, som i en gigantisk lager-reol. Ansiktene på mange av fangene virket ganske apatiske der de stirret tomt på meg mens jeg filmet i det dunkle rommet, fylt av støv virvlet opp fra nakne føtter på det tørre jordgulvet. Jeg filmet inne og ute og fikk scener og øyeblikk som jeg aldri siden har kommet i nærheten av.

Fredrik på jordgulvet sammen med fangene i den åpne fengselsgården

 

 

 

 

 

 

 

 

Hvite Fredrik med mikrofonen midt mellom alle de sorte mennene er så visuelt sterkt at det aldri forsvinner fra netthinnen. Alle mine inntrykk fra dette fengselet tar for lang tid å beskrive her. Men med bildene jeg tok under besøket hos drapsmennene og intervjuene og fortellingen til Fredrik, laget vi etterpå en ganske sterk reportasje, en av historiene våre fra en tur med mange inntrykk.

Da vi hadde kommet hjem husker jeg at en kommentator i Dagbladet som ikke vanligvis brydde seg om nyheter, skrev etter å ha sett innslaget vårt «Det var som om du kunne kjenne lukten der inne i fengselet»

Senere har det vært kriger, tsunami, jordskjelv, flom og skipsforlis, demonstrasjoner, politiske tumulter og terror. Men ofte er det også små, beskjedne historier her hjemme som er minst viktige å fortelle. Uansett prøver vi hver gang å komme tett på. Og hver gang prøver jeg som fotograf å formidle det spesielle i hver historie til deg hjemme i stua.

Under disse opplevelsene befinner vi oss ofte midt i historieboken, vi får være med på store og små hendelser som du gjerne snakker om med venner eller kolleger i årene fremover, vi er der for deg. Med filmopptakene mine får jeg anledning til å fortelle deg om det som skjer der ute, og prøver å få deg til å bli påvirket, vekke følelsene dine, vekke sinnet ditt, eller engasjementet. Jeg vil ta bilder som får deg til å huske reportasjen min, fordi jeg har noe viktig å fortelle deg. Vi fotografer gjør vårt beste for å gi deg uforglemmelige øyeblikk. Følg gjerne med på bloggen vår fremover så får du vite litt mer om det som skjer bak historien, bak bildene som er filmet av oss fotografer i TV 2 Nyhetene. Takk for at du ser på oss.

Kåre Breivik

25.9.12

TV 2 AS

Lars Hilles gate 30, Pb 7222, 5020 Bergen

Materialet på nettstedet er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten avtale med TV 2 AS (utgiver) og/eller med annen klareringsordning (Kopinor www.kopinor.no eller Norwaco www.norwaco.no), er enhver lagring, eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring (herunder visning) bare tillatt når det er hjemlet i lov (til privat bruk, sitat og lignende). Utnyttelse i strid med lov eller avtale medfører erstatningsansvar, og kan straffes med bøter eller fengsel.