Alle innlegg av Frode Hoff

Frode Hoff, født i Bergen i juni 1969. Har jobbet som fotograf/redigerer i TV 2 siden februar 1999. Er sertifisert for å dekke krigs- og katastrofeområder for utenriksavdelingen. Dekker også sport men har sitt daglige virke på nyhetenes innenriksavdeling i Bergen. Han har Bachelor-utdannelse i massekommunikasjon/broadcasting fra USA. Han har tidligere jobbet for NRK og JWP (produksjonsselskap i Dallas, TX).

En fornemmelse av røyk

Først kom det noen nølende host med røyk fra pipen på det sixtinske kapell i Vatikanet. Menneskemengden trakk pusten. Regnet og skumringen gjorde det vanskelig å se fargen tydelig. Det begynte å mumle i folkehavet. Svart? Gråsvart? Nei…Hvit! HVIT RØYK! –Det er hvit røyk dere! Kom det fra den norske pateren, Sigurd Markussen. Fumata Bianca. Kamera rullet.

 

Ekstasen, euforien og gledesutbruddene over røyken overvant med ett skybruddene og Petersplassen, fylt med paraplybærende mennesker, tok skikkelig fyr. Jubel og tårer om hverandre. Nonner og hippier. Skrål og salmesang. Kirkeklokkene begynte å ringe. Og også den norske pateren var lykkelig over tilstedeværelsen ved den historiske begivenheten. Menneskene tilstede ble én organisme som tvang seg lenger frem. Frem mot altanen hvor den nye paven ville vise seg. Alle ville se. Røyken fra takpipen hadde igjen, som i århundrer, gitt beskjed om at en ny pave var valgt av konklavet av kardinaler. Og jeg hadde sikret bildene.

 

– Habemus Papam! -Vi har en ny pave, ble det erklært fra Vatikanet og en argentinsk kardinal steg frem på altanen og ut i regnet – som pave. Da satt jeg allerede bak i en drosje, fast i trafikkork i Romas gater. Jeg spurte sjåføren, på en blanding av laber italiensk og god engelsk, om det ikke fantes alternative ruter tilbake til hotellet. Han dro på skuldrene og pekte på trafikken og sa – kaos! Point taken.

 

Førsteprioritet var å få hjem stoff til TV 2 nyhetene så fort som fy. Mobilnettet rundt Petersplassen var ubrukelig og ikke et alternativ, Roma, hele Italia for den saks skyld, er ikke kjent for hurtig internett, men hotellet vi hadde booket tilbød racerlinje. Med litt hjelp av trafikkpolitiet kom vi oss løs fra sirupskaoset i den evige stad. Vel tilbake på hotellet med liten tid til deadline, ble opptakene lastet inn, klippet og komprimert før internettlinjen fikk jobben med å sende alt hjem. Med klokken tikkende ubønnhørlig mot 21.00, var min spenning om kilobyte og megabyte ble sendt fort nok over på god upload speed.

 

Mens 21-vignetten løp over skjermen på TV 2 Sumo kunne jeg trekke et lettelsens sukk. Bildene kom på. Det var MIN hvite røyk. Den jeg sliter, løper, filmer, klipper og sender hjem for. Og for meg føltes akkurat DET like deilig som gleden og euforien på Petersplassen.

 1286

LIVE, LIVE, LIVE!

Trygt og godt, inne i varmen, kan du ligge henslengt i sofaen med et godt grep rundt fjernkontrollen. Med et enkelt tommeltrykk dukker bilder opp på flatskjermen og du får verden inn i stuen. Det var nok en del tiår siden vi synes det virket magisk. Til det er vi blitt for godt vant. Vi har sett kriger ta til, dødsdommer bli opplest fra jungelen i Kongo og angrepene 11 september, for å nevne noe. Alt dette på direktesendt TV – historie mens det skjer. Før ble historien skrevet og fortalt, nå virker den alltid å bli dekket av et kamera eller ti.

FLERE LIVE-MULIGHETER

Det er mange måter å få til en direktesending på. Ofte involverer det satellitter men vi bruker også internett og mobilnett. I grisgrendte strøk her hjemme og utenlands kan vi bruke små satellitt-sendere kalt Bgan. Dette gir laptopen internett-tilgang via satellitt der vi ellers ikke kommer oss på nett. Mobilen er også en mulig sender. Om det er 3G eller 4G-dekning kan saker sendes hjem eller direktesendinger gjennomføres med mobiltelefonen som sender.

Dette er en Bgan som er tatt i bruk for direktesending før valget i USA høsten 2012.

Bgan'en gir internett-tilgang via satellitt. Dermed kan vi sende hjem saker eller gå direkte omtrent hvor som helst i verden.

Men fortsatt er det mest stabile og trygge, bruken av SNG. SNG står for Satellitte News Gathering og er utstyr som sender signaler, som navnet avslører, via satellitter i verdensrommet. Ettersom satellittene er i bruk av mange må det bookes tid for når en ønsker å benytte dem, via selskapene som drifter disse. Det er vanlig å bestille tid for reportere som skal direkte inn i nyhetssendingene eller så bestiller man satellitt-tid for å spille hjem ferdige saker eller bildemateriale en har laget i felt. I Bergen har vi en mobil SNG-enhet. Den er ikke like enkel i bruk som fjernkontrollen hjemme i stuen. Det kan du se når kollega Sven Are Nydal har gjort et timelapse-opptak av en SNG-jobb.

 1286

Franske feil ble gjørmebad

Det pisset ikke lenger ned fra oven, regnet kom i stedet i form av yr. Fotball-VM var i gang i Korea/Japan. Det var mørkt utenfor stadion i Saitama, en av 10 stadioner i bruk i Japan. Jeg var på vei ut av stadionporten for å få over en av kveldens saker til redaksjonen hjemme i Norge.

 

I 2002 var vi ennå ikke begynt ordentlig med å sende hjem saker over internett som vi gjør nå.  Det var i stedet overspilling av den fysiske tapen i en avspiller, på et bestemt punkt. Det være seg hos en tv-stasjon eller i en satellitt-opplink bil som går under navnet SNG-bil. I tillegg var det nødvendig å booke et 10-minutters tidsrom på en av satellittene som svevde hundrevis av kilometer over det tykke skylaget, som hang tungt over forstaden av Tokyo. På teipen hadde jeg klippet to saker som skulle hjem til 18.30 og 21.00-sendingene på TV 2. Rundt meg var det ikke liv å se. Japanerne tok tidlig kveld i forstedene. Nå nærmet klokken seg midnatt i Nippon, det lokale navnet på Japan som betyr solens opphav. -Jeg skulle gjerne sett litt til den solen, tenkte jeg mens yret arbeidet hardt for å gjøre meg gjennomvåt.

TIL OVERSPILLING

Kamera og overføringsledninger var med i bagen over skulderen i tilfelle avspilleren hos SNG-bilen ikke var av rette typen. Instruksjoner på engelsk (og litt japansk) om hvor overspillingspunktet var, kom over telefon. Jeg skulle traske forbi en togstasjon, ta til venstre, så ut på en dyrket mark, 2 kilometer fra stadion. Jeg passerte togstasjonen som var opplyst av lystoffrør men stengt for natten og skrittet over veien til venstre. Det var folke- og biltomme gater og jeg så ikke tegn til bilen med satellitt-antenne på taket. Jeg fortsatte litt til. Fortsatt ingenting. Bare lyden av regndråper som traff jakken min. Det var gått fra yr til større og våtere dråper.

 

Jeg dro frem mobiltelefonen reporter Vegard Jansen Hagen og jeg hadde på deling. I Japan var de et godt stykke foran norsk teknologi og våre egne mobiler fungerte ikke på nettet. Derfor ble vi nødt til å leie til ågerpris i seks uker. -Hello? I´m having trouble finding you guys. Where are you at? Jeg forklarte etter beste evne hvor jeg var, men istedet for å begynne å forklare ba produsenten meg om å gå tilbake til togstasjonen, så skulle de plukke meg opp i bil. Jeg var takknemlig for det. Det begynte å nærme seg høljing ovenfra.

 

SNG-bilen var ikke helt der instruksjonene hadde ført meg. Men det spilte mindre rolle nå. Produsenten kjørte, vindusviskerne arbeidet med god japansk effektivitet og kastet nedbøren til sides så vi klarte å se veien. Han stoppet ved en åker. Litt uti sto en svær truck med antenne på taket. Vi skyndte oss gjennom regnet og klatret opp i noe som minnet om en militær koloss av et fremkomstmiddel. Jeg koblet opp kameraet og gav dem ledningene for utspilling. De hadde ikke spillere som kunne ta teip-typen jeg jobbet på.

SNG-trucken i åkeren var av denne typen, svær og tung. Foto: Hirorinmasa Wikimedia Commons

LOST IN SPACE 

Jeg ringte linjekontrollen i TV 2. Stedet hvor alt av stoff tas imot og sendes ut. -Hei ser dere meg? Eh, vi ser bilder fra sør-Korea, en stor plass fullt av folk. Var svaret. -Nei, første bildet mitt er av en stadion og fotballspillere som trener. De begynte å sjekke hjemme. Samtidig hørte jeg hørte med den lokale produsenten om de var oppe på satellitt og sendte ut bildene mine. Han nikket bekreftende. De sendte ut på avtalt frekvens. Den bestilte satellitt-tiden begynte 00:30 lokal tid og mine tilmålte 10 minutter var begynt å tikke. Regnet hamret på taket av trucken. Linjekontrollen kunne også bekrefte at de var i opptak på riktig satellitt og fattet ikke hvorfor de bare fikk bilder fra en folkefest i Sør-Korea. Det føltes forferdelig hjelpeløst å sitte i en åker utenfor Tokyo med alt riktig innstilt og alt hjemme klart for mottak, men ingen bilder som var på vei over. Ti minutter gikk og tiden min var ute. Linjekontrollen bestilte nye minutter til meg men det var først ledig tid på satellitten en halvtime senere. Jeg var siste overspilling for japanerne i trucken, men de sa de kunne vente til jeg hadde fått sendt sakene mine hjem.

 

Pressebussen ved stadion skulle allerede vært kjørt. Vegard Jansen Hagen gjorde det som var i hans makt for å holde den tilbake til jeg returnerte. Jeg skulle jo bare på en overspilling av et par saker. Jeg var like rundt hjørnet! Men etter 20 minutters heltemodig gjenholding av bussen ble han nådeløst truet med utkastelse og det som verre var av engelsk presse. Han ante ikke hvor jeg var og hva som hadde skjedd. Vi hadde jo bare én mobil på deling og fikk ikke kommunisert. Han dro til hotellet, det eneste punktet vi hadde felles.

 

Optimistisk gikk jeg til verks med å fyre opp kamera. Satellitten var igjen min. Men fortsatt fikk linjekontrollen kun bilder gjennom fra sør-Korea. Optimismen døde hen. Nye 10 minutter forsvant ut i verdensrommet uten at jeg fikk bilder hjem. Crewet i SNG-bilen begynte å bli rastløse. Bilen måtte tilbake til kontoret i Shinjuku-bydelen i Tokyo. De hadde full avtalebok og skulle tidlig avgårde neste dag. Det var langt å kjøre og det var blitt natt. Jeg hadde spilt over hos EBU (European Broadcasting Union) sitt kontor i en hotellsuite i Daiba i Tokyo tidligere. Jeg spurte om haik inn til byen og de var alle glad for å kunne hjelpe. Jeg ringte og bestilte ny satellitt-tid til litt før 21-sendingen på TV 2, 04.00 lokal tid. Jeg fikk sportskoordinatoren hjemme til å legge igjen melding på hotellet hvor Vegard var, med beskjed om hva som hadde skjedd, så han ikke behøvde etterlyse meg. Sjåføren gikk igang med å få lagt ned antennen i kjørestilling, skalket alle luker på monsteret av en truck og startet opp. Foten trykket på gassen, men vi beveget oss ikke. I stedet hørtes en høy hvining. Åkeren var blitt til en rismark, et eneste stort gjørmehull etter all nedbøren! Alle vi andre hoppet ut for å prøve å dytte, men den tunge bilen grov seg lenger og lenger ned. Hver gang sjåføren tråkket på gassen føk den rødfargede gjørmen oppetter klærne og i ansiktet på oss som var utenfor. Vi sto over anklene i gjørmen og skoene ble fylt opp. Vi fant frem planker og grov med nevene for å se om dekkene kunne få tak og ikke bare spinne. Alt til ingen nytte. Produsenten skjønte etterhvert at jeg var i ferd med å få trøbbel med tiden for å nå neste overspilling. Han ba sjåføren kjøre personbilen som hadde hentet meg på togstasjonen. -Prøv å finne en taxi som kan ta han til Tokyo! Jeg takket og vi dro avgårde etter at sjåføren hadde tørket regn og dugg av brillene sine.

 REISE I NATTEN

Men taxi i en sovende forstad skulle vise seg å være vanskelig å få tak i. Vi kjørte rundt med vindusviskerne på fullt, uten å se så mye som en bil. Sjåføren begynte å bli urolig for kollegene, han måtte snart snu og hente dem. Han hadde ikke sagt det før vi fikk øye på en bil – og det var en taxi! Jeg hoppet ut, flagget den ned og fikk sjåføren min til å oversette for meg. -Kan ha ta meg til Daiba? Sjåføren pusset brillene sine og tørket dem for dugg igjen før han oversatte. -Nei, ikke til Daiba. Han kjenner ikke Tokyo sentrum, men han kan kjøre deg så langt han er kjent. Jeg hadde ikke noe valg, takket sjåføren og hoppet inn i taxien som ble kjørt av en eldre mann. Bilen banet seg vei gjennom regnet og det føltes som en evighet. Gjennom duggen på innsiden av vinduene kunne jeg se at det ble gradvis mer trafikk og neonlys. Jeg ante ikke hvor jeg var, det gjorde knapt taxisjåføren heller, for han stoppet og åpnet døren min fra førerplassen med et trykk. Jeg betalte med yen og prøvde meg på -Where can I find another taxi? Jeg kunne like så godt spurt på norsk. Den eldre mannen var like dårlig i engelsk som jeg på japansk. Han smilte som om han ønsket meg lykke til og døren lukket seg automatisk. Jeg sto igjen i regnet og så baklysene forsvinne i nedbøren, trakk pusten, snudde og trasket i retning av der det var mest neonlys og aktivitet.

 

Etter en liten stund fant jeg en taxi som sto langs fortauet. Spurte høflig om han kunne ta meg til Daiba. Han skjønte ikke annet enn Daiba, tror jeg, men han nikket og trykket opp døren for meg. Etter en liten stund spurte han meg om noe jeg trodde var på japansk. I tillegg gjorde han en armbevegelse som om han pekte oppover og så på takstameteret. Det gikk noen sekunder før jeg skjønte at han ville vite om han kunne kjøre på motorveien mot litt ekstra betaling, da den virket å være avgiftsbelagt. Jeg smilte og nikket. Endelig noe som virket å gå min vei i natt. Den ble enda bedre da jeg dro kjensel på broen over til Daiba. Tokyo er et fantastisk skue i mørket med sine storbylys. Et øyeblikk lot jeg meg drive avgårde i tankene på vei over broen før taxisjåføren virket å lure på hvor han skulle slippe meg av. Jeg pekte og sa Hotel Nikko. Han forsto.

 

Jeg takket for turen og betalte. Døren spratt opp og jeg kunne trå ut. Regnet var i ferd med å avta. Jeg så på meg selv i refleksjonene fra drosjevinduet. Håret var vilt og fullt av gjørmeflekker, klærne likeså. Det føltes som om jeg hadde tatt halve Saitamas jordbruksareal med i skoene inn til Tokyo. Jeg var på plass et kvarter før overspillingstiden. Nattevakten i resepsjonen så litt ekstra på meg. Neppe fordi jeg kom inn midt på natten, men mer på grunn av hvordan jeg så ut. Han var høflig nok til ikke å si noe. Jeg tok heisen opp i EBU´s etasje og slepte meg mot rommet de hadde gjort om til kontor, overspillings- og livepunkt. Det var ikke vanskelig å se hvor jeg var på vei. De gjørmete skoene lagde tydelige spor i teppet etter meg. Noen kom til å få en lei jobb i morgen.

 

Jeg banket på hos EBU og gikk inn. Det var som om himmelporten åpnet seg. Muzak spilte og jeg ble møtt av smil. -It is 7 minutes before your time, we are already up on satellitte. Would you like us to start the playout now? Would you like some red wine? Jeg var nesten målløs. Å gå fra gjørmesprut og regn i en åker i Saitama og tre timer senere stå i en luksushotellsuite i Tokyo og bli tilbudt forfriskninger og en myk stol mens noen tar seg av overspillingen for meg, er en avsindig kontrast. Jeg tok en telefon til linjekontrollen. De kunne se bildene og tok i mot dem. Feilen fra tidligere på natten hadde vært i Frankrike. Når man er i Japan og spille over levende bilder, krever det så mye som 4 satellitter i aktivitet samtidig. Hvert kontrollrom for den enkelte satellitt må ha stilt inn riktig i forhold til bestillingene som er gjort. Franskmannen som unnlot å sende det riktige signalet videre ante nok aldri at en nordmann på andre siden av jorden, fikk en opplevelse han aldri vil glemme som resultat av det.

Jeg fant paradis i helvete

Det var fremdeles mørkt da klokkealarmen pep klokken 04.00. Hotellrommet var ikke mye å skryte av, med sin ufrivillige dekor av kulehull. Vindusruten var også full av hull som sørget for at innetemperaturen var omtrent som ute. Sand og støv i luften hadde blåst inn og lå som et tynt lag på alle flater. Hotel Intercontinental i Kabul ligger på en høyde for seg selv, med utsikt over Afghanistans hovedstad. Det er lenge siden Intercontinental var en del av kjeden med samme navn. Veldig lenge. Men i 2004 var dette byens beste og sikreste alternativ.

 

Jeg rullet kroppen ut av den skrale madrassen og gikk i dusjen. Det nytter ikke å synge i dusjen i Kabul. Da får du vann i munnen og med vannet følger små kryp som skaper helvete for selv de tøffeste mager. Så tidlig på morgenen er det kanskje uansett bra å holde kjeft.

 

Reporter Fredrik Græsvik og jeg var i landet for å dekke Norges tilstedeværelse og dagen før hadde vi rapportert hjem om norsk politi som drev opplæring av afghanske kolleger. Det viste seg at nordmennenes lokale tolk skulle en snartur hjem til Panshir-dalen neste morgen. Vi fikk tilbud om de ledige plassene i bilen hans. Vi hadde ikke noe imot å få se mer av landet og møte afghanere også utenfor Kabul by. Vi takket ja.

 

Jeg gikk over det syntetiske gulvteppet, låste døren til rommet og fikk som vanlig elektrisk støt av det. Presis 04.30 var vi klare utenfor det fordums luksushotellet. To Landcruisere ankom etterhvert med reisefølget. Vi var på vei før solen hadde stått opp, men Kabul hadde allerede begynt å strekke på seg denne morgenen, folk var igjen i de støvete gatene, trillet vognene til markedet, slakterne hang frem kjøtt, bakerne fyrte i ovnene og vi la den disige storbyen, med sin overhengende fare for bilbomber og rakettangrep, bak oss.

 

På vei nordover fra hovedstaden, ble veien etter en stund betraktelig dårligere. Ingen asfalt, men grus, jord og hull som føltes som meteorkrater fra baksetet i landcruiseren. Vi snirklet oss gjennom små landsbyer. Barn stoppet leken og så på oss. Noen løpte etter, vinket, smilte og lo. Det var alltid bare én vei gjennom tettstedene og utenfor de små butikkskurene langs landsbyen hang de ut varene som ble tilbudt. Nyslaktede geiter, fugler i bur, vaskemiddel og bildeler. Etter å ha passert siste landsby før Panshir-dalen, stoppet sjåføren. Han tappet luft ut av dekkene. Veiene var så dårlige at han ville minske muligheten for punktering.

Inngangen til Panshir-dalen fra sør. Bilveien er hugget ut i fjellet.

INN I PANSHIR

Panshir-dalen skal ha vært åsted for noen av de mest voldsomme kampene mellom sovjetiske styrker og mujahedin, men dalen ble aldri okkupert av hverken den røde armé eller Taliban for den del. En kan lett forstå at de lokale styrkene,( uten det samme militære apparatet Sovjetunionen kunne ty til,) hadde en sterk alliert i landskapet. Klemt mellom fjellene hvor Panshir-dalen begynner i sør, kommer en frådende og vill elv farende ut. Det lyseblå vannet er herre i sitt eget hus. Det understrekes når vi humper forbi en gammel sovjetisk stridsvogn halvveis begravet i elveleiet og som kun har tårnet og kanonen stikkende opp. Mens vannmassene glir forbi i en frenetisk fart og snart har gravlagt det synlige minnet fra en tidligere krig, konsentrerer sjåføren vår seg om kjøringen på veien som er hugget inn i fjellsiden.

Noen svinger til og vi får beskjed om å sitte helt i ro. -Ikke filme! Vi var ankommet Nordalliansens checkpoint. Alliansen var blitt til av mujahedin-krigerne som sloss mot sovjetiske styrker i invasjonen på 80-tallet og senere sidet med USA i kampen mot Taliban. Det ble gledelige gjensyn for vårt reisefølge. Og forklaringene om hvem vi var, falt også i god jord. Etter en liten pause fortsatte vi kjøringen. Mens vi sneglet oss oppover dalen så vi flere rester av russiske beltevogner. Ribbet for alt av utstyr og nå bare skjeletter av militærmakten.

Terrenget var goldt, fjellene steg rett til værs på begge sider av den smale dalen. Bortsett fra elven som raste nedover, var det tørt og ørkenaktig. Likevel så det ut som om de små spredte saueflokkene  vi så klarte å finne noe å spise.

Det står mye gammelt sovjetisk krigsmatriell igjen langs veien og vitner om at Panshir-dalen aldri ble okkupert.

MASSOUD MAUSOLEET

Et stykke opp i dalen skimtet vi en høyde med en ensom liten bygning på toppen. Fra før hadde vi bare sett spredt bebyggelse i typisk afghansk stil. Denne hadde en rund form var malt hvit og hadde et grønt tak. Det knitret i grusen da de støvete landcruiserne stoppet på toppen og vi gikk ut for å strekke på beina. Bygget var Massouds mausoleum. Massoud var mannen med tilnavnet “løven av Panshir” og fikk æren for å ha ledet afghanerne i å drive ut sovjetstyrkene under okkupasjonen. Senere ble han både forsvarsminister og leder av Nordalliansen. Han har en sterk posisjon i iblant folket i Afghanistan og på flyplassen i Kabul henger det ikke bilde av presidenten, men Massoud. At mannen har et mausoleum, betyr selvfølgelig at han er gått bort. Et par dager før 9 september 2001 ble han offer for et attentat. 2 menn opptrådte som journalister med videokamera og de ønsket å intervjue Massoud. I kameraet hadde de gjemt en bombe. Tidspunktet har naturlig nok blitt satt i sammenheng med det som skjedde to dager senere i USA. Massoud var imot Pakistansk innblanding i Afghanistan og var en alliert av vesten.

 

INN I EDENS HAGE

Utsikten fra høyden og videre innover i dalen var slående. Fra å være en tørr, støvete og gold plass, var området nordover irrgrønt og fruktbart. En verden man ikke kunne forestilt seg i et land som er herjet av vold og terror. – Der er landsbyen min. Sa tolken, og pekte mot det grønne beltet. Men jeg så ingen hus. Vi kjørte ned fra høyden. Ikke lenge etter svingte vi av veien og under trærne. Dekket av grener og blader lå husene i skyggen og var vanskelig å se fra luften. –Salaam aleikum! Vi hilste landsbybefolkningen ved å legge høyre hånd over hjertet og de tok imot oss med store smil og åpne armer. Afghanerne er kjent for sin gjestfrihet og den ble vist til fulle.

Vi ble vist rundt av det stolte vertskapet vårt. Nærheten til elven hadde gjort det mulig å irrigere jorden og det var ikke den ting flittige hender ikke fikk dyrket frem. Epler, pærer, fersken og grønnsaker av alle slag. Det føltes som liten versjon av edens hage. Vi ble ledet inn i en hage hvor vi satt på puter i skyggen av drueranker. Det ble servert te, som tradisjon er, og mens tolken var avgårde på sine ærend, ble vi kommuniserende på fingerspråk og blikk. Vi var innom flere hager og naboer og drakk enda mer te, før vi ble invitert til lunsj hos tolkens familie. Utenfor hjemmet deres ble det lagt ut store tepper og puter til å sitte på. I midten bugnet det av mat i alle varianter. Nybakt tradisjonelt afghansk brød, ris og kjøttretter i flere varianter.

Fra der jeg satt og spiste i godt selskap, så jeg gjennom døren på huset at det hang en enslig naken lyspære fra taket. Med tanke på at det ikke akkurat fantes kraftverk og strømnett i nærheten ble jeg nysgjerrig. God og mett etter fullført måltid spurte jeg om hvor de fikk strøm fra. Stolt dro de oss med bort til elven. Her forklarte de og viste hvordan de hadde gravet ut og ledet elven til et skovlhjul som drev en turbin som gav dem akkurat den strømmen de trengte. Det var vanskelig å ikke la seg imponere av alt landsbybeboerne hadde fått til.

Ettermiddagen nærmet seg avreise tilbake til Kabul. Men vertene mente vi ikke burde dra uten å hvile først. Kanskje så de på oss at vi hadde vært oppe tidlig og hatt en strabasiøs tur. Nede ved elven hadde de slått ned stokker i jorden og trukket tau mellom dem som fungerte som en madrass. Oppå la de først de flotteste tepper og deretter puter. Etter en lang dag med reise og filming var det vanskelig å avslå tilbudet om å ta seg en blund.

Sjelden har jeg funnet roen og slappet av slik jeg gjorde når jeg la meg ned i skyggen av trærne og hørte suset fra bladene som vaiet i vinden. Sanseinntrykkene var enorme. Elven bruste, fuglene kvitret. Hvordan kunne dette stedet finnes i Afghanistan, være så vennlig, så fredelig? Tenkte jeg mens øyelokkene gled igjen.

Det føltes som jeg kom til paradis når vi ble mottatt med stor gjestfrihet ved bredden av den mektige elven i Panshirdalen.

AVREISE FRA PARADIS

Det var rart å forlate den fredelige, grønne pletten midt i det voldsherjede landet. Å sette seg i landcruiseren for å humpe over hullete og smale veier fristet ikke. Det gikk da heller ikke lang tid før det skjedde noe. På vei over en liten høyde hvor sjåføren gav gass smalt det med ett kraftig og bilen ristet. Jeg reagerte umiddelbart ved å bøye meg ned, men afghanerne i bilen bare lo av meg. Det viste seg å ikke være annet enn et eksplodert dekk. Det ordnet seg raskt. Man drar ikke på langtur i Afghanistan uten reservehjul, det er ikke et sted NAF kan hjelpe. Vi passerte ut av Panshir-dalen. Det føltes vemodig. Det var som om vi forlot en frihet alle skulle fått lov til å oppleve. Vi hadde kjørt inn igjen i det Afghanistan resten av verden visste om.

Men problemene fortsatte. Ny punktering. Denne gangen fikk vi reservedekket til den andre landcruiseren i følget. Fredrik ringte hjem via satellitt-telefon for å melde til redaksjonen hvor vi befant oss. Da fikk vi klar beskjed om å passe oss, ikke stikke oss ut. Taliban hadde akkurat gått ut og sagt at de ville betale 2000 amerikanske dollar for hvert vestlig hode som ble brakt dem. En svimlende sum for den vanlige afghaner. Kjedelig informasjon å sitte på når vi fikk en tredje punktering for dagen. Denne gang skjedde det på en trafikkert vei et stykke utenfor Kabul. Solen var i ferd med å gå ned. Vi måtte ut av bilen og vente. Alle reservedekkene var oppbrukt og den andre bilen i følget ble sendt tilbake for å oppdrive et dekk vi kunne bruke. Det første dekket de kom tilbake med passet ikke. Vi fikk mange blikk der vi sto i veikanten. Det føltes som om alle visste om dusøren Taliban utlovet. Heldigvis returnerte den andre bilen med et passende dekk ikke lenge etter. Solen var allerede gått ned og det ble kjøligere. Aktiviteten i hovedstaden var svunnet hen da vi returnerte. Tilbake på Hotel Intercontinental. Jeg fikk som vanlig støt når jeg låste opp. På rommet var alt som før. Støvet lå som fint pudder på alle flater, rommet var like kjølig som kveldsluften ute. Nå måtte jeg bare huske å holde kjeften igjen når jeg dusjet. Vi var tilbake i virkeligheten. På godt og vondt. Kanskje akkurat da var det mest vondt.

TV 2 AS

Lars Hilles gate 30, Pb 7222, 5020 Bergen

Materialet på nettstedet er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten avtale med TV 2 AS (utgiver) og/eller med annen klareringsordning (Kopinor www.kopinor.no eller Norwaco www.norwaco.no), er enhver lagring, eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring (herunder visning) bare tillatt når det er hjemlet i lov (til privat bruk, sitat og lignende). Utnyttelse i strid med lov eller avtale medfører erstatningsansvar, og kan straffes med bøter eller fengsel.