Jeg var i Saddams dødscelle

 
Det er april 2003. Jeg står midt i folkevrimmelen i sentrum av Bagdad. Restene av den enorme bronsestatuen av landets triumferende leder ligger fortsatt veltet på bakken mellom de mange hvite granittsøylene etter at den ble revet overende av en amerikansk stridsvogn. Stemningen er euforisk. Folk tramper og spyttet på statuen av Saddam når vi kommer for å se. De vil vise oss sin vrede mot diktatoren og sin glede over at han nå er borte. Det er ti år siden i disse dager.

Omgitt av glade mennesker i sentrum av Bagdad

Jeg betraktet de enorme folkemassene: «For første gang kan de faktisk si hva de mener og tenker uten å bli straffet» tenkte jeg. Og det var tydelig at mange hadde mye på hjertet. Kollega Øyvind Brigg og jeg skulle lage reportasjer fra «Irak etter frigjøringen». Det var ikke vanskelig, historiene stod nærmest i kø og folk kom stadig bort til oss og tryglet om å bli intervjuet for å fortelle sin historie. Det var faktisk et svare strev å si nei til alle.

Vi var ikke vanskelig å få øye på. Utstyrt med stort videokamera og tungt kamerastativ, I tillegg hadde vi hver sin ryggsekk fulle av utstyr og vann. Og som om det ikke var nok så hadde vi på oss den tunge, blå skuddsikre vesten med ordet «PRESS» i reflekterende bokstaver på tvers av brystet. Kamera 10 kilo, stativ 9 kilo, ryggsekk 8 kilo, vest 10 kilo. I underkant av førti ekstra kilo slepte vi rundt på i den drepende varmen. Jeg så på termometeret som var festet til ryggsekken; 32 grader. Kanskje ikke så ille, men mer enn nok når du også skal være anstendig kledd for ikke å støte mennesker fra en annen kultur.

Sentrum av Bagdad sett fra hotellrommet mitt

En av de første ettermiddagene sto jeg på gaten, en kort spasertur fra Hotel Sheraton der vi hadde vært heldige å få et rom i kaoset av internasjonale journalister. Jeg skulle filme men tenkte allerede på turen tilbake til rommet vårt. Det lå i 13.etasje, heisen virket ikke, jeg hadde ca tretti kilo ekstra vekt på kroppen og det manglet vann i springen, dusjen – og toalettet på rommet. Men slik var forholdene etter bombingen noen uker tidligere. Jeg skulle bare ta noen videostrekk til en reportasje vi var i gang med da en eldre mann kom bort til meg. Han kan ha vært i sekstiårene, han hadde litt grått i det fyldige håret, grått skjegg. Jeg la merke til at han hadde en skarp press i de blå terylenebuksene sine. En pussig detalj å legge merke til men som fotograf så ser jeg ofte småting som andre ikke bryr seg om.

Han henvendte seg på ganske bra engelsk, rakte frem hånden og presenterte seg og uten noen særlig innledning sa han «Jeg satt i Saddam sitt fengsel… Jeg vil gjerne fortelle deg min historie» Det jeg visste om Saddam sine forhatte fengsel var ikke så hyggelig. Så jeg ble nysgjerrig. Det viste seg at Ahmed var yrkesoffiser i hæren og hadde vært militær fange i ni år men sluppet ut med helsen i behold. Da Saddam skjønte at Amerikanerne var på vei, åpnet han noen av fengslene og slapp ut mange av fangene med ordre om at de skulle bli med soldatene og beskytte Bagdad. Ahmed sin fortelling skapte bilder i hodet mitt, et godt utgangspunkt for et nyhetsinnslag. «Hvor ligger fengselet?» spurte jeg? «Ikke langt herfra» sa han. «Det heter Abu Grahib»

Dette fengselet ble under Irak-krigen mye omtalt etter at Amerikanske soldater inntok de fryktinngytende bygningene og brukte de til det samme som Saddam – å torturere sine fanger. Men i disse dagene med kaos, spenning, uoversiktlige forhold og massevis av våpen rundt oss, hadde vi fremdeles ikke hørt om dette grufulle stedet.
Sjåføren vår kjørte en stor, romslig hvit 4×4 Chevrolet Suburban. Vi hadde leid han og bilen hans for hele oppholdet. Reisen startet i Jordan, en kjøretur på ti timer nærmest rett frem gjennom ørkenen og nå var vi her midt i heksegryten. Utenkelig for noen uker siden da vi satt hjemme i Norge og fulgte begivenhetene og krigsretorikken fra Bush jr mens Saddam fremdeles poserte for fjernsynskameraene sammen med sine grønnkledde rådgivere rundt gedigne mahognibord på hemmelige steder rundt i Bagdad.

Rester etter kamphandlinger inne på fengselsområdet

Sjåføren svingte snart inn foran porten til det forlatte fengselet. Den stod åpen. Det så tomt og øde ut og det var en ekkel følelse, vi visste ikke om noen av Saddam sine patrioter lå klar med våpen inne i bygningene eller om noen hadde lagt ut «Boobie traps,» bomber som blir utløst ved hjelp av usynlig snubletråd og tar livet av de som kommer gående. Pulsen var høy og svetten rant fra pannen og nedover ryggen da vi langsomt kjørte inn på området. Ahmed var med i bilen sammen med reporter Øyvind Brigg og jeg.
Vi gikk ut av bilen og inn på det enorme fengselsområdet. Ikke en bygning men utallige. Yrkesoffiseren som nettopp hadde fått friheten sin tilbake, viste vei med sikre skritt men hjertet mitt hamret i kroppen av spenning og trykkende, fuktig hete. De skuddsikre vestene var tunge og gjorde det enda verre. Vi passerte noen utbrente biler og tegn på kamp og skyting etter at amerikanske soldater hadde befridd de siste fangene. Det viste seg å være et enormt stort fengsel med mange like fløyer på rekke og rad. «I denne fløyen satt de kriminelle» kunne han fortelle. «Der borte satt det politiske fanger og her satt militære fanger.» Han ledet oss inn i en av de lange bygningene.

En lang korridor med åpne glugger på den ene siden og store gitterdører på den andre. Veggene langs korridoren var dekorert med utallige malerier av Saddam Hussein i ulike flotte og prangende positurer. Saddam med hvit due. Saddam med gevær. Saddam på hvit hest. Absurd. Hvor mange timer hadde hoffmaleren brukt på gudebildene av sin tyrann her inne? Etter en stund kom vi frem til en ny sidefløy hvor vi gikk inn. Vi kunne se inn i en gang. Der inne var det mange celledører stod som stod åpne. Han gikk bort til en av dem og vi fulgte etter. Det var ubehagelig stille og en trykket stemning. Så gikk vi inn i cellen hans.

Ahmed Ali Muhammed tilbake i cellen sin i Abu Grahib fengselet

Han sto lenge stille der inne i det dunkle rommet, det var lett å se at dette var et sterkt øyeblikk for han. Vi sa heller ingenting. «Her satt jeg i nesten ni år» sa han. Rommet var ikke stort, men han fortalte at de satt elleve personer i det lille rommet.» Oppe på veggen var det to små åpninger som var dekket med et gitter. Der falt dagslyset inn fra den blå himmelen utenfor. Igjen sto han stille og ettertenksom. Det var et veldig sterkt øyeblikk for oss også og jeg tenkte på hva han hadde gjennomlevd her inne. Hvordan ville det være å sitte innelåst her en ukes tid sammen med mange andre ukjente menn? Hvordan ville psyken min vært etter en måned? Han satt her i ni år…
Vi intervjuet Ahmed der inne i cellen.

«Vi hørte de fortvilte ropene fra fagene hver gang fangevokterne hentet noen for å henrette dem. Og vi hørte de forferdelige skrikene fra dødscellen…»
«Hvordan kunne du vite at de ble henrettet?» spurte vi i vår naivitet.
«Alle her visste det. Vi så dem noen ganger da de passerte. De kom aldri tilbake. Jeg kan vise deg dødscellen» sa han.

Øyvind og jeg så på hverandre. Vi skjønte at dette var en opplevelse vi verken kunne unngå eller ville unngå. Vi fortsatte ut igjen i gangen, forbi de utallige maleriene av Saddam til enden av korridoren. Der stoppet han og pekte mot døren. «Der inne…»

 

Skrekkens rom i Abu Grahib fengselet

 Det var allerede for mange inntrykk. Jeg prøvde å skjerpe sansene, så tok jeg mitt store videokamera og gikk inn i rommet. Det var dunkelt der inne og det tok litt tid før øynene mine stilte seg om fra det skarpe lyset utenfor. Jeg var alene i rommet og sto en liten stund og bare prøvde å oppfatte hva jeg egentlig så der inne. Jeg stod nå inne i Saddam sin dødscelle…
I enden av rommet var det et lite podium. Det gikk en rampe opp dit, kanskje to meter bred. Oppe på podiet kunne jeg se en slags konsoll med noe som lignet på to store håndtak. Det sto også en slags benk der oppe på podiet.

Ned fra taket hang det to tykke rep, ett på hver siden av denne konsollen. I enden av repene var det en kraftig løkke. Det var ingen tvil om hva dette var. Jeg begynte å filme. Så gikk jeg opp rampen til podiet hvor repene hang. Under hvert rep så jeg nå at det var en stor luke i gulvet. Jeg filmet de grusomme detaljene i rommet. Etter en stund tok jeg det tunge kameraet mitt ned fra skulderen, jeg sto der og prøvde å forstå hva som hadde foregått i dette nakne, dystre rommet…

De hentet altså fangene opp på podiet, to stykker om gangen. Så åpnet bøddelen den tykke løkken og la den rundt halsen på fangen mens den andre ventet. Så var det hans tur. Hva var det han hadde sagt? Hva hadde han gjort? Hvorfor sto han her nå? Uansett hva det var så hadde Saddams angivere fått han fengslet. Nå ble løkken strammet rundt halsen. Hvem tenkte den stakkars fangen på i disse sekundene?

Bøddelen
stilte seg så ved konsollen mellom de to fangene med en hånd på hvert håndtak. Disse var koblet til lukene i gulvet som fangene sto på. Skulle han trykke ned begge håndtakene samtidig eller bare det ene håndtaket først og så vente en stund mens den andre fangen så på og hørte lydene fra den første fangen? Hvilken metode i dag?
Oppe på podiet sto også en annen ruvende gjenstand – en stor kraftig benk av tre. Det så ut som en avlang hoggestabbe, en slaktebenk. Den var tydelig slitt etter utallige hogg med skarpe økser eller sverd. Det var tydelige spor av smerte og lidelse over hele benken…

1442

Øynene mine hadde vent seg til mørket og i lyset som sivet inn gjennom den åpne døren så jeg nå støvet som svevde i rommet. Realitetene nådde meg nå, presset seg inn i hjernebarken min og det begynte å bli svært ubehagelig å være her. Jeg kjente kvalmen presse seg på. Her hadde de altså blitt henrettet, hver eneste dag og flere ganger om dagen, de som var kritiske mot diktatoren. Her opplevde jeg Saddams grusomheter så tett på som det er mulig å komme for et fritt menneske. Fytti h….! Jeg måtte ut i frisk luft.
Tusenvis av mennesker skal Saddam Hussein ha drept hvert eneste år ved makten. Her i Abu Grahib fengselet døde nok mange av dem. Akkurat her i dette jævlige rommet!

Vi var kanskje de første journalistene i det beryktede fengselet. Jeg kom meg ut igjen derfra, det gjorde Ahmed også. Det er ti år siden nå. Saddam fikk til slutt smake sin egen medisin, løkken rundt halsen. Han er borte nå slik Ahmed og mange andre ønsket.
Minnene mine fra turene til Irak forsvinner aldri, de følger med meg i fotobagasjen sammen med utallige andre utrolige opplevelser fra denne jobben.

Kåre Breivik
14.04.13