Jeg var en av gribbene. Unnskyld?

Nesten hver dag er det nye, spennende utfordringer som venter når jeg starter arbeidsdagen. Men noen dager kan utfordringene være vanskelige, for eksempel når folk jeg møter føler seg plaget av at jeg er der og gjør jobben min.

De siste ukene har vi hørt mye om terroraksjonen i In Amenas i Algerie og de forferdelige konsekvensene dette fikk, blant annet for fem av de norske som arbeidet der. Så kom kistene hjem og Statoil arrangerte offisiell minnestund i Håkonshallen i Bergen for pårørende og berørte. Vi skulle dekke begivenheten for Nyhetene og Nyhetskanalen. Vi rigget utstyr i timevis for å følge seremonien. Ett kamera inne, ett ute. Flere hundre meter med kabler, opp med antenner, sjekke batterier, teste mikrofoner og kontakte linjekontrollen for å undersøke om forbindelsen virker og bilder og lyd er ok.
Så var alt klart.

Antenner, kabler, måleinstrumenter og våte teknikere, det er bare en liten del av en direktesending på Nyhetskanalen eller TV 2 Nyhetene

 

Vi hadde fått klare føringer fra Statoil om hva vi kunne og ikke kunne gjøre. Vi fikk på ingen måte lov til å sjenere de pårørende med våre aktiviteter. I og for seg forståelig, men vi er ofte ganske dyktige til å gjøre våre egne etiske vurderinger. En av beskjedene vi fikk var å ikke filme de da de ankom seremonien. Derfor hadde vi avtalt med den ansvarlige fra Statoil om hvor vi skulle stå utenfor med vårt kamera. Om alle restriksjonene fra Statoil overfor pressen i denne saken har vært for omfattende, det er kanskje en diskusjon som kommer. Vi klarte oss bra gjennom 22.juli-hendelsene, vi fikk tilogmed skryt for vår opptreden. Så hvorfor skulle Statoil overstyre vår vurderingsevne denne gangen?

Det var en hustrig dag, med sludd og regn og harde vindkast. Fem flagg vaiet på halv stang utenfor. Jeg hadde gjort klart mitt store videokamera på det solide kamerastativet. Lyskasteren min stod også på stativ ved siden av og alt var klart og testet. På grunn av det elendige været hadde jeg tredd en stor søppelsekk av plast over kameraet for å beskytte det. Da kunne for så vidt også de Statoilansatte se at vi ikke filmet og respekterte de sørgende.

Jeg sto på avstand og så at de pårørende begynte å ankomme. Noen andre pressefolk var der også. Jeg stod nært nok til å se ansiktene til de som kom. Sorgtunge fjes. Det var ikke bare regndråper på kinnene. Mange hadde det vondt, noen holdt rundt hverandre. Det var også barn til stede blant de pårørende, fint pyntet var de alle sammen, i mørke klær. En dag for å markere sorg og respekt. Det var bra å stå på avstand og slippe å filme de sørgende.
Det strømmet på med folk, men så plutselig var det en annen TV-fotograf som tok sitt store kamera og stativ, løftet det opp og gikk frem mot inngangsdøren der gjestene ankom. Jeg ble ganske overrasket. Samtidig reagerte flere andre pressefotografer med å gjøre det samme. Plutselig rykket alle frem til inngangen, like ved sperrebåndet som var satt opp.

 

Fem flagg på halv stang utenfor Håkonshallen i Bergen under sørgeseremonien den 2. februar. Været var tungt og grått, det samme var stemningen den dagen.

Logoen på jakken til den kvinnelige tv-fotografen viste tydelig hvor hun arbeidet. Jeg gikk frem og spurte om hun hadde tenkt å stå der. «Vi fikk lov» var svaret. Fikk lov?? Hva med egen vurderingsevne? Hva med etisk standard? Hva med «vær varsom» plakaten som er vårt «lovverk» for å unngå å gjøre feil og skade eller plage andre med vårt arbeid?
Den sier blant annet at vi skal ”Opptre hensynsfullt i den journalistiske arbeidsprosessen. Vis særlig hensyn overfor personer som ikke kan ventes å være klar over virkningen av sine uttalelser. Misbruk ikke andres følelser, uvitenhet eller sviktende dømmekraft. Husk at mennesker i sjokk eller sorg er mer sårbare enn andre.”

Var det nødvendig selv om vi fikk lov av noen? Ja kanskje det var nettop det. Kanskje hun gjorde det rette allikevel? Kanskje det var en grunn til å overprøve oppfordringen vi fikk fra Statoil om ikke å filme akkurat der?

På to meters avstand fra inngangsdøren begynte hun å filme rekken av gjester som ankom. Pressefotografene som også hadde stilt seg opp langs sperrebåndet gjorde det samme. Det var så mange gjester at det ble kø i inngangen og de måtte derfor vente på å komme inn. Og der sto alle gribbene. De sørgende gjestene måtte gå spissrotgang forbi alle pressefolkene.
Jeg måtte da ta et utrolig ubehagelig valg. Jeg kunne ikke stå på femten meters avstand med mitt kamera og filme, da ville jeg bare se ryggen til alle pressefolkene og lite av gjestene og det som skjedde. Så jeg gikk tilbake og hentet mitt kamera, flyttet det frem blant de andre pressefolkene og stilte meg opp for å kunne filme. Det var uebhagelig å stå der og jeg ventet i det lengste med å trykke på knappen…

Hvem som «bare» var Statoil ansatte av de jeg filmet og hvem som eventuelt var pårørende, venner eller andre berørte var umulig å si i den lange rekken av gjester på vei inn. Uansett, alle var i sorg og burde beskyttes mot oss. Og hva tenkte de om oss der de sto? Om gribbene? Om meg? «Der står de hensynsløse, de nedrige pressefolkene uten følelser. Hva er de vil? Hvorfor må de filme oss, plage oss? Kan de ikke la oss få være i fred med sorgen vår?”

Jeg er enig. Jeg forstår følelsen du har, hva du tenker om meg. Du har rett til å tenke det du gjør. Spørsmålet er hvorfor jeg også måtte stille meg der? Kunne jeg ikke latt være? Holdt min sti ren? Jo jeg kunne. Det er en vanskelig avgjørelse der og da, et valg mellom å tilfredsstille arbeidsgiveren, skaffe bildene som kanskje er viktige i formidlingen av hele hendelsen og mellom å oppføre seg på en skikkelig måte overfor folk i en sårbar situasjon, å følge “Vær varsom plakaten” uten å tenke “jeg fikk jo lov”. Valget mellom å være pyse eller klyse.

 

På vei inn til minnestunden for de drepte Statoil-ansatte

Akkurat da følte jeg meg kjip der jeg sto og filmet de sørgende. Jeg plaget folk som jeg egentlig ville la være i fred. Jeg hadde oppført meg som en av gribbene. Jeg VAR en av dem. Men det er dilemmaet til oss som fotografer. Mitt dilemma. Den kvinnelige fotografen sitt dilemma. Noen ganger MÅ vi gå tett på folk som ikke liker det. Det kan være en viktig del av historien vi må filme. Noen ganger en vanskelig balansegang mellom rett og galt, mellom å beskytte og fortelle. Det er uforståelig for de som blir utsatt for det og opplever ubehaget. Men vi som står bak kamera har kanskje en grunn til å gjøre det, til å gå tett på, til å gjøre den ubehagelige jobben. Kanskje var det rett å formidle sorgen denne dagen og ikke skjule de triste ansiktene? Kanskje var det bra for seerne våre, for nasjonen, å få kjenne på den tunge, vonde følelsen? Derfor tok også jeg disse minuttene med film.

Jeg forventer ikke at folk skal forstå hvorfor vi oppfører oss slik. Eller Statoil. Men noen ganger har vi et oppdrag som må utføres selv om det er ubehagelig.
Så unnskyld om du følte deg plaget av oss denne dagen. Men sorgen fikk et ansikt i rekken av sørgende på vei inn i Håkonshallen. Det var bra for oss alle å oppleve og få dele.

Kåre
8.2.13