Franske feil ble gjørmebad

Det pisset ikke lenger ned fra oven, regnet kom i stedet i form av yr. Fotball-VM var i gang i Korea/Japan. Det var mørkt utenfor stadion i Saitama, en av 10 stadioner i bruk i Japan. Jeg var på vei ut av stadionporten for å få over en av kveldens saker til redaksjonen hjemme i Norge.

 

I 2002 var vi ennå ikke begynt ordentlig med å sende hjem saker over internett som vi gjør nå.  Det var i stedet overspilling av den fysiske tapen i en avspiller, på et bestemt punkt. Det være seg hos en tv-stasjon eller i en satellitt-opplink bil som går under navnet SNG-bil. I tillegg var det nødvendig å booke et 10-minutters tidsrom på en av satellittene som svevde hundrevis av kilometer over det tykke skylaget, som hang tungt over forstaden av Tokyo. På teipen hadde jeg klippet to saker som skulle hjem til 18.30 og 21.00-sendingene på TV 2. Rundt meg var det ikke liv å se. Japanerne tok tidlig kveld i forstedene. Nå nærmet klokken seg midnatt i Nippon, det lokale navnet på Japan som betyr solens opphav. -Jeg skulle gjerne sett litt til den solen, tenkte jeg mens yret arbeidet hardt for å gjøre meg gjennomvåt.

TIL OVERSPILLING

Kamera og overføringsledninger var med i bagen over skulderen i tilfelle avspilleren hos SNG-bilen ikke var av rette typen. Instruksjoner på engelsk (og litt japansk) om hvor overspillingspunktet var, kom over telefon. Jeg skulle traske forbi en togstasjon, ta til venstre, så ut på en dyrket mark, 2 kilometer fra stadion. Jeg passerte togstasjonen som var opplyst av lystoffrør men stengt for natten og skrittet over veien til venstre. Det var folke- og biltomme gater og jeg så ikke tegn til bilen med satellitt-antenne på taket. Jeg fortsatte litt til. Fortsatt ingenting. Bare lyden av regndråper som traff jakken min. Det var gått fra yr til større og våtere dråper.

 

Jeg dro frem mobiltelefonen reporter Vegard Jansen Hagen og jeg hadde på deling. I Japan var de et godt stykke foran norsk teknologi og våre egne mobiler fungerte ikke på nettet. Derfor ble vi nødt til å leie til ågerpris i seks uker. -Hello? I´m having trouble finding you guys. Where are you at? Jeg forklarte etter beste evne hvor jeg var, men istedet for å begynne å forklare ba produsenten meg om å gå tilbake til togstasjonen, så skulle de plukke meg opp i bil. Jeg var takknemlig for det. Det begynte å nærme seg høljing ovenfra.

 

SNG-bilen var ikke helt der instruksjonene hadde ført meg. Men det spilte mindre rolle nå. Produsenten kjørte, vindusviskerne arbeidet med god japansk effektivitet og kastet nedbøren til sides så vi klarte å se veien. Han stoppet ved en åker. Litt uti sto en svær truck med antenne på taket. Vi skyndte oss gjennom regnet og klatret opp i noe som minnet om en militær koloss av et fremkomstmiddel. Jeg koblet opp kameraet og gav dem ledningene for utspilling. De hadde ikke spillere som kunne ta teip-typen jeg jobbet på.

SNG-trucken i åkeren var av denne typen, svær og tung. Foto: Hirorinmasa Wikimedia Commons

LOST IN SPACE 

Jeg ringte linjekontrollen i TV 2. Stedet hvor alt av stoff tas imot og sendes ut. -Hei ser dere meg? Eh, vi ser bilder fra sør-Korea, en stor plass fullt av folk. Var svaret. -Nei, første bildet mitt er av en stadion og fotballspillere som trener. De begynte å sjekke hjemme. Samtidig hørte jeg hørte med den lokale produsenten om de var oppe på satellitt og sendte ut bildene mine. Han nikket bekreftende. De sendte ut på avtalt frekvens. Den bestilte satellitt-tiden begynte 00:30 lokal tid og mine tilmålte 10 minutter var begynt å tikke. Regnet hamret på taket av trucken. Linjekontrollen kunne også bekrefte at de var i opptak på riktig satellitt og fattet ikke hvorfor de bare fikk bilder fra en folkefest i Sør-Korea. Det føltes forferdelig hjelpeløst å sitte i en åker utenfor Tokyo med alt riktig innstilt og alt hjemme klart for mottak, men ingen bilder som var på vei over. Ti minutter gikk og tiden min var ute. Linjekontrollen bestilte nye minutter til meg men det var først ledig tid på satellitten en halvtime senere. Jeg var siste overspilling for japanerne i trucken, men de sa de kunne vente til jeg hadde fått sendt sakene mine hjem.

 

Pressebussen ved stadion skulle allerede vært kjørt. Vegard Jansen Hagen gjorde det som var i hans makt for å holde den tilbake til jeg returnerte. Jeg skulle jo bare på en overspilling av et par saker. Jeg var like rundt hjørnet! Men etter 20 minutters heltemodig gjenholding av bussen ble han nådeløst truet med utkastelse og det som verre var av engelsk presse. Han ante ikke hvor jeg var og hva som hadde skjedd. Vi hadde jo bare én mobil på deling og fikk ikke kommunisert. Han dro til hotellet, det eneste punktet vi hadde felles.

 

Optimistisk gikk jeg til verks med å fyre opp kamera. Satellitten var igjen min. Men fortsatt fikk linjekontrollen kun bilder gjennom fra sør-Korea. Optimismen døde hen. Nye 10 minutter forsvant ut i verdensrommet uten at jeg fikk bilder hjem. Crewet i SNG-bilen begynte å bli rastløse. Bilen måtte tilbake til kontoret i Shinjuku-bydelen i Tokyo. De hadde full avtalebok og skulle tidlig avgårde neste dag. Det var langt å kjøre og det var blitt natt. Jeg hadde spilt over hos EBU (European Broadcasting Union) sitt kontor i en hotellsuite i Daiba i Tokyo tidligere. Jeg spurte om haik inn til byen og de var alle glad for å kunne hjelpe. Jeg ringte og bestilte ny satellitt-tid til litt før 21-sendingen på TV 2, 04.00 lokal tid. Jeg fikk sportskoordinatoren hjemme til å legge igjen melding på hotellet hvor Vegard var, med beskjed om hva som hadde skjedd, så han ikke behøvde etterlyse meg. Sjåføren gikk igang med å få lagt ned antennen i kjørestilling, skalket alle luker på monsteret av en truck og startet opp. Foten trykket på gassen, men vi beveget oss ikke. I stedet hørtes en høy hvining. Åkeren var blitt til en rismark, et eneste stort gjørmehull etter all nedbøren! Alle vi andre hoppet ut for å prøve å dytte, men den tunge bilen grov seg lenger og lenger ned. Hver gang sjåføren tråkket på gassen føk den rødfargede gjørmen oppetter klærne og i ansiktet på oss som var utenfor. Vi sto over anklene i gjørmen og skoene ble fylt opp. Vi fant frem planker og grov med nevene for å se om dekkene kunne få tak og ikke bare spinne. Alt til ingen nytte. Produsenten skjønte etterhvert at jeg var i ferd med å få trøbbel med tiden for å nå neste overspilling. Han ba sjåføren kjøre personbilen som hadde hentet meg på togstasjonen. -Prøv å finne en taxi som kan ta han til Tokyo! Jeg takket og vi dro avgårde etter at sjåføren hadde tørket regn og dugg av brillene sine.

 REISE I NATTEN

Men taxi i en sovende forstad skulle vise seg å være vanskelig å få tak i. Vi kjørte rundt med vindusviskerne på fullt, uten å se så mye som en bil. Sjåføren begynte å bli urolig for kollegene, han måtte snart snu og hente dem. Han hadde ikke sagt det før vi fikk øye på en bil – og det var en taxi! Jeg hoppet ut, flagget den ned og fikk sjåføren min til å oversette for meg. -Kan ha ta meg til Daiba? Sjåføren pusset brillene sine og tørket dem for dugg igjen før han oversatte. -Nei, ikke til Daiba. Han kjenner ikke Tokyo sentrum, men han kan kjøre deg så langt han er kjent. Jeg hadde ikke noe valg, takket sjåføren og hoppet inn i taxien som ble kjørt av en eldre mann. Bilen banet seg vei gjennom regnet og det føltes som en evighet. Gjennom duggen på innsiden av vinduene kunne jeg se at det ble gradvis mer trafikk og neonlys. Jeg ante ikke hvor jeg var, det gjorde knapt taxisjåføren heller, for han stoppet og åpnet døren min fra førerplassen med et trykk. Jeg betalte med yen og prøvde meg på -Where can I find another taxi? Jeg kunne like så godt spurt på norsk. Den eldre mannen var like dårlig i engelsk som jeg på japansk. Han smilte som om han ønsket meg lykke til og døren lukket seg automatisk. Jeg sto igjen i regnet og så baklysene forsvinne i nedbøren, trakk pusten, snudde og trasket i retning av der det var mest neonlys og aktivitet.

 

Etter en liten stund fant jeg en taxi som sto langs fortauet. Spurte høflig om han kunne ta meg til Daiba. Han skjønte ikke annet enn Daiba, tror jeg, men han nikket og trykket opp døren for meg. Etter en liten stund spurte han meg om noe jeg trodde var på japansk. I tillegg gjorde han en armbevegelse som om han pekte oppover og så på takstameteret. Det gikk noen sekunder før jeg skjønte at han ville vite om han kunne kjøre på motorveien mot litt ekstra betaling, da den virket å være avgiftsbelagt. Jeg smilte og nikket. Endelig noe som virket å gå min vei i natt. Den ble enda bedre da jeg dro kjensel på broen over til Daiba. Tokyo er et fantastisk skue i mørket med sine storbylys. Et øyeblikk lot jeg meg drive avgårde i tankene på vei over broen før taxisjåføren virket å lure på hvor han skulle slippe meg av. Jeg pekte og sa Hotel Nikko. Han forsto.

 

Jeg takket for turen og betalte. Døren spratt opp og jeg kunne trå ut. Regnet var i ferd med å avta. Jeg så på meg selv i refleksjonene fra drosjevinduet. Håret var vilt og fullt av gjørmeflekker, klærne likeså. Det føltes som om jeg hadde tatt halve Saitamas jordbruksareal med i skoene inn til Tokyo. Jeg var på plass et kvarter før overspillingstiden. Nattevakten i resepsjonen så litt ekstra på meg. Neppe fordi jeg kom inn midt på natten, men mer på grunn av hvordan jeg så ut. Han var høflig nok til ikke å si noe. Jeg tok heisen opp i EBU´s etasje og slepte meg mot rommet de hadde gjort om til kontor, overspillings- og livepunkt. Det var ikke vanskelig å se hvor jeg var på vei. De gjørmete skoene lagde tydelige spor i teppet etter meg. Noen kom til å få en lei jobb i morgen.

 

Jeg banket på hos EBU og gikk inn. Det var som om himmelporten åpnet seg. Muzak spilte og jeg ble møtt av smil. -It is 7 minutes before your time, we are already up on satellitte. Would you like us to start the playout now? Would you like some red wine? Jeg var nesten målløs. Å gå fra gjørmesprut og regn i en åker i Saitama og tre timer senere stå i en luksushotellsuite i Tokyo og bli tilbudt forfriskninger og en myk stol mens noen tar seg av overspillingen for meg, er en avsindig kontrast. Jeg tok en telefon til linjekontrollen. De kunne se bildene og tok i mot dem. Feilen fra tidligere på natten hadde vært i Frankrike. Når man er i Japan og spille over levende bilder, krever det så mye som 4 satellitter i aktivitet samtidig. Hvert kontrollrom for den enkelte satellitt må ha stilt inn riktig i forhold til bestillingene som er gjort. Franskmannen som unnlot å sende det riktige signalet videre ante nok aldri at en nordmann på andre siden av jorden, fikk en opplevelse han aldri vil glemme som resultat av det.