Min kamp mot giftige kryp i Montenegro

1286

 

I helgen var det parlamentsvalg i republikken Montenegro, nok et lite men viktig skritt i den videre utvikling av demokrati og stabilitet etter uroen på Balkan på nittitallet og et viktig skritt videre på veien for å søke medlemskap i EU, slik de ønsker. Koalisjonen med det regjerende partiet DPS med Milo Djukanovic som leder, vant med 46 % av stemmene.

Her snakker valgvinneren med pressen utenfor valglokalet etter at han har avgitt sin stemme i hovedstaden Podgorica den 14.oktober

Spent stemning i Podgorica
Jeg var også på valgjobb i Montenegro i september 2000 sammen med kollega og utenriksjournalist Øystein Bogen og stemningen var da ganske spent. Derfor var det også mange andre pressefolk til stede for å dekke begivenhetene. Slobodan Milosevic som den gang ledet «Den føderale republikken Jugoslavia» som bestod av Serbia og Montenegro, sørget imidlertid for å kaste ut 20 kritiske journalister og jeg og kollega Øystein ble selv anholdt på en ganske fysisk måte og måtte gi fra oss noen filmopptak som de ikke likte, før vi ble sluppet fri. De ville ikke at vestlig presse sin tilstedeværelse skulle påvirke demokratiske krefter i Montenegro slik at folk stemte mot Milosevic og mot et videre samarbeid med Serbia. Men det var nettopp det de gjorde. Milosevic mistet makten ved dette valget og i 2006 var det også slutt på samværet mellom de to landene. Montenegro fikk sin uavhengighet.

Beklager, fullt!
Hovedstaden Podgorica er en liten by på 150 000 innbyggere og da vi skulle bestille hotell til oppholdet vårt var alt fullt. Ved litt hjelp klarte vi derfor å leie en leilighet slik at vi hadde et sted å overnatte. Da vi ankom byen begynte vi å arbeide med en gang for å levere innslag til Nyhetene og vi var derfor ikke klar for å dra til leiligheten som vi ikke visste noen ting om, før sent på kvelden.

Sjåføren vår kjørte oss til et øde sted med spredt bebyggelse like utenfor byen og det var mørkt da vi ankom. Med kofferter, kamerautstyr og pikkpakk gikk vi ned trappetrinnene til leiligheten som lå på bakkeplan. Trappene var opplyst av en svak utelampe, ellers var det ikke mye å se. Vi låste opp døren til leiligheten men der var det bekmørkt. Lysbryteren som vanligvis sitter like innenfor døren, var ikke å se. Vi følte med hendene opp og ned på veggen men fant ingen bryter.

Derfor måtte vi bare ta inn all bagasjen i det mørke rommet og prøve å ta oss frem som best vi kunne for å finne en lysbryter et eller annet sted i det svake lyset fra utelampen. Det var ganske varmt på den tiden og jeg var svett og sliten etter reise og jobbing den dagen. Derfor var det godt å ta av seg de tunge skoene og klamme strømpene og sette slitne føtter på det kalde flisegulvet i mørket.

En grusom oppdagelse
Jeg gikk barbent innover i det åpne rommet som i mørket virket som en stue, jeg kunne så vidt skimte lys fra et stort vindu med fortrukket tyllgardin. Jeg sto vel midt på gulvet da lyset plutselig kom lyset på, Øystein hadde funnet en lysbryter.

Rommet ble opplyst og jeg stivnet av skrekk! Jeg hadde kikket ned på gulvet og der, noen centimeter fra de nakne føttene mine på det hvite flisegulvet jeg nettopp hadde famlet meg frem på i mørket, lå en vanvittig stor edderkopp! Jeg har aldri sett noe lignende før. Jeg sto et øyeblikk paralysert og stirret på edderkoppen som hadde tjukke, hårete bein. Etter hvert klarte jeg å ta meg sammen og tok et rolig skritt tilbake, bort fra beistet. Den ble heldigvis liggende helt i ro.

Mitt fokus var nå hvordan bli kvitt udyret. Jeg så opp og oppdaget at kjøkkenskapene var bare noen meter unna. Jeg rygget baklengs til kjøkkenet mens jeg stirret på edderkoppen for å se om den plutselig satte på sprang etter meg. Min steintøffe kollega Øystein Bogen var vel heller ikke mer høy i hatten en meg på dett tidspunkt, i hvert fall velger jeg å tro det.

Jeg sto klar til å hoppe opp på kjøkkenbenken i tilfelle den skulle sette etter meg, skjønt slike skapninger tar seg jo like lett oppover en vegg som bortover et gulv. Jeg rev opp skapdørene på kjøkkenet i håp om å finne et glass eller en bolle stor nok til å plassere ned over beistet for å lage et fengsel i første omgang. Jeg fant et stort vannglass men skjønte snart at diameteren var for liten til å få de hårete edderkoppbeina innenfor det blivende fengselet. Til slutt fant jeg en passende gjenstand, tror det var en blomstervase.

Filmedderkoppen
Den så ut som en av dem du har sett på film, som krabber langsomt oppover den nakne kroppen til en eller annen sovende helt, James Bond eller andre tøffinger, som klarer å trekke pistolen i siste sekund og skyte den før den dreper helten med sin dødelige gift.

Jeg snek meg innpå beistet bakfra med rolige og bestemte bevegelser, så senket jeg blomstervasen langsomt mot gulvet samtidig som jeg var fullt klar over at dette kunne bli et dramatisk øyeblikk dersom skapningen ville oppdage mine intensjoner om et plutselig fengselsopphold for dette naturens skaperverk på villspor inne i vår leilighet.

KLANK sa det og dermed var beistet fanget. Jeg ble grepet av lykke og skrek det ut i rommet. Lurer på om det var noen naboer som hørte meg…

Deretter fant jeg et passende stykke kartong som jeg stakk inn under glassvasen og inn under beina på edderkoppen. For første gang beveget den på seg og den virket svært sløv. Jeg klarte så å løfte hele “fengselet” opp og gikk bort til den store glassdøren i stuen. Den åpnet seg ut mot en stor hage og ikke mange sekundene etter fløy beistet gjennom luften og ut i mørkenatten til et sted hvor den ikke kunne finne meg igjen, særlig ikke etter at jeg smekket altandøren igjen og låste den forsvarlig etter meg. Puhh….

Endelig slappe av
tenkte jeg. Men nei! Kampen var ikke over. Inne i leiligheten viste deg seg nå at det satt store kryp av typen tusenbein på de hvite veggene i leiligheten. Har du sett en tusenbein noen gang? Lang, ekkel, mørkebrun skapning som kryper avgårde på gulvet ved hjelp av, nettopp, tusen bein. I hvert fall har de mange bein. De som satt på veggen her var bare mye større enn de norske, minst tre ganger større. Derfor hadde de også flere bein. Kanskje tusen. De var lys brune og lodne og svært ekle.

Det må ha vært minst ti stykker, de satt på ulike steder langs veggene i stuen, høyt og lavt og hvor de kom fra var umulig å si. Det var bare en ting å gjøre; gå i krigen igjen. Utrustet med den utmerkede blomstervasen gikk vi til angrep! Opp på stoler for å nå høyt nok opp. Det ene krypet på veggen etter det andre måtte til pers, ned i blomstervasen med dem. Same procedure, rett ut! Noen prøvde å stikke av men vi har våre knep som vi har lært på kurs i England hos Britiske eks-soldater.

Etter nok en runde med blomstervasen og trolig femten minutters spennende krigføring var veggene tømt for flyktende, sikkert kjøttetende tusenbein av typen Montenegrinsk XXXL utgave. Snakk om velkomst i den nye, flotte leiligheten vi hadde fått tak i til blodpris!

Det blir verre og verre
Helt utmattet etter dette kjøret var det nå bare en ting vi ønsket, å sove! Vi ble enige om at det ville være en god ide å sjekke soverommene våre nøye for eventuelle fiender som hadde lurt seg unna den nettopp avsluttede krigføringen. Øystein på sitt rom og jeg på mitt og det var helt naturlig å kikke under sengen. Jeg lyste med medbrakt lommelykt, ingenting! Løftet forsiktig på sengetøyet, ingenting! Hodeputen; ingenting! Klesskapet? Ingenting! Puhh, endelig kunne jeg slappe av.

Men da jeg skulle gå ut av soverommet igjen for å finne frem tannbørsten fra bagasjen på stuegulvet, stivnet jeg påny av skrekk! Noe mørkt satt gjemt bak dørlisten i hodehøyde på innsiden ved døråpningen i soverommet. HVA VAR DETTE? En ny edderkopp? Jeg rettet lysstrålen mot den mørke flekken bak dørkarmen og ropte samtidig på Øystein. Hva er dette??? Vi stirret begge vantro på den nye utfordringen, inne på mitt soverom. En skorpion!

Jammen i svarte! Tar det aldri slutt? Og hvordan fanger man en skorpion som sitter klistret inne i en sprekk bak en dørkarm, klar til å angripe norske pressefolk? Var det Slobodan sine agenter som hadde plantet disse krypene for å ta knekken på oss? Nå var gode råd dyre. Trikset med blomstervasen var utelukket, sprekken mellom vegg og karm var alt for liten. Hva nå? Vi la en plan. En av oss skulle «skrape» ut den giftige kammeraten med en penn og den andre skulle fange krypet i vasen når den landet på gulvet. Dette kunne vi jo! OK, klar til angrep. Skorpionen fløy mot gulvet, men hva skjedde? Jeg har aldri sett en sur skorpion før så kunnskapen om mulig utfall av vårt angrep var mangelfull. Men hvem liker å bli brutalt vekket fra middagshvilen?

GOTCHA!
I det samme kreket traff gulvet pilte den avgårde i et sinnssykt tempo mot nærmeste mørke krok på gulvet. Her måtte vi handle raskt! Jeg siktet inn mitt velprøvde glassvåpen, beregnet hastighet, forsprang og bane over gulvet og fyrte av. Full treff på første forsøk! Skorpionen var fanget i glassburet!

Først nå kunne vi se at det var en svart, liten jævel som jeg tidligere bare har sett på film og som altså hadde tenkt å holde meg med selskap på soverommet i det mørklagte huset. Men slikt besøk hadde jeg ikke behov for. Påny fløy et giftig kryp gjennom den milde luften i den mørklagte hagen utenfor huset og det er slett ikke utenkelig at noen av de ubudne gjestene kunne holde hverandre med selskap der ute i gresset den natten og diskuterte hvem i all verden som hadde inntatt deres revir.

Av grunner du kanskje forstår fikk vi ikke tid til å ta noen bilder den kvelden, vi hadde andre ting å tenke på, derfor kan jeg ikke vise deg noen av krypene her, men du får ta det som en god fiskehistorie. Hvor stor var det egentlig den fisken var som du ikke fikk bilde av, sa du?

Vi overlevde natten uten flere overraskelser. Noen dager etterpå et unikt intervju med fetteren til Slobodan Milosevic på en øde gård i en bortgjemt dal, kanskje det var belønningen for alt strevet i leiligheten?
Men det er en annen historie…

Kåre Breivik
15.10.12