Jeg fant paradis i helvete

Det var fremdeles mørkt da klokkealarmen pep klokken 04.00. Hotellrommet var ikke mye å skryte av, med sin ufrivillige dekor av kulehull. Vindusruten var også full av hull som sørget for at innetemperaturen var omtrent som ute. Sand og støv i luften hadde blåst inn og lå som et tynt lag på alle flater. Hotel Intercontinental i Kabul ligger på en høyde for seg selv, med utsikt over Afghanistans hovedstad. Det er lenge siden Intercontinental var en del av kjeden med samme navn. Veldig lenge. Men i 2004 var dette byens beste og sikreste alternativ.

 

Jeg rullet kroppen ut av den skrale madrassen og gikk i dusjen. Det nytter ikke å synge i dusjen i Kabul. Da får du vann i munnen og med vannet følger små kryp som skaper helvete for selv de tøffeste mager. Så tidlig på morgenen er det kanskje uansett bra å holde kjeft.

 

Reporter Fredrik Græsvik og jeg var i landet for å dekke Norges tilstedeværelse og dagen før hadde vi rapportert hjem om norsk politi som drev opplæring av afghanske kolleger. Det viste seg at nordmennenes lokale tolk skulle en snartur hjem til Panshir-dalen neste morgen. Vi fikk tilbud om de ledige plassene i bilen hans. Vi hadde ikke noe imot å få se mer av landet og møte afghanere også utenfor Kabul by. Vi takket ja.

 

Jeg gikk over det syntetiske gulvteppet, låste døren til rommet og fikk som vanlig elektrisk støt av det. Presis 04.30 var vi klare utenfor det fordums luksushotellet. To Landcruisere ankom etterhvert med reisefølget. Vi var på vei før solen hadde stått opp, men Kabul hadde allerede begynt å strekke på seg denne morgenen, folk var igjen i de støvete gatene, trillet vognene til markedet, slakterne hang frem kjøtt, bakerne fyrte i ovnene og vi la den disige storbyen, med sin overhengende fare for bilbomber og rakettangrep, bak oss.

 

På vei nordover fra hovedstaden, ble veien etter en stund betraktelig dårligere. Ingen asfalt, men grus, jord og hull som føltes som meteorkrater fra baksetet i landcruiseren. Vi snirklet oss gjennom små landsbyer. Barn stoppet leken og så på oss. Noen løpte etter, vinket, smilte og lo. Det var alltid bare én vei gjennom tettstedene og utenfor de små butikkskurene langs landsbyen hang de ut varene som ble tilbudt. Nyslaktede geiter, fugler i bur, vaskemiddel og bildeler. Etter å ha passert siste landsby før Panshir-dalen, stoppet sjåføren. Han tappet luft ut av dekkene. Veiene var så dårlige at han ville minske muligheten for punktering.

Inngangen til Panshir-dalen fra sør. Bilveien er hugget ut i fjellet.

INN I PANSHIR

Panshir-dalen skal ha vært åsted for noen av de mest voldsomme kampene mellom sovjetiske styrker og mujahedin, men dalen ble aldri okkupert av hverken den røde armé eller Taliban for den del. En kan lett forstå at de lokale styrkene,( uten det samme militære apparatet Sovjetunionen kunne ty til,) hadde en sterk alliert i landskapet. Klemt mellom fjellene hvor Panshir-dalen begynner i sør, kommer en frådende og vill elv farende ut. Det lyseblå vannet er herre i sitt eget hus. Det understrekes når vi humper forbi en gammel sovjetisk stridsvogn halvveis begravet i elveleiet og som kun har tårnet og kanonen stikkende opp. Mens vannmassene glir forbi i en frenetisk fart og snart har gravlagt det synlige minnet fra en tidligere krig, konsentrerer sjåføren vår seg om kjøringen på veien som er hugget inn i fjellsiden.

Noen svinger til og vi får beskjed om å sitte helt i ro. -Ikke filme! Vi var ankommet Nordalliansens checkpoint. Alliansen var blitt til av mujahedin-krigerne som sloss mot sovjetiske styrker i invasjonen på 80-tallet og senere sidet med USA i kampen mot Taliban. Det ble gledelige gjensyn for vårt reisefølge. Og forklaringene om hvem vi var, falt også i god jord. Etter en liten pause fortsatte vi kjøringen. Mens vi sneglet oss oppover dalen så vi flere rester av russiske beltevogner. Ribbet for alt av utstyr og nå bare skjeletter av militærmakten.

Terrenget var goldt, fjellene steg rett til værs på begge sider av den smale dalen. Bortsett fra elven som raste nedover, var det tørt og ørkenaktig. Likevel så det ut som om de små spredte saueflokkene  vi så klarte å finne noe å spise.

Det står mye gammelt sovjetisk krigsmatriell igjen langs veien og vitner om at Panshir-dalen aldri ble okkupert.

MASSOUD MAUSOLEET

Et stykke opp i dalen skimtet vi en høyde med en ensom liten bygning på toppen. Fra før hadde vi bare sett spredt bebyggelse i typisk afghansk stil. Denne hadde en rund form var malt hvit og hadde et grønt tak. Det knitret i grusen da de støvete landcruiserne stoppet på toppen og vi gikk ut for å strekke på beina. Bygget var Massouds mausoleum. Massoud var mannen med tilnavnet “løven av Panshir” og fikk æren for å ha ledet afghanerne i å drive ut sovjetstyrkene under okkupasjonen. Senere ble han både forsvarsminister og leder av Nordalliansen. Han har en sterk posisjon i iblant folket i Afghanistan og på flyplassen i Kabul henger det ikke bilde av presidenten, men Massoud. At mannen har et mausoleum, betyr selvfølgelig at han er gått bort. Et par dager før 9 september 2001 ble han offer for et attentat. 2 menn opptrådte som journalister med videokamera og de ønsket å intervjue Massoud. I kameraet hadde de gjemt en bombe. Tidspunktet har naturlig nok blitt satt i sammenheng med det som skjedde to dager senere i USA. Massoud var imot Pakistansk innblanding i Afghanistan og var en alliert av vesten.

 

INN I EDENS HAGE

Utsikten fra høyden og videre innover i dalen var slående. Fra å være en tørr, støvete og gold plass, var området nordover irrgrønt og fruktbart. En verden man ikke kunne forestilt seg i et land som er herjet av vold og terror. – Der er landsbyen min. Sa tolken, og pekte mot det grønne beltet. Men jeg så ingen hus. Vi kjørte ned fra høyden. Ikke lenge etter svingte vi av veien og under trærne. Dekket av grener og blader lå husene i skyggen og var vanskelig å se fra luften. –Salaam aleikum! Vi hilste landsbybefolkningen ved å legge høyre hånd over hjertet og de tok imot oss med store smil og åpne armer. Afghanerne er kjent for sin gjestfrihet og den ble vist til fulle.

Vi ble vist rundt av det stolte vertskapet vårt. Nærheten til elven hadde gjort det mulig å irrigere jorden og det var ikke den ting flittige hender ikke fikk dyrket frem. Epler, pærer, fersken og grønnsaker av alle slag. Det føltes som liten versjon av edens hage. Vi ble ledet inn i en hage hvor vi satt på puter i skyggen av drueranker. Det ble servert te, som tradisjon er, og mens tolken var avgårde på sine ærend, ble vi kommuniserende på fingerspråk og blikk. Vi var innom flere hager og naboer og drakk enda mer te, før vi ble invitert til lunsj hos tolkens familie. Utenfor hjemmet deres ble det lagt ut store tepper og puter til å sitte på. I midten bugnet det av mat i alle varianter. Nybakt tradisjonelt afghansk brød, ris og kjøttretter i flere varianter.

Fra der jeg satt og spiste i godt selskap, så jeg gjennom døren på huset at det hang en enslig naken lyspære fra taket. Med tanke på at det ikke akkurat fantes kraftverk og strømnett i nærheten ble jeg nysgjerrig. God og mett etter fullført måltid spurte jeg om hvor de fikk strøm fra. Stolt dro de oss med bort til elven. Her forklarte de og viste hvordan de hadde gravet ut og ledet elven til et skovlhjul som drev en turbin som gav dem akkurat den strømmen de trengte. Det var vanskelig å ikke la seg imponere av alt landsbybeboerne hadde fått til.

Ettermiddagen nærmet seg avreise tilbake til Kabul. Men vertene mente vi ikke burde dra uten å hvile først. Kanskje så de på oss at vi hadde vært oppe tidlig og hatt en strabasiøs tur. Nede ved elven hadde de slått ned stokker i jorden og trukket tau mellom dem som fungerte som en madrass. Oppå la de først de flotteste tepper og deretter puter. Etter en lang dag med reise og filming var det vanskelig å avslå tilbudet om å ta seg en blund.

Sjelden har jeg funnet roen og slappet av slik jeg gjorde når jeg la meg ned i skyggen av trærne og hørte suset fra bladene som vaiet i vinden. Sanseinntrykkene var enorme. Elven bruste, fuglene kvitret. Hvordan kunne dette stedet finnes i Afghanistan, være så vennlig, så fredelig? Tenkte jeg mens øyelokkene gled igjen.

Det føltes som jeg kom til paradis når vi ble mottatt med stor gjestfrihet ved bredden av den mektige elven i Panshirdalen.

AVREISE FRA PARADIS

Det var rart å forlate den fredelige, grønne pletten midt i det voldsherjede landet. Å sette seg i landcruiseren for å humpe over hullete og smale veier fristet ikke. Det gikk da heller ikke lang tid før det skjedde noe. På vei over en liten høyde hvor sjåføren gav gass smalt det med ett kraftig og bilen ristet. Jeg reagerte umiddelbart ved å bøye meg ned, men afghanerne i bilen bare lo av meg. Det viste seg å ikke være annet enn et eksplodert dekk. Det ordnet seg raskt. Man drar ikke på langtur i Afghanistan uten reservehjul, det er ikke et sted NAF kan hjelpe. Vi passerte ut av Panshir-dalen. Det føltes vemodig. Det var som om vi forlot en frihet alle skulle fått lov til å oppleve. Vi hadde kjørt inn igjen i det Afghanistan resten av verden visste om.

Men problemene fortsatte. Ny punktering. Denne gangen fikk vi reservedekket til den andre landcruiseren i følget. Fredrik ringte hjem via satellitt-telefon for å melde til redaksjonen hvor vi befant oss. Da fikk vi klar beskjed om å passe oss, ikke stikke oss ut. Taliban hadde akkurat gått ut og sagt at de ville betale 2000 amerikanske dollar for hvert vestlig hode som ble brakt dem. En svimlende sum for den vanlige afghaner. Kjedelig informasjon å sitte på når vi fikk en tredje punktering for dagen. Denne gang skjedde det på en trafikkert vei et stykke utenfor Kabul. Solen var i ferd med å gå ned. Vi måtte ut av bilen og vente. Alle reservedekkene var oppbrukt og den andre bilen i følget ble sendt tilbake for å oppdrive et dekk vi kunne bruke. Det første dekket de kom tilbake med passet ikke. Vi fikk mange blikk der vi sto i veikanten. Det føltes som om alle visste om dusøren Taliban utlovet. Heldigvis returnerte den andre bilen med et passende dekk ikke lenge etter. Solen var allerede gått ned og det ble kjøligere. Aktiviteten i hovedstaden var svunnet hen da vi returnerte. Tilbake på Hotel Intercontinental. Jeg fikk som vanlig støt når jeg låste opp. På rommet var alt som før. Støvet lå som fint pudder på alle flater, rommet var like kjølig som kveldsluften ute. Nå måtte jeg bare huske å holde kjeften igjen når jeg dusjet. Vi var tilbake i virkeligheten. På godt og vondt. Kanskje akkurat da var det mest vondt.