Franske feil ble gjørmebad

Det pisset ikke lenger ned fra oven, regnet kom i stedet i form av yr. Fotball-VM var i gang i Korea/Japan. Det var mørkt utenfor stadion i Saitama, en av 10 stadioner i bruk i Japan. Jeg var på vei ut av stadionporten for å få over en av kveldens saker til redaksjonen hjemme i Norge.

 

I 2002 var vi ennå ikke begynt ordentlig med å sende hjem saker over internett som vi gjør nå.  Det var i stedet overspilling av den fysiske tapen i en avspiller, på et bestemt punkt. Det være seg hos en tv-stasjon eller i en satellitt-opplink bil som går under navnet SNG-bil. I tillegg var det nødvendig å booke et 10-minutters tidsrom på en av satellittene som svevde hundrevis av kilometer over det tykke skylaget, som hang tungt over forstaden av Tokyo. På teipen hadde jeg klippet to saker som skulle hjem til 18.30 og 21.00-sendingene på TV 2. Rundt meg var det ikke liv å se. Japanerne tok tidlig kveld i forstedene. Nå nærmet klokken seg midnatt i Nippon, det lokale navnet på Japan som betyr solens opphav. -Jeg skulle gjerne sett litt til den solen, tenkte jeg mens yret arbeidet hardt for å gjøre meg gjennomvåt.

TIL OVERSPILLING

Kamera og overføringsledninger var med i bagen over skulderen i tilfelle avspilleren hos SNG-bilen ikke var av rette typen. Instruksjoner på engelsk (og litt japansk) om hvor overspillingspunktet var, kom over telefon. Jeg skulle traske forbi en togstasjon, ta til venstre, så ut på en dyrket mark, 2 kilometer fra stadion. Jeg passerte togstasjonen som var opplyst av lystoffrør men stengt for natten og skrittet over veien til venstre. Det var folke- og biltomme gater og jeg så ikke tegn til bilen med satellitt-antenne på taket. Jeg fortsatte litt til. Fortsatt ingenting. Bare lyden av regndråper som traff jakken min. Det var gått fra yr til større og våtere dråper.

 

Jeg dro frem mobiltelefonen reporter Vegard Jansen Hagen og jeg hadde på deling. I Japan var de et godt stykke foran norsk teknologi og våre egne mobiler fungerte ikke på nettet. Derfor ble vi nødt til å leie til ågerpris i seks uker. -Hello? I´m having trouble finding you guys. Where are you at? Jeg forklarte etter beste evne hvor jeg var, men istedet for å begynne å forklare ba produsenten meg om å gå tilbake til togstasjonen, så skulle de plukke meg opp i bil. Jeg var takknemlig for det. Det begynte å nærme seg høljing ovenfra.

 

SNG-bilen var ikke helt der instruksjonene hadde ført meg. Men det spilte mindre rolle nå. Produsenten kjørte, vindusviskerne arbeidet med god japansk effektivitet og kastet nedbøren til sides så vi klarte å se veien. Han stoppet ved en åker. Litt uti sto en svær truck med antenne på taket. Vi skyndte oss gjennom regnet og klatret opp i noe som minnet om en militær koloss av et fremkomstmiddel. Jeg koblet opp kameraet og gav dem ledningene for utspilling. De hadde ikke spillere som kunne ta teip-typen jeg jobbet på.

SNG-trucken i åkeren var av denne typen, svær og tung. Foto: Hirorinmasa Wikimedia Commons

LOST IN SPACE 

Jeg ringte linjekontrollen i TV 2. Stedet hvor alt av stoff tas imot og sendes ut. -Hei ser dere meg? Eh, vi ser bilder fra sør-Korea, en stor plass fullt av folk. Var svaret. -Nei, første bildet mitt er av en stadion og fotballspillere som trener. De begynte å sjekke hjemme. Samtidig hørte jeg hørte med den lokale produsenten om de var oppe på satellitt og sendte ut bildene mine. Han nikket bekreftende. De sendte ut på avtalt frekvens. Den bestilte satellitt-tiden begynte 00:30 lokal tid og mine tilmålte 10 minutter var begynt å tikke. Regnet hamret på taket av trucken. Linjekontrollen kunne også bekrefte at de var i opptak på riktig satellitt og fattet ikke hvorfor de bare fikk bilder fra en folkefest i Sør-Korea. Det føltes forferdelig hjelpeløst å sitte i en åker utenfor Tokyo med alt riktig innstilt og alt hjemme klart for mottak, men ingen bilder som var på vei over. Ti minutter gikk og tiden min var ute. Linjekontrollen bestilte nye minutter til meg men det var først ledig tid på satellitten en halvtime senere. Jeg var siste overspilling for japanerne i trucken, men de sa de kunne vente til jeg hadde fått sendt sakene mine hjem.

 

Pressebussen ved stadion skulle allerede vært kjørt. Vegard Jansen Hagen gjorde det som var i hans makt for å holde den tilbake til jeg returnerte. Jeg skulle jo bare på en overspilling av et par saker. Jeg var like rundt hjørnet! Men etter 20 minutters heltemodig gjenholding av bussen ble han nådeløst truet med utkastelse og det som verre var av engelsk presse. Han ante ikke hvor jeg var og hva som hadde skjedd. Vi hadde jo bare én mobil på deling og fikk ikke kommunisert. Han dro til hotellet, det eneste punktet vi hadde felles.

 

Optimistisk gikk jeg til verks med å fyre opp kamera. Satellitten var igjen min. Men fortsatt fikk linjekontrollen kun bilder gjennom fra sør-Korea. Optimismen døde hen. Nye 10 minutter forsvant ut i verdensrommet uten at jeg fikk bilder hjem. Crewet i SNG-bilen begynte å bli rastløse. Bilen måtte tilbake til kontoret i Shinjuku-bydelen i Tokyo. De hadde full avtalebok og skulle tidlig avgårde neste dag. Det var langt å kjøre og det var blitt natt. Jeg hadde spilt over hos EBU (European Broadcasting Union) sitt kontor i en hotellsuite i Daiba i Tokyo tidligere. Jeg spurte om haik inn til byen og de var alle glad for å kunne hjelpe. Jeg ringte og bestilte ny satellitt-tid til litt før 21-sendingen på TV 2, 04.00 lokal tid. Jeg fikk sportskoordinatoren hjemme til å legge igjen melding på hotellet hvor Vegard var, med beskjed om hva som hadde skjedd, så han ikke behøvde etterlyse meg. Sjåføren gikk igang med å få lagt ned antennen i kjørestilling, skalket alle luker på monsteret av en truck og startet opp. Foten trykket på gassen, men vi beveget oss ikke. I stedet hørtes en høy hvining. Åkeren var blitt til en rismark, et eneste stort gjørmehull etter all nedbøren! Alle vi andre hoppet ut for å prøve å dytte, men den tunge bilen grov seg lenger og lenger ned. Hver gang sjåføren tråkket på gassen føk den rødfargede gjørmen oppetter klærne og i ansiktet på oss som var utenfor. Vi sto over anklene i gjørmen og skoene ble fylt opp. Vi fant frem planker og grov med nevene for å se om dekkene kunne få tak og ikke bare spinne. Alt til ingen nytte. Produsenten skjønte etterhvert at jeg var i ferd med å få trøbbel med tiden for å nå neste overspilling. Han ba sjåføren kjøre personbilen som hadde hentet meg på togstasjonen. -Prøv å finne en taxi som kan ta han til Tokyo! Jeg takket og vi dro avgårde etter at sjåføren hadde tørket regn og dugg av brillene sine.

 REISE I NATTEN

Men taxi i en sovende forstad skulle vise seg å være vanskelig å få tak i. Vi kjørte rundt med vindusviskerne på fullt, uten å se så mye som en bil. Sjåføren begynte å bli urolig for kollegene, han måtte snart snu og hente dem. Han hadde ikke sagt det før vi fikk øye på en bil – og det var en taxi! Jeg hoppet ut, flagget den ned og fikk sjåføren min til å oversette for meg. -Kan ha ta meg til Daiba? Sjåføren pusset brillene sine og tørket dem for dugg igjen før han oversatte. -Nei, ikke til Daiba. Han kjenner ikke Tokyo sentrum, men han kan kjøre deg så langt han er kjent. Jeg hadde ikke noe valg, takket sjåføren og hoppet inn i taxien som ble kjørt av en eldre mann. Bilen banet seg vei gjennom regnet og det føltes som en evighet. Gjennom duggen på innsiden av vinduene kunne jeg se at det ble gradvis mer trafikk og neonlys. Jeg ante ikke hvor jeg var, det gjorde knapt taxisjåføren heller, for han stoppet og åpnet døren min fra førerplassen med et trykk. Jeg betalte med yen og prøvde meg på -Where can I find another taxi? Jeg kunne like så godt spurt på norsk. Den eldre mannen var like dårlig i engelsk som jeg på japansk. Han smilte som om han ønsket meg lykke til og døren lukket seg automatisk. Jeg sto igjen i regnet og så baklysene forsvinne i nedbøren, trakk pusten, snudde og trasket i retning av der det var mest neonlys og aktivitet.

 

Etter en liten stund fant jeg en taxi som sto langs fortauet. Spurte høflig om han kunne ta meg til Daiba. Han skjønte ikke annet enn Daiba, tror jeg, men han nikket og trykket opp døren for meg. Etter en liten stund spurte han meg om noe jeg trodde var på japansk. I tillegg gjorde han en armbevegelse som om han pekte oppover og så på takstameteret. Det gikk noen sekunder før jeg skjønte at han ville vite om han kunne kjøre på motorveien mot litt ekstra betaling, da den virket å være avgiftsbelagt. Jeg smilte og nikket. Endelig noe som virket å gå min vei i natt. Den ble enda bedre da jeg dro kjensel på broen over til Daiba. Tokyo er et fantastisk skue i mørket med sine storbylys. Et øyeblikk lot jeg meg drive avgårde i tankene på vei over broen før taxisjåføren virket å lure på hvor han skulle slippe meg av. Jeg pekte og sa Hotel Nikko. Han forsto.

 

Jeg takket for turen og betalte. Døren spratt opp og jeg kunne trå ut. Regnet var i ferd med å avta. Jeg så på meg selv i refleksjonene fra drosjevinduet. Håret var vilt og fullt av gjørmeflekker, klærne likeså. Det føltes som om jeg hadde tatt halve Saitamas jordbruksareal med i skoene inn til Tokyo. Jeg var på plass et kvarter før overspillingstiden. Nattevakten i resepsjonen så litt ekstra på meg. Neppe fordi jeg kom inn midt på natten, men mer på grunn av hvordan jeg så ut. Han var høflig nok til ikke å si noe. Jeg tok heisen opp i EBU´s etasje og slepte meg mot rommet de hadde gjort om til kontor, overspillings- og livepunkt. Det var ikke vanskelig å se hvor jeg var på vei. De gjørmete skoene lagde tydelige spor i teppet etter meg. Noen kom til å få en lei jobb i morgen.

 

Jeg banket på hos EBU og gikk inn. Det var som om himmelporten åpnet seg. Muzak spilte og jeg ble møtt av smil. -It is 7 minutes before your time, we are already up on satellitte. Would you like us to start the playout now? Would you like some red wine? Jeg var nesten målløs. Å gå fra gjørmesprut og regn i en åker i Saitama og tre timer senere stå i en luksushotellsuite i Tokyo og bli tilbudt forfriskninger og en myk stol mens noen tar seg av overspillingen for meg, er en avsindig kontrast. Jeg tok en telefon til linjekontrollen. De kunne se bildene og tok i mot dem. Feilen fra tidligere på natten hadde vært i Frankrike. Når man er i Japan og spille over levende bilder, krever det så mye som 4 satellitter i aktivitet samtidig. Hvert kontrollrom for den enkelte satellitt må ha stilt inn riktig i forhold til bestillingene som er gjort. Franskmannen som unnlot å sende det riktige signalet videre ante nok aldri at en nordmann på andre siden av jorden, fikk en opplevelse han aldri vil glemme som resultat av det.

Min kamp mot giftige kryp i Montenegro

1286

 

I helgen var det parlamentsvalg i republikken Montenegro, nok et lite men viktig skritt i den videre utvikling av demokrati og stabilitet etter uroen på Balkan på nittitallet og et viktig skritt videre på veien for å søke medlemskap i EU, slik de ønsker. Koalisjonen med det regjerende partiet DPS med Milo Djukanovic som leder, vant med 46 % av stemmene.

Her snakker valgvinneren med pressen utenfor valglokalet etter at han har avgitt sin stemme i hovedstaden Podgorica den 14.oktober

Spent stemning i Podgorica
Jeg var også på valgjobb i Montenegro i september 2000 sammen med kollega og utenriksjournalist Øystein Bogen og stemningen var da ganske spent. Derfor var det også mange andre pressefolk til stede for å dekke begivenhetene. Slobodan Milosevic som den gang ledet «Den føderale republikken Jugoslavia» som bestod av Serbia og Montenegro, sørget imidlertid for å kaste ut 20 kritiske journalister og jeg og kollega Øystein ble selv anholdt på en ganske fysisk måte og måtte gi fra oss noen filmopptak som de ikke likte, før vi ble sluppet fri. De ville ikke at vestlig presse sin tilstedeværelse skulle påvirke demokratiske krefter i Montenegro slik at folk stemte mot Milosevic og mot et videre samarbeid med Serbia. Men det var nettopp det de gjorde. Milosevic mistet makten ved dette valget og i 2006 var det også slutt på samværet mellom de to landene. Montenegro fikk sin uavhengighet.

Beklager, fullt!
Hovedstaden Podgorica er en liten by på 150 000 innbyggere og da vi skulle bestille hotell til oppholdet vårt var alt fullt. Ved litt hjelp klarte vi derfor å leie en leilighet slik at vi hadde et sted å overnatte. Da vi ankom byen begynte vi å arbeide med en gang for å levere innslag til Nyhetene og vi var derfor ikke klar for å dra til leiligheten som vi ikke visste noen ting om, før sent på kvelden.

Sjåføren vår kjørte oss til et øde sted med spredt bebyggelse like utenfor byen og det var mørkt da vi ankom. Med kofferter, kamerautstyr og pikkpakk gikk vi ned trappetrinnene til leiligheten som lå på bakkeplan. Trappene var opplyst av en svak utelampe, ellers var det ikke mye å se. Vi låste opp døren til leiligheten men der var det bekmørkt. Lysbryteren som vanligvis sitter like innenfor døren, var ikke å se. Vi følte med hendene opp og ned på veggen men fant ingen bryter.

Derfor måtte vi bare ta inn all bagasjen i det mørke rommet og prøve å ta oss frem som best vi kunne for å finne en lysbryter et eller annet sted i det svake lyset fra utelampen. Det var ganske varmt på den tiden og jeg var svett og sliten etter reise og jobbing den dagen. Derfor var det godt å ta av seg de tunge skoene og klamme strømpene og sette slitne føtter på det kalde flisegulvet i mørket.

En grusom oppdagelse
Jeg gikk barbent innover i det åpne rommet som i mørket virket som en stue, jeg kunne så vidt skimte lys fra et stort vindu med fortrukket tyllgardin. Jeg sto vel midt på gulvet da lyset plutselig kom lyset på, Øystein hadde funnet en lysbryter.

Rommet ble opplyst og jeg stivnet av skrekk! Jeg hadde kikket ned på gulvet og der, noen centimeter fra de nakne føttene mine på det hvite flisegulvet jeg nettopp hadde famlet meg frem på i mørket, lå en vanvittig stor edderkopp! Jeg har aldri sett noe lignende før. Jeg sto et øyeblikk paralysert og stirret på edderkoppen som hadde tjukke, hårete bein. Etter hvert klarte jeg å ta meg sammen og tok et rolig skritt tilbake, bort fra beistet. Den ble heldigvis liggende helt i ro.

Mitt fokus var nå hvordan bli kvitt udyret. Jeg så opp og oppdaget at kjøkkenskapene var bare noen meter unna. Jeg rygget baklengs til kjøkkenet mens jeg stirret på edderkoppen for å se om den plutselig satte på sprang etter meg. Min steintøffe kollega Øystein Bogen var vel heller ikke mer høy i hatten en meg på dett tidspunkt, i hvert fall velger jeg å tro det.

Jeg sto klar til å hoppe opp på kjøkkenbenken i tilfelle den skulle sette etter meg, skjønt slike skapninger tar seg jo like lett oppover en vegg som bortover et gulv. Jeg rev opp skapdørene på kjøkkenet i håp om å finne et glass eller en bolle stor nok til å plassere ned over beistet for å lage et fengsel i første omgang. Jeg fant et stort vannglass men skjønte snart at diameteren var for liten til å få de hårete edderkoppbeina innenfor det blivende fengselet. Til slutt fant jeg en passende gjenstand, tror det var en blomstervase.

Filmedderkoppen
Den så ut som en av dem du har sett på film, som krabber langsomt oppover den nakne kroppen til en eller annen sovende helt, James Bond eller andre tøffinger, som klarer å trekke pistolen i siste sekund og skyte den før den dreper helten med sin dødelige gift.

Jeg snek meg innpå beistet bakfra med rolige og bestemte bevegelser, så senket jeg blomstervasen langsomt mot gulvet samtidig som jeg var fullt klar over at dette kunne bli et dramatisk øyeblikk dersom skapningen ville oppdage mine intensjoner om et plutselig fengselsopphold for dette naturens skaperverk på villspor inne i vår leilighet.

KLANK sa det og dermed var beistet fanget. Jeg ble grepet av lykke og skrek det ut i rommet. Lurer på om det var noen naboer som hørte meg…

Deretter fant jeg et passende stykke kartong som jeg stakk inn under glassvasen og inn under beina på edderkoppen. For første gang beveget den på seg og den virket svært sløv. Jeg klarte så å løfte hele “fengselet” opp og gikk bort til den store glassdøren i stuen. Den åpnet seg ut mot en stor hage og ikke mange sekundene etter fløy beistet gjennom luften og ut i mørkenatten til et sted hvor den ikke kunne finne meg igjen, særlig ikke etter at jeg smekket altandøren igjen og låste den forsvarlig etter meg. Puhh….

Endelig slappe av
tenkte jeg. Men nei! Kampen var ikke over. Inne i leiligheten viste deg seg nå at det satt store kryp av typen tusenbein på de hvite veggene i leiligheten. Har du sett en tusenbein noen gang? Lang, ekkel, mørkebrun skapning som kryper avgårde på gulvet ved hjelp av, nettopp, tusen bein. I hvert fall har de mange bein. De som satt på veggen her var bare mye større enn de norske, minst tre ganger større. Derfor hadde de også flere bein. Kanskje tusen. De var lys brune og lodne og svært ekle.

Det må ha vært minst ti stykker, de satt på ulike steder langs veggene i stuen, høyt og lavt og hvor de kom fra var umulig å si. Det var bare en ting å gjøre; gå i krigen igjen. Utrustet med den utmerkede blomstervasen gikk vi til angrep! Opp på stoler for å nå høyt nok opp. Det ene krypet på veggen etter det andre måtte til pers, ned i blomstervasen med dem. Same procedure, rett ut! Noen prøvde å stikke av men vi har våre knep som vi har lært på kurs i England hos Britiske eks-soldater.

Etter nok en runde med blomstervasen og trolig femten minutters spennende krigføring var veggene tømt for flyktende, sikkert kjøttetende tusenbein av typen Montenegrinsk XXXL utgave. Snakk om velkomst i den nye, flotte leiligheten vi hadde fått tak i til blodpris!

Det blir verre og verre
Helt utmattet etter dette kjøret var det nå bare en ting vi ønsket, å sove! Vi ble enige om at det ville være en god ide å sjekke soverommene våre nøye for eventuelle fiender som hadde lurt seg unna den nettopp avsluttede krigføringen. Øystein på sitt rom og jeg på mitt og det var helt naturlig å kikke under sengen. Jeg lyste med medbrakt lommelykt, ingenting! Løftet forsiktig på sengetøyet, ingenting! Hodeputen; ingenting! Klesskapet? Ingenting! Puhh, endelig kunne jeg slappe av.

Men da jeg skulle gå ut av soverommet igjen for å finne frem tannbørsten fra bagasjen på stuegulvet, stivnet jeg påny av skrekk! Noe mørkt satt gjemt bak dørlisten i hodehøyde på innsiden ved døråpningen i soverommet. HVA VAR DETTE? En ny edderkopp? Jeg rettet lysstrålen mot den mørke flekken bak dørkarmen og ropte samtidig på Øystein. Hva er dette??? Vi stirret begge vantro på den nye utfordringen, inne på mitt soverom. En skorpion!

Jammen i svarte! Tar det aldri slutt? Og hvordan fanger man en skorpion som sitter klistret inne i en sprekk bak en dørkarm, klar til å angripe norske pressefolk? Var det Slobodan sine agenter som hadde plantet disse krypene for å ta knekken på oss? Nå var gode råd dyre. Trikset med blomstervasen var utelukket, sprekken mellom vegg og karm var alt for liten. Hva nå? Vi la en plan. En av oss skulle «skrape» ut den giftige kammeraten med en penn og den andre skulle fange krypet i vasen når den landet på gulvet. Dette kunne vi jo! OK, klar til angrep. Skorpionen fløy mot gulvet, men hva skjedde? Jeg har aldri sett en sur skorpion før så kunnskapen om mulig utfall av vårt angrep var mangelfull. Men hvem liker å bli brutalt vekket fra middagshvilen?

GOTCHA!
I det samme kreket traff gulvet pilte den avgårde i et sinnssykt tempo mot nærmeste mørke krok på gulvet. Her måtte vi handle raskt! Jeg siktet inn mitt velprøvde glassvåpen, beregnet hastighet, forsprang og bane over gulvet og fyrte av. Full treff på første forsøk! Skorpionen var fanget i glassburet!

Først nå kunne vi se at det var en svart, liten jævel som jeg tidligere bare har sett på film og som altså hadde tenkt å holde meg med selskap på soverommet i det mørklagte huset. Men slikt besøk hadde jeg ikke behov for. Påny fløy et giftig kryp gjennom den milde luften i den mørklagte hagen utenfor huset og det er slett ikke utenkelig at noen av de ubudne gjestene kunne holde hverandre med selskap der ute i gresset den natten og diskuterte hvem i all verden som hadde inntatt deres revir.

Av grunner du kanskje forstår fikk vi ikke tid til å ta noen bilder den kvelden, vi hadde andre ting å tenke på, derfor kan jeg ikke vise deg noen av krypene her, men du får ta det som en god fiskehistorie. Hvor stor var det egentlig den fisken var som du ikke fikk bilde av, sa du?

Vi overlevde natten uten flere overraskelser. Noen dager etterpå et unikt intervju med fetteren til Slobodan Milosevic på en øde gård i en bortgjemt dal, kanskje det var belønningen for alt strevet i leiligheten?
Men det er en annen historie…

Kåre Breivik
15.10.12

 

 

Jeg fant paradis i helvete

Det var fremdeles mørkt da klokkealarmen pep klokken 04.00. Hotellrommet var ikke mye å skryte av, med sin ufrivillige dekor av kulehull. Vindusruten var også full av hull som sørget for at innetemperaturen var omtrent som ute. Sand og støv i luften hadde blåst inn og lå som et tynt lag på alle flater. Hotel Intercontinental i Kabul ligger på en høyde for seg selv, med utsikt over Afghanistans hovedstad. Det er lenge siden Intercontinental var en del av kjeden med samme navn. Veldig lenge. Men i 2004 var dette byens beste og sikreste alternativ.

 

Jeg rullet kroppen ut av den skrale madrassen og gikk i dusjen. Det nytter ikke å synge i dusjen i Kabul. Da får du vann i munnen og med vannet følger små kryp som skaper helvete for selv de tøffeste mager. Så tidlig på morgenen er det kanskje uansett bra å holde kjeft.

 

Reporter Fredrik Græsvik og jeg var i landet for å dekke Norges tilstedeværelse og dagen før hadde vi rapportert hjem om norsk politi som drev opplæring av afghanske kolleger. Det viste seg at nordmennenes lokale tolk skulle en snartur hjem til Panshir-dalen neste morgen. Vi fikk tilbud om de ledige plassene i bilen hans. Vi hadde ikke noe imot å få se mer av landet og møte afghanere også utenfor Kabul by. Vi takket ja.

 

Jeg gikk over det syntetiske gulvteppet, låste døren til rommet og fikk som vanlig elektrisk støt av det. Presis 04.30 var vi klare utenfor det fordums luksushotellet. To Landcruisere ankom etterhvert med reisefølget. Vi var på vei før solen hadde stått opp, men Kabul hadde allerede begynt å strekke på seg denne morgenen, folk var igjen i de støvete gatene, trillet vognene til markedet, slakterne hang frem kjøtt, bakerne fyrte i ovnene og vi la den disige storbyen, med sin overhengende fare for bilbomber og rakettangrep, bak oss.

 

På vei nordover fra hovedstaden, ble veien etter en stund betraktelig dårligere. Ingen asfalt, men grus, jord og hull som føltes som meteorkrater fra baksetet i landcruiseren. Vi snirklet oss gjennom små landsbyer. Barn stoppet leken og så på oss. Noen løpte etter, vinket, smilte og lo. Det var alltid bare én vei gjennom tettstedene og utenfor de små butikkskurene langs landsbyen hang de ut varene som ble tilbudt. Nyslaktede geiter, fugler i bur, vaskemiddel og bildeler. Etter å ha passert siste landsby før Panshir-dalen, stoppet sjåføren. Han tappet luft ut av dekkene. Veiene var så dårlige at han ville minske muligheten for punktering.

Inngangen til Panshir-dalen fra sør. Bilveien er hugget ut i fjellet.

INN I PANSHIR

Panshir-dalen skal ha vært åsted for noen av de mest voldsomme kampene mellom sovjetiske styrker og mujahedin, men dalen ble aldri okkupert av hverken den røde armé eller Taliban for den del. En kan lett forstå at de lokale styrkene,( uten det samme militære apparatet Sovjetunionen kunne ty til,) hadde en sterk alliert i landskapet. Klemt mellom fjellene hvor Panshir-dalen begynner i sør, kommer en frådende og vill elv farende ut. Det lyseblå vannet er herre i sitt eget hus. Det understrekes når vi humper forbi en gammel sovjetisk stridsvogn halvveis begravet i elveleiet og som kun har tårnet og kanonen stikkende opp. Mens vannmassene glir forbi i en frenetisk fart og snart har gravlagt det synlige minnet fra en tidligere krig, konsentrerer sjåføren vår seg om kjøringen på veien som er hugget inn i fjellsiden.

Noen svinger til og vi får beskjed om å sitte helt i ro. -Ikke filme! Vi var ankommet Nordalliansens checkpoint. Alliansen var blitt til av mujahedin-krigerne som sloss mot sovjetiske styrker i invasjonen på 80-tallet og senere sidet med USA i kampen mot Taliban. Det ble gledelige gjensyn for vårt reisefølge. Og forklaringene om hvem vi var, falt også i god jord. Etter en liten pause fortsatte vi kjøringen. Mens vi sneglet oss oppover dalen så vi flere rester av russiske beltevogner. Ribbet for alt av utstyr og nå bare skjeletter av militærmakten.

Terrenget var goldt, fjellene steg rett til værs på begge sider av den smale dalen. Bortsett fra elven som raste nedover, var det tørt og ørkenaktig. Likevel så det ut som om de små spredte saueflokkene  vi så klarte å finne noe å spise.

Det står mye gammelt sovjetisk krigsmatriell igjen langs veien og vitner om at Panshir-dalen aldri ble okkupert.

MASSOUD MAUSOLEET

Et stykke opp i dalen skimtet vi en høyde med en ensom liten bygning på toppen. Fra før hadde vi bare sett spredt bebyggelse i typisk afghansk stil. Denne hadde en rund form var malt hvit og hadde et grønt tak. Det knitret i grusen da de støvete landcruiserne stoppet på toppen og vi gikk ut for å strekke på beina. Bygget var Massouds mausoleum. Massoud var mannen med tilnavnet “løven av Panshir” og fikk æren for å ha ledet afghanerne i å drive ut sovjetstyrkene under okkupasjonen. Senere ble han både forsvarsminister og leder av Nordalliansen. Han har en sterk posisjon i iblant folket i Afghanistan og på flyplassen i Kabul henger det ikke bilde av presidenten, men Massoud. At mannen har et mausoleum, betyr selvfølgelig at han er gått bort. Et par dager før 9 september 2001 ble han offer for et attentat. 2 menn opptrådte som journalister med videokamera og de ønsket å intervjue Massoud. I kameraet hadde de gjemt en bombe. Tidspunktet har naturlig nok blitt satt i sammenheng med det som skjedde to dager senere i USA. Massoud var imot Pakistansk innblanding i Afghanistan og var en alliert av vesten.

 

INN I EDENS HAGE

Utsikten fra høyden og videre innover i dalen var slående. Fra å være en tørr, støvete og gold plass, var området nordover irrgrønt og fruktbart. En verden man ikke kunne forestilt seg i et land som er herjet av vold og terror. – Der er landsbyen min. Sa tolken, og pekte mot det grønne beltet. Men jeg så ingen hus. Vi kjørte ned fra høyden. Ikke lenge etter svingte vi av veien og under trærne. Dekket av grener og blader lå husene i skyggen og var vanskelig å se fra luften. –Salaam aleikum! Vi hilste landsbybefolkningen ved å legge høyre hånd over hjertet og de tok imot oss med store smil og åpne armer. Afghanerne er kjent for sin gjestfrihet og den ble vist til fulle.

Vi ble vist rundt av det stolte vertskapet vårt. Nærheten til elven hadde gjort det mulig å irrigere jorden og det var ikke den ting flittige hender ikke fikk dyrket frem. Epler, pærer, fersken og grønnsaker av alle slag. Det føltes som liten versjon av edens hage. Vi ble ledet inn i en hage hvor vi satt på puter i skyggen av drueranker. Det ble servert te, som tradisjon er, og mens tolken var avgårde på sine ærend, ble vi kommuniserende på fingerspråk og blikk. Vi var innom flere hager og naboer og drakk enda mer te, før vi ble invitert til lunsj hos tolkens familie. Utenfor hjemmet deres ble det lagt ut store tepper og puter til å sitte på. I midten bugnet det av mat i alle varianter. Nybakt tradisjonelt afghansk brød, ris og kjøttretter i flere varianter.

Fra der jeg satt og spiste i godt selskap, så jeg gjennom døren på huset at det hang en enslig naken lyspære fra taket. Med tanke på at det ikke akkurat fantes kraftverk og strømnett i nærheten ble jeg nysgjerrig. God og mett etter fullført måltid spurte jeg om hvor de fikk strøm fra. Stolt dro de oss med bort til elven. Her forklarte de og viste hvordan de hadde gravet ut og ledet elven til et skovlhjul som drev en turbin som gav dem akkurat den strømmen de trengte. Det var vanskelig å ikke la seg imponere av alt landsbybeboerne hadde fått til.

Ettermiddagen nærmet seg avreise tilbake til Kabul. Men vertene mente vi ikke burde dra uten å hvile først. Kanskje så de på oss at vi hadde vært oppe tidlig og hatt en strabasiøs tur. Nede ved elven hadde de slått ned stokker i jorden og trukket tau mellom dem som fungerte som en madrass. Oppå la de først de flotteste tepper og deretter puter. Etter en lang dag med reise og filming var det vanskelig å avslå tilbudet om å ta seg en blund.

Sjelden har jeg funnet roen og slappet av slik jeg gjorde når jeg la meg ned i skyggen av trærne og hørte suset fra bladene som vaiet i vinden. Sanseinntrykkene var enorme. Elven bruste, fuglene kvitret. Hvordan kunne dette stedet finnes i Afghanistan, være så vennlig, så fredelig? Tenkte jeg mens øyelokkene gled igjen.

Det føltes som jeg kom til paradis når vi ble mottatt med stor gjestfrihet ved bredden av den mektige elven i Panshirdalen.

AVREISE FRA PARADIS

Det var rart å forlate den fredelige, grønne pletten midt i det voldsherjede landet. Å sette seg i landcruiseren for å humpe over hullete og smale veier fristet ikke. Det gikk da heller ikke lang tid før det skjedde noe. På vei over en liten høyde hvor sjåføren gav gass smalt det med ett kraftig og bilen ristet. Jeg reagerte umiddelbart ved å bøye meg ned, men afghanerne i bilen bare lo av meg. Det viste seg å ikke være annet enn et eksplodert dekk. Det ordnet seg raskt. Man drar ikke på langtur i Afghanistan uten reservehjul, det er ikke et sted NAF kan hjelpe. Vi passerte ut av Panshir-dalen. Det føltes vemodig. Det var som om vi forlot en frihet alle skulle fått lov til å oppleve. Vi hadde kjørt inn igjen i det Afghanistan resten av verden visste om.

Men problemene fortsatte. Ny punktering. Denne gangen fikk vi reservedekket til den andre landcruiseren i følget. Fredrik ringte hjem via satellitt-telefon for å melde til redaksjonen hvor vi befant oss. Da fikk vi klar beskjed om å passe oss, ikke stikke oss ut. Taliban hadde akkurat gått ut og sagt at de ville betale 2000 amerikanske dollar for hvert vestlig hode som ble brakt dem. En svimlende sum for den vanlige afghaner. Kjedelig informasjon å sitte på når vi fikk en tredje punktering for dagen. Denne gang skjedde det på en trafikkert vei et stykke utenfor Kabul. Solen var i ferd med å gå ned. Vi måtte ut av bilen og vente. Alle reservedekkene var oppbrukt og den andre bilen i følget ble sendt tilbake for å oppdrive et dekk vi kunne bruke. Det første dekket de kom tilbake med passet ikke. Vi fikk mange blikk der vi sto i veikanten. Det føltes som om alle visste om dusøren Taliban utlovet. Heldigvis returnerte den andre bilen med et passende dekk ikke lenge etter. Solen var allerede gått ned og det ble kjøligere. Aktiviteten i hovedstaden var svunnet hen da vi returnerte. Tilbake på Hotel Intercontinental. Jeg fikk som vanlig støt når jeg låste opp. På rommet var alt som før. Støvet lå som fint pudder på alle flater, rommet var like kjølig som kveldsluften ute. Nå måtte jeg bare huske å holde kjeften igjen når jeg dusjet. Vi var tilbake i virkeligheten. På godt og vondt. Kanskje akkurat da var det mest vondt.

Festen er over!

1286

1. oktober var det fest og vi feiret vårt nye studio i Bergen. Det nye studioet i fjerde etasje like ved nyhetsredaksjonen tar oss alle på Nyhetene et langt skritt inn i fremtiden.

Nye nyheter med din hjelp
Men hva har det nye studioet vårt å si for deg? Er det bare en ny innpakning? Eller kan du forvente deg noe mer av oss nå i den nye tiden? Svaret er; ja det kan du, for vi legger listen høyt. Men det viktigste er at DU må selv påvirke oss til å bli bedre. Ta kontakt med oss i nyhetsredaksjonen hvis du har noe på hjertet, hvis du vet om noen som har et problem og trenger litt hjelp. Vi er folkets kanal, vi skal hjelpe deg og de folkene du bryr deg om. Vi tar tak og rister skikkelig dersom det trengs for å løse små og store problem i samfunnet. Jeg skal gi deg et eksempel:

En nyhetssak blir til
Vi satte oss i TV 2 bilen for en del år siden og kjørte fra Bergen til Førde i Sunnfjord. Siren hadde funnet en reguleringsplan der kommunen hadde til hensikt å ekspropriere en beitemark som tilhørte gården til en eldre dame, byråkratene mente at marken hennes var velegnet for ny kirkegård. Etter en telefonsamtale med damen viste det seg at ingen talte hennes sak, hun var fortvilet og mente at det var urettferdig. Vi dro for å se på saken.

Etter to timers kjøring svinger vi inn på det lille gårdstunet. Like ved hovedveien ligger det grønnmalte huset fra femtitallet på den ene siden av gårdsplassen, en rødmalt låve som trolig er mye eldre, på den andre siden.

Vi går ut av bilen og Siren bort til døren, to trappetrinn opp på steintrappen og banker på, knakk, knakk. Venter. Jeg åpner bakluken på bilen og begynner å gjøre klar kamera. Ingen åpner døren. Knakk, knakk, knakk. Er vi på riktig sted? Hun sa jo hun skulle være hjemme på denne tiden… Vi venter litt til og jeg har allerede gjort klar kamera og stativ for å gjøre opptak.

Olianna

Olianna
Så går utgangsdøren døren opp. Vi blir vel begge overrasket over det vi ser. I døren står en eldre dame, kanskje nærmere de åtti. Olianna Hafstad står og støtter seg til to blå krykker, hun er avhengig av dem for å kunne gå. Jeg tenker «hvordan i all verden kan hun drive gården sin når hun er så dårlig til beins?» Den arbeidsomme, lille damen tar seg langsomt ut på gårdsplassen og vi går til fjøset, jeg med kamera, hun med krykkene.

I fjøset tar hun tak i en trillebår som står der og skubber den foran seg. Hun laster opp høy og vel inne i fjøset forer hun dyrene sine. Jeg er mektig imponert over at hun faktisk klarer dette. Hun kunne jo ha vært pensjonist for lengst. Jeg står inne i det mørke fjøset og kjenner lukten av dyr, gammelt fjøs og tørt høy. Jeg filmer mens hun mater kyrne sine, Siren intervjuer henne.

På vei til fjøset med de blå krykkene

De store mot de små
Det er problemet med ekspropriering av marken hennes vi har kommet for å se på og hun forteller oss mer om hva som har skjedd. Hun fikk bare et brev i posten om at kommunen hadde bestemt dette uten å spørre om hennes mening. Nå har de gravet opp beitemarken hennes for arkeologiske undersøkelser. Hun sier til oss; “Hvordan skal jeg nå skaffe fòr til de 40 dyrene mine?”

Hva, slår hun virkelig gresset selv? Hvordan gjør hun det, tenker jeg…

Traktoren
Like etter får vi forklaringen. Med de blå krykkene til hjelp går hun langsomt over gårdsplassen og bort til en gammel, rød Massey Fergusson traktor som står der. Jeg løper etter henne med kamera og foran henne for å få bilder som viser hvordan hun klarer seg alene på gården. Dette er en typisk historie om den lille mot den store. Hun tar tak i rattet og med stor anstrengelse drar hun den gamle kroppen opp i traktoren, starter og kjører avgårde mens jeg filmer. Olianna gjør et sterkt inntrykk. Som fotograf må jeg ofte stå stille med kamera for å få rolige bilder på «filmen». Etterpå må jeg derfor halse bak traktoren der hun kjører over riksveien og bort til den raserte beitemarken. Jeg løper avgårde med det 10 kilo tunge kameraet mitt i hånden og hopper opp på en diger kommunal gravemaskin som står parkert på marken. Derfra får jeg oversikt og kan filme hennes problem…

Ikke lett å komme seg opp i traktoren når hun er dårlig til beins

Kommunen forsvarer seg
Etter besøket hos den utrolige damen drar vi til kommunehuset og snakker med dem, de vrir seg i stolen når de må svare på vanskelige spørsmål fra Siren om ekspropriasjon, økonomi, en rasert beitemark og verdigheten til en eldre dame. Dette er kanskje en liten historie i vår kaotiske verden, men en stor opplevelse for oss, et møte med en sterk person som jeg vil huske for alltid.

Olianna fortalte oss at «Jeg vil heller ha jorden enn pengene» som kommunen tilbød som erstatning. Vi laget derfor flere reportasjer som kom på 21-Nyhetene, både i år 2000 og 2002. Men bystyret i Førde kommune hadde bestemt seg og hun tapte kampen om jorden som faren hennes hadde dyrket frem. Olianna døde for to år siden.

Med traktoren manøvrerer hun seg langs med grøftene som Førde kommune har laget på marken hennes uten å be om lov

Tips oss!
Denne historien viser at vi også er her for de vanlige folkene og de små sakene som likevel er viktig for hver enkelt. Derfor, har du noe på hjertet, ta kontakt med oss i TV 2 Nyhetene. Kjenner du noen som har problemer så bry deg, vet du om noen som trenger hjelp, så tips oss! Det er bedre at du ringer en gang for mye enn en gang for lite. Det er fristende å sitere noen linjer fra Arnulf Øverland sitt vakre dikt «Du må ikke sove»

«Du må ikke tåle så inderlig vel
den urett som ikke rammer dig selv!

Jeg roper med siste pust av min stemme:
Du har ikke lov til å gå der og glemme!»

 

Husk: Vi er her for deg og vi lover at vi skal gi jernet når det trengs.
Velkommen til nye TV 2 Nyhetene!

 

Kåre Breivik, fotograf
TV 2 Nyhetene, Bergen.
Tips til: 02255
kbr@tv2.no
2.10.2012

TV 2 AS

Lars Hilles gate 30, Pb 7222, 5020 Bergen

Materialet på nettstedet er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten avtale med TV 2 AS (utgiver) og/eller med annen klareringsordning (Kopinor www.kopinor.no eller Norwaco www.norwaco.no), er enhver lagring, eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring (herunder visning) bare tillatt når det er hjemlet i lov (til privat bruk, sitat og lignende). Utnyttelse i strid med lov eller avtale medfører erstatningsansvar, og kan straffes med bøter eller fengsel.