Jeg var innesperret med 8000 drapsmenn

Du fikk det kanskje med deg? TV2 ble 20 år gammel i september, ikke lenger en sprelsk tenåring men nå voksen, moden og etablert, en TV- og internettkanal som har kommet for å bli. Jeg har hatt gleden av å være med siden vi gikk på luften i september 1992.

En kveld jeg kom hjem fra jobb etter en sen vakt i nyhetsredaksjonen i Bergen, utslitt etter mye stress, sank jeg ned i sofaen for å roe pulsen. Da tenkte jeg; Puh, Blodslit! Det gikk imidlertid ikke mange minuttene før hjernen fant hvile og jeg tenkte; Hvem har egentlig en bedre jobb enn meg? Brannmannen, han får møte mange interessante mennesker, men de har ofte pyjamas på seg. Eller kanskje en veterinær? De får møte mange interessante dyr, men de sier jo ikke så mye. Hva med biolog da? Det må være interessant. De får sikkert møte mange spennende bakterier… Nei, jeg ville ikke ha byttet. I tjue år har jeg reist Norge og verden rundt, ofte til steder der ingen ville finne på å dra på ferie, møtt mennesker jeg aldri hadde møtt i fritiden og jeg har opplevd de utroligste situasjoner. I tillegg har jeg fått betalt for det. Jo, jeg HAR verdens beste jobb! Jeg er fotograf i TV2 Nyhetene.

Når det er sagt, denne jobben er ikke noe latmannsliv, den krever en hel del av oss. Hvorfor? Vi ofte må strekke oss ganske langt for å løse den viktigste oppgaven; å ta de gode bildene som er nødvendig for å fortelle DEG en historie, en historie som helst gjør inntrykk når du ser på TV 2 Nyhetene hjemme i stuen din, bilder som gjør at du får lyst til å se sendingene våre neste dag også. Redigeringsjobben er det siste vi gjør før historien skal på luften. Det kan være et forferdelig stress opp mot deadline. Vi klipper sammen en liten historie som du kanskje ville ha brukt dager eller uker på hjemme i stuen på pc’en din, vi gjør det på timer, noen ganger bare minutter. Stress er en del av denne jobben.

Jeg vil gi deg et eksempel på hva vi som fotografer kan oppleve og siden vi nettopp har hatt jubileum, får jeg lyst å bla tilbake i minnet og finne frem en gammel opplevelse. Men selv om opplevelsen er fra TV 2 sine første år, har den blitt aktuell igjen i disse dager.

12. september ble en førtisju år gammel mann bosatt i Bergen, tiltalt for å ha deltatt i folkemordet i Rwanda i 1994. Mannen kom til Norge for elleve år siden, skaffet seg familie, venner og naboer men ingen visste noe om fortiden hans. Så ble han arrestert, jeg var der da han ble ført inn til fengslingsmøtet i Bergen. 25. september startet rettsaken mot han, den er planlagt å ta to måneder og det skal avhøres over ett hundre vitner. Den omfattende saken skal gå i den spesialbygde sal 250 i Oslo tingrett, en rettsal vi har blitt godt kjent med i det siste. Det er første gang en sak som handler om folkemord kommer for retten i Norge, men hvorfor kommer den for retten her og ikke i hjemlandet hans, Rwanda?

Det er flere grunner; for det første har Norge, en internasjonal forpliktelse til å rettsforfølge personer som mistenkes for å ha deltatt i folkemord. Det skal altså ikke være mulig å gjemme seg bort og slippe straff, bare fordi man flytter til et annet land. For det andre har vi også fått egen lov om folkemord. I den forbindelse har Kripos opprettet en egen etterforskningsgruppe som er spesialister på nettopp dette temaet. Det er disse som nå har arbeidet med saken i flere år. Denne etterforskningsgruppen har også undersøkt minst femten andre personer fra Rwanda, bosatt i Norge og mistenkt for liknende forhold.

Men tiden har gått, det er nå atten år siden disse hendelsene og både hukommelsen og bevisene er så svake i de andre sakene at det neppe er grunnlag for domfellelse, derfor er det kanskje bare denne ene mannen som vil bli stilt for retten i Norge i forbindelse med folkemordet i Rwanda. Mannen er i tillegg bosatt her i landet og har opphold på familiegjenforeningsgrunnlag. Derfor kommer saken opp i her. Rettssaken i sal 250 i Oslo tingrett er derfor unik i Norsk sammenheng. Dette får høre mer om de neste månedene på TV 2 Nyhetene.

Opplevelsen jeg skal fortelle deg om har en forbindelse til dette folkemordet. Historien min er det heller nesten ingen som kjenner til. De få som har hørt om det har for lengst glemt den. Men det har ikke vi to som opplevde det. Vi kommer aldri til å glemme det. Nå skal også du få høre den:

Reporter Fredrik Græsvik og jeg reiste til Rwanda for å rapportere om situasjonen der ett år etter den grufulle og helt vanvittige massakren i 1994. Cirka 800 000 mennesker ble slaktet ned under et organisert etnisk opprør i en konflikt mellom folkegruppene «Hutuer» og «Tutsier», de fleste drept med machetekniver. Vi hadde en lengre rundreise til Rwanda, Burundi og Zaire. På turen fikk vi høre at mange av de som var arrestert etter drapene var sperret inne i et fengsel i Kigali. Vi tenkte jo at vi måtte finne fengselet og kanskje prøve å intervjue noen av dem som satt der for å spørre hva de tenkte under nedslaktingen, hvorfor det skjedde. Ett år etter massakren var det ingen som hadde hørt deres historie og kanskje fortsatt mange som ikke forstod bakgrunnen for folkemordet. Vi håpet på at fengselet hadde et besøksrom.

På humpete grusveier kom vi oss frem med en lokal sjåfør i en for lengst utslitt gammel Mazda som det norske biltilsynet ville ha avskiltet for minst ti år siden. Vi steg ut av bilen og ble overrasket da vi fikk se Gikondo fengselet. Det så ut som en filmkulisse fra forrige århundre. Men det ble bygget på trettitallet, et langt, oransje mursteins bygg med tårn og mange små skyteskår og midt i den lange fasaden, en høy, grønn stålport, stor nok til et lokomotiv. På gresset foran porten til fengselsområdet satt en håndfull frodige damer i fargerike kjoler og pratet under like fargerike paraplyer, til beskyttelse mot solen. Vi snakket med dem og det viste deg at de var familie med noen bak murene, de satt der for å vente på nyheter innefra. De måtte trolig vente lenge.

Her skal det ha sittet så mye som 50 000 fanger på det meste, alle sammen hutuer som ble arresterte etter folkemordet i 1994

 

Vi tok med oss filmkamera, stativ, ryggsekk med utstyr og vann og gikk bort til et slags kontorbygg i nærheten der vi trodde vaktene holdt til. Men der var bare en mann. Vi la frem vårt ærend, men han virket ikke som han hadde til hensikt å hjelpe oss med å hente ut noen av fangene til vårt intervju. Vi prøvde å overtale. Det virket som om han var drittlei av oss etter kort tid. Men vi har ikke for vane å ta nei for et svar, vi sa sikkert at vi hadde reist helt fra Norge så han skulle synes synd på oss. Men hvem i Kigali hadde hørt om Norge? Til slutt ga han opp maset vårt og sa at vi skulle bli med. Han gikk mot den gigantiske grønne stålporten. I porten var det innfelt en vanlig dør som han låste opp og åpnet.

«Hva nå?» tenkte jeg der jeg stod noen meter bak og ikke kunne se inn. Han vinket på oss og gikk først inn døren. Da jeg entret den høye dørterskelen kom jeg inn under en mursteins hvelving, fortsatt som en filmkulisse, den dannet en gang, kanskje fire-fem meter lang. I andre enden var det en diger fengselsport, slik du forestiller deg i gamle gangsterfilmer med vertikale stålstenger holdt sammen av tre horisontale stenger. Der vi nå sto kunne vi se rett inn i fengselsgården gjennom porten. Og det vi så der… en vegg av sorte menn i rosa fangedrakter. De stod fullstendig pakket sammen, kloss inntil porten. Det så ut til å være alt for mange folk der inne. Fangevokteren fortalte at fengselet vanligvis rommet 1500 innsatte. Nå var det stuet sammen 8000 drapsmenn der!

Det var både et eiendommelig og et skremmende syn. Fredrik og jeg snakket om at vi kunne intervjue noen gjennom porten og sa til vakten at det skulle bare ta noen minutter. Det var sikkert 35 varmegrader der og jeg svettet enormt, men det ville jeg sikkert ha gjort selv om det hadde vært minusgrader. Nervøsiteten var påtagelig og stigende. Vi så på hverandre med vantro i blikket.

Det var da fangevokteren gikk bort til den kanskje tre meter brede fangeporten som var hengslet på den ene siden av mursteins veggen og lukket med en solid hengelås på den andre siden, porten som skilte oss fra dem. Han gikk bort til hengelåsen og rotet med et nøkkelknippe i beltet. Da tenkte jeg; «Helsike! Jeg håper ikke han har tenkt å låse opp!? Han er jo ubevæpnet, de kan jo bare overfalle han!» Jeg hadde ikke lyst å komme for tett på noen av disse drapsmennene som for ikke lenge siden hadde vært med på slakte ned minst 800 000 av sine egne landsmenn på en utrolig bestialsk måte. De fleste ble drept med store machetekniver, andre med hjemmelagde klubber. Tidligere gode naboer drepte hverandre. Lærere drepte elever. Til og med barn drepte sin mor fordi hun var Tutsi. Fangevokteren løftet nøkkelknippet mot hengelåsen og jeg ble panikkslagen da jeg forsto at han hadde til hensikt å låse opp porten. «Hva nå?» sa jeg til Fredrik. Nøkkelen gikk rundt og vakten løftet av den solide hengelåsen, han dro porten til seg og den gled opp. Så snudde han seg mot oss i sin oransje vokter uniform og sa med myndig stemme: «Come on – you can go in there now».

Hva i svarte??? Ville han at vi skulle gå inn DER? Til fangene? Denne situasjonen hadde vi slett ikke tenkt oss, men presset var stort. Vi måtte jo levere noe, redaksjonen hjemme forventet spennende bilder og interessante historier fra oss to. Vi hadde rett og slett ikke noe valg. Før vi visste ordet av det stod vi innenfor porten og kjente straks den stramme lukten av alt for gammel, inngrodd svette fra alle de mørkhudede mennene som plutselig sto alt for tett inntil oss. Hjertet mitt hamret i brystet, jeg prøvde å smile vennligsinnet til den enorme folkemassen og husker jeg tenkte «nå blir jeg sikkert spist». Men så hadde jeg et stort videokamera i hånden og Fredrik hadde mikrofonen og kamerastativet, det var våre våpen. Panikken var fullkommen da fangevokteren lukket porten, låste og forsvant. Ingen vei tilbake! Vi måtte tenke journalistikk. Da den verste skrekken hadde lagt seg og det hadde gått fem minutter uten at vi hadde blitt drept eller spist, så tenkte jeg at vi kanskje kunne komme helskinnet ut igjen herfra. En gang. Hvis fangevokteren ikke glemte å låse oss ut igjen før han gikk hjem for å spise middag med familien sin, dersom de fortsatt levde.

Jeg ble vettskremt da fangevokteren åpnet porten til de åttetusen drapsmennene

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Vi brukte ca. en og en halv time der inne i fengselet og gjorde opptak til reportasjen vår. Mens vi gikk rundt der inne så jeg at dette minnet om bilder jeg hadde sett fra konsentrasjonsleirer under andre verdenskrig. Fanger lå bl.a. stuet sammen tre-fire stykker i små oppbevaringsbokser i flere etasjer oppover, som i en gigantisk lager-reol. Ansiktene på mange av fangene virket ganske apatiske der de stirret tomt på meg mens jeg filmet i det dunkle rommet, fylt av støv virvlet opp fra nakne føtter på det tørre jordgulvet. Jeg filmet inne og ute og fikk scener og øyeblikk som jeg aldri siden har kommet i nærheten av.

Fredrik på jordgulvet sammen med fangene i den åpne fengselsgården

 

 

 

 

 

 

 

 

Hvite Fredrik med mikrofonen midt mellom alle de sorte mennene er så visuelt sterkt at det aldri forsvinner fra netthinnen. Alle mine inntrykk fra dette fengselet tar for lang tid å beskrive her. Men med bildene jeg tok under besøket hos drapsmennene og intervjuene og fortellingen til Fredrik, laget vi etterpå en ganske sterk reportasje, en av historiene våre fra en tur med mange inntrykk.

Da vi hadde kommet hjem husker jeg at en kommentator i Dagbladet som ikke vanligvis brydde seg om nyheter, skrev etter å ha sett innslaget vårt «Det var som om du kunne kjenne lukten der inne i fengselet»

Senere har det vært kriger, tsunami, jordskjelv, flom og skipsforlis, demonstrasjoner, politiske tumulter og terror. Men ofte er det også små, beskjedne historier her hjemme som er minst viktige å fortelle. Uansett prøver vi hver gang å komme tett på. Og hver gang prøver jeg som fotograf å formidle det spesielle i hver historie til deg hjemme i stua.

Under disse opplevelsene befinner vi oss ofte midt i historieboken, vi får være med på store og små hendelser som du gjerne snakker om med venner eller kolleger i årene fremover, vi er der for deg. Med filmopptakene mine får jeg anledning til å fortelle deg om det som skjer der ute, og prøver å få deg til å bli påvirket, vekke følelsene dine, vekke sinnet ditt, eller engasjementet. Jeg vil ta bilder som får deg til å huske reportasjen min, fordi jeg har noe viktig å fortelle deg. Vi fotografer gjør vårt beste for å gi deg uforglemmelige øyeblikk. Følg gjerne med på bloggen vår fremover så får du vite litt mer om det som skjer bak historien, bak bildene som er filmet av oss fotografer i TV 2 Nyhetene. Takk for at du ser på oss.

Kåre Breivik

25.9.12

TV 2 AS

Lars Hilles gate 30, Pb 7222, 5020 Bergen

Materialet på nettstedet er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten avtale med TV 2 AS (utgiver) og/eller med annen klareringsordning (Kopinor www.kopinor.no eller Norwaco www.norwaco.no), er enhver lagring, eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring (herunder visning) bare tillatt når det er hjemlet i lov (til privat bruk, sitat og lignende). Utnyttelse i strid med lov eller avtale medfører erstatningsansvar, og kan straffes med bøter eller fengsel.