Hva bør Stoltenberg si i natt?

 Erna Solberg sier til Aftenposten i dag at Jens Stoltenberg allerede i natt bør kunngjøre at han går av hvis de rødgrønne taper flertallet. I sosiale medier er det likeledes trykk på at «Stoltenberg ikke må klamre seg fast til makten».  Enkelte tror også at Stoltenberg II-regjeringen blir et forretningsministerium i natt hvis de rødgrønne taper flertallet.

 

Ved regjeringsskifter er det viktig å holde på formene. Ikke bare av hensyn til statsskikken, men også for å klargjøre hvorfor skiftet fant sted og hva som er en ny regjerings politiske rammer.

 

Selve avskjedssøknaden innleveres til HM Kongen først når det er klart at det er grunnlag for ny regjering, i et statsråd etter at Stortinget er blitt orientert. HM Kongen vil da trolig gi Erna Solberg i oppdrag å danne ny regjering, og avskjedige gammelt statsråd og utnevne nytt når det er klart: HM Kongen innvilger ikke avskjedssøknaden før ny regjering er klar. Kongen og det gamle statsrådet utnevner det nye statsrådet, og skifte av regjering har funnet sted. Slik regjeringsdannelse tar normalt et par dager. Det er først når avskjedssøknad er levert inn, at regjeringen blir et såkalt forretningsministerium med betydelige skranker på aktiviteten. Dette er mange uker frem i tid fra i natt. Frem til så skjer har Norge en regjering, ikke et forretningsministerium.

 

I 2005 holdt de rødgrønne pressekonferanse om at de var kommet frem til enighet på Soria Moria 13. oktober, Kjell Magne Bondevik innleverte avskjedssøknad 14. oktober og Regjeringen Stoltenberg II ble utnevnt i statsråd 17. oktober.

 

Hva skal så statsministeren si om avgang i natt?

 

Etter flertall for mistillitsforslag i Stortinget er det nå grunnlovsfestet at regjeringen må tre tilbake. Automatikken i dette er ikke like selvfølgelig og umiddelbar etter et valg, det avhenger av situasjonen.  Landet har alltid en regjering, og statsministeren har ansvar for at landet styres til en hver tid.

 

Hvis Høyre skulle ha oppnådd rent flertall og vært et eget regjeringsalternativ, hadde Stoltenberg annonsert avgang valgnatta. Ingen hadde vært i tvil om hva som skulle skje. Dette vil imidlertid ikke være situasjonen i natt. Det foreligger ikke et avklart regjeringsalternativ.

 

Stoltenberg har tre muligheter hvis de borgerlige partiene og Kristelig Folkeparti oppnår flertall:

 

1.

Nekte å si noe som helst om avgang, utover at han vil annonsere avgang og innlevere avskjedssøknad til HM Kongen dersom de borgerlige partiene og Kristelig Folkeparti blir enige om grunnlaget for ny regjering. Det er statsministerens fulle rett, men vil neppe skje.

 

2.

Annonsere avgang allerede i natt, og fortelle at han vil be HM Kongen om å henvende seg til Erna Solberg for å gi henne i oppdrag å forsøke å danne regjering. Thorbjørn Jagland gjorde noe lignende til Arbeiderpartiets valgvake allerede valgnatta i 1997: «Vi kommer igjen- vi er der allerede». Jagland hadde imidlertid stilt ultimatum til velgerne og varslet avgang umiddelbart som følge av sine egne regler, ikke fordi det var et annet erklært regjeringsalternativ som hadde vunnet valget. Dette vil neppe skje heller.

 

3.

Det jeg tror kan skje er noe lignende det Bondevik gjorde i 2005. Bondevik varslet valgnatta at han ville søke avskjed 14. oktober, under forutsetning av at de tre rødgrønne partiene innen den datoen klargjorde at det ville bli dannet en annen regjering. Altså et signal om å tre tilbake under forutsetning om at det ble grunnlag for en annen regjering.

 

I en situasjon hvor det fortsatt er helt i det blå hva slags regjering de borgerlige partiene og Kristelig Folkeparti vil samle seg om, tror jeg dette er det mest fornuftige statsministeren kan gjøre i natt.

 

Han forteller da velgerne at han har skjønt at de rødgrønne har tapt flertallet, men at de de borgerlige partiene og Kristelig Folkeparti har en jobb å gjøre. Ballen spilles over til de fire partiene, som må vise kortene. I løpet av noen uker vil da landet se med full tydelighet hva slags ny regjering vi får, og ikke minst hva som er en ny regjerings politiske grunnlag. Hvis Venstre og Kristelig Folkeparti for eksempel skal innsette Fremskrittspartiet i regjering, må de gjøre det i fullt dagslys og med krystallklare rammer. Å hoppe bukk over disse helt nødvendige avklaringene er uansvarlig, det vil føre til usikkerhet om en ny regjerings politiske grunnlag. Også Høyre bør se seg tjent med at farskapet til en ny regjering er uomstridt, og at det parlamentariske grunnlaget er avklart. Det er forutsetning nummer 1 for styringsdyktighet.