Siv + Erna = Sant

En fordel med ikke å være en del av politikken er at man kan hengi seg friere til spekulasjon om hva som vil skje. Politiske kommentatorer er glade i å spå, særlig om fremtiden. Sjeldnere er det at noen går dem etter i sømmene og sjekker om de får rett. Under den såkalte Maria Amelie-saken spådde Elisabeth Skarsbø Moen et enormt ras på meningsmålingene for Arbeiderpartiet, og Arne Strand mente Norge hadde en statsminister som opptrådde i strid med folkemeningen. Bloggeren Knut Johannessen hadde en god gjennomgang av deres virksomhet, og fasiten viste at flertallet støttet statsministerens håndtering og Arbeiderpartiet gikk frem på meningsmålingene.

 

Den amerikanske statistikeren Nate Silver traff spiker’n på hodet bedre enn noen andre ved det siste presidentvalget i USA. Silver  gjengir i sin bok «The Signal and the Noise» statsvitenskapelig forskning på spådommer fra såkalte politiske eksperter. Konklusjonen er ikke hyggelig for politiske meteorologer: De tar feil i omlag halvparten av prediksjonene sine. Stilt overfor to valg har altså sjimpanser like stor sjanse for å få det riktig som menneskelige eksperter.

 

Men spådomsvirksomhet er underholdende da. Og siden politikk i følge den amerikanske programlederen Chris Matthews er «…the only proper game for grown ups», la meg selv bidra i selskapsleken. (Og til underholdningen hvis jeg tar feil.)

 

Hvis gjennomsnittet av meningsmålingene blir valgresultatet på mandag, hva slags regjering får vi?

 

En mandatberegning på bakgrunn av snittet av målingene gir i dag følgende resultat:

AP: 51

H: 49

FrP: 31

SV: 8

Sp: 9

KrF: 10

V: 9

R: 1

MDG: 1

 

De tre borgerlige partiene og Kristelig Folkeparti kan i hovedsak danne fem regjeringer i løpet av høsten med en slik mandatfordeling:

 

Alle fire

Gir en flertallsregjering. Er Erna Solbergs ønskedrøm, og trolig vil alle fire partiene starte sonderinger for å sjekke ut om dette er mulig. Lykkes de, vil Aftenpostens gamle sjefredaktør Egil Sundar smile bredt i graven.

 

Trine Skei Grande er imidlertid en sterk motstander av flertallsregjeringer, hun har til og med uttalt at «en flertallsregjering undergraver demokratiet».

 

Den viktigste grunnen til at denne regjeringen ikke vil se dagens lys, er ikke Skei Grandes prinsipielle holdning mot flertallsregjering. Det er den enorme politiske avstanden mellom Fremskrittspartiet og Venstre/Kristelig Folkeparti. Nylig rykket Trine Skei Grande og Knut Arild Hareide ut og markerte avstand til Fremskrittspartiet i 15 saker.

 

Selv om fundamentale politiske forhold taler mot at de fire skal bli enige, tror jeg regjeringslysten er så stor at partiene kan bli enige om viktige saker som oljeboring i Lofoten, karakter i barneskolen og bruken av oljeinntekter. Det blir tidenes kamelsluking, men gapene er store nå.

 

Den ene saken som vil holde en slik kamelkaravane igjen, er asyl- og innvandringspolitikken. Unge Venstre-lederen har sagt om eventuell regjeringsdannelse at «asylpolitikken blir avgjørende. Den blir ikke mer liberal uten Venstre i regjering».  Tilsvarende kan ikke Fremskrittspartiet oppgi den viktigste enkeltsaken i partiets historie. (Særlig ikke hvis de allerede er overkjørt på oljepengebruken.)

 

Se for deg pressekonferansen som skal presentere en ny regjeringsplattform: Det er like utenkelig at KrF og Venstre sitter og hører Per Sandberg si at «Nå skal vi jaggu stramme inn den snillistiske innvandringspolitikken» som at Sandberg er til stede hvis Skei Grande skal si «Endelig skal det føres en verdig og human asylpolitikk». Asyl- og innvandringspolitikken kan man ikke skrive seg seg bort i fra, enten må den bli strengere eller mer liberal. Enes de fire partiene på dette området, har noen oppgitt partiets sjel og eksistensberettigelse. Dette er ekvivalenten til «sirkelens kvadratur»,  altså et uløselig problem.

 

Høyre og FrP med enten V eller KrF

Et alternativ som bare inkluderer enten Venstre eller Kristelig Folkeparti er kun mulig hvis en av de to kommer under sperregrensen, men det tyder ingenting på at vil skje.

Både KrF og Venstre har utelukket at de vil droppe hverandre, og jeg velger å tro på at de snakker sant. Knut Arild Hareide er den eneste i norsk politikk som så å si har et konstitusjonelt ansvar for å holde det åttende bud. Hvis Skei Grande etter valgkampens runde med Aftenposten likevel skulle bryte den garantien hun har utstedt, starter hun statsrådskarrieren med null troverdighet.

 

Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre

Kommer ikke til å skje. Siv Jensen vil ikke støtte en «Bondevik II»-aktig regjering hun selv ikke er en del av. Det ligger også an til at FrP blir langt større enn KrF og Venstre til sammen. Å lede en slik regjering vil være et mareritt for Erna Solberg: først store kompromisser innad, som deretter igjen skal utvannes i Stortinget og under full beskytning fra vekselsvis Fremskrittspartiet eller Arbeiderpartiet. (Og hei på dere i Sør Trøndelag Sp: Det er ikke flertall for Høyre, KrF, Venstre og Sp.)

 

Høyre alene

Det nest mest sannsynlige alternativet. Kan danne fire grunnflertall i Stortinget: Med FrP og Venstre, FrP og KrF, Arbeiderpartiet og med regnbuevarianten Venstre, KrF, Senterpartiet og SV. Fire flertallsmuligheter er like mange som en ny Bondevik II, men uten like stort tap av Høyre-profil og med større smidighet i retningsvalgene.

 

Høyre og FrP

Det mest sannsynlige regjeringsalternativet. 80 mandater til sammen, og en regjering som kan danne flertall med fem partier: Venstre, KrF, Ap, Sp og SV.

 

FrP vil i regjering, toneangivende folk som Ketil Solvik Olsen er med i politikken for å utrette noe. KrF og Venstre vil for første gang i historien akseptere en slik regjering. KrFs landstyrevedtak fra i fjor åpner opp for fødselshjelp, og Venstre har siden «Heller Jens enn Jensen» i 2009 blitt et lille-Høyre med betalende medlemsskap i Civita og Minerva.

 

Et viktig argument er også at Erna Solberg kan binde fast Fremskrittspartiet. Med FrP utenfor regjeringen er det svært mye interessant som kan skje på Stortinget. Fra 2001 til 2005 ble regjeringen regelmessig overkjørt av opposisjonen, med barnehageforlik og støtte til Mandela-konsert som det man vil huske best. Erna Solberg vil neppe overrekke en eventuell valgseier på mandag til Fremskrittspartiet og Arbeiderpartiet, og jeg tror derfor hun ser på Siv Jensen som president Lyndon B. Johnson vurderte gjenoppnevning av FBI-sjef J. Edgar Hoover: «It’s probably better to have him inside the tent pissing out, than outside pissing in».