Hva bør Stoltenberg si i natt?

 Erna Solberg sier til Aftenposten i dag at Jens Stoltenberg allerede i natt bør kunngjøre at han går av hvis de rødgrønne taper flertallet. I sosiale medier er det likeledes trykk på at «Stoltenberg ikke må klamre seg fast til makten».  Enkelte tror også at Stoltenberg II-regjeringen blir et forretningsministerium i natt hvis de rødgrønne taper flertallet.

 

Ved regjeringsskifter er det viktig å holde på formene. Ikke bare av hensyn til statsskikken, men også for å klargjøre hvorfor skiftet fant sted og hva som er en ny regjerings politiske rammer.

 

Selve avskjedssøknaden innleveres til HM Kongen først når det er klart at det er grunnlag for ny regjering, i et statsråd etter at Stortinget er blitt orientert. HM Kongen vil da trolig gi Erna Solberg i oppdrag å danne ny regjering, og avskjedige gammelt statsråd og utnevne nytt når det er klart: HM Kongen innvilger ikke avskjedssøknaden før ny regjering er klar. Kongen og det gamle statsrådet utnevner det nye statsrådet, og skifte av regjering har funnet sted. Slik regjeringsdannelse tar normalt et par dager. Det er først når avskjedssøknad er levert inn, at regjeringen blir et såkalt forretningsministerium med betydelige skranker på aktiviteten. Dette er mange uker frem i tid fra i natt. Frem til så skjer har Norge en regjering, ikke et forretningsministerium.

 

I 2005 holdt de rødgrønne pressekonferanse om at de var kommet frem til enighet på Soria Moria 13. oktober, Kjell Magne Bondevik innleverte avskjedssøknad 14. oktober og Regjeringen Stoltenberg II ble utnevnt i statsråd 17. oktober.

 

Hva skal så statsministeren si om avgang i natt?

 

Etter flertall for mistillitsforslag i Stortinget er det nå grunnlovsfestet at regjeringen må tre tilbake. Automatikken i dette er ikke like selvfølgelig og umiddelbar etter et valg, det avhenger av situasjonen.  Landet har alltid en regjering, og statsministeren har ansvar for at landet styres til en hver tid.

 

Hvis Høyre skulle ha oppnådd rent flertall og vært et eget regjeringsalternativ, hadde Stoltenberg annonsert avgang valgnatta. Ingen hadde vært i tvil om hva som skulle skje. Dette vil imidlertid ikke være situasjonen i natt. Det foreligger ikke et avklart regjeringsalternativ.

 

Stoltenberg har tre muligheter hvis de borgerlige partiene og Kristelig Folkeparti oppnår flertall:

 

1.

Nekte å si noe som helst om avgang, utover at han vil annonsere avgang og innlevere avskjedssøknad til HM Kongen dersom de borgerlige partiene og Kristelig Folkeparti blir enige om grunnlaget for ny regjering. Det er statsministerens fulle rett, men vil neppe skje.

 

2.

Annonsere avgang allerede i natt, og fortelle at han vil be HM Kongen om å henvende seg til Erna Solberg for å gi henne i oppdrag å forsøke å danne regjering. Thorbjørn Jagland gjorde noe lignende til Arbeiderpartiets valgvake allerede valgnatta i 1997: «Vi kommer igjen- vi er der allerede». Jagland hadde imidlertid stilt ultimatum til velgerne og varslet avgang umiddelbart som følge av sine egne regler, ikke fordi det var et annet erklært regjeringsalternativ som hadde vunnet valget. Dette vil neppe skje heller.

 

3.

Det jeg tror kan skje er noe lignende det Bondevik gjorde i 2005. Bondevik varslet valgnatta at han ville søke avskjed 14. oktober, under forutsetning av at de tre rødgrønne partiene innen den datoen klargjorde at det ville bli dannet en annen regjering. Altså et signal om å tre tilbake under forutsetning om at det ble grunnlag for en annen regjering.

 

I en situasjon hvor det fortsatt er helt i det blå hva slags regjering de borgerlige partiene og Kristelig Folkeparti vil samle seg om, tror jeg dette er det mest fornuftige statsministeren kan gjøre i natt.

 

Han forteller da velgerne at han har skjønt at de rødgrønne har tapt flertallet, men at de de borgerlige partiene og Kristelig Folkeparti har en jobb å gjøre. Ballen spilles over til de fire partiene, som må vise kortene. I løpet av noen uker vil da landet se med full tydelighet hva slags ny regjering vi får, og ikke minst hva som er en ny regjerings politiske grunnlag. Hvis Venstre og Kristelig Folkeparti for eksempel skal innsette Fremskrittspartiet i regjering, må de gjøre det i fullt dagslys og med krystallklare rammer. Å hoppe bukk over disse helt nødvendige avklaringene er uansvarlig, det vil føre til usikkerhet om en ny regjerings politiske grunnlag. Også Høyre bør se seg tjent med at farskapet til en ny regjering er uomstridt, og at det parlamentariske grunnlaget er avklart. Det er forutsetning nummer 1 for styringsdyktighet.

Valgkampens største bullshitter

Valgkampen går mot slutten, og det er på tide å kåre den tåpeligste uttalelsen som har falt.

 

Vi legger Princeton-professor Harry Frankfurts forståelse av begrepet «bullshit» til grunn, hans glitrende analyse «On Bullshit» er tilgjengelig her:

http://www.stoa.org.uk/topics/bullshit/pdf/on-bullshit.pdf

 

Essensen i bullshit er at det produseres uten omtanke for sannheten; det er ikke nødvendigvis falskt, men først og fremst bare tåpelig. Bullshit er teknisk sett ikke en løgn, bullshit forholder seg  ikke til fakta og bryr seg ikke om hva som er sant og usant. Hensikten med bullshit er å fremme bullshiterens agenda, og han uttaler seg om forhold han egentlig ikke kan vite noe om. Det siste i motsetning til en løgner, som må vite sannheten for å dekke over den. Derfor mener Frankfurt at bullshittere er farligere for sannheten enn løgnere.

 

Bullshit omgir oss overalt og vi bidrar alle fra tid til annen, men under valgkamper blir vi spesielt eksponert. I løpet av denne valgkampen har vi blitt utsatt for tre uttalelser som utmerker seg i så stor grad at de aller fleste av oss umiddelbart og instinktivt kan sette navn på fenomenet: “For noe fordømt bullshit!”

 

Og de nominerte er:

 

1. André Oktay Dahl om Utøya hvis Høyre hadde vært i regjering:

«Operasjonssentralen hadde vært bedre rustet, bemanningen hadde vært bedre og helikopteret hadde vært tidligere i luften.» (VG 17.august)

 

2. Landbruksminister Trygve Slagsvold Vedum:

«Det blir ingen norsk fårikål med Erna.»  (VG 31.august)

 

3. Carl I. Hagen:

«Det rødgrønne flertallet har Anjas død på sin samvittighet.» (Facebook 5.september)

 

Mottar gjerne forslag til andre kandidater i kommentarfeltet!

Siv + Erna = Sant

En fordel med ikke å være en del av politikken er at man kan hengi seg friere til spekulasjon om hva som vil skje. Politiske kommentatorer er glade i å spå, særlig om fremtiden. Sjeldnere er det at noen går dem etter i sømmene og sjekker om de får rett. Under den såkalte Maria Amelie-saken spådde Elisabeth Skarsbø Moen et enormt ras på meningsmålingene for Arbeiderpartiet, og Arne Strand mente Norge hadde en statsminister som opptrådde i strid med folkemeningen. Bloggeren Knut Johannessen hadde en god gjennomgang av deres virksomhet, og fasiten viste at flertallet støttet statsministerens håndtering og Arbeiderpartiet gikk frem på meningsmålingene.

 

Den amerikanske statistikeren Nate Silver traff spiker’n på hodet bedre enn noen andre ved det siste presidentvalget i USA. Silver  gjengir i sin bok «The Signal and the Noise» statsvitenskapelig forskning på spådommer fra såkalte politiske eksperter. Konklusjonen er ikke hyggelig for politiske meteorologer: De tar feil i omlag halvparten av prediksjonene sine. Stilt overfor to valg har altså sjimpanser like stor sjanse for å få det riktig som menneskelige eksperter.

 

Men spådomsvirksomhet er underholdende da. Og siden politikk i følge den amerikanske programlederen Chris Matthews er «…the only proper game for grown ups», la meg selv bidra i selskapsleken. (Og til underholdningen hvis jeg tar feil.)

 

Hvis gjennomsnittet av meningsmålingene blir valgresultatet på mandag, hva slags regjering får vi?

 

En mandatberegning på bakgrunn av snittet av målingene gir i dag følgende resultat:

AP: 51

H: 49

FrP: 31

SV: 8

Sp: 9

KrF: 10

V: 9

R: 1

MDG: 1

 

De tre borgerlige partiene og Kristelig Folkeparti kan i hovedsak danne fem regjeringer i løpet av høsten med en slik mandatfordeling:

 

Alle fire

Gir en flertallsregjering. Er Erna Solbergs ønskedrøm, og trolig vil alle fire partiene starte sonderinger for å sjekke ut om dette er mulig. Lykkes de, vil Aftenpostens gamle sjefredaktør Egil Sundar smile bredt i graven.

 

Trine Skei Grande er imidlertid en sterk motstander av flertallsregjeringer, hun har til og med uttalt at «en flertallsregjering undergraver demokratiet».

 

Den viktigste grunnen til at denne regjeringen ikke vil se dagens lys, er ikke Skei Grandes prinsipielle holdning mot flertallsregjering. Det er den enorme politiske avstanden mellom Fremskrittspartiet og Venstre/Kristelig Folkeparti. Nylig rykket Trine Skei Grande og Knut Arild Hareide ut og markerte avstand til Fremskrittspartiet i 15 saker.

 

Selv om fundamentale politiske forhold taler mot at de fire skal bli enige, tror jeg regjeringslysten er så stor at partiene kan bli enige om viktige saker som oljeboring i Lofoten, karakter i barneskolen og bruken av oljeinntekter. Det blir tidenes kamelsluking, men gapene er store nå.

 

Den ene saken som vil holde en slik kamelkaravane igjen, er asyl- og innvandringspolitikken. Unge Venstre-lederen har sagt om eventuell regjeringsdannelse at «asylpolitikken blir avgjørende. Den blir ikke mer liberal uten Venstre i regjering».  Tilsvarende kan ikke Fremskrittspartiet oppgi den viktigste enkeltsaken i partiets historie. (Særlig ikke hvis de allerede er overkjørt på oljepengebruken.)

 

Se for deg pressekonferansen som skal presentere en ny regjeringsplattform: Det er like utenkelig at KrF og Venstre sitter og hører Per Sandberg si at «Nå skal vi jaggu stramme inn den snillistiske innvandringspolitikken» som at Sandberg er til stede hvis Skei Grande skal si «Endelig skal det føres en verdig og human asylpolitikk». Asyl- og innvandringspolitikken kan man ikke skrive seg seg bort i fra, enten må den bli strengere eller mer liberal. Enes de fire partiene på dette området, har noen oppgitt partiets sjel og eksistensberettigelse. Dette er ekvivalenten til «sirkelens kvadratur»,  altså et uløselig problem.

 

Høyre og FrP med enten V eller KrF

Et alternativ som bare inkluderer enten Venstre eller Kristelig Folkeparti er kun mulig hvis en av de to kommer under sperregrensen, men det tyder ingenting på at vil skje.

Både KrF og Venstre har utelukket at de vil droppe hverandre, og jeg velger å tro på at de snakker sant. Knut Arild Hareide er den eneste i norsk politikk som så å si har et konstitusjonelt ansvar for å holde det åttende bud. Hvis Skei Grande etter valgkampens runde med Aftenposten likevel skulle bryte den garantien hun har utstedt, starter hun statsrådskarrieren med null troverdighet.

 

Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre

Kommer ikke til å skje. Siv Jensen vil ikke støtte en «Bondevik II»-aktig regjering hun selv ikke er en del av. Det ligger også an til at FrP blir langt større enn KrF og Venstre til sammen. Å lede en slik regjering vil være et mareritt for Erna Solberg: først store kompromisser innad, som deretter igjen skal utvannes i Stortinget og under full beskytning fra vekselsvis Fremskrittspartiet eller Arbeiderpartiet. (Og hei på dere i Sør Trøndelag Sp: Det er ikke flertall for Høyre, KrF, Venstre og Sp.)

 

Høyre alene

Det nest mest sannsynlige alternativet. Kan danne fire grunnflertall i Stortinget: Med FrP og Venstre, FrP og KrF, Arbeiderpartiet og med regnbuevarianten Venstre, KrF, Senterpartiet og SV. Fire flertallsmuligheter er like mange som en ny Bondevik II, men uten like stort tap av Høyre-profil og med større smidighet i retningsvalgene.

 

Høyre og FrP

Det mest sannsynlige regjeringsalternativet. 80 mandater til sammen, og en regjering som kan danne flertall med fem partier: Venstre, KrF, Ap, Sp og SV.

 

FrP vil i regjering, toneangivende folk som Ketil Solvik Olsen er med i politikken for å utrette noe. KrF og Venstre vil for første gang i historien akseptere en slik regjering. KrFs landstyrevedtak fra i fjor åpner opp for fødselshjelp, og Venstre har siden «Heller Jens enn Jensen» i 2009 blitt et lille-Høyre med betalende medlemsskap i Civita og Minerva.

 

Et viktig argument er også at Erna Solberg kan binde fast Fremskrittspartiet. Med FrP utenfor regjeringen er det svært mye interessant som kan skje på Stortinget. Fra 2001 til 2005 ble regjeringen regelmessig overkjørt av opposisjonen, med barnehageforlik og støtte til Mandela-konsert som det man vil huske best. Erna Solberg vil neppe overrekke en eventuell valgseier på mandag til Fremskrittspartiet og Arbeiderpartiet, og jeg tror derfor hun ser på Siv Jensen som president Lyndon B. Johnson vurderte gjenoppnevning av FBI-sjef J. Edgar Hoover: «It’s probably better to have him inside the tent pissing out, than outside pissing in».

TV 2 AS

Lars Hilles gate 30, Pb 7222, 5020 Bergen

Materialet på nettstedet er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten avtale med TV 2 AS (utgiver) og/eller med annen klareringsordning (Kopinor www.kopinor.no eller Norwaco www.norwaco.no), er enhver lagring, eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring (herunder visning) bare tillatt når det er hjemlet i lov (til privat bruk, sitat og lignende). Utnyttelse i strid med lov eller avtale medfører erstatningsansvar, og kan straffes med bøter eller fengsel.