Velgerne misfornøyd med partilederne

Ferske tall fra Ipsos MMI viser at velgernes vurdering av partiledernes innsats i valgkampen har falt kraftig på én uke.

I forbindelse med Ipsos MMIs partibarometer, spør byrået samtidig om hvordan velgerne vurderer partiledernes innsats i valgkampen. Respondentene har svarmulighetene god, middels, dårlig og vet ikke. For å få ett enkelt tall uten å tape mye informasjon, kan man se bort fra de som ikke vet eller svarer «middels», og deretter trekke «dårlig» fra «god». Da får man så å si en standpunktkarakter for hver partileder.

Kollega Tor Mikkel Wara skrev i forrige uke et blogginnlegg om standpunktkarakterene i uke 33, de er gjengitt i venstre kolonne i tabellen under. Tallene i midten er karakterene fra MMIs måling i forrige uke, med endringer til høyre. (Tallene er ikke publisert tidligere.)

Partiledere-Torbjørn-Giæver

Det er slående hvor store og negative endringer det er i velgernes syn på partilederne den siste uken, i snitt faller partilederne 22 prosentpoeng. Utslaget er størst for Siv Jensen med 34 poengs nedgang, minst for Jens Stoltenberg med åtte.

Et slikt massivt fall i standpunktkarakterer kan ha flere årsaker, jeg tror alle i en viss grad er medvirkende:

For det første kan det være en refleksjon av at valgkampen nå er i gang for alvor, intensiv valgkamp får frem skillene og velgerne blir mindre rause mot andre partiers ledere. Valgkamp som aktivitet i seg selv kan gjøre at vurderingen av partilederne i større grad sammenfaller med eget partivalg, altså et slags ønske om å være kognitivt konsistente. Velgerne følger partilederne ned i skyttergravene.

En annen forklaring kan være at valgkampen så langt har vært preget av polarisering og omfattende angrep, både på andre partiers politikk og i en viss grad på lederegenskaper. I tillegg til blokkenes angrep på hverandre, har vi i det siste også sett gnisninger innad. For eksempel Siv Jensens angrep på Erna Solberg for å være for sosialdemokratisk, og KrF og Venstres avstandtaken til FrP.  En slik forklaring innebærer at valgkampens negativitet gjenspeiles i velgernes vurdering av partilederne. Det at så mange velgere fortsatt er på gjerdet kan også være en indikasjon på at det foregår negativ valgkamp; i følge amerikansk valgforskning er det ingen tvil om at negativ valgkamp fungerer, men ofte ved at den demobiliserer motstanderens velgere.

Negativ kampanje er så gammelt som demokratiet selv. (Nerdeparentes: De eldste stemmesedlene/løpesedlene vi har, er potteskår med negative budskap om Themistokles fra folkeavstemningen om landsforvisning i 471 f.kr.) Det er heller ikke nytt med beskyldninger om at motparten driver negativ valgkamp, og påstander om at akkurat denne valgkampen er den verste noensinne. Enkelte mener at Arbeiderpartiet angriper mest i denne valgkampen, men det er da interessant at Stoltenberg er den som faller minst av partilederne. Hvis det er riktig at Arbeiderpartiet angriper mest, kan ikke negativ valgkamp forklare hele nedvurderingen av partilederne, eventuelt så angriper Stoltenberg på en mer sjarmerende måte enn de andre.

En tredje mulighet er at valgkampen ikke fenger.  At partienes valg av saker og samarbeidspartnere, partiledernes innsats i debattene og medienes debattopplegg og valgkampdekning ikke evner å engasjere velgerne på en positiv måte. Valgkampen mangler så langt minneverdige sitater og definerende hendelser, og stadige rapporter om at valget er avgjort bidrar til at valgkampen kan bli oppfattet som kjedelig og uten betydning. Dette gir seg da utslag ved at velgerne gir de ansvarlige hovedaktørene dårligere vurdering, rett og slett som en konsekvens at denne valgkampens manus er for dårlig. Altså ikke ulikt norske skuespilleres forklaring på tilstanden i norsk drama.

Takk til Ipsos MMI for tilgang til tallmaterialet.