Partienes potensiale ved valget

I forrige uke fikk Dagbladet Ipsos MMIs ferske meningsmåling. Avisa publiserte selvfølgelig de aller viktigste tallene, partibarometeret, og fokuserte særlig på det som hadde størst nyhetsverdi akkurat da: endringene og størrelsen på Høyre og Arbeiderpartiet. Hver slik meningsmåling er imidlertid en skattkiste av informasjon for politiske nerder, og har interessante bakgrunnstall som mediene naturlig nok ikke har spalteplass og flater til å gjengi og analysere.

 

Et av spørsmålene Ipsos MMI stiller utvalget på rundt 1 000 personer som er med i undersøkelsen er:

«Hvilket parti mener du står nærmest ditt politiske standpunkt utenom det partiet du ville ha stemt på?»

 

Summen av første- og andrepreferanser gir et bilde på hvor godt likt et parti er. For tiden har Høyre mest sympati blant partiene, 47 prosent av norske velgere vil stemme på partiet eller liker det nest best. Av dagens stortingspartier er Senterpartiet på bunn med 9 prosent sympatisører.

 

For noen tiår siden hadde ikke det spørsmålet så stor relevans: I tiden etter den andre verdenskrig var velgernes partilojalitet veldig stabil. Lett karikert stemte man det samme partiet hele livet, ofte et arvet fra foreldrene, og som igjen var et resultat av sosioøkonomiske og kulturelle forhold. Fra 1970-tallet har det vært en tendens til at flere av oss bytter parti fra valg til valg, og en klassiker i norsk valgforskningslitteratur som dokumenterte denne tendensen fikk da også tittelen «Velgere på vandring». Ved stortingsvalget i 2009 stemte 31 prosent av velgerne på et annet parti enn i 2005.

 

En del av oss er imidlertid det amerikanerne kaller «Yellow Dog Democrats», altså at vi heller ville stemt på ei gul bikkje enn et annet parti. Vi har selvfølgelig et parti vi liker nest best, men vi kommer aldri til å stemme på det, og vi svarer MMI som om «If I had to, I mean had to, if my life depended on it». Vi er partienes såkalte grunnfjell.

 

Tallene som rapporteres som partibarometer, er dette grunnfjellet pluss de som har bestemt seg men som fortsatt ikke er helt sikre. På akkurat denne målingen består Arbeiderpartiets oppslutning på 32 prosent av et grunnfjell på 19 prosent og 13 prosent som har bestemt seg for Arbeiderpartiet men ikke er helt sikre.

 

For å få et bilde av de enkelte partienes reelle velgerpotensial må vi eliminere andre partiers gul-bikkje-velgere: de har en andrepreferanse men er ikke i swinger-modus. Den oppnåelige oppslutningen for parti X er dermed: egne helt sikre velgere, pluss de som har bestemt seg for partiet men ikke helt sikre pluss andre partiers velgere som er usikre og som har X som annenpreferanse.

 

Slik ser bildet av partienes gulv og tak for resten av valgkampen ut nå:

 

«Gule bikkjer»                 MMIs barometer                            «Med alle swingers»

SV          2                                             4                                                            9

A             19                                          32                                                          37

Sp           2                                             5                                                            6

KrF         3                                             5                                                            7

V             2                                             5                                                            9

H             18                                          28                                                          34

FrP         11                                          15                                                          20

 

Noen observasjoner:

 

Høyre er garantert å gå frem 9. september, bunnen på 18 ligger over oppslutningen i 2009 på 17 prosent. Tilsvarende vil Fremskrittspartiet helt sikkert gå tilbake, makspotensialet på 20 ligger under 2009-oppslutningen.

 

Hvis denne målingen er riktig, ligger også Arbeiderpartiet best an til å bli største parti. I tillegg til et forsprang på barometeret, har partiet en høyere oppside enn Høyre. Høyres tak har blitt senket fra 44 prosent til 34 siden mai.

 

Mange i Arbeiderpartiet vil på den annen side mene at et grunnfjell på 19 prosent er lite historisk sett. Nettopp disse 19 prosentene var det trolig stortingspresident Dag Terje Andersen hadde i tankene da debatten om oljepenger gikk som hardest for noen år siden, da han galgenhumoristisk kommenterte at Arbeiderpartiet gikk for «få, men ansvarlige velgere».

 

De fire minste stortingspartiene har i 2013 faretruende små grunnfjell, og kan i teorien alle havne under sperregrensa. Samtidig er de alle fire over sperregrensa, og med en god innsats i resten av valgkampen har både SV og Venstre en nesten tosifret oppside. Særlig bør utsatte Audun Lysbakken ta dette potensialet som en gladnyhet, og hamre inn i partiorganisasjonen at en oppslutning på ni prosent kan være mulig hvis alle kluter settes inn.

 

Går vi inn på hvordan de enkelte partienes andrepreferanser fordeler seg, er det en del interessant å finne. Av Arbeiderpartiets velgere, er det kun 1 prosent som liker Fremskrittspartiet nest best. Den manglende kjærligheten er gjensidig: Av Fremskrittspartiets velgere er det bare 6 prosent som har Arbeiderpartiet som andrepreferanse. Som konsekvens av kodeknekking, partilederbytte i Fremskrittspartiet eller andre forhold, er det nå liten utsikt til trafikk mellom de to partiene. Det er et relativt nytt fenomen.

 

Men det at det ikke er så stor direkte velgermessig konkurranse mellom de to partiene, betyr ikke at det er unyttig å føre valgkamp mot hverandre. Siv Jensen kan for eksempel hente velgere både fra gjerdet og fra Høyre ved å fremstå som det klareste opposisjonspartiet mot Jens Stoltenberg.

 

Fremskrittspartiets velgere har Høyre som sitt dominerende andrevalg, med 65 prosent. Venstre og Kristelig Folkeparti er med 6 prosent like lite populære som Arbeiderpartiet. Ingen av Venstres velgere i denne undersøkelsen har Fremskrittspartiet som andrepreferanse. Høyre er faktisk det mest populære partiet både blant Venstre og Kristelig Folkepartis velgere og i Fremskrittspartiet. Fra hver sin kant føler de tre partiene åpenbart nærhet til Høyre, men betydelig avstand til hverandre.

 

Takk til Ipsos MMI som ga tilgang til bakgrunnstallene.