SVs trefrontskrig

SV er nå med 4,2 prosent på snittet av meningsmålingene i en kritisk situasjon i valgkampen. At partiet holder seg over sperregrensen på 4 prosent, er selvsagt svært viktig for partiets videre fremtid og historieskrivningen om deltakelsen i den rødgrønne prosjektet.

 

Det er dessuten helt umulig å se for seg et scenario med fortsatt rødgrønt flertall hvis SV faller under. Selv om den siste meningsmålingen fra Ipsos MMI viser at «Arbeiderpartiets valgkampmaskin» kan være i ferd med å få opp dampen, og lufta kan gå ut av den blå Høyre-ballongen, vil ikke det være nok for de rødgrønne hvis SV samtidig tilintetgjøres på Stortinget. Jens Stoltenberg er nok nå nesten like opptatt av SVs oppslutning som Audun Lysbakken er.

 

Problemet til SV er at de strategisk sett står overfor en defensiv krig på tre fronter:

 

Mot høyre i politikken er det en sterk konkurranse om sosialdemokratiske velgere med Arbeiderpartiet. Etter at SV var i byråd i Oslo 1990-tallet, mistet partiet pragmatiske politikere som Raymond Johansen og Terje Kalheim til Arbeiderpartiet. De var mer opptatt av å få gjort ting i politikken, enn å være med på doktrinære seminarer. Noe av det jeg lurer mest på i denne valgkampen, er derfor hva Erik Solheim vil stemme ved valget.

 

På SVs venstreflanke er det knokkelkamp mot Rødt og Bjørnar Moxnes. Moxnes har vist seg å ha karisma og medietekke, og er en langt mer spiselig figur for mange enn tidligere raddis-ledere har vært. Selv om SV de siste åtte årene har fått til langt mer i praktisk politikk enn gjennom hele partiets tidligere historie, tærer regjeringsdeltakelse på muligheten til å fremstå som «de rene og ranke» på norsk venstreside.

 

På sentralfronten har Venstre nå fått selskap av Miljøpartiet De Grønne som konkurrent om SVs miljøstemmer. Selv om det er Arbeiderpartiet som så langt har tapt flest stemmer til MDG, har overgangen fra SV større relativ betydning. Og disse utvekslingene kan bli direkte avgjørende for forholdet mellom blokkene og regjeringsspørsmålet.

 

Det eneste Audun Lysbakken mangler nå, er at noen av hans egne faller ham i ryggen i mediene. Da vil omringingen være komplett, og han vil som general Paulus ved Stalingrad være fanget i “gryta”.

 

Det er i lys av dette vi må skjønne hvorfor Audun Lysbakken kalte inn til ekstraordinær pressekonferanse i helgen, uten å ha en “blank nyhet” å komme med. Ingenting er for øvrig så irriterende for journalister som det. Likevel tror jeg det var et bra grep av Lysbakken, og han kom relativt bra igjennom med budskapet at det er alvor for SV.

 

Alle som har lest militærhistorie eller spilt krigsspill, vet at Audun Lysbakken nå har ett å gjøre før det er for sent:

Samle all kraft og prøve å bryte igjennom på et lovende sted langs frontlinjen. Da kan omringing unngås, og restene av hæren reddes. Jeg tror det må skje på sentralfronten mot Venstre og MDG, altså i miljøsaken. Det er et område hvor SV har troverdighet, og kan vise til at de har gjort en forskjell. Vent derfor på klare utspill for eksempel om petroleumsaktivitet i Lofoten.

Dessuten er jeg ganske viss på at Arbeiderpartiets strateger også bruker litt kraft på hvordan de kan hjelpe til slik at deres allierte ikke havner i gryta.