Jens Stoltenberg statsminister i 2017?

De rød-grønne partiene har pr 7. august en samlet oppslutning på 37 prosent på gjennomsnittet av målingene. Dette er om lag 10 prosentpoeng mindre enn valgresultatet i 2009, som ga et relativ knapt rød-grønt flertall på Stortinget. I startfasen av valgkampen må vi derfor si at de borgerlige partiene nå har alt å tape, og at Erna Solberg må regnes som storfavoritt til å bli statsminister. Likevel er det fire scenarier hvor Jens Stoltenberg kan bli statsminister.

 

Rød-grønt flertall mot alle odds

Nytt rød-grønt flertall i september ser nå ut som det amerikanerne kaller «a tall order». At det er en formidabel oppgave betyr ikke at det er umulig. Mye kan skje i løpet av fire uker med valgkamp. Dessuten finnes det flere mulige valgutfall med Venstre og eller Kristelig Folkeparti under sperregrensen som vil medføre at de rød-grønne kan oppnå stortingsflertall med lavere velgeroppslutning enn i 2009. I 2005 og 2009 hentet Arbeiderpartiet inn tre, fire prosentpoeng i løpet av valgkampen, og i 1993 var opphentingen fra 25 til 36,9 prosent på under ett år.

 

Men realistisk sett haster det nå for de tre rød-grønne partiene. I fotballen er det betydelig verre å ligge under 0-2 med 15 minutter igjen å spille enn 15 minutter etter kampstart. Klarer Stoltenberg å dra i land en valgseier for tredje gang vil han bli norsk politikks svar på moderne tids største comeback kid, Harry Truman.

 

Borgerlig sammenbrudd i høst

En annen vei til statsministerstolen for Jens Stoltenberg er at de borgerlige partiene ikke enes etter valget; altså at Erna Solberg ikke lykkes med å danne regjering til tross for et borgerlig flertall. En slik situasjon er lite sannsynlig, hun vil i tilfelle fremstå som den største taperen i norsk politisk historie siden hertug Skule på 1200-tallet. Vi tar den likevel med fordi i politikken skal man aldri si aldri, i norsk politikk har folk blitt «djupt såra og vonbroten» etter forsøk på å danne regjering før.

 

Havari i stortingsperioden

Et mer sannsynlig scenario er at ett eller flere av mellompartiene kommer på vippen, at det blir borgerlig mindretallsregjering og at det byr seg en sjanse for maktovertakelse i løpet av stortingsperioden. En ting er at Kristelig Folkeparti jobber for regjeringsskifte nå, men hvor mange mørkeblå statsbudsjetter orker Knut Arild Hareide å få ansvaret for i årene som kommer? Sikkert det første justerte budsjettet for 2014, men hva med 2015 eller 2016? Jeg leser Kristelig Folkepartis virksomhet nå først og fremst som et brennende ønske om å få SV ut av regjeringskontorene, ikke om å bli et permanent støttehjul for Erna og Siv. Med regjeringsskifte og borgerlig mindretallsregjering blir det et helt nytt spill, hvor både Hareide og Stoltenberg har helt nye og interessante kort på hånden. Hareides politiske læremester var for øvrig Jon Lilletun, som hadde et veldig godt forhold til Arbeiderpartiet.

 

Jens Stoltenberg vinner i 2017

Du leste det her først: Jeg tror det er sannsynlig at Jens Stoltenberg er Arbeiderpartiets statsministerkandidat i 2017. Politiske kommentatorer har en stund nå vært opptatt av arverekkefølgen i partiet og spekulasjoner om Støre eller Giske skal overta. Det synes som om man mener det er automatikk i at Stoltenberg skulle gå av ved et valgnederlag, eller at man tror Stoltenberg har store ambisjoner eller planer om en internasjonal toppjobb.

 

I en situasjon hvor de rød-grønne mister flertallet, er det absolutt ingen grunn til at Jens Stoltenberg skulle overlate roret til andre. Han er arbeiderbevegelsens beste kort, har i alle sosialdemokraters øyne utrettet mye i åtteårsperioden og har en uvanlig sterk posisjon i partiet. Ingen vil starte et løp hvor han får skylda for at Senterpartiet og SV patruljerer sperregrensa, og jeg har til gode å høre noen i Arbeiderpartiet ytre ønske om en annen leder. Dessuten er Stoltenberg fortsatt bare 54 år og i sin beste alder. Til sammenligning er Hillary Clinton 65 år og klar favoritt til å bli demokratenes presidentkandidat i 2016.

 

De som tror Stoltenberg har store ambisjoner i internasjonal politikk, kjenner ham dårlig. Han brenner for norsk politikk og har mye ugjort. Han vil holde «spontanseminarer» om norske skattesatser, helsevesen og pensjonsordninger til han er 100 år. (For øvrig: hvilken internasjonal toppjobb er ledig for en nordmann nå?) De som husker ham fra opposisjonstilværelsen fra 2001 til 2005, vet at han vil gjøre to ting fra stortingsposisjonen: Male en eventuell borgerlig regjering i stykker, og skape en ny visjon og et politisk prosjekt for åtte nye år. Og ved valget i 2025 vil Jens Stoltenberg være 65 år, det samme som Hillary er nå.