Velgerne misfornøyd med partilederne

Ferske tall fra Ipsos MMI viser at velgernes vurdering av partiledernes innsats i valgkampen har falt kraftig på én uke.

I forbindelse med Ipsos MMIs partibarometer, spør byrået samtidig om hvordan velgerne vurderer partiledernes innsats i valgkampen. Respondentene har svarmulighetene god, middels, dårlig og vet ikke. For å få ett enkelt tall uten å tape mye informasjon, kan man se bort fra de som ikke vet eller svarer «middels», og deretter trekke «dårlig» fra «god». Da får man så å si en standpunktkarakter for hver partileder.

Kollega Tor Mikkel Wara skrev i forrige uke et blogginnlegg om standpunktkarakterene i uke 33, de er gjengitt i venstre kolonne i tabellen under. Tallene i midten er karakterene fra MMIs måling i forrige uke, med endringer til høyre. (Tallene er ikke publisert tidligere.)

Partiledere-Torbjørn-Giæver

Det er slående hvor store og negative endringer det er i velgernes syn på partilederne den siste uken, i snitt faller partilederne 22 prosentpoeng. Utslaget er størst for Siv Jensen med 34 poengs nedgang, minst for Jens Stoltenberg med åtte.

Et slikt massivt fall i standpunktkarakterer kan ha flere årsaker, jeg tror alle i en viss grad er medvirkende:

For det første kan det være en refleksjon av at valgkampen nå er i gang for alvor, intensiv valgkamp får frem skillene og velgerne blir mindre rause mot andre partiers ledere. Valgkamp som aktivitet i seg selv kan gjøre at vurderingen av partilederne i større grad sammenfaller med eget partivalg, altså et slags ønske om å være kognitivt konsistente. Velgerne følger partilederne ned i skyttergravene.

En annen forklaring kan være at valgkampen så langt har vært preget av polarisering og omfattende angrep, både på andre partiers politikk og i en viss grad på lederegenskaper. I tillegg til blokkenes angrep på hverandre, har vi i det siste også sett gnisninger innad. For eksempel Siv Jensens angrep på Erna Solberg for å være for sosialdemokratisk, og KrF og Venstres avstandtaken til FrP.  En slik forklaring innebærer at valgkampens negativitet gjenspeiles i velgernes vurdering av partilederne. Det at så mange velgere fortsatt er på gjerdet kan også være en indikasjon på at det foregår negativ valgkamp; i følge amerikansk valgforskning er det ingen tvil om at negativ valgkamp fungerer, men ofte ved at den demobiliserer motstanderens velgere.

Negativ kampanje er så gammelt som demokratiet selv. (Nerdeparentes: De eldste stemmesedlene/løpesedlene vi har, er potteskår med negative budskap om Themistokles fra folkeavstemningen om landsforvisning i 471 f.kr.) Det er heller ikke nytt med beskyldninger om at motparten driver negativ valgkamp, og påstander om at akkurat denne valgkampen er den verste noensinne. Enkelte mener at Arbeiderpartiet angriper mest i denne valgkampen, men det er da interessant at Stoltenberg er den som faller minst av partilederne. Hvis det er riktig at Arbeiderpartiet angriper mest, kan ikke negativ valgkamp forklare hele nedvurderingen av partilederne, eventuelt så angriper Stoltenberg på en mer sjarmerende måte enn de andre.

En tredje mulighet er at valgkampen ikke fenger.  At partienes valg av saker og samarbeidspartnere, partiledernes innsats i debattene og medienes debattopplegg og valgkampdekning ikke evner å engasjere velgerne på en positiv måte. Valgkampen mangler så langt minneverdige sitater og definerende hendelser, og stadige rapporter om at valget er avgjort bidrar til at valgkampen kan bli oppfattet som kjedelig og uten betydning. Dette gir seg da utslag ved at velgerne gir de ansvarlige hovedaktørene dårligere vurdering, rett og slett som en konsekvens at denne valgkampens manus er for dårlig. Altså ikke ulikt norske skuespilleres forklaring på tilstanden i norsk drama.

Takk til Ipsos MMI for tilgang til tallmaterialet.

Blir SV et one-man show?

I dag har det blitt publisert fire nye meningsmålinger, i Dagens Næringsliv, Aftenposten, VG og NRK. Man skal være forsiktig med å legge for mye inn i enkeltmålinger, tallene må alltid tolkes med de oppgitte feilmarginer. Denne usikkerheten reduseres normalt sett når vi slår sammen de ulike målingene og lager gjennomsnitt, gitt at ikke instituttene gjør de samme metodiske feilene. TV2 har et nyttig verktøy for blant annet dette formålet: http://politisk.tv2.no/spesial/partibarometeret/

 

Noen kjappe observasjoner etter dagens nye gjennomsnittstall, om de fem tingene jeg følger med størst interesse under denne valgkampen:

 

Langt opp for de rødgrønne

I kampen mellom blokkene har fortsatt de borgerlige partiene og Kristelig Folkeparti et stort forsprang.  Med 38,9 prosent til sammen for de tre rødgrønne partiene, ligger de 8,9 prosentpoeng bak valgresultatet i 2009. Valget er ikke allerede tapt som noen valgforskere sier til Dagbladet i dag, men bakken er bratt.

 

Venstre og Kristelig Folkeparti på vippen

Høyre og Fremskrittspartiet får 80 mandater og har ikke flertall alene, som de blant annet hadde hos Pollofpolls fra mai 2012 til april 2013. KrF og Venstre kan dermed få stor innflytelse i det nye Stortinget. Hvis dagens tall blir valgresultatet, tror jeg forøvrig vi går mot en periode med mindretallsregjeringer.

 

Arbeiderpartiet størst igjen

Med 29,6 prosent passerer Arbeiderpartiet Høyre og er igjen det største partiet. På gjennomsnittet av målingene har Høyre vært størst siden mai 2012. November 2012 kan ha vært «high-water mark» for Høyre, med 34,3 prosent og 6,5 ledelse på Arbeiderpartiet. Arbeiderpartiet leder nå med 1,3 prosentpoeng.

 

SV over sperregrensa

SV er kommet over sperregrensa igjen med dagens målinger. 4,3 prosent vil i følge mandatberegningsverktøyet til utmerkede Poll of polls gi partiet syv stortingsrepresentanter.

 

Dette verktøyet er instruktivt for å teste ut forskjellige mandatscenarioer, både med utgangspunkt i nasjonale målinger og i  fylkesmålinger. Begge metodene gir i dag samme resultat for følgende situasjon:

Hvis SV skulle få 3,99 prosent eller lavere 9. september, blir SVs stortingsgruppe redusert til en mann: Heikki Eidsvoll Holmås. (Selv Finn Gustavsen hadde en wingman da partiet først kom inn på Stortinget i 1961.)

 

Kjente SV-profiler som Bård Vegar Solhjell, Audun Lysbakken og Inga Marte Thorkildsen vil da falle ut av Stortinget. At et regjeringspartis partileder og to statsråder taper stortingsplassene vil være uten sidestykke i moderne norsk historie, den nærmeste parallellen jeg kommer er det britiske valget i 1997 hvor fire konservative statsråder falt ut av parlamentet.

 

Bakgrunnstallene til enkeltmålingene viser imidlertid at SV er det partiet med størst mobiliseringspotensiale, det er bare om lag halvparten av 2009-velgerne som er trofaste mot partiet. SV er nå nødt til å mobilisere for å unngå å bli et one-man show.

 

MDG i siget

Miljøpartiet De Grønne fortsetter å vinne velgere, og har nå en oppslutning på 3,7 prosent. Det gir partiet mandater i Oslo og Akershus, og hvis vi legger fylkesmålinger til grunn, et mandat fra Hordaland. Fortsetter De Grønne fremgangen og treffer sperregrensen, ser det ut til at de får tre mandater til: ett for hvert av de tre neste promillepoengene de klarer å løfte seg.

Partienes potensiale ved valget

I forrige uke fikk Dagbladet Ipsos MMIs ferske meningsmåling. Avisa publiserte selvfølgelig de aller viktigste tallene, partibarometeret, og fokuserte særlig på det som hadde størst nyhetsverdi akkurat da: endringene og størrelsen på Høyre og Arbeiderpartiet. Hver slik meningsmåling er imidlertid en skattkiste av informasjon for politiske nerder, og har interessante bakgrunnstall som mediene naturlig nok ikke har spalteplass og flater til å gjengi og analysere.

 

Et av spørsmålene Ipsos MMI stiller utvalget på rundt 1 000 personer som er med i undersøkelsen er:

«Hvilket parti mener du står nærmest ditt politiske standpunkt utenom det partiet du ville ha stemt på?»

 

Summen av første- og andrepreferanser gir et bilde på hvor godt likt et parti er. For tiden har Høyre mest sympati blant partiene, 47 prosent av norske velgere vil stemme på partiet eller liker det nest best. Av dagens stortingspartier er Senterpartiet på bunn med 9 prosent sympatisører.

 

For noen tiår siden hadde ikke det spørsmålet så stor relevans: I tiden etter den andre verdenskrig var velgernes partilojalitet veldig stabil. Lett karikert stemte man det samme partiet hele livet, ofte et arvet fra foreldrene, og som igjen var et resultat av sosioøkonomiske og kulturelle forhold. Fra 1970-tallet har det vært en tendens til at flere av oss bytter parti fra valg til valg, og en klassiker i norsk valgforskningslitteratur som dokumenterte denne tendensen fikk da også tittelen «Velgere på vandring». Ved stortingsvalget i 2009 stemte 31 prosent av velgerne på et annet parti enn i 2005.

 

En del av oss er imidlertid det amerikanerne kaller «Yellow Dog Democrats», altså at vi heller ville stemt på ei gul bikkje enn et annet parti. Vi har selvfølgelig et parti vi liker nest best, men vi kommer aldri til å stemme på det, og vi svarer MMI som om «If I had to, I mean had to, if my life depended on it». Vi er partienes såkalte grunnfjell.

 

Tallene som rapporteres som partibarometer, er dette grunnfjellet pluss de som har bestemt seg men som fortsatt ikke er helt sikre. På akkurat denne målingen består Arbeiderpartiets oppslutning på 32 prosent av et grunnfjell på 19 prosent og 13 prosent som har bestemt seg for Arbeiderpartiet men ikke er helt sikre.

 

For å få et bilde av de enkelte partienes reelle velgerpotensial må vi eliminere andre partiers gul-bikkje-velgere: de har en andrepreferanse men er ikke i swinger-modus. Den oppnåelige oppslutningen for parti X er dermed: egne helt sikre velgere, pluss de som har bestemt seg for partiet men ikke helt sikre pluss andre partiers velgere som er usikre og som har X som annenpreferanse.

 

Slik ser bildet av partienes gulv og tak for resten av valgkampen ut nå:

 

«Gule bikkjer»                 MMIs barometer                            «Med alle swingers»

SV          2                                             4                                                            9

A             19                                          32                                                          37

Sp           2                                             5                                                            6

KrF         3                                             5                                                            7

V             2                                             5                                                            9

H             18                                          28                                                          34

FrP         11                                          15                                                          20

 

Noen observasjoner:

 

Høyre er garantert å gå frem 9. september, bunnen på 18 ligger over oppslutningen i 2009 på 17 prosent. Tilsvarende vil Fremskrittspartiet helt sikkert gå tilbake, makspotensialet på 20 ligger under 2009-oppslutningen.

 

Hvis denne målingen er riktig, ligger også Arbeiderpartiet best an til å bli største parti. I tillegg til et forsprang på barometeret, har partiet en høyere oppside enn Høyre. Høyres tak har blitt senket fra 44 prosent til 34 siden mai.

 

Mange i Arbeiderpartiet vil på den annen side mene at et grunnfjell på 19 prosent er lite historisk sett. Nettopp disse 19 prosentene var det trolig stortingspresident Dag Terje Andersen hadde i tankene da debatten om oljepenger gikk som hardest for noen år siden, da han galgenhumoristisk kommenterte at Arbeiderpartiet gikk for «få, men ansvarlige velgere».

 

De fire minste stortingspartiene har i 2013 faretruende små grunnfjell, og kan i teorien alle havne under sperregrensa. Samtidig er de alle fire over sperregrensa, og med en god innsats i resten av valgkampen har både SV og Venstre en nesten tosifret oppside. Særlig bør utsatte Audun Lysbakken ta dette potensialet som en gladnyhet, og hamre inn i partiorganisasjonen at en oppslutning på ni prosent kan være mulig hvis alle kluter settes inn.

 

Går vi inn på hvordan de enkelte partienes andrepreferanser fordeler seg, er det en del interessant å finne. Av Arbeiderpartiets velgere, er det kun 1 prosent som liker Fremskrittspartiet nest best. Den manglende kjærligheten er gjensidig: Av Fremskrittspartiets velgere er det bare 6 prosent som har Arbeiderpartiet som andrepreferanse. Som konsekvens av kodeknekking, partilederbytte i Fremskrittspartiet eller andre forhold, er det nå liten utsikt til trafikk mellom de to partiene. Det er et relativt nytt fenomen.

 

Men det at det ikke er så stor direkte velgermessig konkurranse mellom de to partiene, betyr ikke at det er unyttig å føre valgkamp mot hverandre. Siv Jensen kan for eksempel hente velgere både fra gjerdet og fra Høyre ved å fremstå som det klareste opposisjonspartiet mot Jens Stoltenberg.

 

Fremskrittspartiets velgere har Høyre som sitt dominerende andrevalg, med 65 prosent. Venstre og Kristelig Folkeparti er med 6 prosent like lite populære som Arbeiderpartiet. Ingen av Venstres velgere i denne undersøkelsen har Fremskrittspartiet som andrepreferanse. Høyre er faktisk det mest populære partiet både blant Venstre og Kristelig Folkepartis velgere og i Fremskrittspartiet. Fra hver sin kant føler de tre partiene åpenbart nærhet til Høyre, men betydelig avstand til hverandre.

 

Takk til Ipsos MMI som ga tilgang til bakgrunnstallene.

SVs trefrontskrig

SV er nå med 4,2 prosent på snittet av meningsmålingene i en kritisk situasjon i valgkampen. At partiet holder seg over sperregrensen på 4 prosent, er selvsagt svært viktig for partiets videre fremtid og historieskrivningen om deltakelsen i den rødgrønne prosjektet.

 

Det er dessuten helt umulig å se for seg et scenario med fortsatt rødgrønt flertall hvis SV faller under. Selv om den siste meningsmålingen fra Ipsos MMI viser at «Arbeiderpartiets valgkampmaskin» kan være i ferd med å få opp dampen, og lufta kan gå ut av den blå Høyre-ballongen, vil ikke det være nok for de rødgrønne hvis SV samtidig tilintetgjøres på Stortinget. Jens Stoltenberg er nok nå nesten like opptatt av SVs oppslutning som Audun Lysbakken er.

 

Problemet til SV er at de strategisk sett står overfor en defensiv krig på tre fronter:

 

Mot høyre i politikken er det en sterk konkurranse om sosialdemokratiske velgere med Arbeiderpartiet. Etter at SV var i byråd i Oslo 1990-tallet, mistet partiet pragmatiske politikere som Raymond Johansen og Terje Kalheim til Arbeiderpartiet. De var mer opptatt av å få gjort ting i politikken, enn å være med på doktrinære seminarer. Noe av det jeg lurer mest på i denne valgkampen, er derfor hva Erik Solheim vil stemme ved valget.

 

På SVs venstreflanke er det knokkelkamp mot Rødt og Bjørnar Moxnes. Moxnes har vist seg å ha karisma og medietekke, og er en langt mer spiselig figur for mange enn tidligere raddis-ledere har vært. Selv om SV de siste åtte årene har fått til langt mer i praktisk politikk enn gjennom hele partiets tidligere historie, tærer regjeringsdeltakelse på muligheten til å fremstå som «de rene og ranke» på norsk venstreside.

 

På sentralfronten har Venstre nå fått selskap av Miljøpartiet De Grønne som konkurrent om SVs miljøstemmer. Selv om det er Arbeiderpartiet som så langt har tapt flest stemmer til MDG, har overgangen fra SV større relativ betydning. Og disse utvekslingene kan bli direkte avgjørende for forholdet mellom blokkene og regjeringsspørsmålet.

 

Det eneste Audun Lysbakken mangler nå, er at noen av hans egne faller ham i ryggen i mediene. Da vil omringingen være komplett, og han vil som general Paulus ved Stalingrad være fanget i “gryta”.

 

Det er i lys av dette vi må skjønne hvorfor Audun Lysbakken kalte inn til ekstraordinær pressekonferanse i helgen, uten å ha en “blank nyhet” å komme med. Ingenting er for øvrig så irriterende for journalister som det. Likevel tror jeg det var et bra grep av Lysbakken, og han kom relativt bra igjennom med budskapet at det er alvor for SV.

 

Alle som har lest militærhistorie eller spilt krigsspill, vet at Audun Lysbakken nå har ett å gjøre før det er for sent:

Samle all kraft og prøve å bryte igjennom på et lovende sted langs frontlinjen. Da kan omringing unngås, og restene av hæren reddes. Jeg tror det må skje på sentralfronten mot Venstre og MDG, altså i miljøsaken. Det er et område hvor SV har troverdighet, og kan vise til at de har gjort en forskjell. Vent derfor på klare utspill for eksempel om petroleumsaktivitet i Lofoten.

Dessuten er jeg ganske viss på at Arbeiderpartiets strateger også bruker litt kraft på hvordan de kan hjelpe til slik at deres allierte ikke havner i gryta.

Jens må overbevise Arne Olav

Den viktigste velgergruppen ved dette valget er de såkalte «Arne Olav-velgerne».  Et par hundre tusen velgere som siden 2009 har vært i flyt mellom Arbeiderpartiet, Høyre og gjerdet. Disse velgerne utgjør det største “enkeltmarkedet” i denne valgkampen, og hvordan de fordeler seg 9. september har direkte konsekvenser for kritiske aspekter som hva slags flertall vi får på Stortinget og den innbyrdes størrelsen mellom partiene.  De har sitt navn fra Arne Olav Brundtland, Høyre-mannen som er gift med Gro, men som etterhvert kom til å stemme på konas parti.

 

Som Arne Olav er jeg fra Horten, og brukte store deler av ungdomstida mi som AUF-er i Høyre-bølgens tsunamipunkt, Vestfold på 1980-tallet. Jeg tror derfor jeg kjenner «Arne Olavene» ganske godt.

 

De aksepterer dagens relativt høye skattenivå, men skjønner ikke enkelte rødgrønne representanter som av og til tar til orde for ytterligere økninger. Arne Olavene er opptatt av verdiskapning, og irriterer seg over forslag om forsert nedbygging av norsk petroleumsindustri.  Jeg vil understreke at jeg er uenig i uviljen mot det rød-grønne samarbeidet, men registrerer at flere sier omtrent dette: «Stoltenberg og Arbeiderpartiet er jo veldig bra da, men jeg tror ikke jeg orker mer Sp og SV».

 

Nissen på lasset

Arne Olavene vil ha en politikk i skjæringsfeltet mellom Arbeiderpartiet og Høyre. Ved å stemme Høyre ved dette valget kan de imidlertid få en politikk som vil ligge mellom Høyre og Fremskrittspartiet. Det er et stort paradoks, men samtidig en mulighet. At Siv Jensen kommer med som nisse på lasset har de ikke fullt ut oppdaget og overskuet konsekvensene av.

 

Jens Stoltenberg har fire uker på seg til å overbevise Arne Olav om at «det er forskjell på å barbere seg og å skjære av seg haka», som Kåre Willoch i 1981 formulerte  forskjellen mellom Høyre og Fremskrittspartiet. Om det ikke holder til rød-grønt flertall, kan tilstrekkelig tilbakevending sørge for at Arbeiderpartiet blir størst og at Kristelig Folkeparti og eller Venstre kommer på vippen. Politiske tyngdelover vil da sørge for en politikk som denne velgergruppen i større grad ønsker.

 

Plan B

I TV2s duell med Erna Solberg i forrige uke ble statsministeren spurt om han har en «plan B». Han svarte at han bare har en plan A, fortsatt rød-grønn koalisjon. Dette er selvfølgelig helt etter læreboka og normalt det sikre svaret.

 

Så spørs det om Arbeiderpartiet er i en normal situasjon fire uker før valget. Når sjetongstabelen minker mot slutten av en pokerturnering, kan du ikke sitte stille og vente på to ess.  For å unngå at stabelen din blir spist opp av «rundeavgiftene», må du ta noen sjanser.

 

Regjeringsspørsmålet er kanskje det viktigste kortet en statsminister har på hånda. Det mest virkningsfulle Arne Olavene kunne hørt nå er noe om Arbeiderpartiet alene. På den annen side vil det være en særdeles krevende øvelse hvis statsministeren  sier noe som kan bidra til å undergrave troverdigheten til det regjeringsalternativet man går til valg på. Det medfører for høy risiko, og vil ikke skje. Dobbeltkommunikasjon er selvfølgelig alltid krevende, og spesielt i en fortettet valgkampsituasjon.

 

Så Arbeiderpartiet må lete etter kommunikasjonsmåter med Arne Olav som har lavere risiko enn plan B-spekulasjoner fra statsministeren.  

 

Plan Bs plan B

Det er forskjell på å dobbeltkommunisere og å overinformere. Indirekte eller via surrogater kan velgergruppen få høre noe i retning av at Arbeiderpartiet alltid tar ansvar, at kortene selvsagt legges på ny dersom de rød-grønne taper flertallet, dagens samarbeidskonstellasjon var et prosjekt for en flertallssituasjon og kartet må justeres hvis dette terrenget forandres.

 

I VG i forrige uke var det tydelig at Per Rune Henriksen og Sveinung Valle i Hordaland Arbeiderparti både har sett og tydet «skriften på veggen». (Ikke den lokale Varg Veum-utgaven). Meldingene som Henriksen og Valle her sender, er en god start på en nødvendig kommunikasjon til Arne Olavene. Også Arne Olav behøver nå litt dialog.

 

Andre elementer i denne samtalen er stikkordmessig å få frem at en stemme på Høyre paradoksalt nok kan gi et tyngdepunkt mot FrP, kjøre Jens Stoltenberg og Jonas Støre mest mulig fram, drive valgkamp i stor grad alene og kontant markere Arbeiderpartiets politikk hvis det skulle komme urealistiske markeringsforslag fra SV og Sp. Hvis det i løpet av valgkampen dukker opp håpløse forslag à la forbud mot pappvin, trenger Arne Olav nemlig å høre «I feel your pain» fra Arbeiderpartiet.

 

Hvis Arbeiderpartiets strateger får til kommunikasjonen med Arne Olavene de siste fire ukene, kan mange være fortsatt gift med Gro.

Jens Stoltenberg statsminister i 2017?

De rød-grønne partiene har pr 7. august en samlet oppslutning på 37 prosent på gjennomsnittet av målingene. Dette er om lag 10 prosentpoeng mindre enn valgresultatet i 2009, som ga et relativ knapt rød-grønt flertall på Stortinget. I startfasen av valgkampen må vi derfor si at de borgerlige partiene nå har alt å tape, og at Erna Solberg må regnes som storfavoritt til å bli statsminister. Likevel er det fire scenarier hvor Jens Stoltenberg kan bli statsminister.

 

Rød-grønt flertall mot alle odds

Nytt rød-grønt flertall i september ser nå ut som det amerikanerne kaller «a tall order». At det er en formidabel oppgave betyr ikke at det er umulig. Mye kan skje i løpet av fire uker med valgkamp. Dessuten finnes det flere mulige valgutfall med Venstre og eller Kristelig Folkeparti under sperregrensen som vil medføre at de rød-grønne kan oppnå stortingsflertall med lavere velgeroppslutning enn i 2009. I 2005 og 2009 hentet Arbeiderpartiet inn tre, fire prosentpoeng i løpet av valgkampen, og i 1993 var opphentingen fra 25 til 36,9 prosent på under ett år.

 

Men realistisk sett haster det nå for de tre rød-grønne partiene. I fotballen er det betydelig verre å ligge under 0-2 med 15 minutter igjen å spille enn 15 minutter etter kampstart. Klarer Stoltenberg å dra i land en valgseier for tredje gang vil han bli norsk politikks svar på moderne tids største comeback kid, Harry Truman.

 

Borgerlig sammenbrudd i høst

En annen vei til statsministerstolen for Jens Stoltenberg er at de borgerlige partiene ikke enes etter valget; altså at Erna Solberg ikke lykkes med å danne regjering til tross for et borgerlig flertall. En slik situasjon er lite sannsynlig, hun vil i tilfelle fremstå som den største taperen i norsk politisk historie siden hertug Skule på 1200-tallet. Vi tar den likevel med fordi i politikken skal man aldri si aldri, i norsk politikk har folk blitt «djupt såra og vonbroten» etter forsøk på å danne regjering før.

 

Havari i stortingsperioden

Et mer sannsynlig scenario er at ett eller flere av mellompartiene kommer på vippen, at det blir borgerlig mindretallsregjering og at det byr seg en sjanse for maktovertakelse i løpet av stortingsperioden. En ting er at Kristelig Folkeparti jobber for regjeringsskifte nå, men hvor mange mørkeblå statsbudsjetter orker Knut Arild Hareide å få ansvaret for i årene som kommer? Sikkert det første justerte budsjettet for 2014, men hva med 2015 eller 2016? Jeg leser Kristelig Folkepartis virksomhet nå først og fremst som et brennende ønske om å få SV ut av regjeringskontorene, ikke om å bli et permanent støttehjul for Erna og Siv. Med regjeringsskifte og borgerlig mindretallsregjering blir det et helt nytt spill, hvor både Hareide og Stoltenberg har helt nye og interessante kort på hånden. Hareides politiske læremester var for øvrig Jon Lilletun, som hadde et veldig godt forhold til Arbeiderpartiet.

 

Jens Stoltenberg vinner i 2017

Du leste det her først: Jeg tror det er sannsynlig at Jens Stoltenberg er Arbeiderpartiets statsministerkandidat i 2017. Politiske kommentatorer har en stund nå vært opptatt av arverekkefølgen i partiet og spekulasjoner om Støre eller Giske skal overta. Det synes som om man mener det er automatikk i at Stoltenberg skulle gå av ved et valgnederlag, eller at man tror Stoltenberg har store ambisjoner eller planer om en internasjonal toppjobb.

 

I en situasjon hvor de rød-grønne mister flertallet, er det absolutt ingen grunn til at Jens Stoltenberg skulle overlate roret til andre. Han er arbeiderbevegelsens beste kort, har i alle sosialdemokraters øyne utrettet mye i åtteårsperioden og har en uvanlig sterk posisjon i partiet. Ingen vil starte et løp hvor han får skylda for at Senterpartiet og SV patruljerer sperregrensa, og jeg har til gode å høre noen i Arbeiderpartiet ytre ønske om en annen leder. Dessuten er Stoltenberg fortsatt bare 54 år og i sin beste alder. Til sammenligning er Hillary Clinton 65 år og klar favoritt til å bli demokratenes presidentkandidat i 2016.

 

De som tror Stoltenberg har store ambisjoner i internasjonal politikk, kjenner ham dårlig. Han brenner for norsk politikk og har mye ugjort. Han vil holde «spontanseminarer» om norske skattesatser, helsevesen og pensjonsordninger til han er 100 år. (For øvrig: hvilken internasjonal toppjobb er ledig for en nordmann nå?) De som husker ham fra opposisjonstilværelsen fra 2001 til 2005, vet at han vil gjøre to ting fra stortingsposisjonen: Male en eventuell borgerlig regjering i stykker, og skape en ny visjon og et politisk prosjekt for åtte nye år. Og ved valget i 2025 vil Jens Stoltenberg være 65 år, det samme som Hillary er nå.

TV 2 AS

Lars Hilles gate 30, Pb 7222, 5020 Bergen

Materialet på nettstedet er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten avtale med TV 2 AS (utgiver) og/eller med annen klareringsordning (Kopinor www.kopinor.no eller Norwaco www.norwaco.no), er enhver lagring, eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring (herunder visning) bare tillatt når det er hjemlet i lov (til privat bruk, sitat og lignende). Utnyttelse i strid med lov eller avtale medfører erstatningsansvar, og kan straffes med bøter eller fengsel.