Valg av fiender – FrPs fem på topp

Valget av fiender er ofte en undervurdert del av en god valgkampstrategi. Det er naturlig å tenke at partiene vil ha flest mulig støttespillere for både partiet og budskapene. Men slik støtte blir ofte utydelig og støttespillerne er sjelden like god som partiets selv til å fremføre budskapet.

Noe helt annet er det med riktige fiender.  Velgerne sliter nemlig med å se forskjell på partiene. Fiender gjør at forskjellene blir tydeligere og kan i tillegg vekke følelser. Det siste er viktig for å mobilisere egne sympatisører til faktisk å gå og stemme istedenfor å sitte hjemme.

Når man skal velge fiender er det viktig å ha fiender som angriper partiet – ikke motsatt. Det er ikke veldig sympatisk for et parti å hakke løs på noen. Bedre er det dersom fienden aktiv går ut og angriper.  De fleste partier dyrker med ujevne mellomrom gode fiender (Arbeiderpartier hadde Stein Erik Hagen som hoggestabbe i 2009), men det er FrP som har mest å hente på riktige fiender som mobiliserende faktor. Her er FrPs fem på topp fiender som partiet ønsker angrep fra i valgkampinnspurten:

1) Mulla Krekar. Ingen over ingen ved siden av. Like god i alle medier.

2) Eva Joly: På plass både i 2009 og 2013. Gjør seg best på TV men god på VG nett i dag.

3) Per Fugelli: Trofast fiende også mellom valgene. Best på sjelelivet til de som stemmer FrP.

4) Martin Kolberg: Politikere er som oftest ikke gode fiender men vi gjør et unntak for Martin Kolberg. Best når han skal knekke ”FrP-koden” .

5) Agnete Haaland som representant for Kultur-Norge. Best på førstesiden av Dagbladet. Mange i kultureliten tror de er drømmefienden, men de er egentlig oppskrytt. De har ikke samme mobiliseringskraft som mange tror fordi det rett og slett er for få som bryr seg om hva de mener om politikk.