Category Archives: tippeliga

Guatemala, Celso Borges ++

Guatemala. Jeg har beveget meg noen timer nordover på det amerikanske kontinentet siden forrige oppdatering. Stedet heter Guatemala City, og her spilles det nordamerikanske U20-mesterskapet. Etter hvert passerer de fire semifinalistene videre til verdensmesterskapet som spilles i Colombia i juli.

Siden det faktisk er noen som betaler for mine reiser og lønner meg for rapportene jeg skriver, skal jeg ikke dele inntrykk om konkrete spillere. Likevel vil jeg nevne et par observasjoner av generell natur.

Kun én europeisk klubbspeider (i tillegg til meg) har tatt bryet med å reise til denne kronglete delen av Mellom-Amerika (naturligvis med forbehold om at andre menn med penn og blokk har plassert seg i helt andre deler av stadion – med dette er lite sannsynlig. I denne settingen er det lett å dra kjensel på”europeere”). Altså kun Rosenborg og StigTorbjørnsen har innsett at dette mesterskapet en ideell arena for skandinaviske klubber til å kartlegge og notere kandidater for fremtiden. Jeg sier ikke at man nødvendigvis skal booke fulle flyrader av nye spillere, men infoen man tilegner seg på slike turneringer vil man dra enorm nytte av på sikt.

Ser man bort i fra dyre meksikanere er U20-representantene (med unntak av noen Europa-baserte spillere) innenfor de økonomiske rammene hjemlige klubber gjerne handler fra. Jeg stusser over prioriteringen og at norske klubber (generelt) ikke tar seg tid til å stille opp når talenter i beste kjøpealder – fra land som har sendt mange fine representanter til Tippeligaen (Costa Rica, USA, Canada osv) – treffes til showcase på samme sted. Fra Nord/Mellom-Amerika kan man handle talentfulle spillere til særdeles gunstige priser.

Ellers var jeg vitne til et relativt spesielt syn under gårsdagens oppgjør mellom Surinam og USA: cirka halvparten av spillerne i startoppstillingen til den tidligere nederlandske kolonien brukte vanter. Tilleggsopplysning: lufttemperaturen ved avspark var 22 varmegrader.

Celso Borges. Apropos fin representant for typen fotballråvare man kan finne (hvis man orker å lete) i denne regionen; Vålerenga skal i følge rapporter ha budt 7 millioner kroner for Fredrikstads lagkaptein. Jeg synes Oslo-klubben fortjener kreditt for et offensivt initiativ, men FFKs fremragende klubbformann Svein “Kosten” Johannessen feier unna all tvil: Borges forblir rød og hvit- i alle fall frem til høsten. Tidligere har Rosenborg også gjort et forsøk på å hente den konverterte midtbanespilleren til Lerkendal.

Mens jeg er glad for at Fredrikstad har lykkes å beholde en veldig god fotballspiller, forundrer det meg at Tippeliga-klubbene ikke forsøkte å sikre seg Borges like etter at FFK rykket ned i Adeccoligaen (vinteren 2010) eller i sommervinduet samme år. Med alt kaoset som hersket i klubben på den tiden (før Johannesen og det nye styret startet den suksessrike ryddeoperasjonen) ville det vært umenneskelig – i praksis umulig – å nekte spilleren en overgang.

Prioriteringer forandrer seg med tiden, men for meg er det vanskelig å forstå at ingen Tippeligaklubber så potensialet i Borges da markedsprisen hans traff bunnivået. Selv om man muligens ikke trengte en sentral midtbanespiller på de nevnte tidspunktene, ville man likevel kunne rettferdiggjort et kjøp av en veldig bruksvennlig spiller. I følge mine kilder var kun Lillestrøm interesserte i Borges vinteren 2010 (men av en eller annen grunn ble det ingenting av dealen). Hvor var de andre: her mener jeg Tippeliga-klubbene sov i timen.

twitter @tkkarlsen (norsk) @karlsentk (english)

Aristokraten reiser seg

For nøyaktig et år tilbake lå Fredrikstad FK med brukket nakke. Aristokraten i norsk fotball, som de lokale liker å kalle sin elskede klubb, var i krig med seg selv. Fra styrerom, treningsfelt og administrasjon kom ingen andre signaler enn om opprør, oppløsning, splid. Alle tenkelige virus som sakte dreper sjelen til en fotballklubb virket uutryddelige i lokalene på Fredrikstad Stadion. Som Celso Borges nylig fortalte Aftenposten; gårsdagens tremålscorer hadde aldri sett maken til kaos enn det som FFK-lederne produserte i fjor høst. Sterke ord fra en ung mann som stammer fra en del av verden der statskupp rammer befolkingen med samme regelmessighet som tropiske stormer.

12 måneder senere er altså FFK tilbake i norsk fotballs øverste selskap. Men likeså mye at man kan feire nye oppgjør mot Rosenborg og Vålerenga fremfor Løv-Ham og Alta, bør den siste ukas dobbelslakt av Hønefoss markere kulminasjonen av et år der Fredrikstad FK har kommet seg et skritt videre. I min kapasitet som streifende nomade som sjelden slår teltplugger i fødelandet skal jeg nødig påmelde meg som Kvitt eller Dobbelt-kandidat i emnet “Adeccoligaen 2010”, men av det jeg fanger opp gjennom media, venner og supportere har klubbens sunnhetsbarometer tippet fra “dødssyk” til “stabil” til “oppegående”. Med entusiasmen opprykket fører med seg er det ingenting i veien for at utskrivingsattesten fra Adeccosykehuset vil vise “sunn” og omsider, “friskmeldt”.

Da nedrykket var et faktum skrev jeg i denne webspalten at turen ned også kunne føre godt med seg. 2010 har sikkert ikke på noen måte vært enkelt for klubben, men hvis man tør å forenes bak en langsiktig visjon og ta de nødvendige grepene, som koster mot og krefter, kan sure nedturer ofte være starten på prosesser man aldri ville startet om konsekvensene ikke var fullt så dramatiske.

I løpet av dette året har styrene i Fredrikstad fotballklubb justert driften til realistiske nivåer. Klubben har tydeligvis gjenerobret kontrollen over utgifter (utgifter til overganger, lønninger av spillere og trenere, agenthonorar osv) som løp løpsk under de tidligere kaosregimene. Hadde FFK holdt Tippeligastatusen med et nødskrik, er det nærliggende å tro at oppgjørets time aldri ville funnet sted. Oppryddingen ville aldri blitt gjennomført, immuniteten mot nøkternhet, budsjettbalanse og fornuft ikke blitt nedkjempet. Takket være et år med besk medisin kan Østfold-klubben stolt sende lykkeønskninger til de tallrike Tippeligakonkurrentene som snart må helle i seg de første dråpene av den samme vonde hestekuren.

Fremfor noen fortjener klubbens styreformann, Svein Johannessen, ære og skryt for hvordan han har geleidet FFK gjennom et tungt år. Da byen skrek etter en stødig hånd til å dempe pasientopprøret i galskapens hus troppet “Kosten” opp med en fin blanding av karisma, folkelighet og sunt Østfoldvett. I alle fall fra mitt observatørståsted virker det som Johannessen, allerede i løpet av noen uker, hadde skrevet nytt kart og fortalt hvor landet lå. I samme åndedrag nevner jeg styremedlem og generell primus motor, Jan Rafn (for øvrig far til stortalentet, Simen). Allerede i løpet av min korte FFK-periode fikk jeg oppleve hvordan Jan fronter, blør, lever og tenker for Fredrikstad FK. Johannessen og Rafn skal høste mye av æren for at Fredrikstad-boerne i dag våger å sende en rød og hvit vimpel til topps av sine forfrosne flaggstenger. Uten lenger å føle skam eller forlegenhet.

Selvskreven honnør også til hovedtrener, Tom Freddy Aune, og sportssjef, Joacim Jonsson. I en latinlynnet fotballby har Aune har stått stoisk rakrygget gjennom en turbulent sesong. 8-1 sammenlagt er en fin personlig revansj og kanskje en lekse til den betydelige minoriteten lettsindige publikummere som skriker etter nytt trenerblod så fort det slås en feilpasning. Jeg tipper de franske boblene smaker ekstra delikat hos Chez Aune denne helgen. Jonsson, den eneste svensken jeg har truffet som skriver feilfritt norsk, er en “unsong hero” som er like rik på energi som kompetanse.

Tippeligaen er en attraksjon rikere med Fredrikstad som bekreftet medlem nummer 16. Denne gang tror jeg klubben foretrekker solide faste steg mot toppligaens øvre halvdel, fremfor urent trav og rykkvis vill galopp. Kosten, Rafn, Aune og Jonsson. Denne kvartetten forstår at en suksessrik fotballklubb bygges gjennom gradvis nøktern satsing. I går markerte FFK sine første skritt mot en lang, men sikker vei mot toppsiktet av norsk fotball.

Fem gode Ole Gunnar-grunner

Ole Gunnar Solskjær ble for kort tiden siden presentert som ny hovedtrener for Molde FK. Her følger, etter mitt syn, de fem viktigste årsakene til at dette er en supernyhet for Molde og norsk fotball.

Tippeligaen. Fra min synsvinkel har Tippeligaen mistet appell både hva gjelder sport og merkevare angår. Tilskuertallene synker, feilpasningene øker, klubbene leker russisk rulett med konkursdøden, TV-kampene (banner i kjerka her) må snart klassifiseres i kategorien “for spesielt interesserte” (tenk finsk fjernsynsteater på 80-tallet). Kristiansunds store sønns hjemkomst til vestlandet gir serien og produktet løftet den nærmest hyler etter; allerede neste år (eller neste uke) vil man garantert se økt interesse for Tippeligaen. Men faren er at andre klubber, uten en vettug rik onkel som Kjell Inge Røkke til å sponse deler av gildet, vil driste seg til å kopiere dette opplegget.

Tidspunktet. Om Rosenborg virkelig skal utfordres, er dette riktig tidspunkt. Trønderne har signalisert en mer konservativ innkjøpslinje, mens “storklubber” som Brann og Viking ligger handlingslammende etter årelange feilskjær både på sportslig og økonomisk plan. Begge disse storhetene kan avskrives i tittelkampen i nær og halvfjern fremtid. Mens Stabæk heller ikke vil piske opp en satsing som vil true maktbalansen i toppen (igjen på grunna av økonomi), fremstår Molde – forutsatt nøkkelordet i neste punkt – og freshe Vålerenga som troverdige RBK-utfordrere.

Satsing. Solskjær ville neppe akseptert treneransvaret i Molde om han ikke ble gitt garantier for ressursene han mener er nødvendige for å bygge et topplag i byen. Dette dreier seg naturlig nok ikke kun om spillerkjøp, men om investeringer til infrastruktur (om så skulle være nødvendig, Molde har jo allerede et flott opplegg), kompetanse og personell (Solkjær har allerede medbrakt to assistenttrenere). Når det gjelder nysigneringer har jo Molde allerede bevist at de er kapable til å sikre seg kvalitetsforsterkninger til en grei pris. Heltidsansatte Petter Rudi besitter solid erfaring på dette området. Fersk kapital, entusiasme og nytteverdien av den etablerte kompetansen i klubben kan bli en fin miks. Selv om Solskjær dysset ned spørsmål om kjøpsfest på pressekonferansen, blir jeg overrasket om relativt store ressurser ikke settes til disposisjon.

Trekkplaster. Molde blir en langt heitere destinasjon for norske og, til en viss grad, utenlandske spillere med en Manchester United-legende blåsende i trenerfløyta. Kanskje det kan virke urettferdig for andre unge, dyktige og kvalifiserte treneremner, men ikke bare vil Solskjær stille med rikelig goodwillkapital fra dag én (media vil gi ham langt enklere arbeidsvilkår og større arbeidsro enn kollegaer uten samme spillerbakgrunn – slik er verden) allerede før noen i det hele tatt vet hva han står for som hovedtrener, men også gjennom navn og vesen vil han kunne håndplukke i større grad. For all del, med tid kan Solskjær mer enn gjerne vise seg å være et trenergeni, men inntil den hypotesen er omsatt til fakta kan vi lett konstatere at navn og rykte teller mer enn kompetanse. På dette nivået handler treneryrket vel så mye om hva du kan få spillerne til å tro at du kan, enn en bunke med enestående teoretiske avhandlinger.

Fotballfeber. Bare se på reaksjonen fra media-Norge. Solskjærs ankomst i Molde ble dekket som om Elvis nettopp hadde invitert til slippefest på Times Square eller om den komplette Beatles line-up’n hadde dumpet ned i stolene vis-a-vis Linda Puzzati på Anfield. Applaus på pressekonferansen. Selv Stevie Wonder på vei til jazzen hadde ikke høstet samme oppmerksomhet. Selv om resultatene ikke vil skulle komme umiddelbart vil Solskjær-effekten vare til langt ut i høstmånedene. Gnissingen mot erkefiender som Rosenborg og Aalesund vil tilspisses, sesongbilletter selges som varm loff, supportereffekter er igjen trendy og sponsormidler sitter alt løsere – den positive synergisnøballen er krammere enn noen gang. Selv om Solskjær-prosjektet representerer en betydelig investering for Molde FK og nettverket rundt, bringer treneren også inn nye inntekststrømmer både til klubb og by, om ikke landsdel.

twitter @tkkarlsen (norsk) / @karlsentk (english)

Antasteren Annan

Anthony Annan igjen i fokus etter en mildt sagt ukonvensjonell “inngripen” mot Vålerenga-stopper, André Muri, i går kveld. Kan være at jeg bommer her, men det er vanskelig å komme utenom tanken om at dette var en spekulativ provokasjonsmanøver fra Ghanas midtbanemann. Som betaling for å borre fingere langs anatomiske tuneller der heteroseksuelle menn sjelden vandrer forventet Annan trolig en spiss albue og et rødt kort til motstanderen. Planen var klassisk, men haken i denne oppskriften var at Annan plukket ut feil mann til dette opptrinnet. Der kortluntede sydlandske menn ville falt rett i fella, valgte midtbanespilleren ut et offer som i alle fall for meg virker så chilled at han knapt ville løftet blikket om en UFO hadde landet på Lerkendal-matta den sene oktoberkvelden. Opplevelsen var helt sikkert ubehagelig og uforglemmelig for Muri og han skal ha ære for at han ikke spontanreagerte på dette tilsynelatende primitive stuntet.

Vi har alle sett bildene av Vinnie Jones som knekker nøttene til Gazza og Real Madrid-legenden, Michel, med et overintimt grep om Carlos Valderramas familiejuveler. Og selv om jeg er blitt fortalt at hendelser av den karakter Muri ble utsatt for skjer relativt ofte rundt Middelhavet (presiserer at her refereres det til det som skjer på fotballbaner), kan jeg kun huske én lignende episode: Sent på 90-tallet under Serie A-oppgjøret mellom Bari og Juventus fikk Pippo Inzahgis mest personlige sone et uønsket og høyst uanmeldt besøk av langemannen til hjemmelagets stopper Rahid Nequroz. I likhet med Muri svarte Inzaghi på ikke-voldelig vis, men med ustrakte armer og en nesten tvilende oppgitthet om hva han nettopp hadde opplevd. Dommeren så ikke opptrinnet, men det gjorde derimot kameralinsene. Neqrouz – som senere sementerte sitt bad boy-image med å erklære Bin Laden-sympatier – ble straffet i ettertid, mens Alfamannen, Pippo Inzaghi, fortsatt ikke har fått tilbake de laveste notene på stemmebåndet.

Forutsatt at Annan virkelig ønsket å provosere Muri til å reagere på en usportslig måte – man kan aldri være 100% sikker, men jeg mistenker at dette var hensikten – så er det noe nesten imponerte utspekulert med en slik grisete handling. En saftig takling, en ettersleng bakfra – selv en albue i en luftduell kan aksepteres til en viss grad, men når man ser sitt snitt til å måle kroppstemperaturen til en motspiller for å oppnå overtall, er det ikke mange etiske grenser igjen å krysse. Om dette ikke er nivået opp fra spyttig, har Annan virkelig ført oss ut i den etiske gråsonen her. Handlingen er diskret, ekstrem og veldig krekende. Og ganske ekkel. Men mest av alt, feig.

André Muri deler sikkert ikke denne følelsen, men det er bisart nok vanskelig å omtale hendelsen uten å trekke på smilebåndet. Og her ligger noe av problemet: stuntet er alt annet enn uskyldig men likevel så absurd at det å forholde seg analytisk og kald til episoden – og faktisk utmåle en skikkelig straff – forblir en liten prøvelse.

Livet går videre. Muri kan trøste seg at Inzaghi fortsatt scorer mål. Og han har vunnet både Champions League og Scudetti etter at han fikk erogen nærkontakt av første grad av en klåfingret marokkaner. I motsetning til Hatem Ben Arfa kan Muri fortsatt løpe, hoppe og skli. Med tiden til hjelp vil Vålerenga-stopperen komme seg over dette, selv om han trolig vil knipe litt ekstra godt igjen nesten gang han besøker Lerkendal.

twitter @tkkarlsen (norsk) / @karlsentk (english)

Huseklepp het i Italia?

Det relativt interessante (og anerkjente) nettstedet calciomercato.com tilsynelatende storlanserer Erik Huseklepp for et fremtidig Serie A-opphold. Med en fransk agent som kilde (!?) appellerer de uten forbehold til respekterte mediumklubber som Parma, Napoli, Lazio, Fiorentina, Palermo (med flere) om å løpe og kjøpe Brann-spilleren. Nettstedet (opprinnelig eid og startet av den italienske storagenten,Giovanni Branchini), som i motsetning til i dette tilfellet holder grappa’n unna espressokoppen når det gjelder oppdateringer fra det italienske overgangsmarkedet, verdsetter landslagsangriperen til 3 millioner euro og fyller på med hete youtube-klipp.

Når man leser beskrivelsen av Huseklepp på nettstedet finner man ord som vil få selv den ydmyke bergenseren til å rødme; “en spiller med karakterstyrke og stor tilstedeværelse (presenza) på banen”. Superlativene stopper ikke der; “rask, teknisk – bevegelig og eksplosiv”. Huseklepp har hele pakka i følge denne rapporten.

Huseklepps lojalitet blir også trukket frem (“sterk tilknytning til Brann og har vist sin lojalitet til trøya og fansen”) før det legges til at man forventer et rush for spilleren i januarmarkedet (“jaktes av tyske, engelske og franske klubber”). Her må man tydeligvis skynde seg.

Objektiv analyse eller ledd i en (sofistikert?) markedsføringskampanje? Jeg vet ikke. Men om vi snakker om det sistnevnte, virker det som man forsøker litt for hardt.

Uansett er ikke dette første gang Huseklepp forsøkes plassert i Italia. Så sent som i vinter fortalte en lett humrende sportsdirektør i en Serie A-klubb til undertegnede at en agent hadde sent flere DVD-er med Huseklepp-materiale. Navn og klubb skal forbli usagt i denne anekdoten, men i alle fall hadde lagets “Mister” (hovedtrener) sett høydepunktene fra de tilsendte CD-skivene. Den svært respekterte treneren – som fortsatt tjener til livets opphold langs sidelinjer opp og ned støvellandet – ble så fascinert av klippene fra nord at det ikke gikk en dag uten at han spurte sportsdirektøren (eller speiderteamet) om “il norvegese”.

Dessverre for treneren delte verken direktøren eller sjefspeideren besettelsen om il norgevese. Staben vurderte nordmannen som lite egnet til en kantrolle (høyre eller venstre) i det stramme 4-4-2-systemet laget spilte på dét tidspunktet. Om man imidlertid hadde trengt en vandrespiss på topp, hvem vet, kanskje kunne historien fått en lykkelig calcio-avslutning for Erik Huseklepp. Men når det er sagt, kanskje Mister leser calciomercato.com og nye behov kan tenne gammel kjærlighet.

Akkurat som andre talentfulle norske spillere, fortjener Huseklepp et opphold utenfor den kvalitetsribbede norske toppserien. Men jeg kunne forestille meg at en mellomeuropeisk liga ville passet han bedre enn den taktiske muskelfotballen som dominerer i Italia.

twitter @tkkarlsen (norsk) / @karlsentk (english)

Moa uten forklaringsproblem

Norge har fått en ny Bundesliga-proff, Mohammed “Moa” Abdellaoue har meldt overgang fra Vålerenga til Hannover 96. I stedet for glede og begeistring bli overgangen møtt med skepsis og ramaskrik.

Hannover 96 kjenner jeg godt, som kjent jeg jobbet selv i klubben i 30 måneder fra 2004 til slutten av 2006. Forholdene i den nordtyske foreningen kan for tiden neppe karakteriseres som harmoniske – noe jeg har poengtert ovenfor flere medier. Men jeg lar meg overraske over “stormen” Moas karrierevalg har forårsaket i Norge. For heller ikke i hjemlandet blir man overdøvet av samstemt symfoni fra proffklubbene?

Først: hvorfor ventet han ikke på en større interessent? Vel, bare spør Erik Huseklepp om hvorvidt utenlandske storklubber står i kø for å sikre seg norske fotballspillere midt i 20-årene, uansett hva målprotokollen fra Tippeligaen (eller landslaget) viser. Brann-angriperen vil kunne gi deg svaret at nåløyet for å fenge oppmerksomheten til store internasjonale klubber er trangt. Det er ingen automatikk i at giganter fra Premier League, Serie A eller La Liga absolutt skulle komme til å kjøpe Moa i løpet av de siste to ukene av overgangsvinduet. Tross alt ligger en overgang gjerne i putringsmodus i en god stund før den når det siste konkrete kokepunktet – hadde agentene til Moa følt at store ting var i ferd med å skje rundt VIF-spissen mot deadline, ville de selvsagt avventet tilbudet fra Hannover 96. Dette vet de bedre enn alle oss andre, de har tross alt arbeidet med å plassere Moa utenfor Norges grenser i månedsvis.

Så: hvorfor ventet ikke Moa til januar? Fordi Vålerenga ikke vil ha spilt fotball på to måneder, altså han er allerede vekk fra scouting-radaren når januarshoppingen settes i gang. Dessuten er Skandinavia-baserte spillere – som er midt i tunge oppkjøringsperioder – ikke ansett som ideelle for den litt lettsindige, sjansekjøpprofilen som desperate klubber søker i januarmarkedet. Her handler det om å sikre seg forsterkninger som kan gjøre en forskjell fra dag én. Selv om Hannover gjorde sitt første Moa-fremstøt i vintervinduet, er dette en manøver som tilhører unntaket, ikke reglen.

Kaoset i Hannover – nei, selvsagt er ikke dette optimalt. Men i dette tungrodde overgangsmarkedet som ikke gir garantier, handler det om å gripe sjansen. Moa har selvtillit nok til å overbevise seg selv om at verken trenerskifter eller intern uro skal sette en stopper for hans Tysklands-karriere. Om han vil lykkes vil tiden vise, men jeg tror ikke det vil stå på forstyrrende omstendigheter om Oslo-gutten ikke får det til å stemme på AWD-Arena.

Enda mer usikker blir jeg på gangsynet til deler av det norske fotballpublikumet når jeg leser rapporter i hjemlig media som nesten bakgårdsklubb-stempler Moas nye klubb. Jo visst, Vålerenga er en herlig, kul klubb med fantastiske supportere som Moa sikkert forlater med tungt hjerte. Men vedkommende som har et problem med å forstå klubbvalget oppfordres til å reise en helg til Hannover. Der vil man oppleve et fantastisk stadion, randfylt til hovedsakelig samtlige hjemmekamper med et lidenskapelig publikum som selv Klanen ville kjempet hardt for å synge ut. Og da har jeg heller ikke nevnt den detaljen om at Moa vil kunne legge seg opp nok penger fra den nysignerte kontrakten til at han kan ta seg av seg selv og de han bryr seg om i nær og halvfjern fremtid. For ikke å nevne den opplagte sportlige utfordringen som ligger i å bryne seg mot motstandere av mye høyere standard i en ramme som er langt mer attraktiv enn den trause Tippeliga-realiteten. Med respekt å melde: man må lete lenger nord (eller øst) på Europa-kartet enn Hannover for å finne den virkelige bakgården.

Jeg ser ingen grunn til at Moa må rettferdiggjøre noen ting som helst ved å forlate norsk fotball til fordel for 1. Bundesliga. Tross alt, Tippeligaen topper ikke akkurat den darwinistiske næringskjeden i europeisk klubbfotball.

Lykke til i Tyskland, Moa!

twitter @tkkarlsen (norsk) / @karlsentk (english)

Symptatierklæring til Steinar Nilsen

Uheldig 2010-start for Brann, sesongens første “minikrise” er et faktum. En solid seier mot Sandefjord i den kommende runden vil roe gemyttene og gi trenere, spillere og ledelse arbeidsro. Allikevel er utfordringene som venter Brann utenfor banen av en såpass dyptpløyende karakter at de sannsynligvis vil tåkelegge den fotballgale byen gjennom hele sesongen. Og trolig enda lenger.

Tidligere i uken var Steinar Nilsen ute i media med noe som neppe kan tolkes som annet enn en bredside til klubbledelse, styrer og pengefolk: Nordlendingen ga uttrykk for at han føler at han aldri har fått de midlende til spillerkjøp som han ble lovet da han skrev under avtalen som gjorde han til Brann-trener på senhøsten i 2008.

Kanskje burde Nilsen erkjenne at de fulle sjømennene som foret de løse dekkskanonene med ruller av tusenlapper for noe år tilbake, er for lengst blitt avholdsmenn. Forutsetningene for sportslig satsning er annerledes i dag enn de var 18 måneder tilbake. Finanskrisen biter fortsatt fra seg, både i fotballverdenen og utenfor.

Og selv om Steiner Nilsen kanskje burde gjort en grundigere “due dilligence” i forhold den økonomiske ståa klubben før han hoppet på utfordringen, har Brann-treneren selvsagt rett i det meste han hinter, insinuerer og sier mellom linjene: Brann-stallen anno 2010 er langt unna den kvaliteten som kreves for å levere de resultatene som det kresne Bergenspublikumet krever. Og derfor er det lett å ha sympati med Nilsen. For som i flere norske klubber betaler sittende trener for pengemisbruket som ble begått i altfor nær fortid. Steinar Nilsen ble invitert til festen, men fant kun tomme vinflasker, flattråkka Hansa-bokser og restene av kalde pizzastykker med hull der kjøttbollene skulle være.

Jeg har tidligere påpekt at Brann vil møte en gigantisk utfordring i form av å fornye den aldrende, og etter mitt personlige syn; kvalitativt middelmådige troppen de disponerer. Primært og umiddelbart skyldes dette mangel på midler til fornyelse, men hadde Brann disponert midlene bedre i de gode tidene, ikke bare tenkt nuet men også på morgendagen, ville man naturligvis stilt bedre rustet i dag.

Riktignok har det eksistert sporadiske blaff av lovende takter fra unge enkeltspillere (Jaiteh var lenge spennende – hva skjedde?) som har gitt (falske?) forhåpninger om en løfterik fremtid, og selvsagt har man Huseklepp, som fyller 26 til høsten og kan selges når som helst, men jeg ser definitivt ikke konturene av en spillertropp som kan på sikt løfte Brann tilbake til en stabil posisjon i av toppsiktet av norsk fotball, der SK Brann hører hjemme.

Etter mitt skjønn har Brann feilet i sin langsiktige sportslige strategi (i den grad noe slikt i det hele tatt fantes). Når man hadde midler til rådighet kjøpte man ikke spillere fra riktig marked, pris eller alder. Selv om jeg forstår motivene for å bygge en nordisk grunnstamme, produserer de nordiske landende altfor få spillere av den kvalitet som er nødvendig til å kunne danne et sterkt rammeverk for et suksessrikt lag, selv i hjemmenasjonene, om du ikke heter RBK eller FCK. De aller beste (få) fra den nordlige delene av Europa går til utlandet, og de som henger igjen fra kategorien under blir ofte fordelt mellom Rosenborg og de danske toppklubbene, for priser og lønnspakker som generelt sett ikke ligner grisen. De fra kategorien under der igjen, tilhører ofte det som gjerne kan kalle den øvre gråe middelmassen. Helt greie profesjonelle fotballspillere, men verken av kaliberet som man bygge vinnerlag av eller selge videre for ytterlig stallforsterkende profitt. Og det er fra den sistnevnte kategorien Brann i aller størst grad har sugd til seg nytt blod, og måttet betale, ja nettopp; blodpris.

Kjøpene av ikke-nordiske spillere, kom enten for absurd overpris (Rudolph Austin) eller utlendinger som allerede var vant til norske klubbers gavmilde lønnspolitikk (Diego Guastavino).

Alle kjente lover om smart forretningsdrift handler i prinsippet om å kjøpe best mulig vare til lavest mulig pris. Men for å finne varen må man lete. Kanskje det er mer bekvemt å kjøpe ris fra en importør i Tyskland, men for litt mer arbeid kan man spare enorme summer av å finne veien til produsenten i Kina eller det fjerne Østen. Reitan kjøper ikke kokosboller hos konkurrenten til veiledende Rimi-pris, for så å legge de i REMA 1000-hylla og håpe på at den blir en suksessrik profitthøster.

Og slik er også fotballen: det er bekvemmelig og “sikkert” å kjøpe spillere fra egen bakgård, men for prisen du betaler for de hjemlige, som faktisk ikke kommer til å hjelpe deg mye fra eller til, bortsett fra å hale ut uproporsjonell høy lønn fra klubbkontoen, kan man gjøre kupp i andre marked. Brasil, til eksempel, er et marked som produserer alle typer, i alle fasonger og varianter. Til bunnpris, om man gjør sine ting riktig. Men da må man finne de selv, ikke stole på youtube og eventyrhistorier. Skal man høste resultater i hvilken som helst bransje eller profesjon må man legge ned harde arbeidstimer. For gode fotballspillere kommer i all hovedsak ikke dalende ned fra himmelen til ditt trygge fang. De må oppdages, vrakes og velges.

Jo, kan være at de hjemlige hentet “gullet hem” for Brann i 2007, men for å sette det på spissen: hva er i hele tatt poenget med å vinne et seriegull om det ikke er basert i noe stabilt som gir forutsetninger for en varig suksess? Hva er poenget med gullets hemkomst når man ikke mester å gjøre de nødvendige grep for å nå nye høyder når gullet er innkassert? Hva er poenget med et seriegull når metallet må avdragsbetales i form av uår etter uår? I stedet for å konsolidere, styrke seg strukturelt – bygge en mønsterklubb, sovnet Brann på laurbærene og har fortsatt ikke våknet.

Mens Rosenborg og Vålerenga, til dels også Viking og Stabæk, har gradvis klart å senke gjennomsnittalder og jobbe inn nytt blod og nye profiler, virker Brann nærmest paralyserte. Kanskje ungguttene finnes i rekkene, men jeg ser ingen naturlig tilsig av en generasjon spillere som kan overlappe den gruppen som tydeligvis synger på siste verset for Sportsklubben.

En regenerasjonsprosess blir derfor dyrkjøpt. Akkurat det virker uunngåelig. Og uten Hardball som har vendt klubben ryggen (hvem kan klandre dem, hvem ønsker å investere i spillere uten videresalgspotensial? Konseptet heter jo “investorpool”, ikke “gavepool”?), og uten en klar strategi på hvordan en suksessrik fremtidsrettet stall (eller klubb) skal se ut, kan jeg vanskelig se noe annet enn at enkeltresultater, tilfeldige cuptriumfer og Huseklepp-raid kan glede det lojale Bergenspublikumet i sesongene fremover. For det er ikke enkeltstående brikker som plutselig skaper et komplett bilde av puslespillet som mangler i Bergen, i Brann mangler midlene til å kjøpe puslespillet og hendene til å legge det.

twitter: @tkkarlsen

Harmeet Singh: Indias Beckham eller lojal NFF-disippel?

Makter Harmeet Singh å ta med seg fjorårets høstform inn i 2010-sesongen, bør han ikke være langt unna A-landslagsuttak. Men selv om jeg mer enn gjerne ser VIF-gutten i norske seniorfarger, kan en telefon til det indiske fotballforbundet åpne uante muligheter for midtbanetalentet.

Litt om India: Fotballgal nasjon. I landslagskontekst er det selvsagt nasjonalsporten, cricket, som kaprer befolkningens oppmerksomhet. Men fotball er på solid fremmarsj. Byråkrati, korrupsjon og logistiske utfordringer står i veien for utvikling og vekst, men den nasjonale ligaen er utrolig populær – faktisk mer jubelomsust enn cricketligaene, det er faktisk ikke sjelden man ser tilskuertall tett oppunder 100.000-tallet når rivalene i Vest-Bengal braker sammen.

Akkurat som Japan og Kina er blitt oppdaget og verdiutforsket av europeiske toppklubber, spår mange fotballanalytikere at det kun er et tidsspørsmål før hvite menn – fortrinnsvis de tidligere koloniherrrene – seiler inn for fullt på det indiske subkontinentet. Ikke bare er India blant verdens mest fremadstormende økonomier med en voksende, kjøpesterk middelklasse og stødig velstandsvekst, men også tette kulturelle bånd til Europa og Storbritannia (6% av befolkningen er av indisk, pakistansk eller bangladeshisk avstamning) taler for at den latente Premier League-interessen er langt større i India enn hva tilfellet er lenger øst i Asia. La oss heller ikke glemme at India er vesentlig mer vant til engelsk språk enn i Japan og Kina. I tråd med økende velstand, kjøpekraft og levestandard tyder alt på at fokuset på fritidssysler skyte i været. Og det er heller ingen grunn til den lokale fotballen ikke vil nyte godt av de økonomiske oppgangstidene.

Som et forvarsel er allerede den profesjonelle circketligaen, Indian Premier League, i gang med å sette nye standarder for event-management, profesjonalitet og organisasjon, for ikke å nevne spillerlønninger: engelske, sørafrikanske og australske stjerner lokkes med gasjer i millionklassen (dollar, netto) for 3 måneders gjesteopphold.

Derfor er det grunn til å tro at verdens mest populære sport, og spesielt Premier League, vil eksplodere i India over de neste årene. Og med TV-rettigheter, internettvarianter, supporterutstyr og pre-season tours som enorme melkekuer, er India et land som ikke skal undervurderes, men utforskes og respekteres. A-landslaget vil naturligvis nyte godt av den generelle medvinden.

Sentralt til å skape Asia-blest rundt en europeisk klubb er å hente spillere fra landet der man ønsker å knytte til seg nye (pengeinnbringende) venner. Mange vil huske Hidetoshi Nakata som fikk tusenvis av japanere til å pilegrimsreise til den vesle byen Perugia etter hans Serie A-overgang i 1998. Innen kort tid hadde Perugia supporterutsalg i Tokyo og shuttlebus-trafikk fra Roma, Firenze og Milano, spesialfikset for Nakata-gira japanere, til hjemmekamper (og treninger!). Britiske klubber (blant andre) har i mange år kjøpt kinesiske, koreanske og japanske spillere av ymse kvalitet, fortrinnsvis som en del av en “Asia-strategi”. For det en ingen tvil om at et nasjonalt innslag fra titternasjonene spriter opp interessen fra innbitt til manisk.

Og det er nettopp av denne årsaken av India kun er blitt halvhjertet utforsket av europeiske klubber. Det har rett og slett ikke eksistert spillere av kvalitet som kan booste en tung India-satsing. Baichung Bhutia er anerkjent som Indias beste spiller i moderne tid. 33-åringen er superstjerne i hjemlandet, vant nylig et slags Big Brother-opplegg og går aldri uforstyrret gjennom Kolkatas gater. I europeisk målestokk er Bhutia kun en kuriositet; for ti år siden – i hans beste alder – tilbrakte han et år i engelske Bury uten å markere seg nevneverdig. Likevel refereres den lite glamorøse angriperen fra Sikkim-provinsen, ved foten av Himalayafjellene, som “guds gave til indisk fotball”. Cardiff-spissen, Michael Chopra, en respektert Championship-spiller, er også av indisk opprinnelse (hans far er indier), men Chopra eier verken kunnskap om indisk språk eller kultur, og er således verdiløs i henhold til en “India-strategi” – han er ikke en skikkelse folket kan relatere til. Ellers finnes det flere unge britiske spillere (youth, reserves) med asiatisk blod, men det er lite trolig at disse vil nå Premier League-standard i umiddelbar fremtid.

Enter Harmeet Singh. Riktignok er Vålerenga-gutten født i Norge, men til gjengjeld er han en praktiserende sikh, har viten om sitt morsmål og kjenner kulturen fra Punjab og det nordlige India. Og ikke mindre avgjørende: Harmeet Singh er – i følge min research og oversikt – den beste spilleren, muligens noensinne, men i alle fall i aktivitet, av fullblodig indisk opprinnelse. Det vil altså si, og la oss ikke undervurdere: Harmeet Singh er den fremste fotballspilleren med herkomst fra en nasjon som teller mer enn 1 milliard mennesker, altså omkring en femtedel av verdens befolkning.

Jo, kan gjerne være at Singh på sikt kan etablere seg som en glimrende A-landslagsspiller for Norge, men hans innvirkning i en indisk kontekst vil bre seg langt utover en lederskikkelse på og utenfor gresset. Med den besettende fotballgalskapen som er i ferd med å vekkes i India, vil en ung, oppegående, skolert og kvalitativt sterk fotballspiller fra en europeisk liga utløse et skred av positive synergier, både sportslige og kommersielt. Premier League-klubber vil umiddelbart banke på VIF-døra, endelig har man funnet profilen som rettferdiggjør en India-strategi uten å forsake sportslige prinsipper (man vil ikke oppnå den samme effekten om Singh skulle velge A-landslagsspill for Norge, da vil han bli møtt med samme skepsis som de asiatiske cricketspillerne som velger England fremfor sine foreldres hjemland).

Vålerenga kan også nyte godt av om Singh skulle vrake Norge for India. Så vidt meg bekjent er ingen grunn til at Internett-rettighetene til VIF-kampene kan selges til utlandet, og når man ser hva slags hysteri middelmådige Bhutia og sportslig sett svake seriekamper vekker i befolkningen, er det slett ikke umulig at flere hundretusen indiere ville betalt noen dollar for å se landslagets store stjerne spille seriefotball i Norge (eller, enda bedre: Premier League). Akkurat etter samme mønster som publikumet i det Fjerne Østen bredbåndsfølger sine egne i Europa, er nivået gjerne sekundært i den multimediale dyrkingen av Asias store sønner (Sheffield United for eksemple er blant de mest populære klubbene i Kina, på grunn av klubbens klare tilstedeværelse i landet).

Harmeet Singh kommer selvsagt til å behandle et eventuelt A-landslagsoppkall etter sitt eget ønske. Den Oslo-fødte er like velkommen til å representere sitt fødeland som Ola, Per og Pål, men min indre analytiker sier at gutten lar en enorm sjanse løpe fra seg om han velger bort India. Den asiatiske nasjonen skriker ut etter et sitt “Ballywood” (du hørte uttrykket først her), og veien til ikonstatus (og en lukrativ karriere i en stor europeisk liga!) – med heltedyrking, sponsoroppdrag, profilering, eksponering og alt annet snadder som hører med – er paradoksalt nok kortere med landslagsspill for en utviklende gigantnasjon som ranker 132 på FIFA-barometeret enn for smådaue Norge. Litt tabloid: her står valget mellom å bli Indias Beckham eller en evig NFF-disi
ppel.

Og helt realistisk, store mesterskap vil han neppe vinne uansett hvilken nasjon han velger å representere.

Småsprøtt, kanskje, for landslagsspill for Bob Houghtons India kan være en prøvelse i tålmodighet for en norskfødt. Organisasjon, logistikk og anlegg er neppe av samme standard som forventes ved nordligere breddegrader, men pionerrollen byr alltid på utfordringer.

Twitter: @tkkarlsen

En forkledd velsignelse?

Dette er en tung dag for alle som er tilknyttet Fredrikstad FK. Ved disse tider i fjor tok jeg fatt på jobben som klubbens sportsdirektør. Dessverre ble oppholdet altfor kort, men ikke kort nok til at jeg slutter meg til toget av smådepressive som synes dette var leit. Og selv om det tunge lavtrykket neppe vil lette i de nærmeste dagene, er det allikevel lov å tro på solskinn på horisonten. Kanskje nedrykket kan vise seg være en forkledd velsignelse for Østfolds storklubb?

Jeg skal ikke dvele med min egen periode i klubben, den episoden er jeg for lengst ferdig med, men i stedet dele mine tanker om hvordan denne sjarmerende klubben kan gjenreise seg fra Adecco-helvetet. Før jeg setter i gang, skal jeg i anstendighetens navn gratulere Sarpsborg 08 for en fantastisk bragd. Arbeidet man har gjort på mikroressurser i “Hockeytown” er rett og slett beundringsverdig og inspirerende.

Noe av utfordringen til Fredrikstad er å kanalisere det voldsomme engasjementet som gløder rundt klubben til noe positivt. I likhet med mange andre byer der folket lever og ånder for fotballsporten, representerer Fredrikstad FK et enormt fokussentrum. Alle vil bidra, hjelpe, komme med råd, hint og tips. Noen kjøper seg også innflytelse gjennom pengegaver og “investeringer”. Meninger, engasjement, påvirkningskraft knadd sammen til en eksplosiv trolldeig. Interesse og glød er fantastisk, men får det leve i en fri ukontrollerbar sfære blir engasjementet ofte forvandlet til en destruktiv kraft.

Som alle andre steder der det finnes penger og makt, omringes også FFK av en minoritet som ser klubben som en arena for selvfronting og ymse hensikter som ikke nødvendigvis ganger klubben. I første omgang må FFK samle de menneskene som virkelig ønsker klubben vel. Brente bruer må gjenopprettes og kameler må svelges. Deretter bør en rekke personer i klubbens ledelse og øverste organer benytte de første ukene av fotballferien til selvransakelse. For det innsynet jeg fikk til livet bak kulissene i Fredrikstad Fotballklubb i min korte tid i klubben, var neppe menneskekonstellasjoner som nødvendigvis bidro til å gjøre jobbene til enkelte av de som arbeider i sport eller administrasjon verken behagelig eller bekvem. En slik prosess kan starte med to fundamentale spørsmål. Har jeg kompetanse til å forstå hvordan en profesjonell fotballklubb skal drives? Har jeg evnen til å analysere utviklingen til fotballklubben i en bredere kontekst (hvor er vi om fem år, har vi de rette personer i rette roller, hvordan drives proffklubber i utlandet osv)?

La oss si det på en annen måte. Selv er jeg glad i teater. Med nesten samme barnslige spenning som når en fotballsupporter ser tente stadionflomlys på kampdag, finner jeg mitt sete i teatersalen med pirrende nytelsesentusiasme. Til tross for denne gleden av god kunst og gripende epos, kunne det aldri falle meg inn å engasjere meg i livet bakenfor sceneteppet. Teaterdirektøren eller den kreativt ansvarlige klarer seg aldeles utmerket uten mine innspill. Kanskje det kan være fristende å mene ovenfor teatersjefen at kveldens Hamlet var kun en skygge av Peter O’Toole sin tolkning av den danske prisen, men akkurat den pretensiøse hobby-betraktningen kan jeg ta i baren etterpå, om det er noen som gidder å låne meg et øre. Teater er noe jeg setter pris på, men i bunn og grunn har veldig liten greie på. Min plass i teaterverden er i salen. Basta. I all ydmykhet vil jeg påstå at mange klubbledere og styremedlemmer i norsk fotball kunne lære av min ærefrykt for teaterkunsten. Resultatene det siste året – fra Excel-regnark til sportslig utvikling – er kanskje bevismateriale nok i seg selv.

Potensialet til å skape en flott, sunn og stabil klubb i Fredrikstad er absolutt til stede. Middelhavsengasjementet er allerede nevnt, den flotte stadion fylles til randen selv i et dårlig år, supporterne er superfolk, lokale sponsorer stiller opp og investorer pøser inn penger til spillere og trenere (til tross for at de ofte blir solgt katta i sekken). I tillegg har man en lokalpresse – Demokraten og Fredrikstad Blad – som jeg opplever som dyktige, edrulige, saklige og (kanskje i overkant) patriotiske.

Om disse “stakeholders” kunne legge egoet hjemme, glemme gamle feider, og forenes om Aristokraten i norsk fotball, kan FFK sakte men sikkert reise seg. Ikke som en jojo-klubb eller et medaljeblaff, men en stødig institusjon basert på god drift, langsiktig tenkning og sunne verdier.

Et fornuftig utgangspunkt vil være å utarbeide et manifest for hvordan fotballklubben skal drives, fremstå og frontes. En slags FFK-grunnlov til ufravikelig og tålmodig implementering. Skal man satse ungt, lokalt – eller fortsette den tankeløse paniske skippertaklinjen på overgangsmarkedet? Skape et utviklende, inkluderende treningsmiljø? Drive med stil og anstendighet – eller forbli en bølleklubb? Opparbeide positive relasjoner til media og supportere – eller fremstå som amatører som behandler journalister som mindreverdige plageånder og supportere som bavianer? Nedrykket gir en unik mulighet til å nullstille seg og utarbeide en tiårsplan for hvordan klubben skal etablere seg som et stabilt innslag i landets fotballelite, og virkemidlene for å nå dit både på og utenfor gresset. Enkelte ganger kan det være nyttig å ta et skritt tilbake for så, sakte men sikkert, ta nye småsteg fremover.

Lærdommen som fotball-lederne tar med seg inn i det nye året er at tiden for impulsive kjøp, massive lønninger og kortsiktige trenerløsninger er uting som tilhører fortiden. Fredrikstad FK vil også gå ut av nedrykkssesongen med ny viten om at dyre krampetrekk sent i overgangsvinduet sjelden gir varig gevinst. Mon tro om ikke Tom Freddy Aune og Joacim Jonsson hadde klart å holde FFK i Tippeligaen om de hadde fått disponere store millionbeløp til å forsterke mannskapet på sensommeren. Hvis man måler Joacim Jonssons grep i overgangsvinduet mot hvilke spillere Tom Nordlie har hentet til sine tidligere klubber, er Dominic Adiyiah, Wallace Perreira og Everton levende bevis på at et kjøpsbudsjett er i bedre hender hos svensken enn hos en upragmatisk hovedtrener med liten internasjonal oversikt.

Etter min mening bør Fredrikstad FK benytte Adecco-anledningen til å tenke ungt og langsiktig. Spillerlønninger må ned, utgifter må balanseres etter inntekter. Ungdomsarbeidet styrkes, veien fra junior/rekrutt til senior bli kortere. A-lagsgulrøttene som vil føre til at vi vil se flere østfoldinger i rød/hvite-drakter bør plantes. Den sportslige avdelingen strømlinjeformes. Dette er ideelt tidspunkt til å sette seg ned å mekke felles vei videre.

Skrekkscenarioet er et nytt kjøperush av etablerte ringrever i opprykkets hensikt. Dette vil kun bety en fortsettelse av galskapen som har først klubben dit den befinner seg i dag. Altså en høylønnet stall med aldrende spillere uten videresalgspotensial. Om kjøpsmidler blir satt til disposisjon bør investorer kreve grundig forhåndsanalyse og spillerprofil som kan gi videresalgsprofitt, som igjen kan reinvesteres i ungdomsarbeid og klubbutvikling. Adiyiah-salget viser at en slik konsepttenking er mulig i praksis så vel som i teorien.

Kanskje en slik innkjøpspolitikk ikke faller i god smak hos hovedtrener, men er det en annen lærdom norsk fotball bør ta med seg inn i fremtiden er det &ar
ing; gjenerobre kontrollen i eget hus. Fotballklubbene bestemmer selv hva slags klubb de skal drive og på hvilke premisser, ikke hovedtreneren. Om hovedtrener og klubb ikke lar seg forene over sportsplan og utviklingsfilosofi, finnes det nok av dyktige trenere som er villige til å utvikle og skape, ikke bare matchdrille, motivere og snakke tomt pjatt til pressen. Generelt er norske klubber altfor trenerstyrte. Bjeffer den profilerte treneren i media, gjemmer gjerne klubblederen seg under kontorpulten og famler febrilsk etter sjekkheftet, før han dukker opp igjen med knekt bankkonto og overkjørt integritet. Det er klubben som skal sette krav til treneren, ikke motsatt.

FFK kommer tilbake, men jeg håper klubben jeg rakk å bli litt glad i returnerer som en sunn, fornuftig modellklubb – med ungdomslinje og ny grunnlov – og ikke som en den skandinaviske versjonen av en gresk Texas-klubb som vi har sett de siste årene.

Medisin til den syke mannen?

Gårdagens fotballdebatter på riksdekkende fjernsyn (som det en gang het) omhandlet i stor grad den økonomiske krisen som fortsatt herjer i norsk fotball. Mens andre får ta seg av oppgaven av å dele ut skyld – at pengebruken og ressursforvaltning har vært riv ruskende gæren er et kjent faktum, men la oss bevege oss videre – forsøker jeg å lansere noen få konstruktive innspill om hvordan vi kan unngå smågreske tilstander i norsk fotball. Kanskje noen av disse tiltakene kan stable den syke mannen på beina?

Overgangsembargo. Klubber som ikke klarer å overholde løpende forpliktelser overfor eksisterende ansatte og kreditorer bør fratas muligheten til å kjøpe nye spillere. I de siste to overgangsperiodene har vi sett flere eksempler på klubber som har hentet dyre (relativt sett) forsterkninger bare for å be spillergruppe og ansatte akseptere lønnskutt kort tid senere. Ikke bare er dette uærlig og useriøs forretningsdrift, men uryddig ovenfor de ansatte.

Innkjøpsblokade blir praktisert i flere land, men dessverre håndhevet litt på lykke og fromme. Chelsea er det siste eksemplet på klubb som har blitt vingeklippet på overgangsmarkedet. Her var det som kjent FIFA som grep inn som følge av påståtte uregelmessigheter i forbindelse med London-klubbens verving av 16-åringen, Gäel Kukuta, fra Rennes. I den nest høyeste divisjonen i England ble imidlertid Crystal Palace i sommer hindret fra å styrke stallen inntil de hadde gjort opp gammel moro. Utstående beløp som spillerbonuser og signining-on fees var ikke betalt, og dermed satte fotballforbundet klokt nok ned foten. For et par år siden ble også Coventry City satt under embargo. I de himmelblås tilfelle snakket vi om utestående avdrag på et tidligere kjøp (altså gjeld til en annen klubb – Southampton for Leon Best) som ikke ble overholdt. Igjen et fornuftig virkemiddel.

I følge mine kilder (og erfaringer) slites det mer enn nok i norske klubber med å betale overgangsrelaterte regninger fra opptil flere sesonger tilbake. Hvis du plusser på agenthonorar til utgiftspostene ovenfor, er det kanskje like greit at klubbene gir seg selv pusterom til å rydde opp fra den siste festen før man inviterer til ny dans? Og hvis lederne ikke tar dette på alvor, kanskje det er på tide at NFF – instansen som tilslutt innvilger spillerregistreringen – legger nye retningslinjer for handel og omsetning av fotballspillere i kongeriket?

Økonomisk doping. Neste punkt på sjekklisten til fotballens øverste organer bør være eksterne investorers sporadiske overgangsøremerkede kapitalinnsprøytninger til enkelte Tippeligaklubber. For eksempel når nedrykksspøkelset uler, finnes det klubber med store likviditetsproblemer som får investorhjelp i en siste krampetrekning før man blir spist opp av Adecco-udyret. Bakt inn i denne oppskriften ligger alle ingrediensene til hvordan man synker enda lenger ned i den økonomiske hengemyra: panikkjøp, eldre spillere – uten videresalgspotensial – fra hjemmemarked til inflasjonspris og økte lønnsutgifter som i de fleste tilfeller klubbene selv må ta seg av.

I teorien er jeg positiv til eksterne kjøpsmodeller som investorspeiselag og spillerpool (jeg arbeider fra tid til annen på oppdrag fra flere slike konstellasjoner), men konseptene må foregå og utføres på en strukturert og seriøs måte. Hva om de gavmilde bidragsyterne heller setter eksempelvis 10 millioner til rådighet og sier: “ta godt vare på disse midlene. Når dere har reist, scoutet, studert, gjort hjemmeleksa, føler dere sikre: kjøp to norske talenter og to brasilianere tidlig i 20-årene. Når vi selger videre, reinvesterer vi halvparten i nytt blod. Lykke til.” Faktum er at spillerkjøpøremerkede midler fra eksterne investorer er kun til hjelp om de forvaltes på riktig måte. Og kjenner man ikke det globale spillermarkedet er det egentlig like fornuftig å slenge inn noen millioner på Bjerkebanen: avkastningsmulighetene er sannsynligvis større siden det er enklere å bli ekspert på hjemlig gamp enn utenlandske rasebein. Og hvis travsport (ikke) er et alternativ, hvorfor ikke investere x-antallet millioner i klubbens ungdomsapparat og kreve en prosentsats av de yngre som vokser frem av satsningen. Filantropi eller smart blåruss, her ligger det gode muligheter til cashretur.

Likevel må man stille spørsmålet om det er forsvarlig at klubber som på alle mulige måter sliter økonomisk og lever på NFFs lisensnåde kan skaffe seg et forsprang i en nedrykkskamp (eller medaljekamp) ved hjelp av ikke-budsjetterte innsprøytninger – som ikke står i stil til inntektsbildet eller forretningsmodellen for øvrig – og som på sikt kan gjøre mer skade enn godt. Samtidig som den nøkterne konkurrenten som opererer etter sunne forretningsprinsipper og har satt tæring etter næring, blir skadelidende og til slutt må bite i det sure nedrykkseplet. Er dette rettferdig? Er det i det hele tatt seriøst?

Spillersalg. Kort punkt som egentlig fortjener en hel blogg. NFFs lisensnemd burde sende alle budsjett som balanserer på spillersalg i retur uten stempel. Så lenge norske klubber flopper i E-cup og landslaget ikke kvaler til sluttspill, vil eksportmarkedet forbli betydelig redusert, eller i verste fall dødt. Salg av spillere bør betraktes som gulrot og bonus – ikke som eksistensgrunnlag. Og i hvilken grad er lisensnemda i stand eller kompetente til å avgjøre markedsverdien og salgsprospektene til norske spillere på det globale markedet? Av ren nysgjerrighet: Kan forresten noen skrive noen linjer i kommentarfeltet om hvem lisensnemda består av og hvilke kvalifikasjoner disse menneskene besitter til å utføre denne vurderingsjobben?

Nedrykksklausuler. For å unngå total fallitt, konkurs eller i best fall upopulære og motivasjonsdempende innsparingstiltak, kan det være smart å legge inn en klausul om lønnsreduksjon i fall klubben rykker ned en divisjon. Slik kan man være føre var og i hvert fall forsøke å forhåndsjustere utgiftsbildet til den nye økonomiske hverdagen om nedrykksbomben skulle smelle. Ved inngangen av kontrakt (eller reforhandling) kan det derfor være hensiktsmessig kreve at spilleren må redusere basislønnen med f. eks 25-30% i Adecco-ligaen. I Tyskland er dette systemet bredt praktisert, i noen tilfeller er prosentandelen så høy som 40%. Dette er selvsagt ikke noe populært tiltak og toppspillerne vil heller ikke akseptere slike løsninger, men sett i forhold til spillerprofilene som norske Tippeligalag (RBK er unntaket, men de trenger heller ikke legge inn slike klausuler) kan realistisk sikte seg inn mot, er jeg overbevist om at et slikt system vil funke greit. Ingen spiller inngår heller kontrakt for å mislykkes, heller ikke er nedrykkstanken den som opptar mest i øyeblikket en ny avtale underskrives.

Bidra gjerne med dine innspill om hvordan norsk fotball skal bli frisk mann.

twitter @tkkarlsen

TV 2 AS

Lars Hilles gate 30, Pb 7222, 5020 Bergen

Materialet på nettstedet er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten avtale med TV 2 AS (utgiver) og/eller med annen klareringsordning (Kopinor www.kopinor.no eller Norwaco www.norwaco.no), er enhver lagring, eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring (herunder visning) bare tillatt når det er hjemlet i lov (til privat bruk, sitat og lignende). Utnyttelse i strid med lov eller avtale medfører erstatningsansvar, og kan straffes med bøter eller fengsel.