Category Archives: Spania

Florentino leker ikke butikk…

Florentino Perez fortsetter der han slapp: han samler verdensstjerner, såkalte galacticos, til Real Madrid. Hvordan har det seg at seg at stjernene foretrekker Madrid fremfor alle andre hete adresser?

Først handlet man Kaká for 600 millioner kroner, i dag ble det kjent at Cristiano Ronaldos langvarige kjærlighetshistorie får en amorøs utgang. Manchester United bekrefter at de har akseptert et bud på mektige 820 millioner kroner for den spektakulære angrepsspilleren. For min egen del er jeg bare lettet at de to siste sommeres “skal/skal ikke”-sager ser ut til å endelig få en finale – jeg hadde knapt orket et hat-trick av fellesferier og agruktid hvor Ronaldo/Real Madrid, sutring og frem og tilbake fikk tapetsere sportssidene.

Om ikke noe helt spektakulært skulle hindre Ronaldo-overgangen (jeg regner med at Real Madrids ledelse og Ronaldos representanter kjenner hverandre som gamle venner etter å ha tilbrakt sommerferier sammen ), kan Florentino Perez møte pressen med Kaká i den ene armkroken og portugiseren under den andre på pressekonferansen når spillerne rapporterer tilbake til trening om drøye to uker. Selv for en hetrofil mann må det innrømmes at dette er en saftig fangst, et nesten utenkelig dobbeltscoop. Det finnes absolutt verre måter å lansere sin nye periode som Real Madrid-President.

Det kan virke litt tåpelig å måtte reflektere over hvorfor Real Madrid for tiden plukker stjernespillere som Roger Federer forsyner seg med Grand Slams, men etter at de kongelige fra Madrid dominerte overgangsmarkedet på tampen av forrige århundre og begynnelsen av dette, har det ikke alltid rådet automatikk i at verdens mest kjente spillere skulle spille sine hjemmekamper på Santiago Bernabeu. Spesielt Premier League-klubbene har jo forsynt seg grådig av overgangsgodene. Men i vår skjedde det ting på den politiske arenaen i Storbritannia som ser ut til å få følger for fotballklubbenes konkurransedyktighet i forhold til storklubbene på Iberiahalvøya.

I årets statsbudsjett vedtok det britiske parlamentet at toppskatten skulle økes fra 40 til 50%. Konsekvensen er altså at utgiftene til spillerlønninger i engelsk fotball i praksis vil øke med 10%. For eksempel Chelsea kan plutselig og uforutsett se sine lønnsutgifter øke med 15 millioner pund. Klubbene med britiske spillere i stallen vil trolig bli mindre utsatt fordi spillerne selv vil overta skattebyrden, men agentene til høyprofilerte utlendinger vil i stor grad ha sikret klienten mot eventuelle negative skatteforandringer allerede ved kontraktssignering. I tillegg har de britiske skattemyndighetene nylig tettet flere skattesmutthull som tidligere gjorde det mulig for ikke-britiske individer å putte betydelige beløp i lomma i stedet for i statskassa. I Spania, derimot, betaler utenlandske spillere kun 25% inntektsskatt de første fem årene i landet. Skattesituasjonen gir dermed La Liga-klubbene et veritabelt forsprang i forhold til England (50%) og Italia (50% +/-). Derfor kan det virke som de økte skatteutgiftene ble den berømte dråpen for Manchester United.

Ser man bort fra pengene er det klart at Real Madrid og Spania appellerer mer til latinske spillere enn gråtriste Nord-England. Fernando Torres holder fortsatt ut i Liverpool, men vi ser allerede fra Robinhos første år i Manchester at Lancashire ofte kan bli for lite for en nattglad brasilianer. Forskjellen er at Fernando Torres er proff helt ned til Nike Laser-tuppene, mens det hersker tvil om hvorvidt Robinho har lært seg forskjellen på betydning av yes og no. Tilpasningsdyktighet avhenger av kapasiteten under topplokket til hver enkelt spiller. Men på generell basis er det hevet over tvil at latinske spillere følger seg langt mer tilfreds og hjemme – språklig, kulturelt og temperamentsmessig – i Spania enn de hva de gjør i England. London er kanskje til å holde ut, men for å overleve i nord kreves det disiplin, fokus og profesjonalisme.

Kanskje ikke så greit å forstå for nordmenn som ville spilt for Manchester United eller Liverpool uten betaling, men akkurat som du søkte mot England og lot deg forføre av Arne Scheie og Tippekampen, vil en Sør-Amerikaner eller Portugiser ha dagdrømt om Real Madrid eller Barcelona. Og når spanjolene kan lokke med enda tyngre grynpose, er valget gitt seg selv.

Hvordan finansierer så Real Madrid kjøpegildet til Florentino Perez i disse nedgangstider? Svaret en tilnærmet Hollywood-mekanisme. Desto større stjerner du henter inn (finans i form av lån er problemfritt for en klubb med enorme eiendomsverdier og en indre sirkel smykket med finansfolk og innflytelsesrike politikere), desto større inntekter fra TV og media-rettigheter. Treningsleire, camps, vennskapskamper kan selges for top dollar eller yen, folk går fra konseptene i de offisielle Real Madrid-butikkene. Verdensledende sponsorer nærmeste kriger om å bombardere deg med penger. Profitteffekten er enorm, men skal du skape en Blockbuster, må du også sikre deg de største stjernene, ellers uteblir effekten.

Manchester City er sannsynligvis den eneste britiske klubben som kan utkonkurrere Real Madrid i lønnsracet. Men så lenge klubben ikke en gang blir å finne i Europaligaen, har en manager som ikke på noen måte kan karakteriseres som latiner-venn og man allerede har latterliggjort seg selv i stjerneforhandlinger (Kaka-fadesen i vinter), er man i realiteten sjanseløse i kampen om signaturen til de store stjernene.

Manchester United sitter sannsynligvis igjen med et ess mindre i kortstokken. Kampen om å holde Liverpool unna ligagullet neste sesong avhenger av om Cristiano Ronaldo erstattes på en tilfredsstillende måte. Franck Ribery står trolig høyt oppe på ønskelisten, men etter min mening er Bayern Munchen-angriperen langt unna den utgående portugiserens kaliber. Benzema på den annen side? Hmm… Nå snakker vi.

Hvem mener du bør erstatte Cristiano Ronaldo?

For debatt og snakk. Twitter: tkkarlsen

Den stygge andungen

Mens klokken tikker kompromissløst i nedtellingen mot slutten av sommerens transferperiode, sender jeg en liten tanke til en litt keitete men ærlig argentinsk angriper. En midtspiss som jeg har fulgt siden årtusenskiftet. Som da nesten havnet i klubben jeg jobbet for på den tiden, Bayer 04 Leverkusen. For slik er det i speiderbransjen, man slipper aldri blikket fra de man gjerne skulle hentet men glapp i siste minutt. Uke etter uke, nesten rituelt, sjekker man prestasjonene til de som kunne spradet rundt i klubbfargene du representer. Litt av stahet, mest for å kvalitetssikre eget øye og teft.

Snart åtte år senere husker nok ikke Diego Milito den unge nordmannen på enden av restaurantbordet i Buenos Aires, bekjentskapet varte ikke lenger enn noen timer. Og verken Diego eller undertegnede hadde hovedrollen i denne korte kartleggingsseansen – den tilhørte lillebroren, Gabriel.

På dette tidspunktet var Gabriel i søkelyset til min tyske oppdragsgiver og utsatt for sterkt press og lobbyvirksomhet fra vår side. Den glitrende midtstopperen – kun 20 år den gang – følte seg imidlertid ikke klar for et Europaeventyr. Priskravet fra Independiente var også en stor økonomisk utfordring. Som de fleste vet ble det ingen overgang for krølltoppen til Aspirinbyen.

Min idé var imidlertid å bake inn den ett år eldre broren som en del av totalpakka for å lokke Gabriel til Tyskland. Tidlig i samtalene med Gabriel ga han uttrykk for at det var på det sosiale og familiære planet at han ikke helt følte seg klar for det store karrierespranget. Mammas bife de lomo og empanadas kunne vi ikke tvinge med oss over det store havet. Derfor kom jeg opp med ideen om at med storebror på lasset ville flyttingen forløpe seg enklere.

Da som nå skortet ikke Diego på innsats, spirit, førsteklasses luftstyrke og duellkraft til tross for middels vekst. For ikke å nevne en fandenivoldsk vilje til å komme til målsjanser. Statistikken hjalp meg imidlertid lite for å få gehør for min utspekulerte plan. For Independientes naborival i Buenos Aires-forstaden, Avellaneda; Racing Club, klokket Diego opp nesten førti kamper før han scoret sitt tredje mål i seriesammenheng. Men for meg var det noe uforløst ved denne litt klønete midtspissen; noe oljemaleri var han ikke på banen, men jeg har aldri gjort noe big deal ut av om unge spisser ikke er begavet med Ricky Martin-looks eller kaster bort målsjanser i hytt og pine; teften, instinktet og viljen til å ankomme disse mulighetene er vanskeligere å lære enn å polere avslutningsteknikk. Kostbar ville storebror Milito heller ikke blitt, Racing ville antageligvis privatjettet han til Europa om de fikk tiendedelen av hva Independiente krevde for Gabriel. Som man sier, resten er historie. Diego-ideen min vakte liten entusiasme. At oppvisningen i brente straffefeltsmuligheter fortsatte da jeg skulle showcase han for mine kolleger hjalp heller ikke.

Gabriel ble fotballspiller allikevel. Riktignok mistet stopperen en hel sesong året etter Leverkusen-flørten takket være en karrieretruende kneskade som indirekte kostet han en superovergang til Real Madrid i 2003. I dag spiller han som de fleste vet i Barcelona og skadefri er han fast midtstopper på et av verdens beste landslag. I Leverkusen flyttet man radaren et par tusen kilometer nordover på det samme kontinentet og landet på en brasilianer ved navn Lúcio. Så kan man jo diskutere om dette var en bedre løsning.

Omsider løsnet det også for Diego. Sesongen etter “mitt prosjekt” startet resultatet av guttens arbeid også å vise seg i målprotokollen. Men det tok en overgang til italienske Genoa, før det virkelig tok av. På to Serie B-sesonger fant Milito nettmaskene 33 ganger på 59 seriekamper. I Columbus fødeby ble Diego et symbol på Genoas gjenoppstand. Min store plan om sportslig gjenforening av broderparet ble etter hvert realitet i Real Zaragoza. Fulltreffersnittet etter tre sesonger i La Liga er cirka et mål hver andre kamp.

Den stygge andungen er kanskje ingen hedersutmerkelse, men en ganske treffende metafor på en undervurdert spiller som har kjempet seg til en flott karriere – 14 ganger har han tredd på seg den vakre landslagsdrakta – til tross for et relativt magert talent. Man kan tro at oppveksten i skyggen av den nesten kvalmt talentfulle broren ville slå negativt ut på gutten som ble født året tidligere. Det er menneskelig å følge seg litt underlegen og la det røyne litt på motivasjon og selvtillitt når lillebror racer som en ener gjennom alle alderstrinn. Han reiser på U-treff mens du sparker småstein hjemme på løkka. Han skaper overskrifter, du får hatmail. Men hos Diego har tydeligvis familiens kollektive prestasjoner virket særdeles karrierestimulerende.

Som det heter i HC Andersens fortelling: Den tenkte på hvordan den hadde vært forfulgt og forhånet, og hørte nå alle si at den var den deiligste av alle deilige fugler. Litt sånn må det vel føles for 29-årigen som gikk fra å være en torn i øyet på mange Racing-supportere til en av overgangsvinduets mest ettertraktede spillere. Napoli, Juve, Spurs og Everton har alle gjort mer eller mindre konkrete fremstøt for å knytte til seg outsideren som ble målgarantist. Real Zaragoza vil ha han med videre til å skyte klubben tilbake til toppligaen. Benfica er den siste beileren som har kommet på banen, så gjenstår det å se om Diego gjenforenes med Real Zaragoza-kompisen, Pablo Aimar, før forflytningspausen starter neste uke. Portugal eller ikke, Diego Miltio fra Bernal ved La Plata-elvens bredde er et levende bevis på at innsats, vilje og gode holdninger kan bære like langt som naturgitte gaver.

TV 2 AS

Lars Hilles gate 30, Pb 7222, 5020 Bergen

Materialet på nettstedet er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten avtale med TV 2 AS (utgiver) og/eller med annen klareringsordning (Kopinor www.kopinor.no eller Norwaco www.norwaco.no), er enhver lagring, eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring (herunder visning) bare tillatt når det er hjemlet i lov (til privat bruk, sitat og lignende). Utnyttelse i strid med lov eller avtale medfører erstatningsansvar, og kan straffes med bøter eller fengsel.