Category Archives: sør-amerika

Danilo, Vidal + litt Copa America

Snadderoverganger. Selvsagt er det for tidlig å dele ut priser for beste og verste sommerkjøp, men om vi retter blikket vekk fra Premier League for et lite øyeblikk vil jeg trekke frem to mulige (det gjenstår fortsatt detaljer) nyervervelser som virker utrolig lovende.

Den første er brasilianeren Danilo, som etter rapportene er i ferd med å slutte seg til de portugisiske mesterne, FC Porto, for en sum omkring 10 millioner euro. Fra Brasils fabelaktige U20-landslag vil jeg nevne Danilo i samme utoverpust som A-landslagsspillerne, Neymar, og Lucas. Gutten var ekstremt imponerende som høyreback i det Søramerikanske U20-mesterskapet (Brasil feide Uruguay av banen 7-1 i “finalen”) tidligere i år, men for Libertadores-mesterne, Santos, har han blitt brukt både som holdende midtbaneanker og som drivende boks-til-boks kraft (indreløper, om du vil).

Nå er det uvisst hvor portugiserne ønsker å bruke den 20 år unge tilveksten – var det opp til meg ville jeg anbefalt Danilo å spesialisere seg på back-plassen. Bak Dani Alves og Maicon finnes det få toppalternativ, og Danilo – om han fortsetter den fine fremgangen – må være et naturlig valg post-2014 Brasil.

I ekspressform er Danilo en disiplinert spiller med førsteklasses fysiske forutsetninger, flott driv med ballen, fin touch og nærteknikk pluss et fryktinngytende skudd. I tråd med FC Portos beundringsverdige overgangspolitikk, brasilianeren bør være et nytt stykke salgsvare på det utstoppelige samlebåndet som sender spiller etter spiller ut fra det nordlige Portugal til europeiske gigantklubber med stor profitt (en milliard kroner i overgangsprofitt de siste fem årene!). For øvrig kan det legges til at en stor Premier League-klubb lenge var med i kampen om dette talented, men etter hvert som overgangen ble i overkant komplisert (klausuler, frister, arbeidstillatelse etc) trakk engelskmennene seg fra forhandlingene.

Deretter vil jeg trekke frem Arturo Vidals sannsynlige overgang fra Bayer 04 Leverkusen til Juventus som en virkelig transfer-karamell. Riktignok gjenstår medisinsk sjekk og smådetaljer, men klubbene skal ha blitt enige om en handel verdt cirka 12 millioner euro. Chileneren hadde kun et år igjen av kontrakten i Tyskland og det var lenge forventet at Bayern München i kjent stil skulle kuppe nok en Leverkusen-diamant. Kjøpet må sies å være et kupp for Torino-klubben som – uten Champions League-trumfkortet, har småslitt på overgangsmarkedet denne sommeren.

Her kan man imidlertid lure på hvor de pengerike engelskmennene befant seg. Vidal har storspilt i Bundesligaen de siste to sesongene, og besitter nøyaktig de mentale (temperament), kvalitative og fysiske forutsetningene til å mestre Premier League-utfordringene. Søknaden om arbeidstillatelse ville blitt stemplet rutinemessig og for praktisk talt en halv Jordan Henderson ville man sikret seg toppfotballens mest anvendelige spiller: hvilken toppklubb har ikke brukt for en ressurs i sin beste alder (24) som takler alle posisjoner bortsett fra keeper og midtspiss?

Copa America. Til stadighet hører man at verdensfotballen styres og domineres av de folkerike nasjonene. Gang på gang blir dette brukt som alibi når “små” land (som vårt eget) ikke leverer til forventingene i internasjonale mesterskap. Derfor er det interessant at helgens Copa America-final vil bli utkjempet mellom Sør-Amerikas (Conmebol) to folkefattigste nasjoner (jeg regner ikke med Concacaf-inviterte Costa Rica).

Ikke bare har de to guay-ene kontinentes aller laveste folketall, men selv om man legger sammen befolkningen til finalistene (Paraguyas 6.5 millioner + Uruguays 3.5 millioner) når man ikke innbyggertallet til neste nasjon på lista (Bolivia 11 millioner).

Selvsagt er det mange tilfeldigheter, nyanser og variabler som spiller inn her – allikevel synes jeg disse tallene er fascinerende nok til at man bør plante et solid tankekors neste gang man trekker frem befolkningsargumentet i debatten rundt resultatene på landslagsarenaen.

Argentina fikk som fortjent…

Siste del av bloggtriologien om Argentina.

Ved samme tid i fjor hadde smarte tyskere oppskiftsmessig demontert Argentina i fotball-VM. Et år senere og en ineffektiv, nesten engelsk stil selvransakelse rikere, står Argentina – alt fotballtalentet til tross – igjen tomhendt og ydmyket tilbake etter et internasjonal mesterskap.

Når sant skal sies var vertsnasjonen uheldige mot Uruguay i går kveld. I Santa Fé møtte de et monster av en keeper i Fernando Muslera, på én av ti andre dager ville Uruguay trolig tapt kampen. Likevel, med hjemmefordel spilte Argentina mot én mann mindre i lang tid og, dette er kanskje det sentrale; under Sergio Batistas ledelse har de blåhvite levert et underveldende Copa America fra start til kvartfinale.

I motsetning til under den nesten freakshow-aktige Maradona-perioden, kunne man i alle fall spore et slags minimum av struktur både på og utenfor banen under 86-kompisen, Batista. De beste spillerne har i det store og det hele blitt inkludert i troppene, treningsøktene skal ha hold høyere standard og disiplin og helt frem til Copa America stilte Argentina med en helt grei balanse i lagoppstilligen.

Før mesterskapet annonserte imidlertid den tidligere OL-landslagstreneren – ledet landet til gull i Beijing for tre år tilbake – et nytt “Barcelona-aktig” system. Med tre Barsa-spillere i lagoppstillingen trenger det ikke være en dum idé å kopiere verdens beste klubblag og deres tidsriktige formasjon, men selv undret jeg hvordan Argentina skulle makte å drille et system på tre uker som det har tatt Barcelona mange år å beherske.

Når Batista så plasserte tre i utgangspunktet defensive midtbanespillere sentralt på midtbanen og tre angripere som trives best i som midtspisser på startoppsettet til åpningskampen mot Bolivia, begynte dette prosjektet å fremstå som science fiction i mine øyne. Deretter, i stedet for å trille ball, bruke tid til å finne motstanderens svakheter, spille seg frem til det farlige lukene og åpningene ble Argentina ekstremt direkte i sin offensive tilnærming: enten handlet det om å transportere ball, sende pasninger over 20 meter eller ambisiøst miste ballen i en mot en-situasjoner altfor dypt i banen.

Sergio Batista gjorde et ærlig forsøk, en dårlig plan er tross alt bedre enn ingen plan (Maradona). Mens hans videre skjebne diskuteres – han har få advokater – skal det nevnes at det neppe blir en enkel oppgave å ta over Argentina mot VM-sluttspillet om tre år. Trøsten får være at med Brasil som vertsnasjon, blir det enda enklere enn normalt å kvalifisere seg til mesterskapet.

Ikke bare er markedet for naturlige erstattere i praksis tørrlagt. Selv ikke i gode tider har Argentina fostret fremtidsrettede trenere – det finnes liten tradisjon for utvikling av nye taktiske konsepter – men med “gudfaren” Julio Grondona ved roret (fotballpresidenten som i eneveldestil har styrt argentinsk fotball i en mannsalder) er ikke jobben heller spesielt attraktiv. Ansettelsen av en utenlandsk trener vil være et slag i fjeset for denne nesten selvbesettende stolte fotballnasjonen, og dyktige Marcelo Bielsa – som uansett har bedyret at han aldri igjen vil bli landslagstrener så lenge Grondona sitter ved makten – har allerede knyttet seg til Atletic Bilbao.

Enedelig lever Copa America

Så tok det ikke mer enn en solid seier over Costa Ricas C-lag før Copa-atmosfæren fra lunken til total feber. Mer skal heller ikke til fra å forvandles fra nasjonal skam til mesterskapsfavoritter.

Som tidligere rapportert har stemningen i vertslandet vært tilbakeholden. Interessen i ukene og dagene i forkant av mesterskapet var slapp, for så å dreie mot spent – om ikke direkte negativ – etter de to svake åpningsresultatene. I opptakten til gårsdagens “skjebnekamp” i Cordoba spekulerte media til overmål om hva slags mottagelse som ville møte laget i landets nest største by. Svaret var overveldende støtte og grenseløs entusiasme.

Her skal det legges til at en av de mest unike opplevelsene under Copa America-mesterskapet – kanskje mer enn kvaliteten på det som skjer på gresset – er rammen rundt kampene. I samtlige vertsbyer jeg har besøkt har det allerede utspunnet seg myldrende folkeliv rundt stadion gjerne seks-sju timer før avspark. Temperatur ned mot frysepunktet la absolutt ingen demper på festivalstemningen – to timer før fløyta går runger “vamos, vamos Argentina” fra tribunene. Oppmøtet og atmosfæren når hjemnasjonen gjestet Santa Fé og Cordoba har imponert fotballforbundet til den grad at de vurderer å legge VM-kvalifikasjonsoppgjør til andre steder enn Buenos Aires eller La Plata (et uvanlig skritt).

Hva det sportslige angår ga selvsagt gårsdagens maktdemonstrasjon grunnlag for nytt håp for de gale hjemmesupporterne. Selv om det er for tidlig å “friskmelde” Batistas mannskap, så man antydninger at flere av de store aktørene er i ferd med å treffe sine maksnivå. Dette handlet mer om at verdensklassespillere – ja, i denne konteksten er dette overbrukte uttrykket faktisk på sin plass – endelig fant hverandre og fikk frihet (Messi svarte pre-match kritikken med en enormt moden playmaker-forestilling) enn eventuelle utskiftninger eller taktiske justerninger. Spesielt i andre omgang handlet det om å utnytte plass – etter hvert som Costa Rica på sett og vis forsøkte å krype over midtbanen i noe som lignet motangrep – samt intensitet og høyt balltempo. Alt dette manglet i de to første kampene. Men kanskje viktigere enn prestasjon eller resultat: Argentina gjenvant folket, og dette løftet kan gi en ekstra dimensjon i et jevnt mesterskap.

Når laptop-skjermen klappes sammen etter ferdigskrevet oppdatering, setter jeg kursen mot La Plata for opgjøret mellom Uruguay og Mexico. De blå fra den andre siden utløpet av elven med samme navn som matchbyen, har på mange måter startet Copa America i nesten argentinsk ånd: det hersker noe uforløst over Tabarez sitt mannskap. Kamp én og to var preget av gode enkeltmannsprestasjoner (spesielt Luis Suarez har vært et stort lyspunkt) men maskineriet vi husker helt inn bronsefinalen i VM i fjor sommer – enkelt men effektivt – rykker som det gnisser sand mellom tannhjulene. Mot Mexicos unge tropp må dessuten Uruguay klare seg uten skadede Edinson Cavani. Napoli-angriperen skal etter rapportene erstattes av sin tidligere Palermo-kompis, Abel Hernandez – et skifte som betyr en polarisering i retning hurtighet kontra muskler.

Avslutningsvis kan jeg melde om en god nyhet for oss som ser kampene fra argentinske stadionanlegg av varierende kvalitet (La Plata holder grei internasjonal standard): mildværet har kommet! Yes, fra tannhakking i minusgrader den første uka, har kvikksølvet holdt seg godt over 10 grader (selv på kveldstid) de siste kveldene.

Argentina halter videre…

I Santa Fé, cirka fem timer biltur nord for Buenos Aires, serverte Argentina en av de svakeste hjemmekampene de lyseblå har levert på lang tid. Resultatet, 0-0, flatterte vertsnasjonen; taktisk, fysisk og teknisk, gjestene fra Colombia var best i alt. Argentina kan takke en vennlig trekningshånd for at det er Costa Ricas C-tropp – og ikke et helt ordinært Søramerikansk land, eller Japan, den opprinnelige moststanderen som måtte melde avbud – som venter på den andre banehalvdelen i Cordoba over helgen. For da kunne hjemmefavoritten røket allerede i gruppespillet.

Mange av de samme problemene som gjorde åpningskampen til et mareritt hjemsøkte Argentina igjen mot Colombia. Samhandlingen offensivt er totalt fraværende. Lavezzi, Tevez og Messi operer som trioen som treffer hverandre for første gang, hver gang. Midtbanen med tre “5ere” (som man kaller defensive midtbanemenn i dette landet) var igjen sjanseløs i ballbesittelse (selv om Ever Banega strengt tatt er en omskolert 10er a lá Pirlo) og forståelsen med leddet foran var helt ikke-eksisterende. Folket skriker etter Pastore til å erstatte Cambiasso, et trekk som i teorien bør løse noen av de offensive knutene som klumper til det offensive drivet.

Mens Boliva-kampen var preget av ekstremt svake offensive prestasjoner, viste stopperparet Milito og Burdisso hvorfor Argentina nesten ikke lenger eksporterer klassestoppere. Om den brasilianske dommeren ikke hadde svelget både rettferdighetssans og fløyta, ville sistnevnte forårsaket både staffe og rødt kort grunnet den utrolige taklingen på Adrian Ramos (keeper var rundet) i første omgang. Milito, imidlertid, har jeg aldri sett tilsvarende slepphendt, ufokusert og likegyldig som i går. Bare keeper, Sergio Romero, kommer unna med gode karakterer. Uten den Nederland-baserte sisteskansen kunne gjerne Argentina allerede befunnet seg helt på vippen av videre Copa-spill.

Forutsigbart nok høster Argentina-prestasjonene få superlativer blant de leie hjemmesupporterne her i Buenos Aires. I desperasjonens navn roper noen på Maradona, andre lever i et naivt håp om at Marcelo Bielsa skal trosse både tilbud fra spansk klubbfotball og permanent avbrutte relasjoner til den argentinsk fotballbossen, Julio Grondona, for å returnere til landslagsstillingen – resten virker bare resignerte. Uansett uenigheten, forenes de fleste om at landslagstrener, Sergio Batista, sitter mildt sagt utrygt i den utsatte trenerstolen.

I morges sa en argentiner til meg “vi hadde en gang et glimrende landslag, et av verdens beste.” Sterke ord fra en representant for et av klodens mest ærgjerrige fotballfolk. I en tirade om tapt nasjonal stolthet, overdreven pengegriskhet og mangel på identitet feide han elegant bort min diplomatiske linje om at “Argentina har fortsatt et glimrende A-landslag, men de går gjennom en tøff periode. De kan fortsatt vinne dette her.” Allerede før jeg hadde fullført setningen kunne jeg tyde Mexico 1986 i blikket hans. Mannen var allerede vekk.

Som en slags fattig trøst har også erkerivalen, Brasil, startet harkende uten flyt eller sedvanlig finesse, men om de gule plutselig finner rytmen og feier Paraguay (også ukarakteristisk svake i åpningskampen) av banen om et par dager, vil presset øke på hjemmelaget. Hele mesterskapet er i prinsippet laget for at kontinentets to fotballstormaktet skal møtes i et saftig finaleoppgjør.

Slapp Copa-start…

Samtlige nasjoner har vært i aksjon her i Argentina, totalsummen er skuffende. Storfavorittene Argentina og Brasil viste store svakheter i de skreddersydde “walkover”-oppgjørene de fikk utdelt som første akt i Copa America-eventyret. Uruguay smågroggye, men Viva Chile!

Argentina led mer enn noe annet av manglende kollektiv samkjøring. Landslagstrener Sergio Batista bød på et slags Barcelona-inspirert 4-3-3-system. Som forventet avslørte åpningskampen mot Bolivia (1-1) at man neppe kan forvente dette ambisiøse systemet å fungere optimalt etter et par uker, når det tar klubblag måneder og år å drille inn de samme relasjonene til flyt og nydelig samhandling. Interessant nok – til tross for den hakkete starten – tyder alt på at det eneste skiftet Batista skal gjennomføre til Colombia-kampen i morgen er Zabaleta inn for venstreback Rojo (Zanetti flyttes over fra høyre til venstre). Dermed ingen plass til “man of the moment”, Sergio Agüero – som ikke bare er hot fordi han scoret Argentinas lekre utligning i åpningskampen med fordi han jaktes at storklubber som Juventus og Manchester City.

Brasil, også i en ukarakteristisk men du verden så tidsriktig 4-3-3 formasjon, led litt av den samme debutangsten som rivalen i sør. Det lange gresset i La Plata hjalp ikke suksessgraden til den sedvanlige brasilianske balltrillingen, men ineffektiviteten på topp var slående. Neymar, Robinho og Pato – alle med flotte touch og fine individuelle detaljer, men dette var en trio av solister. Gang på gang gikk man rett på mål fremfor å tilrettelegge en bedre plassert lagkompis i det målløse oppgjøret mot Venezuela. Ellers var det liten kobling mellom angrep og midtbane, Ganso – playmakeren og den eneste virkelige kreative kraften på midtbanen – lå veldig langt fremme i banen og de få gangene han fikk ballkontakt, var det oftest med ryggen motmål (på norsk “feilvendt”). Dessuten savnet jeg en stødig midtbaneanker med personlighet og pondus – en slags Gilberto eller Emerson-skikkelse – Lucas og Ramires (selv om førstnevnte var relativt disiplinert i sin sittende rolle) er løpssvillige midtbanespillere som er glade i bevegelse. Den stødige ankerbautaen som frigir krefter lenger fremme manglet.

Mot Peru i går mønstret VM semifinalist fra i fjor, Uruguay, mer eller mindre samme mannskap som i Sør-Afrika. Med sine bevegelser og finesser var Luis Suarez et herlig gjensyn. Forlan og Cavani litt mindre effektive, men dette er et triangel som allerede er godt samspilte, disse tre amigos vil sette preg på mesterskapet etter hvert.

Mens de tre forhåndsfavorittene som sagt skuffet, synes jeg Chile leverte til 8/10. Det er selvsagt ikke til å stikke under en stol at det meksikanske laget som ble beseiret 2-1 slet både med kulden (-5 i San Juan) og en veldig lav gjennomsnittsalder (i praksis et U23-landslag som manglet flere profiler), men likevel synes jeg Chile feide unna all tvil om at de finnes et liv etter Bielsa. Claudio Borghis menn spilte med en herlig intensitet. Flere ganger var de kun et lite ekstra “klikk” eller det siste “klakk” fra å spille seg frie helt inn til den meksikanske målmannen. Særlig kombinasjonene mellom Udinese-duoen Alexis Sanchez og Mauricio Isla varmet publikumet i den bitre Andes-kulda. Arturo Vidal var også nok en gang totalt dominerende på den sentrale midtbanen. I motsetning til Brasil og Argentina vartet Chile opp med flotte kombinasjoner og en imponerende variasjon i angrepsspillet (forseringer rundt på kant, tråkling gjennom midten, skumle dødballer og individuelle soloprestasjoner).

Likevel, slik som formatet er utarbeidet, kan de to store fortsatt tillate seg en vaklende start. Så lenge de ender blant de to fremste i respektive grupper, ligger de an til å treffe hverandre i “drømmefinalen”.

twitter tkkarlsen (norsk) karlsentk (english)

Snart duket for Copa

Fredag kveld lokal tid åpner Lionel Messi & Co. Copa America-ballet i La Plata noen mil utenfor hovedstaden, Buenos Aires. Da møter vertene nabolandet, Bolivia. Men selv helt i avslutningen av opptakten mangler den store karnevalstemningen som kjennertegner en av verdens mest prestisjetunge landslagsturneringer.

Fra Argentina varsles det om labert billettsalg – ikke hjulpet av at online-systemet som eksklusivt skulle selge de (relativt sett) dyre billettene allerede har krasjet like mange ganger som en radiobil på tivoli. Dessuten har beslutningen (politisk) om å flytte mesterskapet vekk fra den folkerike hovedstaden (bortsett fra finalen som spilles på El Monumental, River Plates hjemmebane) trolig dempet noe av den store Copa-buzzet.

Den argentinske vinteren gjør også sitt for å stagge karnevalstemningen – i natt ble det visstnok registrert kuldegrader i Buenos Aires-provinsen. Tilsvarende kulde er meldt til åpningskampen fredag.

For min egen del – jeg reiser til Argentina i morgen – skaper denne spredningen (og minusgrader!) en del hodebry. Fra basen i Buenos Aires er den korte turen til La Plata veldig grei, men bilturene til Cordoba og Santa Fé blir lange (3-4 timer hver vei). Til Mendoza og San Juan + Salta og Jujuy må man ty til lufttransport. Oppsettet gjør det også vanskelig å se dobbeltkamper, her må det altså planlegges.

Selv om mesterskapet kanskje ikke bærer den samme prestisjen som tidligere, er det ingen grunn til å sove bort den norske sommernatten. Flere av verdensfotballens mest ettertraktede spillere skal vise seg frem i landslagsdrakt. Store prestasjoner under Copa-ukene kan utløse auksjonstilstander i kampen om disse hotte søramerikanerne.

Den heteste av alle, Neymar, kan få sitt endelige gjennombrudd på verdensarenaen. I dag rapporteres det at flere av de klassiske frontrunnerne på det europeiske overgangsmarkedet skal være villige til å løse ut 19-åringens dyre klausul. Spørsmålet er imidlertid om brasilianeren er klar for å forlate de nybakte Libertadores-mesterne, Santos. Også i Brasil-troppen finner vi den jevnaldrende Lucas fra Sao Paulo FC. Flere fotballfolk holder faktisk den offensive midtbanespilleren enda høyere i kurs enn Neymar. Igjen, alle de kjøpesterke klubbene på den østlige siden av Atlanterhavet holder for tiden dette stortalentet under finjustert radar.

Chile møter selvsagt til mesterskapet med Alexis Sanchez – den offensive virvelvinden ender trolig i Chelsea eller Manchester City. Flere klubber har dessuten kastet seg inn i kampen om hans anvendelige lagkompis, Arturo Vidal. Selv om den temperamentsfulle Bayer 04 Leverkusen-spilleren sannsynligvis ender i Bayern München, sies det at AC Milan og Arsenal ikke har gitt opp håpet om å knytte til seg chileneren.

Tre colombianske amigos vil bli holdt under nær observasjon. Udineses midtstopper, Cristian Zapata (som beskrevet i tidligere blogg), skal være interessert i å melde overgang i sommer. Og i tillegg linkes spissen Radamel “Falcao” Garcia til Chelsea og flere andre storklubber. FC Porto-kompis, James Rodrigues – offensiv midtbanespiller eller ving – kan også vise seg å bli brennhet med et stort mesterskap.

La oss heller ikke glemme vertsnasjonens playmaker, Javier Pastore. Knapt en uke av året har passert uten at Palermo-regissøren er blitt koplet til enten Barcelona, Real Madrid, Manchester United eller andre eliteklubber. Nå forventer hjemmepublikumet store ting fra dette tekniske vindunderet.

Følg med på bloggen for jevnlige oppdateringer fra Argentina + quiz med mer!

twitter tkkarlsen (norsk) karlsentk (english)

110 års historie står på spill

I dag spilles den mest dramatiske kampen i moderne argentinsk fotballhistorie. Giganten River Plate må beseire Belgrano de Cordoba med to mål for å unngå nedrykk til nest høyeste nivå.

Ordene man aldri trodde man ville se i samme kontekst: River Plate og nedrykk. For første gang i klubbens 110 år stolte historie kan den om noen timer befinne seg utenfor toppdivisjonen.

Klubben som ofte ble stemplet som overklasseklubben i Buenos Aires (i dag er dette konseptet utvannet, River tiltrekker i dag tilhengere fra absolutt alle samfunnsklasser) er en massiv institusjon. For å sette dette i perspektiv: man kan sammenligne et nedrykk for River Plate som om Liverpool eller Manchester United skulle falle ut av den engelske toppdivisjonen.

Jeg skal ikke begi meg ut på å forklare nedrykkssystemet fra den argentinske toppdivisjonen i dets fineste detalj, men alt man trenger å vite er at den endelige divisjonsskjebnen avgjøres av et tabellgjennomsnitt fra de siste tre sesongene. Paradoksalt nok, havnet River Plate over midten av Primera Division denne sesongen men den akkumulative effekten av de tre siste årene gjør at hovedstadsklubben må ut i denne ydmykende play-off runden.

Tidligere i uken tapte River den første delen av dette todelte dramaet. Dette uvirkelige oppgjøret innholdt alt fra kontroversielle dommeravgjørelser (straffe til Belgrano, og flere “halvstraffer” ikke gitt til bortelaget) til baneinvasjoner av ansiktstildekte River-hooligans (som gikk til fysisk angrep på egne spillere) og lange flere opphold i spillet. Selv om River tapte 2-0, rekker det at de – i kapasitet som nedrykkeren kontra opprykkeren – vinner returkampen med samme tomålsmargin (bortemål har ingen betydning). Det store spørsmålet for River Plate er imidlertid hvor målene skal komme fra: klubben har ikke vunnet på 8 kamper. Og man må 19 kamper tilbake for å finne forrige tomålseier. Til gjengjeld – riktignok mot svakere Nacional B-motstand – har Belgrano kun tapt med to mål én fattig gang på de 39 siste seriekampene…

Dessuten mangler laget den innflytelsesrike kapteinen, Matias Almeyda, og den rutinerte forsvarsspilleren, Paolo Ferrari til dagens oppgjør. Men det kunne faktisk vært enda verre: under onsdagens oppgjør ble Rivers supertalent og i praksis eneste offensive drivkraft, Erik Lamela, kamerafersket da han utdelte en motstander en rett høyre midt i mellomgulvet. Til Rivers lykke fikk ikke dette frekke stuntet konsekvenser utover en ganske stygg flekk på rullebladet til et av verdens ypperste talenter.

Hvordan denne tradisjonsrike klubben havnet i et slikt uføre er vanskelig å forklare med en eller to sterke hypoteser. Svaret er trolig at River Plate er blitt enda verre smittet av epidemien som spiser opp de fleste argentinske fotballklubber; parasittene heter korrupsjon, verdiplyndring, dårlig lederskap, mangel på langsiktig tenkning, politisk innblanding…

Ingen andre argentinske fotballklubber har solgt så mange spillere til Europa for storprofitt enn River Plate. Men likevel, etter årelang innkassering av hundrevis av transfermillioner, sliter Buenos Aires-kjempen med enorm gjeld. Bare en brøkdel av overgangsinntektene fant veien tilbake til klubbkassen. I fjor ble den tidligere River-legenden, Daniel Passarella, innvalgt som ny president under lovnader om at foreningen i hans hjerte ikke lenger skulle bli brukt som pengetrykkeri for agenter, “forretningsmenn” og andre mørkemenn. Hittil har Passarella levert lite annet enn store ord, og mange vil kreve legendens hode på et fat om Belgrano ikke feies til side i kveld.

I argentinsk presse spekuleres det i at opptil 100.000 tilskuere vil fullpakke Estadio Monumental. Og dampen fra denne trykkokeren er hjemmelagets største våpen: vil gjestene fra Cordoba – som er vant til å spille foran firesifrede tilskuertall på det nest høyeste nivået – bryte sammen i dette elleville kaoset av latinske fotballfølelser nær klikkepunktet?

Har du mulighet til å se denne kampen gjennom moderne teknologi, vil jeg anbefale å sette av et par timer til dette oppgjøret som starter 20.00 norsk tid. Du vil neppe angre.

twitter tkkarlsen (norsk) karlsentk (english)

Hvor ender Neymar og Ganso?

I går kveld var jeg vitne til et erketypisk Libertadores-oppgjør mellom Santos og Colo Colo. Midt i begivenhetenes sentrum for hjemmelaget: to av verdens aller hotteste fotballtalenter – Neymar og Paulo Enrique “Ganso”. Ofte blir jeg stilt spørsmålet om hvor dette stjerneparet havner. I mangel på et klart svar kan jeg i minste fall synse.

Men først kort om kampen: Santos vant oppgjøret 3-2, selv om de avsluttet oppgjøret med 9 mann (Eks-Manchester City Elano ble dessuten gitt rødt kort etter han var byttet ut, og chilenerne avsluttet også kampen med 9 mann). Den første som fikk marsjordre var Neymar. Momentet som ledet til utvisningen illustrerte det gode og det onde med 19-årigen: Først scorer han et enestående sologoal – dribler av tre motstandere utenfor straffefeltet og lobber ballen delikat over en hjelpeløs Colo Colo-målvakt – så trekker spissen på seg en maske (!) med motivet av en fotballspiller (?) i den smått uortodokse målfeiringen. Dommeren fra Uruguay følger ikke humoren men regelboka og belønner Neymar med et gult kort. Problemet er at gutten allerede har sett samme farge før pausen (for en relativt ufarlig nedfelling), dermed blir det tidlig dusj for Santos-stjerna. Talentet til Neymar er udiskutabelt, men dessverre besitter han flere skyggesider som litt for ofte kommer til uttrykk i eksentriske innfall, verbale dommerangrep og generell dårlig oppførsel.

To år eldre (89) Ganso holdt seg derimot i skinnet. Uten å blende spilte han en stille imponerende kamp på midtbanen til hjemmelaget. For dere som ikke kjenner spilleren er Ganso en elegant venstrebeint playmakertype. Kaká-sammenligningene har selvsagt sirkulert i lengre tid, men der den etablerte Real Madrid-helten er langt mer løpsvillig og i stand til å dra av motstandere, er Ganso en mer klassisk – og noe mer statisk – ballfordeler som sprayer om seg pasninger i ren hovmesterstil. Selv om han mangler gjennombruddskraften til Kaká, besitter Ganso et fantastisk blikk og er usannsynlig rask, presis og direkte i pasningseksekusjonen.

Så hvor lenge blir disse gutta i Santos? Bortsett fra at de spiller for samme klubb og har seleção-debutert i ung alder, deler også paret en faktor som kompliserer oversikten rundt fremtidsplanene: begge deleies av det brasilianske fotballinvesteringsselskapet Sonda. Andelene utgjør (avhengig av hvilke kilder man referer til) 45-50% i hver spiller, noe som betyr at eventuelle overganger til europeisk toppfotball ikke bare avgjøres av Santos og spillerne selv. Her skal kapitalen ha et ord med i laget.

Det er også tvilsomt at begge spillerne selges i samme overgangsvindu. Derfor, de siste ukers rapporter tatt i betraktning, er det nærliggende å tro at Ganso selges denne sommeren mens Neymar fortsetter i Santos. Flankert av representanter fra Santos og Sonda besøkte nylig Gansos bror begge Milano-klubbene – italienske kilder mener AC Milan står igjen med mest tau i dragkampen om 21-åringen.

I forhold til Neymars fremtid hører jeg flere teorier. Av rimelig gode kilder her i Sør-Amerika – som står relativt nær spilleren – skal Neymar etter planen spille for Santos til etter fotball-VM på hjemmebane i 2014. Angrepsstjernen sitter allerede på en svært lukrativ kontrakt (økonomi er ikke lenger et problem i brasiliansk toppfotball, mange storklubber kan i stor grad tilby like tunge pengeposer som europeiske giganter) og en overgang til Europa i en alder av 22-23 vil gi den unge rebellen flere år til nødvendig modning.

Samtidig forsetter agentsnakket om at Chelsea-overgang nesten er ferdigbooket, andre hevder at Barcelona, Real Madrid og Manchester City ønsker å innlede forhandlinger. Absolutt alle storklubber med cash på bok ønsker seg Neymar.

Må jeg stikke ut nakken, setter jeg mynten på den første versjonen – at Neymar ikke forlater hjemlandet før tidligst i 2014. Men snakket om klubbskifte vil garantert blusse opp foran hvert eneste overgangsvindu frem til Neymar endelig lander permanent på europeisk jord.

twitter @tkkarlsen (norsk) @karlsentk (english)

Notater fra Quito

For øyeblikket spilles det søramerikanske U17-mesterskapet i Ecuador. Fra basen i cirka 3000 meters høyde setter jeg (og mange flere) praktisk talt daglig kursen for arenaene som ligger 2-4 timers biltur på svingete fjellveier fra den ecuadorianske hovedstaden. Jeg kan med en gang avlive myten om internasjonal talentspeiding (kun) handler om Cohiba, Corona og (Haute) Cuisine. Her stuper man (i alle fall jeg) utmattet i seng før midnatt. Typisk kost er energy bars, svett sandwich og bananer (stjålet fra frokostbuffeten). Her følger noen korte notater fra mesterskapet.

Angelo Henriquez. I følge snakket har Manchester United allerede sikret forkjøpsrett på chileneren som fyller 17 år om noen få uker. Spissen som kommer fra Santiago-klubben Universidad de Chile har imponert voldsomt i de innledende kampene. Ikke bare har Chiles nummer 9 – som allerede har gjestetrent på Carrington – notert seg for 3 mål, men registeret av kvaliteter gutten besitter sender misunnelighetsvibber blant speiderne på tribunen (som forresten mer enn ofte teller flere enn normale tilskuere). Henriquez er aggressiv i spillestilen, stor eksplosivtet i lårmuskulaturen (sprint, akselerasjon), rask og presis nærteknikk (kombinerer flott med offensive medspillerne) og en enorm arbeidsinnsats (setter motstandernes forsvarere under press). Kanskje han kunne gjort godt av noen ekstra centimeter – måler cirka 177-179 cm – men Henriquez kan vise til andre kompenserende ferdigheter som spenst, balanse og skuddstyrke med begge bein. Selv om Henriquez benyttes som klassisk oppspillspunkt i Chiles 4-3-3 formasjon, antar jeg at han vil bli brukt i en mer vandrende angriperrolle om fremgangen leder han hele veien til Old Trafford. Satt noe på spissen, er det faktisk litt Wayne Rooney over denne gutten. Se opp for “The Chilean Wayne Rooney”-overskrifter.

Fotballentreprenøren Forlán. Flere har latt seg imponere av den uruguayanske angriperen Juan Cruz Mascia under det pågående mesterskapet. 17-åringen spiller for Miramar (Misiones) i hjemlandet og er en hengslete, vandrespiss med gode basisferdigheter og en “tobeinhet” jeg sjelden har sett maken til. Men uten at Mascia har tatt U17-turneringeren med storm, er det mest kuriøse at faktisk Diego Forlán eier overgangsrettighetene til spilleren (formelt sett Diegos far, men investeringen antas å komme fra Atletico Madrid-mannen). I følge hviskingen i lobbyene her i Quito skal prislappen være 4 millioner dollar. Neppe billig for en angriper som kun har ett toppserieinnhopp i hjemlandet, men ingenting er umulig med verdens største fotballklubber på tribuneplass.

4-3-3 in fashion. Selv søramerikanske ungdomslandslag har nå omfavnet den tidsriktige fotballformasjonen. Om det er Barcelona eller Nederland som er inspirasjonskilden skal være usagt, men selv konservative Brasil – for ikke snakke om Bolivia og Paraguay – spiller med midtspiss flankert av to brede angripere. Argentina varierer fra 4-2-3-1 til 4-1-3-2, mens Ecuador (for øvrig det mest disiplinerte og taktisk modne mannskapet i turneringen) er et av få land som tvilholder på en klassisk (latinamerikansk) 4-4-2 (eller 4-2-2-2) formasjon. Resultatet av oppdagelsen av trendformasjonen 4-3-3 betyr fremvekst av hurtige vingtyper og en retur for den klassiske “mezzapunta”-typen som får boltre seg på banens siste tredjedel. I sum er dette gode nyheter for underholdende fotball og dyrkingen av herlige offensive spillertyper.

twitter @tkkarlsen (norsk) / @karlsentk (english)

7 er et magisk nummer

Forrige runde av sluttspillet i den søramerikanske U20-mesterskapet bød på en saftig karamell, Brasil mot Argentina. Kanskje enda mer interessant enn resultatet (2-1 til Argentina) var “duellen” mellom de to 7erne. Med gul drakt, supertalentet Neymar, i vakkert lyseblått og hvitt; “Messi av Guaraní, Juan Iturbe.

Santos-angriperen hadde jeg allerede sett i levende live tidligere, men argentineren som ble “stjålet” fra Paraguay i en gedigen såpeopera (bla tilbake i bloggarkivet for noen linjer om den saken) fikk jeg se for første gang. Begge er blant verdens største fotballtalenter – noen vil si de aller største i 90 til 94-årgangene – begge er angrepsspillere og begge fikk røff behandling i denne kampen. Og begge bekrefter at man trenger ekstrem teknikk, balanse, hurtighet og offensive nærkampferdigheter for å bli betraktet som verdensledende talenter.

Kampen ble forøvrig heftig påvirket av at Brasils kaptein og stopperklippe, Juan, fikk marsjordre etter kun 6 minutter. Neymar ble dermed flyttet ut i en dypere, bredere rolle som en slags offensiv midtbane eller andrespiss mot høyre. Likevel, med vanskeligere arbeidsbetingelser, ga Neymar full valuta foran cirka 50 klubbspeidere.

Angriperen som ofte linkes til Chelsea (Santos krever nå etter sigende mer enn 300 millioner kroner for juvelen) kommer – som mange andre toppspillere – fra futsalbakgrunn. Utvilsomt har oppveksten med ball på små flater satt dype spor, men samtidig som man ser at Neymar hele tiden tar nye steg taktisk og fysisk ser man at gutten har ekstreme egenskaper i en mot en-stituasjoner, stort finteregister og lynraske kroppsfinter.

7 mål har Neymar scoret hittil i mesterskapet – noe som også bekrefter inntrykket fra fjorårets brasilianske seriespill (17 fulltreffere) – ikke bare byr gutten, som både Pele og Robinho har tatt under sin beskyttelse, på herlige egenskaper utenfor boksen men i tillegg er han en førsteklasses avslutter. Med overlegen selvtillitt scorer 19-åringen med høyre og venstre fra varierte posisjoner og distanser, fellesnevneren er gjerne finesse foran kraft. Mot Argentina tegnet han seg ikke i scoringsprotokollen, men det gjorde imidlertid Juan Iturbe – etter et signatursololøp satte han elegant ballen forbi den brasilianske målvakten.

Argentineren byr nettopp på noe helt ekstremt: akkurat som Lionel Messi besitter han enorme forseringsferdigheter. Men der Barcelona-mannen bruker hurtighet og kroppsfinter, plukker Iturbe rett og slett opp ballen og fosser forbi måpende motstandere med ballen i beina. Cluet her er enormt rykk og tempoveksel samt lavt tyngdepunkt. Tettbygd og noen centimeter høyere enn Messi, spiller Iturbe – som forresten lyder som en fremtidig Apple-oppfinnelse: “iTurbe” – akkurat som “idolet” i rykk og napp, hver involvering preges av energiforbrukende, eksplosive bevegelser, og deretter pauser.

Den venstrebeinte magikeren har nylig signert for FC Porto (60% av rettighetene), noe som har fått konspirasjonsteoretikere til å kople gutten til Manchester United (med Portugal som mellomstasjon). Men i følge snakket her i Arequipa er det ingenting som tyder på at planer er lagt utover FC Porto-fremtiden.

Ellers representerer 93-fødte Iturbe noe så sjeldent som et “bortgjemt” supertalent. Grunnet hans spesielle historie med grensekryssing og statsborgerskapsskifte har Iturbe spilt veldig få A-lagskamper og dermed ikke fått publisiteten han fortjener. Men her i Peru gjør han opp for tapt tid.

Spillere hypes både før og etter store mesterskap, men i mine øyne er det mye som skal gå galt om disse to 7erne ikke vil prege verdensfotballlen gjennom tiåret vi er godt i gang med.

Sjekk tilbake for oppdateringer fra det peruanske høylandet.

TV 2 AS

Lars Hilles gate 30, Pb 7222, 5020 Bergen

Materialet på nettstedet er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten avtale med TV 2 AS (utgiver) og/eller med annen klareringsordning (Kopinor www.kopinor.no eller Norwaco www.norwaco.no), er enhver lagring, eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring (herunder visning) bare tillatt når det er hjemlet i lov (til privat bruk, sitat og lignende). Utnyttelse i strid med lov eller avtale medfører erstatningsansvar, og kan straffes med bøter eller fengsel.