Category Archives: Norge

Norge kan vente

Mannen som etter planen skulle ta over som norsk landslagssjef, Ståle Solbakken, ryktes i sluttforhandlinger med 1. Bundesligaklubben FC Köln. Ender nordmannen som Köln-sjef, er dette noe vi skal glede oss over.

Først har jeg lyst til å forhåndstakle et par diskusjoner som garantert vil dukke opp om denne spektakulære overgangen materialiserer seg. Først: burde Solbakken ha “valgt” en annen klubb?

For at man skal kunne velge må man motta tilbud. Selv om den dyktige hedmarkingen er blant kontinentets mest spennende trenere, betyr ikke det nødvendigvis at man blir nedringt med direkte tilbud. Treneransettelser er en ofte en konservativ prosess – det er sjelden relativt ukjente utlendinger fra nord får sjansen i store ligaer. I stedet går man i den samme gamle fella: man velger utslitte navn fra hjemlig serie.

Dessuten var Bundesliga alltid den mest sannsynlige destinasjonen for Solbakken av de store “topp 5”-ligaene – og siden alle storklubbjobbene (Bayern München, Hamburger SV, Schalke 04, Bayer Leverkusen, Borussia Dortmund) er nybesatte eller holdt av sikre menn, og andre kremklubber (Wolfsburg, Hoffenheim) valgte andre løsninger – synes jeg det er naturlig at Solbakken går for en sovende storhet som sin første post på trenerrullebladet utenfor Skandinavia. Man kan tross alt ikke vente for evig. Man har ingen garantier for at “drømmetilbudet” noen gang kommer.

Dessuten: som da Tippeligaens toppscorer i fjor sommer ble solgt til Hannover 96, vil den dårlige opplyste delen av befolkningen spille bakgårdklubbkortet. Den første som våger å uttale dette mest tåpelige og patroniserende ordet på B – særlig når det kommer fra norsk hold – fortjener å dynkes i tjære, rulles i fjær for deretter presenteres (naken) foran geitebukken “Hennes” – FC Kölns legendariske maskott som taues inn på banen før hver hjemmekamp – midt i den yreste delen av brunsttiden.

La oss sette ting i perspektiv: 1. FC Köln lokker nesten det dobbelte av det Ullevål Stadion kan romme til de fleste hjemmekampene. Budsjettet er trolig like stort som Rosenborg, Vålerenga, Brann og Viking har å rutte med til sammen. Selv om klubben ikke har vunnet trofeer siden 80-tallet snakker vi om en av de største fotballinstitusjonene i Vest-Europas største stat – bortsett fra noen jojo-år mellom 1. og 2. Bundesliga det siste tiåret, er denne klubben ansett som en del av det gode tyske fotballselskap. Kaller man Köln for en bakgårdsklubb bør man umyndiggjøres umiddelbart.

Men kanskje enda viktigere: byen lever og ånder fotball. “Sydlandsk” stemning blir overbrukt for å beskrive trykkende fotballinteresse, men i denne byen er begrepet legitimt. Skulle Solbakken lykkes i å bringe denne giganten tilbake til gamle høyder, kanskje på randen av Europa League-kvalik eller ta laget til en cuptriumf, snakker vi utenkelig kultstatus i bundesrepublikkens mest utyske by. Og vips kommer tilbudene fra de store. For da har Solbakken bevist at han kan lede en klubb på dette nivået.

Riktignok har Köln opparbeidet seg et “kaosklubb”-stempel over de siste 7-8 årene (typisk fenomen rundt klubber der det koker av interesse). Under spillerlegenden Wolfgang Overaths presidentskap har det svingt voldsomt – man har byttet trenere i tide og utide, og det har vært lite kontinuitet på ledersiden. I fjor måtte Sportsdirektør Michael Meier takke for seg på grunn av en dårlig gjennomført overgangspolitikk. Og akkurat på dette punktet vil nok den nye treneren møte store utfordringer: Köln har manglet en klar filosofi i innkjøpsarbeidet, over det siste ti årene kan man telle kjøp av spennende (unge) spillere eller nyttige tilvekster på én hånd. Overgangene har i altfor stor grad bestått av middelmådige “journeymen” i feil alder som har kommet og gått.

Spillergruppa Solbakken eventuelt tar over glitrer heller ikke av 24 karat. Lagets store stjerne heter som de fleste vet Lukas Podolski – angriperen som endelig våknet etter en svak sesonginnledning (etter at han ble flyttet mer sentralt i banen). Spissmakker, Milivoje Novakovic, er keitete men effektiv. Den brasilianske midtstopperen Geromel er også en habil spiller, og keeper, Michael Rensing – som ble kjøpt fra Bayern München i vinter – er trygg og pålitelig. Men det vil overraske meg om ikke Solbakken har krevet en omfattende oppgradering av denne troppen – som forøvrig slipper inn altfor mange baklengs – som en forutsetning for dette mulige engasjementet.

Om Solbakken vraker Norge til fordel for 1. Bundesliga har jeg full forståelse for dette valget. A-landslagstrenerjobber er for lengst ansett som synonymt med førtidspensjon. Under fjorårets fotball-VM var kun to av mesterskapets 32 trenerne yngre enn 50 (Slovakias Vladimir Weiss den yngste med 46 år).

Solbakken er i sin beste treneralder, og da skal han adrenalinruse seg på jobb under press og intensitet. Han har energien til å reise opp og ned store land, takle mediemas og supporterhysteri, jobbe daglig – ikke månedlig – med spillerne, erfare alt det den transeaktige tilværelsen som en topptrener i en av kontinentets beste ligaer innebærer. Dette unner jeg Ståle Solbakken langt mer enn endeløse kontordager og seks kampdager i året.

twitter @tkkarlsen (norsk) / @karlsentk (english)

Det finnes en verden utenfor Norge…

“- Jeg tror det [landslagstrener] skal være klart innen den første snøen faller i Oslo. Jeg kommenterer ikke navn, men prosessen fortsetter som tidligere. Vi er godt i gang. Vi skal også ansette toppfotballsjef og generalsekretær denne høsten”.

Slik oppsummer Sondre Kåfjord på lyrisk Levi Henriksen-vis at store beslutninger venter norsk fotball denne høsten. Men viktigere enn alt annet er at NFF legger kortene i ansettelseskabalen i riktig rekkefølge og at man tør se bortenfor egne fjord og fjell før man tar de neste grepene.

Den totale shake-up’n i NFF-administrasjonen gir Norge en unik mulighet til å bygge nytt, starte med blanke ark og overlater fargestifene til en fagmann for utformingen av den første grovskissen til kontinentaliseringen av norsk fotball. Derfor er det sentralt at NFF først ansetter en dyktig, nytenkende og kompetent toppfotballsjef og lar denne nye ressurspersonen (blant masse annet) legge føringene for hvem som skal lede A-landslaget fra sidelinja. (altså ikke gjøre som klubbene, som har gjort en kunst ut av å ansette hovedtrenere og la sportsdirektør – som i prinsippet skal lansere trenerkadindater som passer hans filosofi og tanker – komme snublende etter)

Om ikke Norge er et u-land på fotballfronten, tyder resultatene på høyeste europeiske konkurransenivå at sportens helsetilstand er vaklende. Europacup-innsatsen kan i beste fall beskrives som ynkelig (Stabæk kom seg unna kritikken takket være en kollektiv vrangforestilling om at FC København er et storlag i Europamålestokk), A-landslaget klarer ikke å kapre andreplassen i noe som må være blant historiens mest patetiske kvalikgrupper og U21-landslaget blir avkledd av motstandere med langt mindre ressurser enn hva vi har til rådighet i nord. (Kvinnelandslaget statuerer med sin EM semi-finale et hederlig unntak!) Den labre kjøpelysten etter norske Tippeliga-profiler gir også et signal om at norske tilskudd på (eller utenfor) kontinentets fotballbaner er noe man klarer seg greit uten. Altså, verken spillerne eller trenerne som har etablert seg i kjølvannet av Drillo- eller Semb-epoken og klekket ut av NFF-skolen er noe særlig etterspurte i Europa. Hvor geniforklarte disse menneskene er i Oslo, Bergen eller Trondheim teller sårt lite så lenge det finnes en verden utenfor Norge. Kun verdensspeilet gir oss den eneste klare refleksjonen på norsk fotballs genuine stilling i det internasjonale landskapet.

Sondre Kåfjord-administrasjonen har sikkert gjort mye positivt for norsk fotball, men dessverre er det ikke slik at målbarheten av godt arbeid, internasjonalt ansiennitet og fremdrift etter Europeiske standarder ligger i antall ballbinger eller breddetiltak utført i god tro og etter beste evne. Som i fotballen ellers er måleenheten like klar som den er kynisk: måleenheten heter resultater.

Så lenge selvevalueringen får råde i NFF-korridorene og i norsk fotball generelt, er det liten grunn til optimisme. Når forbundet (eller pressen, for den saks skyld) leter etter alternative navn som kan lede landslaget og stake kursen til veien videre, kommer man sjelden lenger enn navneskiltene på kontordørene ned gangen på Ullevål Stadion. Eller, om man skal være veldig eventyrlystne, oppsøker man kanskje elever av egen intelligentsia eller stikker en tur innom tankesmia (altså forumet av fotballtrenere hvis grunntanker er marginal forskjellige) til Drillo som drikker Nescafé i kantina. Kanskje mine 15 år som eksilnordmann har satt meg out of tune med den norske fotballfrekvensen? Eller, kanskje jeg burde lære å sette mer pris på den grenseløse kompetansen som finnes i norsk fotball? La meg tenke.

Uten å ville bli altfor selvbiografisk vil jeg gjerne skrive en paragraf om personlig empiri, et eksempel på hvordan min egen omfavnelse av annerledestenkende miljøer har latt seg prege mine egne horisonter. I løpet av mitt unge liv har jeg vært så heldig å få innpass i fotballmiljøer over hele verden. Superviktige impulser har ført til at erfaringer og inntrykk fra et vidt spekter balletnisiteter strømmer på og former meg, drar meg i forskjellige retninger. En intellektuell internstorm er sundt i mine øyne, for kun gjennom å utfordre egen kunnskap, oppfatninger og ideer kommer man videre. Fra Tysk fotball hvor jeg har jobbet i seks år, til engelsk fotball som de fleste kjenner bedre enn andre fotballkulturer. Inntrykkene florerer. På det italienske fotballforbundets “intellektuelle senter”, Coverciano, blir jeg mottatt med åpne armer. I vakreste Toscana, der nordmenn i all hovedsak helst slurper Sangiovese, har nysgjerrig nordmann fått enveissparre med verdens skarpeste fotballfolk til krampa tar meg. Italienerne; ingen foran, ingen ved siden. De utrivelige europeiske vintermånedene baserer jeg meg gjerne i Argentina, et strøkent valg for Sør-Amerikansk landhopping. I tillegg har jeg lang fartstid på Balkan og arbeidet sporadisk i Frankrike og Belgia. Språklig – etter mitt syn sentralt om man virkelig skal danne seg et korrekt bilde av omstendighetene – har jeg kontroll på engelsk og tysk, jeg mestrer flytende italiensk og har et fint grep om spansk, portugisisk og fransk. Hvilket betyr at kunnskapsformidlingen foregår på originalspråket – stor fordel. Ok, jeg skal frem til to poeng i denne paragrafen som den gjennomsnittlige jantelovnordmannen selvfølgelig vil oppfatte som selvskryt (en misforståelse jeg fint kan leve med): 1.) Jeg har lært at det finnes flere sannheter når det kommer til fotball 2.) I løpet av mine kontinuerlige utvekslinger med latinsk, anglosaksisk eller slavisk fotball har jeg sjelden (det vil si aldri) blitt gitt inntrykket av at norsk fotball – med handlingsmodusen, konseptene og budskapet som formidles “hjemme” – er noe som appelerer utenfor landegrensene. 3.) At innpulssøk og flørting med andre fotballkulturer – uten forutinntatte “sannheter” – åpner sinn og inspirasjonsslusene.

Så kan man selvsagt reise det typiske kontringsspørsmålet som røper mer om vedkommendes verdenssyn enn selvinnsikt: kanskje det er mister utlending som er ignorant og inntrykksredd, mens det er “vi” som har alle svarene. Gjør opp egen konklusjon.

Klimakset som crescendoet bygger opp til er et sterkt ønske om mer internasjonal kompetanse, input og innflytelse i norsk fotball. Da mener jeg ikke utenlandsk for utenlandskhetens skyld, men at norsk fotball – og NFF i en hovedrolle – søker kyndighet også sør for Bornholm. Jeg sier ikke at alt skal rives ned og bygges på nytt – grunnprinsippene må gjerne demonteres og settes i sammen igjen – men at vi importerer kunnskap fra sivilisasjoner som er oss overlegne og lar disse kapasitetene komplimentere våre egne evalueringer. Så lenge evalueringen skal fortsette å bli utført av de samme menneskene som har ledet klubb og landslagsfotballen inn i en blindgate, er det ikke bare kalenderen som forteller oss at vi er på vei inn i en ny mørketid.

Derfor er mitt håp at NFF ansetter en utenlandsk toppfotballsjef. I f.eks Italia, Spania, Portugal og Frankrike finnes det ledige kapasiteter på markedet, utrolig flinke mennesker som kan legge premissene for talentutvikling og trenerutdanning samt lansere kandidater til å lede landslag og kvalitetssikre rammene for fotballens vekst, helse og utvikling i Norge.

Land som Polen, England, Irland, Finland, Litauen, Hellas og Russland lønner
i dag landslagstrenere med avstamning fra fotballkulturer fjernt fra den stolte hjemlige. Enda flere Europeiske nasjoner har tekniske konsulenter i forbundet med ikke-hjemlig avstamning. Det er vanskelig å påstå at noen av landene jeg nevner har lidd nevneverdig av den nye innpulsinjeksjonen, heller det stikk motsatte. Ofte er det opprøskningen og nytt livsblodtilførsel til et innadvent, navlebeskuende og selvtilfredsstilt apparat som gjør likeså stort utslag som friske ideer og spennende innhold. Når idékilden er tom, er det ingen skam å søke viten fra andre land og miljøer. Og når selv The FA våger å ansette en svensk (eller italiensk) landslagssjef, er det lov å undre om Ola Nordmann – som ikke en gang ser ut til å vurdere en ikke-Skandinavisk Drillo-erstatter – er vårt kontinents mest arrogante Mesterxenofob.

Uavhengig om Norge slår Makedonia 12-0 på onsdag, håper jeg NFFs maktelite stiller seg en rekke selvkritiske og eksistensielle spørsmål før man lander på en beslutning i sin hittil skandaløst ineffektive og konseptløse trener- og toppfotballsjef-søken. Som optimist håper jeg også Kåfjord, Loe – eller hvem som nå sitter i det sanne maktsentrum – tør å vandre utenfor Ullevål Stadion for å rådføre seg i jakten på de nye ressurspersonene. Mitt siste ønske er at NFF ikke misbruker denne fantastiske muligheten til å bygge noe nytt, spennende, vibrant og dynamisk. I motsetning til å utfolde seg i sin egen ulidelige forutsigbarhet og knaske videre på en gammel kjeks i ny innpakning.

twitter @tkkarlsen

Verdensmestere i ansvarsfraskrivelse

NFF hjemsøkes av maktkamp og indre uro. Kan man håpe på at krigingen om posisjoner kan ende med en kompetansehevning i norsk fotballs øvre organ?

I det som fremstilles som en strid mellom fotballpresident, Sondre Kåfjord, og generalsekretær, Karen Espelund, er jeg usikker på hvem som er goodie og baddie. Spiller det egentlig noen rolle hvem som lander det siste sverdstikket?

For foruten å krangle har Knoll & Tott helt sikkert gjort noe bra for breddefotballen; de har snekret binger over det vidstrakte land og de kan sikkert vise til talltriksing og statistikker som kan ydmyke hvilket som helst sammenligningsland om hva gjelder stell av grasrota. Men der det virkelig gjelder, statusen til de norske A-landslagene, både på kvinne og herresiden, ligger norsk landslagsfotball med brukket rygg. Hvem er ansvarlige?

For meg er det ironisk at NFF-krisen som media er i ferd med å grave frem har sitt opphav i indre politiske stridigheter og ikke handler om oppryddig i kjølvannet av selvforskyldt VM-flopp.

Omdømmet til NFF-ledelsen burde ikke nødvendigvis stå eller falle på kapringen av andreplassen i Norges kvalikgruppe, men håndteringen av landslagstrenerprosessen kan ikke karakteriseres som annet enn en farse og bør få konsekvenser for de ansvarlige. Ja, hvem satt egentlig med det øverste ansvaret for den latterlige trenerjakten? Var det Kåfjord eller var det Espelund?

Kall meg gjerne kynisk eller usaklig, men jeg har vanskelig å spore noen som helst dynamikk, kompetanse utover grasrot eller binger, for ikke å nevne snev av internasjonal handlekraft og savoir-faire, hos verken den ene eller den andre. Kanskje jeg tar feil, men i de store avgjørelsene har NFF-ledelsen sviktet.

Egil Olsen kan vi like greit sette på sidelinjen i denne konteksten, fotballprofessoren ble satt til å gjøre en jobb, som han for så vidt har utført etter sine beste forutsetninger. Og det er heller ikke Olsen sin skyld at andre mente at den beste løsningen liksom skulle befinne seg noen dører nedover korridoren på landslagsarenaen. Olsen var lite annet enn et populistisk og enkelt valg, et desperat forsøk på mirakuløst å redde seg i havn etter en vill, kursløs seilas i et fjernt hav.

Let’s face it: Åge Hareide var i praksis død mann på føtter flere måneder før han varslet NFF at han ikke orket en ny periode som landslagssjef. Ærlig og greit av Hareide, men selv om moldenseren først kastet inn håndkle etter at hans siste desperate alibifabrikanter i Akersgata hadde snudd han ryggen, var det ikke akkurat som snø i juli at det gikk mot et skifte i trenerstolen.

Faktum er at allerede under Hareides siste haltende periode, burde NFF ha startet søken etter hans erstatter. Og når den utgående sjefen til overmål informerte forbundet i god tid foran de neste kvalikrundene, er det uakseptabelt at man lander på en kandidat hvis fotballfilosofi de fleste tenkende individer har gjort alt for å distansere seg fra de siste ti årene. Men den største skandalen er imidlertid ikke at man landet på Drillo, man at den nye sjefen skulle vært på plass umiddelbart etter at Hareide takket for seg.

Jeg har tidligere forkynnet: vinneren er den med flest alternativer. Uansett om du har Fergie, Jose Mourinho, Erik Hamrén eller Fabio Capello som trener, er det ditt ansvar som leder å være forberedt i tilfelle din mann overpresterer og blir fisket av andre, eller ikke leverer og man må skilles til felles beste. Og å være forberedt betyr kontinuerlig oversikt og analyse av trenermarkedet i inn og utland.

Like det eller ei, faktum er at fotballtrenere er “forbruksvarer”. Gjennomsnittslivet til en europeisk toppligatrener er cirka 14 måneder. Riktig eller galt, trenerstreifingen er en realitet man må forholde seg til. Derfor er det også et krav at man fører interne lister med passende kandidater, komplett med profilanalyse, slik at man er 100% forberedt når den praktisk talt uunngåelige skilsmissen forekommer.

Dessverre behandler altfor mange forbund (og klubber) den store beslutningen fremfor noen, nemlig trenerspørsmålet, med nesten hasardiøs tilnærming. Argumentasjonen man ofte hører er “han gjorde en god jobb der”, uten at man i det hele tatt har tatt seg bryet om å se kandidaten på feltet eller samle dyptpløyende informasjon om vedkommende lang tid i forkant. Eller, enda viktigere, at treneren passer gruppa han skal lede. “Han gjorde en god jobb” er ikke godt nok.

I følge kravspesifikasjonene til NFF skulle Hareides idealerstatter inneha internasjonal trenererfaring og representere grunnprinsippene til norsk landslagsfotball (soneforsvar, gjennombruddshissighet osv). Det første prinsippet er greit nok om man har en dyp lommebok og profil er viktigere enn hardt arbeid (tror man virkelig en Benhakker, Advocaat, Eriksson eller Queiroz legger igjen blod og svette?), mens gjennombruddshissigheten og soneforsvaret – som om dette er noe unikt til norsk fotball – er det svært få europeiske fotballtrenere som ville frarøvet oss. Sannheten er at mange spennende profiler var tilgjengelige (om ikke i hvert fall verdt å sjekke ut) utenfor våre landegrenser. Problemet var bare at de ansvarlige i NFF, hvem de enn nå var/er, ikke visste hvor, når, eller hvordan disse skulle finnes.

Derfor skulle det være interessant å vite: hvem var ansvarlige den fiaskoaktige sonderingsjobben? Hvem sto bak kartleggingsprosessen som kun pekte NFFs headhunterteam i retning forutsigbare, urealistiske kandidater som en hver fan eller journalist kunne plukket ut i blinde (Solbakken, Hodgson, Solskjær)?

Det som opprører meg allker mest er faktisk ikke den katastrofale måten trenerjakten tilsynelatende ble håndtert på, eller den manglende fremdriften, men at NFF ser ut til å komme unna med sitt praktverk av amatørisme. Med stor sikkerhet kan jeg si at det kun er i kravfattige Norge hvor en slik offentlig oppvisning av udyktighet og inkompetanse kan passere uten en større granskning eller hoderulling.

Jeg har lenge savnet en debatt om det øverste lederskapet i norsk fotball. Maktkampen som for tiden rulles opp – der posisjonering, lobbyvirksomhet og politiske agendaer virker mer betydningsfullt enn sunn kompetanse – bare føyer seg inn i rekken av troverdighetsskadende hendelser. Kanskje tiden er inne for mer enn rokeringer?

Twitter: tkkarlsen

Den selvforskyldte profftørken

Dagen før A-landslaget møter Finland på Ullevål, poengterer flere medier at våre nordiske brødre i øst stiller med langt flere utenlandsproffer enn hjemmenasjonen. Før denne konstruerte parallellen trekker oss fullstendig på villspor bør jo de bakenforliggende faktorene belyses: finnene slipper sine spillere til utlandet for langt lavere summer enn hva som er tilfellet i Norge. Samtidig er nivået, appellen og profilen til den finske seriefotballen, Veikaussliiga, så til de grader lavt at det er enklere for proffsøkende profiler å presse gjennom et rimelig kjøp. De samme argumentene kan for så vidt også benyttes for å forklare islandske spilleres overrepresentasjon i utlandske klubbdrakter. Det er rimeligere å ta en sjanse på en finne eller en islending enn spillere fra et av de tre andre nordiske landene. Selv om finnene kan brife med mer sexy klubbnavn bak spillernavnene i kampprogrammet i morgen, betyr ikke det nødvendigvis at materiellet er kvalitativt sterker men at Jari, Pekka og Jukka har hatt enklere rammebetingelser for å komme seg dit de fleste nordiske fotballspillere ønsker seg. Likevel skal vi ikke kaste bort anledningen til å se på hvorfor kun et fåtall av den norske landslagsgjengen må krysse landegrenser etter endt oppdrag i morgen.

Det ikke til å stikke under Ullevål-plastsetet at det er noe som skurrer fullstendig når det gjelder den generelle interessen fra utlandet i norske A-landslagsspillere. Ved århundreskiftet fikk NFF så mange billetthenvendelser fra proffklubber i Europa at hele områder på nasjonalarenaen kunne betraktes som speiderkongress på landslagsdatoer. Ikke vet jeg hvor mange med notatblokk som blir å finne utover pressetribunen i morgen, men noe sier meg at faksmaskinen til NFF ikke har kjørt seg glovarm.

Den magre interessen i A-landslaget skylder nok delvis at det er enklere å skaffe seg oversikt i dag enn hva var tilfellet under Semb-epoken. De proffaktuelle nordmennene; Tettey, Reginiussen, (en frisk) Ciljan – til en viss grad Moa – er kjente navn i speidermiljøer. RBK-guttene, for eksempel, er blitt observert siden tidlige U-dager, de fleste vet hva de står for. En fingersprettende kald Oslo-kveld vil lære deg lite nytt fra eller til. Da velger man heller en annen arena.

Samtidig er det et faktum at interessen for etablerte spillere har dalt. Norske agenter vil sikkert i egen og klientens interesse tilbakevise denne påstanden, men tendensen viser at de store oppkjøperligaene – England, Tyskland, Italia, Spania – i første rekke ser mot ikke-etablerte “produkter” om det dreier seg om skandinaver. Selvsagt kan det åpne seg en handel til Nederland – hvor klubbene gjerne handler skandinaver i midt i tjueårene – eller Frankrike, Tyrkia eller Hellas men slike overganger er gjerne unntaket, ikke regelen.

Denne holdningsendringen skyldes i stor grad en oppfatning om at norske spillere er overpriset. Takket være den så mye omtalte “gullalderen” i norsk fotball har spillere, akkurat som arbeidsgiverne, hatt det flott og godt i selvgratulerende hjemlige omgivelser. Tilførsel av medieinntekter og kortsiktige koffeinshots fra rike onkler, har ført til at klubbfotballen komfortabelt har kunnet frastøte seg henvendelser fra utenlandske spillerkjøpinteressenter. Slik skapte Tippeligaen nærmest sitt eget overgangsmikroklima: kvalitativt gjennomsnittelige spillere ble overbetalte, overgangssummene som ble betalt mellom klubbene korresponderte ikke i noen som helst grad med den reelle (internasjonale) markedsverdien til spilleren. På innsiden av denne boblen var man tilsynelatende totalt uavhengig, og sannsynligvis uinteressert, i spillereglene og mekanismene som forente de store overgangsmarkedene i Europa.

Klubbene kan altså takke seg selv for mangel på visjoner og kapasiteten til å tilpasse seg kjøpeviljen og strategiene til fotballnasjonene som man – frivillig eller ei – må forholde seg til i det lange løp. Mens spillerne, som i et edrulig fotballklima trolig ville fått proffdrømmen realisert, også må ta sin del av skylda: Jeg har alltid forundret meg hvorfor norske A og U21-landslagsspillere absolutt må skrive langtidskontrakter med sine klubber. For alle vet jo at den lojaliteten spilleren viser klubben gjennom å signere en (i prinsippet) langtidskontrakt, ikke vil bli gjengjeldet fra klubbens side om selv et nøytralt sett tilfredsstillende tilbud skulle tikke inn fra utlandet. Derfor må det jo være en fordel for spilleren å beholde essene på hånden – altså holde seg innenfor radiusen av et Bosman-situasjon og forhandlingsfordelen det innebærer – og ikke kaste den vinnende hånda over bordet i bytte mot en brøkdel av hva man hente ute?

Dessuten bør det vekke stor bekymring at majoriteten av Tippeliga-klubbene budsjetterer med spillersalg for å holde ambisjonskoken gående også i 2009. Ikke kun fordi etablerte Tippeliga-profilene ikke lenger er hotte utenfor landegrensene, men også fordi det finnes flere mørke skyer på horisonten. Hvem skal man selge til?

Finanskrisen som herjer hvert eneste land og kontinent vil trolig få store ringvirkninger for fotballen. Klubber som før kunne ta en liten råsjanse i spillermarkedet i ny og ne, blir stadig mer forsiktige. I tysk, italiensk og fransk presse leser man at klubbene i stadig større grad blir satt under lupen for å rettferdiggjøre gamle og nye kjøp. Prosesser som før ble dekket over og bagatellisert som en liten transferbommert, blir i dagens finansklima offer for fulle granskninger. I Europa skal sponsoravtalene for neste sesong snart forhandles, tidspunktet er absolutt ikke ideelt, inntektene vil bli sterkt reduserte og overgangsbudsjettene vil motorsagkvestes. I en periode hvor bedriftsledere har full hyre med å rettferdiggjøre rekordunderskudd og oppsigelser, er det liten generell aksept for at fotballens overgangs- og lønnseksess skal fortsette sin ukontrollerte dans.

I tillegg er viktige importmarked som Russland og Ukraina nede for telling. Klubbene i øst har de siste årene markert seg med kjøp i hundremillionklassen, men signalene fra bak det tidligere jernteppet tyder på at selv Moskva-gigantene må trimme budsjettene med 50-75%. Riktignok har Norge cashet inn relativt lite fra kjøpelysten i øst (sett bort i fra Romania, hvor det også meldes om krisetilstander), men indirekte blir selv Skandinavia skadelidende da investeringsinnskrenkningene i Russland og Ukraina – eller i verden ellers for øvrig – reduserer den globale transferturnoveren dramatisk. Med andre ord: når Bundesliga-klubben ikke lenger får solgt en spiller til Russland for 100 millioner, er dette 100 millioner mindre å bruke på spillere fra andre land. Januarvinduet var stille, overgangssommeren blir sannsynligvis tystere enn tidligere år. I alle fall på nivået der norske klubber kan håpe å omsette sine spillervarer.

Sepp Blatters trusler om å innføre den omstridte 6+5-regelen vil heller ikke hjelpe norske klubber til å dekke over stygge budsjettunderskudd. Om FIFA-Presidenten får siste ord vil alle ligaene i medlemslandene, 2014 er foreslått som innføringsår, måtte stille med seks hjemlige spillere – det vil si de som deklarerer landslagsspillgyldighet til landet der ligaen avvikles – i en hver offisiell kampoppstilling. UEFAs regel om “forbundsnatualiserte” (i mangel på et bedre uttrykk) vil falle bort, noe som vil gjøre Darren Fletcher til utlendi
ng i engelsk fotball og det vil ikke lenger hjelpe Lionel Messi at han ble utviklet i ungdomsavdelingen til Barcelona – i La Liga vil argentineren plutselig telle som argentiner.

På plussiden vil talentflukten av norske tenåringer fortrinnsvis til England opphøre, men derimot er det svært lite sannsynlig at verken tyske, engelske, italienske eller spanske klubber vil la sin dyrebare utlendingskvote fylles opp av spillere fra nord… Det er fortsatt en lang vei å gå før Blatters radikale tukling med utlendingskvotene blir vedtatt – EU er fortsatt ekstremt skeptiske – men tendensen i det europeiske overgangsmarkedet tyder på at kjøpspolitikken anno 2009 er preget av at Blatter-ideen holdes i bakhodet.

Spillere vil komme og gå, bli kjøpt og bli solgt. Premier League – som har skapt sitt eget makroklima som Tippeligaen skapte sitt mirkoklima – har nettopp landet en ny Sky-avtale som sikrer medlemmene det samme medieinntektsgrunnlaget som i inneværende periode. Dessuten vil sjeiker, oligarker, kongelige og gud vet hva, fortsette å strø sine rikdommer over verdens mest glamorøse liga, men dette er en unntakstilstand som har lite med fotballverdens øvrige realitet å gjøre.

Norske klubber har selvforskyldt tråklet ut i uføret man kun har sett starten på. Hadde man investert medievindfallet i strukturer (ungdomsutvikling, treningsfasiliteter, scouting/kvalitetssikring av kjøp, organisasjonsoppbygging), og ikke bare jaktet det oppskrytte seriegullet – hadde man unngått inflasjonen og den bedrøvelige helhetssituasjonen man er vitne til i dag. Hadde man altså stimulert den nødvendige utenlandshandelen ved å omsette spillere til europeiske – ikke norske – markedspriser og vært mer imøtekommende i forhold til utenlandske interessenter, ville man opprettholdt den naturlige spillereksporten som er livsviktig for norsk fotballs velvære.

Som denne 1400-ord-bloggen vitner om, er den norske profftørken et komplisert fenomen. Jo, noe handler selvsagt om periodevis tregt talenttilsig, dels også om en oppfatning om at norske spillere – helt generelt (kanskje bortsett fra midtstoppere) – mangler de tekniske kvalitetene som i dag ansees å være nødvendige for å klatre helt til Champions League-høyder. Men hovedandelen av ansvaret for norsk fravær i europeisk klubbfotball, hviler dessverre hos klubbene.

Topper og flopper

Mens sommerhandelen inntar den avgjørende fasen, tar jeg et raskt tilbakeblikk på hva de som skiftet farger i vinter har utrettet for sine nye arbeidsgivere. De utvalgte på begge endene av barometeret kan selvsagt diskuteres. Det akkurat den diskusjonen bloggkommentarfeltet er skapt for.

Toppstriden synes jeg egentlig ble en ganske enkel prosess, det er tross alt ikke så mange av de nye som har preget Tippeligaen. I forhold til jumboplasseringene kunne jeg enkelt komme opp med et dusin spillere til – det er synd å si det: det er kortere mellom skivebommene enn suksesshistoriene.

Når det gjelder floppene har jeg også lagt vekt på de(manglende) prosessene jeg mistenker ligger bak innkjøpene og i tillegg til det mer opplagte om hvor mye klubbene har fått ut av sine kjøp, både når det gjelder prestasjoner og spilte minutter. Noen vil sikkert ponegtere at diverse kostbare flopper er blitt oversett – jeg har kun plass til fem – men målet mitt her er å skape en slags balanse mellom billig og dyrt. Og i utgangspunktet – uavhengig av pris – synes jeg det er alarmerende og skremmende når de nye ikke en gang blir brukt, i verste fall avskrevet og hjemsendt etter en halvspilt sesong. Klubbene er ofte raske til å påpeke “vi har fulgt spilleren over lang tid”, “vi har gjort grundig research og hentet gode referanser”. Derfor må man vel ha lov til å reise et øyenbryn når disse proffene knapt kjenner veien til spillerinngangen?

TOPPENE

1.) Anthony Annan, Stabæk (lån fra Start)

Riktignok kun et midlertidig opphold, men likevel en genial deal for begge parter. Afrikaneren har økt markedsverdien – flott for Start, og gjort en prima jobb for Stabæk. Alt dette uten at jeg kan tenke meg at lånet skapte altfor stort opprør på regnskapsavdelingen. Annan må ta en stor del av æren for at Stabæk troner på tabelltoppen. Dynamisk, pasningssterk og posisjonerer seg som om han skulle hatt en GPS-sensor montert mellom skulderbladene. Ingen gigant i fysisk forstand, men ga bæringene akkurat den tryggheten og ordenen de trengte på midtbanen.

2.) Miika Koppinen, Tromsø

Knapt den mest spennende vinterovergangen, men hva gjør vel det når resultatet er kompletteringen av Tippeligaens beste midtstopperpar? Uortodokse Koppinen utfyller Tore Reginiussen perfekt, og med disse to bakerst er det ikke overraskende at TIL befinner seg i den riktige enden av tabellen og har blitt vanskelige å slå, selv på bortebane. Safe, forutsigbart men fornuftig og trygt, Koppinens hjemvending har vært en suksess. Den enkle og kjente er ofte det beste.

3.) Kris Stadsgaard, Rosenborg

Da RBK virket meste rådville og desperate i stopperjakten, fant godeste Stig Torbjørnsen råd. Fra en bortkommen tilværelse ved Messinastredets bredder tryllet RBK-scouten frem denne fortapte sjelen. I løpet av kort tid har København-gutten etablert seg som et fast ankerpunkt i hjertet av RBKs forsvar. Rolig, kalkulert og ekstremt hurtig; Stadsgaard har tilført trønderne de nødvendige attributtene til å sette kursen mot en ny dominansepoke. Et lite spørsmålstegn ved helsen til Stadsgaard – han virker veldig skadeutsatt – men til fire millioner kroner er dette allerede en suksess.

4.) Johan Andersson, Stabæk

Supertalentet som slo gjennom som 17-åring under Jan Jönssons ledelse i Landskrona, for så å fade vekk, har opplevd en flott oppblomstring i Stabæk etter gjenforeningen med mentoren. Svinger fortsatt i prestasjonene og jeg mistenker at vi første neste sesong vil se hva som virkelig bor i skåningen, likevel taler åtte fulltreffere i målprotokollen en klar tale – i Norge kan spisser bli Fernando Torres-erklært for mindre. Svensken er en litt atypisk sentral midtbanespiller; hengslete og kan virke misvisende klumsete, men har et flott driv med ballen, god nærteknikk og flink til å time løp inn i boksen. Nok en gang kan Tippeligaentusiastene takke Stabæk for et nytt positivt svenskebekjentskap.

5.) Vadim Demidov, Rosenborg

Nærmest stemplet som “ubrukelig” av eks-Sandefjord trener, Tor Thodesen. Så kan man jo spørre seg hvorfor det står “eks” foran det ene navnet og Topp 5 foran det andre. Deretter kan man eventuelt flytte adjektivet fra den første setningen til å ta plass foran det navnet hvor man synes det passer best. Jeg har i hvert fall sansen for den anvendelige Demidov, som sportsdirektør Knut Torbjørn Eggen, nok en eks, hentet til Trøndelag fra Hønefoss for en billig penge. Duellsterk, ruver i terrenget, full av pondus og strutter av selvtillit – U21-profilen bør utvilsomt kunne se frem til en solid A-landslagskarriere. Det vil si når Norge får en landslagsledelse som tenker mer på den nasjonale fotballfremtiden enn egen umiddelbar karrierehorisont (ikke hold pusten!). Demidov beviser at svaret ikke alltid ligger utenfor landegrensene.

FLOPPENE

1.) Srdjan Urosevic, HamKam

Fant veien til Mjøsbyen via den iranske klubben Esteghlal. Eksotisk og spennende, sikkert, men når Hamkams ansvarlige for spillerkjøp, Lars Tjernås, registerte Teheran-klubben pårullebladet til den gjestende prøvespilleren, burde ikke alarmbjellene kimet i full høytidssteming? Iran er ingen naturlig adresse for europeiske fotballspillere, selv ikke for serbere. Visst kan det være stusselig på Balkan, men i Iran havner kun de som ikke lenger klarer å brødfø seg gjennom fotballen hjemme. Jeg skal innrømme at jeg aldri hadde sett Urosevic i aksjon før Norges-ankomsten. Da han signerte for HamKam tok jeg imidlertid en telefon til en kjær kollega i Beograd. Beskrivelsen husker jeg ikke i detalj, men nøkkelordene var “tempoproblemer”, “average” og ” relegations” (merk flertall). Referansen fra min gode venn var lagt fra entusiastisk og med kun tre lunkne opptredener for Hamkam vitner om at han kanskje hadde et poeng. Sikkert ingen dyr overgang, men det er slike meningsløse handler – som åpenbart selv ikke egen sportslig ledelse har tro på – som skader Tippeligaens renommé.

2.) Sebino Plaku, HamKam

Albansk spiss som allerede var vraket av Vålerenga og Brann (alarmbjeller igjen) før kjøpelystene HamKam kom på banen i vinter. Skulle være superrask, gjennombruddhissig, kald foran kassa – det var ikke måte på, hva var det Enga og Brann unnlot å se? Var riktignok skadet i oppkjøringen, men kun én start for et Hamarlaget – hvis spisskrise har nådd en slik ekstremitet at man har tatt til nåde samfunnsfiende nummer én på Hamar (Abiodun) – vitner ikke om at Plaku var den kapasiteten den sportslige ledelsen trodde han var. Altså nok en spiller man kunne klart seg uten. Er man i tvil, kjøper man ikke.

3.) Njugo Demba-Nyrén, Brann

Brann mente ti millioner kroner var en akseptabel pris for en 29-åring som aldri har scoret mer enn åtte mål i en skandinavisk ligasesong. I dag er kun den samme sportslige ledelsen de eneste som er overrasket over at Gambieren ikke har innfridd, om de i det hele tatt innrømmer at Demba-Nyrén har ikke har levert som forventet. Samtidig i innrømmelsens navn skal det presiseres at Demba-Nyrén er blitt gjort t
il en i overkant stor syndebukk. For selv om den grovbygde skyr målet like mye som kvalitetsspisser skyr Brann, er han et greit oppspillspunkt – noen Gøran Sørloth er han imidlertid ikke – og mye av hans gode arbeid blir ignorert så lenge målkontoen forblir smultringdominert. I teorien i fin signering… til to millioner, ikke ti…

4.) Pat Noonan, Aalesund

Var skeptisk når de hentet amerikaneren i vinter, er like skeptisk i dag. Det er lett og la seg imponere når CV’n viser landskamper for USA (selv om majoriteten er registrert i ubetydelige vennskapskamper), men jeg undres hvor mange ganger vestlendingene så spilleren live i kampsituasjon før de tilbød yankeen en gullkontrakt. Svaret er nok like mange ganger som HamKam-importene som okkuperer topplassene ble studert av jumboens sportslige ledelse. Giddalaus, taktisk i villrede og rotet i stilen – rett og slett unyttig. Det eneste Noonan etterlot seg i Norge før han satte kursen hjem til Columbus Cew, var irriterterte sunnmøringer. Aldri så galt at det er godt for noe.

5.) Lars Iver Strand, Vålerenga

Mange ville sikkert valgt Kristoffer Hæstad i stedet for Lars Iver Strand på denne plassen. Øksa mi faller imidlertid på Strand siden jeg faktisk hadde større forventninger til finnmarkingen enn til Doffen. Jeg hadde rett og slett tro på at Lars Iver Strand skulle bli en hit i hovedstaden. Den flotte fjorårssesongen skulle toppes med en det virkelige gjennombruddet i 2008, som den kreative kraften i Martin Andresens VIF-revolusjon. Så har altså ikke skjedd. Tidvis har Strand blitt benyttet på kanten, andre ganger i favorittrollen, sentralt bak spissene. Andresen leter fortsatt etter suksessformelen, Strand leter etter formen.

Å prate god sport

Igjen skyller spillestildebatten over oss. Igjen er Egil Drillo Olsen i hovedrollen. Og igjen er mangelen på nytenkning og fremdrift i debatten like slående som sist gang Hareide og co var oppe til evaluering. Akkurat som utlendingsdebatten fyres diskusjonen om landslagets taktikk, relative suksess og estetikk opp gjennomsnittlig halvannen gang i året. Oftest når gjengen til Hareide har truffet en formslump. Utlendingsdebatten tipper jeg dukker opp igjen ved fellesferien. For da åpner overgangsvinduet og nye impulskjøp vil sannsynligvis fosse inn.

Tirsdags Sportstabloid var for så vidt underholdende tv. Debattantene gikk hardt ut fra startblokka med possession kontra Flo-pasning, men egentlig bare for å ebbe ut i at det kun nyanseforskjeller skiller Drillo, Hareide og mannen klemt i midten, Nils Johan Semb. Derfor var sendingen et langt déjà vu. Allerede sett. Allerede hørt.

Det er noe muggent og avsondret ved fotballdebatten i Norge. Kommer vi egentlig noen vei hver gang Drillo resignerer over at Norge koser for mye med kula? Kommer vi egentlig noen vei hver gang Hareide går i skyttergrava og sier du vet det at jeg kan ikke ta hensyn til hva alle andre mener, jeg vet du? Jeg sier ikke nødvendigvis at Drillos kritikk er uberettiget, men hva er formålet når verken visjoner eller ideer springer opp i kjølvannet?

Riktignok arbeidet programleder Davy Wathne, og TV2s fotballekspert, Bengt Eriksen, heltmodig for å piske opp studiotemperaturen. Men forsøkene på å provosere Drillos puls et stykke opp mot 150-tallet, ble møtt med beundringsverdig østfoldsk stoisme og et “hva-er-det-han-prater om”-fjes som kun Drillo kan. Stabæk-trener, Jan Jönsson, fylte rollen som den diplomatiske utlendingen. Hareides sendebud, Ola By Rise, meddelte at alle fotballteorietiske innspill er av stor verdi. Det vil si, bare man ikke glemmer at man i Rosenborg i det store og det hele gjorde alt riktig, og at resten av verden bør lære av fotballmirakelet i Trøndelag fra slutten av forrige århundre. Truls Dæhli, kompletterte panelet. VG-kommentatoren – som jeg generelt trives med å lese de gangene rosabilaget finnes innen rekkevidde – fikk mikrofonen mye men fikk egentlig sagt veldig lite. Når temaet heter landslaget fremstår Dæhli ofte forvirrende spak, konservativ og overnyansert til det latterlige.

Drillo skal høste kreditt for at han tør å ta opp upopulære problemstillinger – politisk korrekthet finnes ikke innenfor østfoldingens tankeradius. Og nettopp denne frie talen er forfriskende så lenge Akersgatas fotballkommentatorer må pinsettkonstruere sin setningsoppbygging som et modellfly for å styre klar av buldrende uvær fra vestlandet. For det er vel kun i Norge hvor landslagssjefen kommer seg unna med tomme løfter om ny vin og mesterskapssluttspill uten å bli krysseksaminert av demokratiets voktere. Landslagstreneren er fortsatt untouchable, primært fordi mediemenerne ikke finner spiselige alternativer. Resultatet er envoksende ambivalent holdning til landslaget blant folk flest og en meningsløs spillestildebatt på evig repeat blant landets fotballintelligentsia.

Men er det virkelig pressens rolle å lansere potensielle trenerkandidater? Vi lever i en globalisert fotballverden. I prinsippet burde ingenting stå i veien for at Hareides etterfølger, når den tiden er inne, kommer fra et land lenger i sør. Spør du meg skriker norsk fotball, landslag så vel som klubblag, ut etter et ikke-norsk innslag. Og om valget omsider faller på denne utlendingen, er det realistisk å kreve at den hjemlige pressen er kyndig nok til å utpeke troverdige kandidater?

En samlet London-presse var samstemte i Bruce Riochs udugelighet som Arsenal-manager. Men fantes det én eneste journalist som i det hele tatt hadde hørt om Arsene Wenger da David Dein lanserte den Japan-baserte fotballmannen en høstdag i 1996? Sagt med andre ord; at norske fotballkommentatorer – av hvilken som helst årsak – ikke presterer å finne troverdige alternativ til Hareide betyr ikke at denne Messias-skikkelsen ikke finnes.

I teorien bør oversikten i den globale trenerverdenen finnes i NFFs korridorer. Om så ikke er tilfelle, soves det i timen. Som i klubbfotballen burde trenerkadidater scoutes på samme basis som spillere. Karrieredata bør analyseres kontinuerlig, treningsmetoder studeres ved hyppige besøk og “spionvirksomhet”, referanser på mannens menneskelige egenskaper hentes inn. Til en hver tid burde man ha en kortliste på et dusin alternativer.

At spillestildebatten skaper minimal tenning hos meg skyldes ikke kun at alt er blitt sagt før og at den syklusbaserte diskusjonen er fastlåst i en ond sirkel. Internasjonale referanser bringes sjelden på banen, de samme faktorene opptar agendaen som året før det forrige året. Enten hevdes det at taktikken er løpt ut på dato eller spillertroppen for dårlig. Det sies at Norge er et lite land og at kravene må nedjusteres.

Så glemmer man bekvemmelig at Hellasblir europamestereog kvaler på vår bekostning med Helenio Herras catenaccio. Man nevner ikke at Tsjekkia vanker i selskapene der Norge uteblir. At Romania og Polen pakker til alpetur med like mange hjemmebaserte ballkrigere som vårt eget land, vekker heller ingen interesse hos de navlebeskuende debattantene. Og la oss heller ikke nevne at Kroatia valset rundt med blant andre England som et av kvalikens mest attraktive fotballnasjoner. Samtidig feier vi under teppet at norsk fotball rår over ressurser våre venner i øst gjerne bare kan drømme om. Det som er mulig i jevnstilte nasjoner, er en umulighet på berget. I stedet for å løfte lokket på hva Tsjekkia og Kroatia gjør riktig, diskuterer vi ballbesittelse kontra Flo-pasning…

For oppi retorikken om nyanser og detaljer – råe på overganger eller kun småråe? – glemmer man de resterende ingrediensene som utgjør hva som får en gruppe landslagsspillere til å fungere eller ikke. Drillos tankegang på nittitallet fungerte fordi utøverne viste en blind tro på hans konsept. Selv de mest ekstreme Drillo-aspektene kan fungere i dag om spillerne gir 100% på andreballene, ofrer seg som dyr i gjenvinningsfasen, inntar duellene med gladiatorsinn og har lunger til å sprinte som Aham Okeke i lengeretningen etter ballerobring.

Et år tilbake sikret Bolton UEFA Cup plass med Drillo-lignende virkemidler. Kevin Davis var en slags Jostein Flo, om du vil. Dyrene på midtbanen hadde skarpe tenner, oksygenopptaket var det høyeste i verdens tøffeste liga. Årsaken til at den samme gruppen, gi eller ta, har kjempet i den motsatte enden av tabellen heter Sam Allardyce. At Lancashire-laget er blitt hakket mer nølende på overganger eller slår halvdusinet færre rute én-pasninger under Gary Megson er irrelevant. Forskjellen er mannskapets blinde tro på Big Sam. Personligheten, kommunikatoren, formidleren.

Enkelt sagt: Holder man høy intensitet på trening, viser Colgate-smil som vitner om trivsel og gir full gass på alle pluggene på kampdagen er prestasjonsbasisen lagt, uansett taktikk, formasjon eller tilnærming. Allardyce og Rehhagel har bevist at selv presumptivt anakronistiske tanker kan bære frukter om soldaten går i krigen for hærføreren.

Taktisk drilling av profesjonelle fotballspillere er sentralt men tross alt ikke rakettforskning.
Motivasjonstrening og gruppebygging kan derimot være utfordrende som hjernekirurgi. Derfor er det nettopp den sistnevnte faktoren ofte den hardeste koden å knekke. De fleste kan lese seg til faglig kompetanse, men langt færre besitter de magiske personlighetstrekkene som lar teorien overføres til målbare, praktiske resultater. Og det nettopp her man virker blendet i Norge: Fotballens ABC ble oppfunnet et sted på nedre Toten på 1700-tallet og i fordypelsen av “vår vei” (Drillo og Semb kontra Hareide) overser man de resterende bitene som får puslespillet til å ligne et helhetlig bilde.

Kanskje det nettopp er den generelle mangelen på disse naturlige lederne og evnen til å skille de som tror de er fødte hærførere fra de virkelige special ones? Kanskje spillestildebatten handler altfor mye om å snakke god sport og ikke konkrete visjonære ideer om hvordan vi kan nå målene vi faktisk satte? Kanskje veien er å åpne vinduet for verden og for litt gjennomtrekk i det muggluktinfiserte rommet?

TV 2 AS

Lars Hilles gate 30, Pb 7222, 5020 Bergen

Materialet på nettstedet er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten avtale med TV 2 AS (utgiver) og/eller med annen klareringsordning (Kopinor www.kopinor.no eller Norwaco www.norwaco.no), er enhver lagring, eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring (herunder visning) bare tillatt når det er hjemlet i lov (til privat bruk, sitat og lignende). Utnyttelse i strid med lov eller avtale medfører erstatningsansvar, og kan straffes med bøter eller fengsel.