Category Archives: italia

Italiensk talentlag i Serie B?

Som en oppfølging til forrige innlegg – sportslig krise i italiensk fotball – er det verdt å notere det radikale forslaget som ble lansert i landet tidligere denne uken. Med landslagstrener Cesare Prandelli som frontmann foreslår det italienske fotballforbundet en helt ny radikal skapning som på sikt kan gi nasjonen et talentløft.

Det allerede omstridte – men dertil spennende forslaget – går ut på å introdusere et “talentlag” i den øvre delen av det italienske ligasystemet. Ideen befinner seg fortsatt på luftestadiet, men om forbundet får sin vilje skal den nye “talentklubben” spille i Serie B (eventuelt Serie C1) og bestå av 25 spillere i alderen 19-20. Hittil kanskje ikke så originalt, men den radikale biten handler om at disse 25 skal håndplukkes “i samarbeid med” (ikke nødvendigvis “direkte fra”) Serie A-klubben. Deretter skal laguttak skje på rotasjonsbasis, resultatene i seriespill er irrelevant – denne spesielle “klubben” kan verken rykke opp eller ned. Med eksklusivt ungt blod skal den gis (midlertidig?) permanent eksistens i et av landets profesjonelle fotballserier.

Hovedtanken bak ideen er selvsagt å sikre talenter spilletid på høyt profesjonelt nivå. I dag får U-landslagsspillere svært liten spilletid i Serie A og B. Ledene krefter i Italiensk fotball tror den manglende kamperfaringen kan forklare de svake resultatene landet opplever på aldersbestemt landslagsnivå.

Om man kjemper i toppen eller bunnen av tabellen er italienere konservative i tankegangen: såkalte “esperti” (eksperter, altså veteraner) er ansett bedre skikket uansett om det kjempes om titler eller mot nedrykk. I utgangspunktet kunne den nest øverste divisjonen representert en fin utskytningsrampe for nye calcio-utskudd, men i Serie B råder den samme holdningen – unge spillere, altså fra 18-22, blir sparsommelig benyttet.

Av samme årsak sender de store Serie A -klubbene sjelden spillere lenger ned i divisjonene – ikke en gang på lukrative bonusstrukturerte leieavtaler; de unge finner man på benken eller tribuen. Når i tillegg klubbene i de to øverste divisjonene nylig samdes om å senke maksalderen på “Primavera”-spillere (ungdomsligaen) fra 21 til 19 – noe som ville åpne slusene for arbeidsledige spillere i gunstig utviklingsalder (ikke klar for Serie A, men vil ikke bli satset på i divisjonen under) måtte det tenkes nytt. De siste årene har også kvaliteten på Primavera-ligaen falt dramatisk. En av grunnene kan være det merkelige regionale formatet som tvinger klubber som Inter, AC Milan og Juventus til å dele serieavdelinger med jevnaldrende fra småbyer langt nedover i divisjonene.

Som når alle nye ideer lanseres har heller ikke denne tanken unngått en kontroversiell fødsel. Allerede diskuteres det bittert rundt forskjellige fordelingsmodeller: hvem skal betale U21-spillerens lønn når de leies ut til “forbundslaget” på årlig basis (klubbene skal ikke kunne tilbakekalle under sesongen)? Skal forbundet kunne velge fritt? – Noen klubber vil bli verre rammet enn andre (enkelte stortalenter får jo tross alt velfortjent spilletid). Hva med rotasjonsmodellen? – U21-lagets ukerotasjon kan i ekstreme fall avgjøre opp og nedrykksstrid (styrket vs svekket lagoppstilling vil lupeanalyseres uke etter uke). Hva om de utleide rammes av alvorlige skader? Alle disse spørsmålene er dilemmaer klubbene står ovenfor i krysspunktet mellom hva som er det beste for fellesskapet og hva som tjener egen interesse.

Praktiske hensyn om hvor laget skal spille hjemmekampene, hvor de skal trene (trolig på Coverciano i Firenze eller på et forbundseid treningsanlegg i Roma) og hvem som skal lede dette mannskapet (naturlig nok en forbundstrener, men hvem? Ingenting er tilfeldig i Italia) vil naturligvis bli offer for en sta og seig debatt. Det hersker mange pro og kontra rundt dette pionerforslaget men jeg synes italienerne fortjener applaus for å ha klekket ut en fascinerende modell. Av flere motinnspill er opprettelsen av en reserveliga (engelsk modell) og U23-lag som spiller et stykke ned i ligasystemet (type Tyskland) blitt diskutert, men forbundet mener disse konseptene enkelt kan “misbrukes” som en utdanningsarena for utenlandske spillere – og dermed er man like langt.

I tillegg til nevnte Prandelli står den innflytelsesrike forbundsinsideren (og eks-spiller) Demetrio Albertini og tidligere landslagstrener, Arrigo Sacchi, bak dette “hjernebarnet”. Mottagelsen fra klubbene kald men spent (de føler seg satt på gangen da prosjektet ble utformet) men det hersker enighet om at talentutviklingen i landet er i krise og – om ikke noe annet; her foreslås konkrete, radikale grep. Om kort tid skal forslaget opp i forbundstinget.

twitter: @tkkarlsen (norsk) / @karlsentk (english)

Avskriv aldri Italia

Italiensk ære i Europacupene står og faller på Internazionale. Om ikke Milano-klubben makter å snu ettmålstapet fra første kampen på tysk gress neste uke, vil kvartfinalene spilles uten representanter fra Serie A. Tilfeldigheter eller et alvorlig sykdomstegn?

Først er det verdt å konstatere at E-cup-floppen kun føyer seg inn som en av flere merkedager i den uårtapetserte italienske almanakken: Azzurris opptreden i Sør-Afrika forrige sommer grenset til det skandaløst nitriste og noen måneder senere ble U21-landslaget (som normalt preger sluttspillene) hektet av mesterskapskarusellen allerede i gruppekvaliken.

Akkurat nå stormer selvsagt debatten i støvellandet om hva denne overraskende sportslige nedturen skyldes. Har besettelsen av fysikk og utholdenhet hindret utviklingen av det internasjonale snittet hos unge spillere? Er det den overdimensjonerte politiske kynismen i fotballen som kveler all lek og moro? Eller er det de falleferdige anleggene som illustrerer at Italia befinner seg flere tiår bak den moderne fotballen som spilles og presenteres på råflotte teatre lenger nord og vest på kontinentet?

Når Italia ser ut til å miste en Europaplass til Tyskland fra 2012, blir den moderate stemmen neppe hørt i larmen av opprøret – men sannheten er at tilfeldigheter faktisk spiller en betydelig rolle.

For det første er det umulig å lese trender på bakgrunn av én sesong. I fjor stakk nettopp Internazionale avsted med den gjeveste Europeiske klubbtittelen – og så sent som i desember vant de også den Interkontinentale Cupen. Sistnevnte kanskje ikke ekstremt anerkjent i Norge, men mange andre steder teller den. Man kan definitivt ikke trekke konklusjoner om at italiensk fotball er i nær døden ti knappe måneder etter at et av landets representanter (skjønt med få italienere i stallen) vant det største en europeisk klubb kan vinne.

Frustrasjonen over grusomme stadionanlegg er derimot enklere å forstå. Akkurat som de beste skuespillerne ønsker å opptre på de prektigste scenene, tyner trolig fotballspillere ut mer av sin yrkesstolthet i oppgraderte omgivelser. En Champions League-kveld føles som et langt mer prestisjeartet event på lekre Emirates enn stemningsfulle men oppusningsklare San Siro – og da har jeg ikke nevnt underlaget.

Nye privateide stadionanlegg vil gjøre det enklere å kontrollere pøbelvirksomheten som i dag holder mange supportere vekk fra Serie A-kamper – samt lokke familier og lukrative businesstilskuere til fotballkamper. Sammen med mer anstendige omgivelser vil utvikling av stadion som et sentralt del i klubbenes businesskonsept føre til klingende mynt i kassene (som igjen kan benyttes til annen infrastruktur eller ungdomsutvikling).

Italienske fotballtrenere peker ivrigst til det tette kampprogrammet når de skal forklare europeiske nedturer. Stallrotasjon, eller “turn over” som italienerne kaller dette, blir behandlet som ren vitenskap i landet. Men likevel – til tross for at ingen andre ansetter flere fitness-eksperter, massører og leger – mestrer tydeligvis Serie A-klubbene det travle oppsettet dårlige enn de fleste andre. Kanskje handler denne ironien om tradisjon og et tankesett som fortsatt henger igjen fra 90-tallet.

Men selv om Champions League-fadesen denne sesongen gir lite rom for unnskyldninger, skal det i rettferdighetens navn presiseres at Europa League skaper veldig liten entusiasme blant supportere, media eller klubber. Kun Napoli kom seg videre fra gruppespillet denne sesongen – Juventus, Palermo og Sampdoria kunne knapt vist mer halvhjertet innsats – men ble vippet ut ved første reelle motstand (Villarreal). I Italia er Serie A det ultimate: uansett hvor man befinner seg på tabellen forsaker man mer enn gjerne en borteseier i Polen torsdag kveld mot en hjemmeseier mot Brescia tre dager senere.

Når alt dette er sagt, må vi ikke glemme tilfeldighetene. Tidlig på 00-tallet opplevde italienerne en lignende nedtur. Både i 2001 og 2002 var Italia uten lag i kvartfinalene i Champions League, mens året senere (2003) spilte Juventus og AC Milan finale i Manchester…

Alle store fotballnasjoner opplever opp- og nedturer, uten at vi absolutt skal trekke premature konklusjoner i kontekst av tendenser og generall utvikling. For hvem hadde satt penger på at et italiensk lag ikke spiller Champions League-finale neste år?

twitter: @tkkarlsen (norsk) / @karlsentk (english)

Blir Roma amerikansk?

AS Roma kan bli første Serie A-klubb under utenlandsk eierskap – kan denne nyheten føre til et totalløft for italiensk fotball?

Siden storhetstiden på 80 og 90-tallet hersker det liten tvil om at Serie A har falt bak Premier League og La Liga i appell, kvalitet og – med noen unntak – tiltrekningskraft på store spillere. Fotballkulturen kan det forsvares at fortsatt regjerer høyest på kredrankingen blant supportere, men i forhold til infrastruktur og fasiliteter henger italienerne langt etter. Kamparenaene har sett liten oppgradering siden mange av disse ble reist til 90-VM – generelt investeres det i lite annet enn nye spillere.

Romas eiere med Rosella Sensi i spissen – datter av Franco (døde i 2008) som først førte familien til regenttronen i 1993 – har imidlertid bekreftet at de er i sluttforhandlinger med den amerikanske sportsinvestoren Tom DiBenedetto over at salg av den kontrollerende andelen i den gjeldstyngede klubben. Etter lange preliminære samtaler virker det som et skifte snart kan komme.

Selv om lite av DiBenedettos planer for hovedstadsklubben har lekket ut til offentligheten, er det forventet at konstruksjon av et nytt stadionanlegg er sentral til den nye strategien. Både Roma og Lazio har lenge diskutert en solid oppgradering av slitne Olimpico og det heves at Sensi-familien allerede har sikret byggetillatelse (ingen enkel jobb i politikkens hjemby) til et nytt anlegg som nå eventuelt skal settes ut i verden av nye krefter.

Bortsett fra Juventus sin nye storstore – som skal stå klar til høsten – eksisterer ikke privatfinansierte arenaer i Italia. Planer for privat utbedring eller eierskap har imidlertid lenge blitt diskutert blant annet Cagliari og Genova uten konkrete resultater.

Hovedgrunnen til dette er at de lokale kommunene tjener grovt på utleie av sine etablerte anlegg, derfor vegrer myndighetene seg for å selge stadionene eller gi byggetillatelse til å reise nye. Denne Catch 22-situasjonen fører dessverre også til at det offentlige eierskapet bruker kun det absolutt minimale til oppusning og vedlikehold (klubbene har ikke noe annet valg enn å betale leiepengene, hvor ellers skal de gå?). Resultatet er at den absolutte majoriteten av italienske stadia er i forferdelig forfatning. Faktisk er det lite luksus som skiller italienske anlegg og de man ser i Brasil eller Argentina.

Amerikanernes inntog i Roma kan forhåpentligvis starte en trend som resulterer i en kultur som vil fostre stadia på linje med de vi kjenner fra England og Tyskland. Inntektsstrømmene som naturlig følger i kjølvannet av disse nye konstruksjonene vil forhåpentligvis også gjøre Serie A-klubbene mer selvstendige, levedyktige og redusere avhengigheten til rike “padroni”.

Om DiBenedetto – for øvrig partner av Fenway Sports Group som nylig overtok Liverpool – ender opp som Roma-eier vil han umiddelbart møte flere interessante utfordringer. I motsetning til i England og Tyskland er italienerne ikke vant til ideen om fotballklubb som et profittdrivende redskap. Supporterartikler handler man fra en av mange buer på hjul som står på rekke og rad langs innfartsgatene til stadion på kampdag. De som kjøper offisiell drakt i klubbshop’n blir gjerne sett på som naive eller rett og slett dumme.

Kampbilletter er også forholdsvis billige i Italia, og spørsmålet er om italienere – som trolig er det mest bargain-bevisste folkeslaget i Europa – er klare for å betale et premium for ekte drakt og en bedre supporteropplevelse. Et sted må man jo begynne og det er på tide Italia følger etter resten av Europa, men likevel er det ingen tvil om at dette er et høyrisiko pilotprosjekt.

I første omgang kan DiBenedetto glede seg over en ny lukrativ medieavtale som langt på vei møter driftsutgiftene og med noen smarte investeringer i overgangsmarkedet kan klubben igjen havne i på inntektsbringene Champions League-plass. Dessuten har Roma et unikt merkevarenavn som runger verden over. Følger smarte markedsføringsmennesker (renaming til US Roma anbefales dog ikke) med på det amerikanske lasset kan man snart tappe enorme inntektsårer man hittil kun har pirket borti.

De neste ukene vil gi oss svar på om dette pionerprosjektet blir en realitet, eller om nok en USA-basert investor – forrige gang den profilerte George Soros – aldri når helt frem til den evige by.

Taperen ble vinneren

I går ble endelig dommen for Antonio Cassanos verbale nedslaktning av mannen som betaler lønnen hans, klubbeier Riccardo Garrone, kjent. Sampdoria krevde oppsigelse av angriperens kontrakt, men måtte nøye seg med retten til å stoppe lønnsutbetalinger til 1. Februar og deretter kun betale halvparten av nettogasjen på cirka 250.000 euro netto frem til sesongslutt. Med loven i hånden kan den viltre Bari-fødte også utelates fra trening frem slutten av januar.

Cassano har som kjent allerede vært utestengt siden denne spesielle hendelsen fant sted tidligere i høst. Etter masse frem og tilbake – spilleren gikk fra å legge seg flat til å stevne klubben for retten, mens Garrone aldri viket en centimeter; Cassano skulle aldri mer tre på seg den vakre Doria-drakten – fikk telenovellaen endelig sin midlertidige slutt. I min første blogg om saken lot jeg naiviteten styre en gammel romantiker til å tro at andre Serie A-klubber neppe ville røre FantAntonio etter denne smakløse oppvisningen av barslighet. Jeg tok så feil så feil.

Nå skal altså serieleder, AC Milan, være klar til å gi angrepsspilleren en kontrakt som løper til sommeren 2014 men en tilsvarende årslønn som han hevet i Sampdoria (3 millioner ferdigbeskattede euro). Før Cassano kan ruse i gang flyttebilen for den korte turen nordover, må Milan og Sampdoria dog ta seg av en gjest: Bank, bank, vi heter Real Madrid og vi skal ha penger.

Da den spanske storklubben lot italieneren gå vederlagsfritt til hjemlandet insisterte de på en videresalgsklausul pålydende summen Real Madrid i sin tid betalte Roma for talentet – 5.5 millioner euro. Dette beløpet mener spanjolene at de når har krav på om Cassano blir Milan-spiller, uavhengig om han i praksis går gratis eller løses fra kontrakten. Alle klubbene har gode argumenter og sterk sak, men sammen finner man trolig en løsning (for øvrig nyter Milan og Real Madrid gode relasjoner).

Fra et teknisk ståsted kan man spørre seg hvordan Massimo Allegri skal makte å skvise inn nok en offensiv brikke på sitt allerede velbesatte sjakkbrett. Cassano kan ikke benyttes i Champions League, og det sies at som i tilfellet Robinho var den temperamentsfulle Sampdoria-spilleren Silvo Berlusconis ønskekjøp. Og når Il Cavaliere skal ha noe eller noen, får han oftest det eller den (han eller hun) han ber om.

Men kanskje enda mer interessant er den moralske siden av kontroversen. Grunnen til at Cassano må veksle klubb handler om grove disiplinærovertramp og patetisk oppførsel. Tar man i betraktning at mannen som var mottageren for Cassanos verbale bølleri – altså Sampdorias klubbpresident – er høyt respektert både i calcios indre sirkler og landets forretningsliv, burde man ikke forventet en dråpe respekt og solidaritet? Hadde det ikke vært forbilledlig, forfriskende, rent nobelt om Serie As presidentkollektiv sto sammen bak Garrone – ‹‹Cassano har ingenting å hente hos oss, la han spille et år i Usbekistan›› – i stedet for å snappe opp rebellen ved første overgangsvindu?

Kynikerne vil ta til orde for at Garrone allerede ønsket å grovbarbere klubbens lønnsbudsjett (Samp hadde budsjettert med Champions League-spill) og vel vitende om at ingen kom til å betale noe særlig i overkant av summen Real Madrid ville aktivere ved salg (5.5 millioner euro) + (grovt regnet) millionen han sparer ved å suspendere spilleren (lønn + bonuser), kunne han fritt spille hardball og ‹‹ofre›› den populære spissen uten å tape ansikt ovenfor supportere og lokal media.

Uansett versjoner av sannheten, den store vinneren heter Antonio Cassano. I løpet av få uker kan han sannsynligvis kle seg i rødt og sort, og en sen vårdag kan han trolig feire seriegull mens hans tidligere lagkamerater halvt motvillig kaprer en Europe League-billett.

twitter @tkkarlsen (norsk) / @karlsentk (english)

Slovensk Serie A-magi til bunnpris

Sesongens store Serie A-komet heter Josip Ilicic. Etter snart halvspilt sesong svever 22-åringen fra Slovenia høyt på La Gazzetta dello Sport sin spillerbørs, verken storheter som Zidane, Ibrahimovic eller Kaká var i nærheten av en gjennomsnittskarakter på 6,5* ved dette tidspunktet i debutsesongen. Selv ikke Milos Krasic, på kanten geniforklart i denne webspalten, kommer ikke nærheten av den for mange ukjente Palermo-spilleren i rankningen av nye utlendinger i Serie A denne høsten.

I august signerte Ilicic for den sicilianske klubben sammen med den ett år yngre landsmannen, Armin Bacinovic. For Maribor-duoen kunne Palermo føre en totalutgift på moderate 3 millioner euro i regnskapsbøkene. I media og i diverse fotballmiljøer ble det hevdet at tandemkjøpet dreide seg mer om una scomessa (sjansekjøp) enn noe som kunne tolkes som en umiddelbar kvalitetshevning av det allerede sterke Palermo-mannskapet. 14 runder inn i den nye sesongen har paret kun mistet et enslig Serie A-oppgjør for sin nye klubb – nemlig den første serieomgangen. Av den enkle grunn at overgangen ikke hadde blitt formalisert.

Playmakeren Ilicic har hittil stjålet de største overskriftene. Den elegante 190 cm lange midtbanespilleren har allerde vist frem et imponerende register av skills. Venstrebeinet er kapabelt til å levere delikate pasninger, hard distanseskudd og sublime avslutninger. Lenger opp finner man virkningsfull muskulatur (eksplosiv i en-mot-en situasjoner), romslige lunger og en hurtigtikkende fotballhjerne. Hele seks Serie A-mål – flere etter lekkert samarbeid med fenomenet, Javier Pastore – har dessuten sloveneren levert kun tre måneder inn i sitt fotballeventyr på øya som er kjent for søte Nero d’avola-dråper, Corleone og en stor amper vulkan.

Dypere på midtbanen, som en disiplinert ryddegutt for finkunstnerne lenger fremme, har også Bacinovic levert en oppsiktsvekkende sterk høstsesong. Nærkampssterk, arbeidsvillig, klok og enkel i avleveringene – Bacinovic fremstår allerede som knusktørr bak Serie A-ørene. Det er rett og slett forbausende hvordan disse to slovenerne, som kom direkte fra en “C-liga”, på rekordtid har etablert seg som ypperlige bidragsytere for laget som ligger nummer seks i den italienske toppdivisjonen. Palermo-trener, Delio Rossi, regnes blant landets absolutt sterkeste fagmenn, fortjerner all verdens skryt. Først og fremst fordi han har klart å finne formelen på hvordan to utenlandske spillere blir så fort husvarme i en liga som ofte regnes som den aller mest taktisk intrikate i verdensfotballen. Og ikke minst fordi han ikke kastet bort et minutt i å sette i gang med husoppvarmingen.

Eksemplet med disse to slovenerne viser at man fortsatt kan finne leveringsklare førstelagsspillere i mindre europeiske ligaer som matcher idealønsker om både pris, alder, kvalitet og videresalgsprospekter. Etter min mening baserer alt for mange europeiske klubber i mellomsiktet (spesielt de engelske) sine sportslige strategier (i den grad noe slikt eksisterer) på en ultrakonservativ innkjøpsfilosofi. Ekstremt få tør å direkteimportere, man kjøper heller dyre (allerede lønnsetablerte i høytlønnsligaer) og potensialstagnerte spillere fra egen liga som allerede har bekreftet at de holder nivået men mangler x-faktoren til å bidra til videre tabellklatring. For å understreke den økonomiske dimensjonen, kan det nevnes at Ilicic og Bacinovic hever respektive årslønner på 250.000 euro i Palermo.

Akkurat som med kjøpene av Edinson Cavani, Abel Hernandez, Simon Kjær og Javier Pastore viser Palermo igjen at sportslig suksess og gode kjøp handler likeså mye om god teft, strategi, nettverk og kvalitetsscouting som å pøse ut penger. De som hevder at kun økonomisk slagkraft avgjør den endelige tabellplasseringen, vet enkelt og greit ikke hva de snakker om. Denne populære, men åpenbart feilslåtte tankegangen, forutsetter at alle handler fra samme marked, gjør like dårlig håndverk i overgangsmarkedet og ansetter samme type utviklingsvegrede trenere. Studerer man de som faktisk arbeider godt, profesjonelt og metodisk, ser man at man suksess ikke bare er forbeholdt de rike.

Suksesshistorien om Ilicic og Bacinovic har ikke bare sendt Maurizio Zamparini, Palermos eksentriske klubbeier, over den nordøstlige grensen for å sikre seg flere slovenere – midtstopperen Sinisa Andjelkovic, også fra Maribor, skal visstnok være nær overgang – men den vil sette i gang et rush at nye kjøpere til alpenasjonen på jakt etter nye edelweiss. Blant annet hevdes det at Genoa jakter Kopers 17-årige stortalent, Enej Jelenic.

Landet med under av halvparten av Norges befolkning har vist seg som en enestående utklekningsanstalt for velformede fotballtalenter, og basert på resultater fra U-turneringer er det ingenting som tyder på at denne produksjonen vil stoppe. Den tidligere slovenske landslagstreneren og scudetto-vinner med Sampdoria, Srecko Katanec uttalte en gang om sitt folkeslag ‹‹vi har teknikken fra den jugoslaviske skolen, tysk vilje og den defensive disiplinen til italienerne.››

*poengbørs fra 1-10, man bruker desimal. 6 er godkjent – alt under er graderinger av svakt, alt over av godt. Man ser sjelden under 4,5 eller over 8.

twitter @tkkarlsen (norsk) / @karlsentk (english)

D-dag for Rafa?

I morgen møter Internazionale FC Twente til gruppespilldyst i Champions League. Oppgjøret betyr trolig et være eller ikke være for lagets trener, Rafael Benitez. De regjerende Champions League-, Serie A- og Coppa Italia-mesterne befinner seg allerede 9 poeng bak naborivalen, AC Milan, etter tredjepart fullført ligaspill – og etter tre strake tap, kan en smell mot nederlenderne i morgen markere enden på et kort Italia-opphold for Benitez. Men hvor mye av skylden for den store nedturen bør skrives på den tidligere Liverpool-trenerens konto?

Få fotballtrenere skaper mer diskusjon rundt et bord fotballtilhengere enn Rafael Benitez. Selv blant Liverpool-trofaste kan man bli overrasket hvor tomt det blir i det nøytrale rommet der balanserte meninger frontes når dette navnet bringes opp mellom glass og snusbokser. Selv om realiteten neppe er så ekstrem, kan det virke som det kun finnes to trosretninger om Benitez sin person og virke: geni eller idiot.

I Italia har Benitez verken rukket å bli kalt det ene eller det andre, men etter en fin start, der han på veldig kort tid kom veldig fort inn i varmen nesten utelukkende på grunn av at han viste respekt og høflighet der forgjengeren kun utstrålte arroganse og selvopptatthet, er tvilen om spanjolens egnethet til Inter i ferd med å spre seg som et virus. Når man skal forsvare trofeer fra både inn og utland, visner høflighetsgenerert goodwill i takt med negativ poengsanking.

I ettertankens lys er alt selvsagt krystallklart, men personlig var jeg aldri helt overbevist om at Inter ville gå fri fra en post-Mourinho depresjon da Benitez ble utnevnt som erstatter. De enorme skillelinjene (selv om det finnes flere grunnleggene forskjeller) finner man ikke på det taktiske plan men i forhold til treningshverdag og metodikk er det liten tvil om at Benitez sin inntreden satte umiddelbare spor i kartet på treningsanlegget i La Pinetina. Mens portugiseren kan enkelt beskrives som en typisk “man-manager” hvis filosofiessens handler om relasjonsbygging, sterke bånd og gruppementalitet, representerer hans iberiske bror, med sin rasjonelle og kalde tilnærming til faget (med mye terping av bevegelsesmønster og kollektive innøvde trekk), langt på vei den rake motsetningen. Så kan man spørre seg om Benitez, i den grad en slump var unngåelig, var den rette trenertypen til å sparke i gang en mett, aldrende spillergruppe etter en fantastisk trippelsesong. Eller om klubbpresidenten, Massimo Moratti, burde erstattet Mourinho med mer Mourinho-stil.

Samme hvilken vinkel man ønsker å hekte sin forklaring ved, er ikke Rafa enkeltskyldig i den sportslige krisen som toppet seg med Internazionales tap mot Chievo i helgen. Klubben gjennomgår for tiden en fryktelig skadekrise, opptil 10 førstelagsspillere har nylig manglet fra kamp og trening. Man kan også argumentere for at Internazionale burde reinvestert noe av salgssummen de mottok for Mario Balotellis overgang til Manchester City. Dels for å erstatte en spiller som faktisk snudde flere kamper for klubben forrige sesong og besitter spisskompetanse som Benitez gjerne kunne trenge denne høsten. Dels også for å friske opp stallen som kanskje gikk seg medaljemett under Mourinho.

Vibbene som kommer fra øverste Inter-hold kan umulig virke som pleiende ultralyd på den spanske treneren: Moratti har foreløpig unnlatt å gi si ubetingede støtte. De unnvikende svarende som kommer fra den mektige eieren kan heller kategoriseres som løpende evaluering.

Twente er imidlertid en gyllen mulighet for Benitez til å kick-starte sitt mannskap. Mot Chievo virket laget umåtelig slitent, både mentalt og fysisk. Nøkkelen kan være å gi spillerne mer frihet, løse litt opp i taktikklenkene, la de spille med mer utfoldelse (og dermed, glede) – angripe rom og praktisere mindre komplisert fotball til man ser det berømte lyset i den mørke tunellen. Og det finnes knapt bedre betingelser til å praktisere denne type fotball enn i en hjemmekamp mot et nederlandsk lag.

twitter @tkkarlsen (norsk) / @karlsentk (english)

Når hjernen ikke matcher talentet

For halvannet år siden var jeg vitne til noe spektakulært. Like foran meg, like ved inngangsporten til Luigi Ferraris stadion i Genova, cirka en time før Sampdoria skulle møte Bari, mens jeg smattet jeg på nybakt calzone i solskinnet, utspilte det seg en absurd forbrødring mellom supporterne til de to lagene. Rundt en drakt påklistret “99 Cassano” danset hjemme- og bortefans sammen i et slags ritual som minnet om en slags soldans fra indianernes rike eller opptakten til en bestialsk ofringsprosess i bronsealderen. Med spontanoppdiktede sanger, merkelige klapp og dansetrinn var dette deres måte å hylle en felles helt.

Begivenhetene var dog fredelige og det gikk opp for meg da jeg åpnet avisa at kampen markerte den første anledningen Cassano spilte en Serie A-kamp mot sin kjære moderklubb, Bari. At denne stumpete men fryktelig talentfulle fotballspilleren får supportere fra nord og sør til å hoppe sammen i leikarring – og at cirka 7000 Bari-supportere (som normalt trekker maks 100 tilskuere til bortekampene i nord) hadde møtt opp for å se byens bortkommende sønn – sier alt om hva slags grep denne gutten hadde om hjertene til italienske tifosi. Jeg bruker fortid – hadde – fordi nå har kjærlighetsbegeret rent over.

Antonio Cassano har vært en slags maskot for hele Italia. Litt fordi han er outsideren fra sør, litt fordi han snakker fra hjertet, litt fordi han viser svakhet og dels fordi han er en av de siste “gatespillerne” i en italiensk fotball som har gått seg litt bort i sitt endeløse fokus på struktur og fysikk. Kampanjen om å overtale Lippi til å gi Cassano VM-billett ble etter hvert en slags folkebevegelse. Men det tok en ny trener, Cesare Prandelli, til å gi rampen en ny sjanse. Da han “redebuterte” i kvaliksammenheng var Sampdoria-angriperen briljant, man så for seg at “Nye Italia” ville bygges rundt “Fantonio”. Når dette skrives virker fremtiden i begge de sjøblå draktene høyst usikker.

Cassano har tusen sprell på samvittigheten. Det meste “tullesaker” med opprinnelse i sutring og furting mot trenere og støtteapparat. Og i de fleste tilfeller har opinionen har tilgitt urokråka, nettopp fordi han besitter avvæpnende sjarm og et barnslig vesen. Trenerne har ikke alltid vært like tilgivelsesglade, men etter hvert har de fleste gitt etter (som Gigi Delneri i fjor da Cassano ikke stilte opp regelmessig på trening og spilte kun når han selv hadde lyst). Til tross for at det er ti år siden han ble myndig, har Cassano blitt trukket tilbake i varmen fordi han i bunn og grunn aldri har blitt voksen. Enkel, umoden men i bunnen ganske god og uskyldig. Denne gangen er det trolig ingen vei tilbake, i alle fall ikke i Sampdoria. Denne gangen tråkket Cassano langt over streken.

For tidligere denne uken ble Cassano spurt om å akkompagnere klubbens 74-år gamle President og eier, Riccardo Garrone til en prisseremoni avviklet av en lokal Sampdoria supporterklubb på et hotell i småbyen, Sestri Levante, litt lenger nedover Liguria-kysten. Prisen, “Reto di Argento”, er en utmerkelse fra supporterklubben til å markere klubbens beste spiller den forrige sesongen. Til dette høflige og ærefulle oppdraget svarte spissen “nei, ikke noe sjanse at jeg gidder å hente en premie på det møkkahotellet”. En lettere sjokkert Garrone forsikret Cassano om at han ikke en gang trengte å bli lenger enn det tok å hente premien. Til hvilket Cassano svarte “hvorfor hever du stemmen?”. Presidenten, en respektert mann, kjent som en gentleman som går på kamp med frakk og hatt svarte “hvem tror du du er? Ikke fortell meg at jeg hever stemmen. Det har jeg aldri gjort til deg”. “Dialogen”, bevitnet av både Sampdoria-ansatte og lagkompiser, ble avsluttet med at Cassano raste ut av rommet, slang døren rett i oppsynet til Garrone og sendte som avskjedshilsen “dra til h****e, din drittsekk av en gamling!”.

I dagene som fulgte skal det visstnok ha blitt gjennomført forsøk på diplomatisk aktivitet i kulissene. Men den ydmyke unnskyldningen uten forbehold kom aldri fra spilleren sin side og fredag sendte Sampdoria en henvendelse til et domsutvalg i Roma med ønske om at Cassano kan rettmessig ekskluderes fra all trening (og kamp) med klubben og retten til umiddelbart stoppe lønnsutgiftene frem til sesongslutt da rebellen skal løses fra kontrakten.

Selv om reaksjonen til Sampdoria er forståelig, kunne det kanskje vært taktisk klokere å beholde Cassano som et passivt medlem av troppen frem til neste overgangsvindu for så hente ut 5-6 millioner euro i overgangssum. Men her velger man altså en annen strategi. Saken er fortsatt relativt ung og uoversiktlig, neste uke vil vi helt sikkert skaffe oss et klarere bilde over hvilken retning dette bærer.

Uansett er det klart at Cassano har rasert det som finnes av etiske grenser. Noen sprell og sutring kan man tåle, men når man slenger krenkende gloser til en eldre mann – en respektert skikkelse i Italiensk næringsliv (eier av gas/oljeprodusenten ERG) – som tross alt betaler lønningen (2.8 millioner euro netto i året) og ga gutten en (dyrkjøpt) sjanse da han var fortapt i Real Madrid, da eier man verken vett, folkeskikk eller respekt. Før trodde man at Cassano kun var dum, nå har han bevist at han også er ganske nærme det man kan kalle en imbesil idiot.

Hva nå for Cassano? Flere klubber har allerede distansert seg fra spilleren, men i fotballen finnes det dessverre ingen solidaritet eller genetlemansavtaler som isolerer asosiale utskudd fra å springe ut i nye omgivelser. Et eller annet lag, i Italia eller utlandet, vil med stor sikkerhet gi Cassano en ny sjanse. Uten at han må gå ned i lønn eller bite i noe som helst slags surt eple.

Opptrinnet vil dog trolig få konsekvenser for Azzurri-karrieren. Cesare Prandelli har allerede bekreftet at spillere som er utestengte fra Serie A på grunn av disiplinære forhold ikke vil bli kalt opp for landslagsoppdrag under soningstiden.

Mest av alt er jeg selvsagt skuffet over Antonio Cassano. Skuffet over at han har misbrukt tilliten til alle de som elsket han for hans svakheter, de tok ham som han var. Skuffet fordi noen kan være så korttenkte at man fornærmer en velmenende eldre herre på det groveste, og ikke minst, tar et solid jafs av hånda som mater han.

Så sent som i sommer uttalte Cassano at han hadde blitt voksen; i sommer giftet han seg – en junior er visstnok på vei (la oss håpe kona tar ansvaret for barneoppdragelsen). Hadde bare hjernekapasiteten matchet talentet…

twitter @tkkarlsen (norsk) / @karlsentk (english)

Den nye..?

Få ting overgår en fotballjournalists ekstase enn når han kan sammenligne en ny komet med en gammel stjerne. Er han ute med den første skvetten av døpevannet, enda bedre. Tilfredsstillelsen når parallellen klistrer seg i den allmenngyldige hukommelsen er nesten ikke til å holde ut.

“Den nye Maradona” er kanskje den mest utslitte (fra Aimar, D’Alessandro til Messi), “Den nye Ronaldo” (begge versjonene) er også en gjenganger. Når en ny spillende stoppertype blir oppdaget av allmennheten heter han enten “Den nye Nesta”, eller enda mer ekstrem; “Den nye Beckenbauer”. “Den nye Zidane” er generelt en betegnelse på dann og vann av offensive playmakere av nordafrikansk opprinnelse (fra Mourad Meghni til, egentlig ganske korrekt nok, hans 15-år unge sønn, Enzo). Kanskje den mest latterlige og søksmålsaktuelle må være at Loïc Remy skal være “Den nye Henry”, eller at Harry Redknapp langt på vei karakteriserte hans nye brasilianer, Sandro, som noe i nærheten av “Den nye Socrates”.

Det ligger selvsagt i sakens unngåelige natur at kopien sjelden lever opp til originalen, kun Lionel Messi er vel i nærheten av å skubbe sitt store forbilde av tronen (burde ikke i så fall Diego bli “Den gamle Messi”?). Om vår (jeg er i aller høyeste grad medskyldig) iver etter å trekke linjer mellom nytt og gammelt bunner i et latent ønske om renessanse og gjenfødelse (fortrengt dødsangst?), blaut sentimentalisme eller rett og slett latskap, hører ikke hjemme i en fotballblogg, men faktum er at dette er noe vi kommer til å holde på med så lenge det blir sparket fotball. (Og du må gjerne skamløst dele dine egne “Den nye…” i kommentarfeltet.)

Den aller siste i serien er at Milos Krasic er “Den nye Pavel Nedved”. Igjen, holder jeg hendene i været og erklærer at her var jeg tidlig ute og sang sammenligningens salme. Allerede i fjor høst sa jeg noe sånt som at “Milos Krasic er spilleren Juventus burde kjøpt da Nedved la opp”. Et knapt år senere ble altså mine bønner hørt av Torino-klubben. Og hvilken start på sin Serie A-karriere har han ikke fått! Søndag registerte flankespilleren seg for sitt første hat-trick i den sort-hvite drakta da Juve slo Cagliari 4-2 på hjemmebane. Men siden jeg så kampen fra tribunesplass fikk jeg også muligheten til å ta et potensielt oppgjør med Nedved-sammenligningen. Altså, når alt kommer til alt hvor lik er den kosovofødte serberen den tsjekkiske klubblegenden?

Hårfargen og hockeysveisen gjør selvsagt ikke kloningslutningen noe mindre fristende, men jeg tror det er den direkte spillestilen som gjør at folk ser på disse to som eneggede tvillinger. Som tsjekkeren i sin tid, har Krasic sin store styrke i hurtighet – trolig enda raskere med ballen i beina enn Nedved – og evne til å forsere motstander i en mot en situasjoner. Man ser sjelden en fotballspiller på så høyt nivå fosse forbi motstandere (med ball) som Krasic. Mens Nedved også var dyktig til dette, nådde han aldri samme topphastighet. Men på den annen side klokket Pavel flere kilometer per kamp enn Krasic. Sistnevnte besitter en fin arbeidskapasitet men som typisk vings/kant spiller han i rykk og napp, spurter og pauser. Nedved var, takket være sin umenneskelige utholdenhet, en evighetsmaskin (en av få fotballspillere som trente hver eneste dag i året, selv på juleaften).

Flere jeg har snakket med mener Krasic har bedre nærteknikk og ferdigheter enn “idolet”. Her er jeg uenig. Der Krasic gjerne trenger plass til å forsere ved hjelp av rå fart (og riktignok delikat ballføring), kronglet gjerne Nedved seg forbi motstandere i veldig tette situasjoner. Noe som også forklarer hvorfor Krasic er en ren høyreving (kant)- langt mer avhengig av krittet – mens Nedved likte seg best på venstresiden. Til tross for at tsjekkeren var høyrebeint (dog dyktig med begge) elsket han å starte fra posisjoner på venstre side for å komme på skudd med den motsatte foten (mer presis, hardtskytende enn Krasic) etter å ha skåret inn i banen. Generelt trumfer nok Nedved med målteften – og evnen til å score fra forskjellige posisjoner og variere avslutningsløsningene

Uansett har Krasic startet imponerende, han trenger kun et mål for å kopiere Nedveds utbytte fra hans debutsesong. Men at han repeterer tsjekkerens scudetto på første forsøk (2002) hos Bianconeri, med et forsvar bak seg som har sluppet inn 9 mål på 5 kamper, virker heller urealistisk.

Men i det store og det hele holder Nedved-parallellen i det hele tatt mål? Jeg vil si ja. Med superfart, det offensive drivet, den nesten galopperende entusiasmen i steget, kontringsfarligheten, håret blafrende i vinden synes jeg Juventus-tilhengerene – etter alt de har vært gjennom – skal få drømme at denne lysluggen er et tegn om gode tider.

twitter @tkkarlsen (norsk) / @karlsentk (english)

De små viser vei

Sesongstarten i de europeiske ligaene gir oppløftene lesning for de underdogs-elskerne: i helgen vant et liten klubb fra Alicante sensasjonelt på Camp Nou, storinvesterende AC Milan fikk bortestryk mot nykommeren Cesena, Roma gikk på en storsmell på Sardinia (5-1). Logikk finner man først i tysk fotball om man snur tabellen; helt på bunnen – uten poeng etter tre runder – finner de tre tittelmusketerene Wolfsburg, Schalke 04 og Stuttgart. Portugals største klubb og regjerende mester, Benfica, kan bokføre tre ligatap av fire mulige. Klubbens svakeste sesongstart på ukristelig mange år. Slik kunne jeg fortsatt, fra mange europeiske land meldes det om frikaktig innganger på 2010/2011-sesongen.

Dessverre lever sjelden romantikken lenge i seriesammenheng. I løpet av de neste ukene vil trolig styrkeforholdene mellom de store og de små, de rike og de mindre velstående, jevnes ut etter klassisk mønster. Allikevel synes jeg det er oppmuntrende at fotballklubber som lenge har arbeidet etter sunne prinsipper og solide modeller får viet velfortjent oppmerksomhet i noen høstuker.

Jeg kunne gjerne blogget om “modellklubben”, TSG Hoffenheim. “Plastikklaget” som har inntatt Bundesliga-toppen etter flere års satsing med en fascinerende miks av smart, ansvarsbetont kapitaltilførsel og stødig fotballhåndverk av dyktige Ralf Ragnick. Eller jeg kunne skrevet noen linjer om Blackpool som overraskende har kapret 6 sterke bortepoeng. Meningene er splittet om feriebyklubben kan trekkes frem som spesielt veldrevet, men standpunktet om maks £10.000 i ukelønnstak er forfriskende. Med nedrykksfallskjermene fra en Premier League-sesong, er det lov å bruke flere enn ett vanvittig, hodeløst år til å etablere seg som en toppligaklubb. Endelig virker det som noe har skjønt nettopp dette. Men jeg velger å dvele ved tabelltopperen i Italia, Chievo.

Verona-laget, Chievo, er ikke et nytt fenomen i italiensk fotball. Anført av nåværende Juventus-trener, Luigi Delneri, startet den vesle klubben sitt episke Serie A-eventyr tidlig på 00-tallet. Med mindre enn en fjerdedel av klubb-budsjettet til de største konkurrentene kapret Chievo både fjerde og femteplasser under forrige tiår. Og etter noen år i diskret toppserietrygghet, er de gule igjen på toppen av Serie A-tabellen.

Chievo viser at klokketro på egen (fornuftig) filosofi, gode beslutninger, profesjonelle fagfolk i organisasjonen betaler seg på sikt. På tross av den relative suksessen til har den unge presidenten (og klubbeier), Luca Campedelli, ikke latt seg smitte av stormannsgalskap. Der andre hadde latt seg rive med på kjøpefester og transfergalopper, eller kaste penger etter nye nakkebrekkende målsetninger (Champions League) har regnskapsføreren fra Amaronebyen drevet edrulig butikk. Filosofien forblir den samme: man betaler ikke overgangssummer eller lønninger som gir stor ubalanse på Excel-kolonnene ved slutten av året.

Kvaliteten på de sportslige beslutningene befinner seg også i ansvarlige hender; den tidligere AC Milan-spilleren, Giovanni Sartori, har forholdt seg lojal til klubben til tross for tilbud fra mange større, ressurssterke rivaler. Om to år kan Sartori trolig åpne en Prosecco for 20-år i tro tjeneste som øverste ansvarlig for klubbens sportslige apparat. En ganske unik historie i et miljø der gode direktører gjerne må føye til en “ex” før de har rukket å si buon giorno.

Mye av nøkkelen til klubbens overprestasjon ligger nettopp i Sartoris evne til å gjøre kloke, gjennomtenkte valg som passer i Chievos helhetstenkende filosofi. Klubbens scoutingapparat (til tross for begrensede ressurser) er anerkjent som et av landets beste til å identifisere den hellige blandingen av potensial og behov (hvilke spillertyper og ferdigheter man trenger). Dessuten beundrer jeg Sartoris evne til å håndplukke trenere: selvsagt har flere kommet og godt under hans lange opphold i direktørstolen, men fellesnevner har alltid vært gode håndverkere og fagmenn fremfor store ord, klovneri og medieprofil. Kjedelig, kanskje, men om man ønsker kontinuitet er sjelden den som bajasaktig roper høyest foran TV-kameraet (de er det mange av) den største garantisten.

Nyansatte Stefano Pioli (forgjengeren Domenico Di Carlo ble i sommer headhuntet av Sampdoria) passer utmerket inn i denne tankegangen: ikke bare anser mange 44-åringen fra Parma som den mest oppfinnsomme og nytenkende på treningsfeltet av det italienske kollektivet av “Misters”, men fornuftige, sympatiske Pioli lærer bort fotball og elsker å jobbe med unge spillere, i motsetning til majoriteten av sine kollegaer som foretrekker intens kampdrilling til ferdig produkt.

Etter min erfaring er det nettopp disse små grepene som Chievo gjør riktig som kjennetegner en profesjonelt drevet, sunn fotballklubb. Alle kan bruke penger – til det kreves det faktisk lite skills – men genitrekket ligger i å tørre å skape sin egen filosofi, og evnen til å ta de riktige sportslige beslutningene (ansette riktig trener, finne passende spillere og kjenne deres markedsverdig – vite når man skal kjøpe, og kanskje enda viktigere; når man skal selge) med denne manualen som ledestjerne, uten å la seg presse til økt pengebruk eller katastrofale spontanbeslutninger.

Men akkurat som fotballklubber verden over ofte (rettmessig) blir brukt som skrekkeksempler på økonomisk vandalisme og strategiløst idiotlederskap, bør Chievo trekkes frem som eksempel på at noe så eksotisk som at en proffklubb drevet på realisme faktisk eksisterer.

twitter @tkkarlsen (norsk) / @karlsentk (english)

Gutten som aldri smiler

Han spiller på et av verdens beste klubblag, tjener en fet lottogevinst i uka, kjører Audi R8 (italiensk listepris 160.000 euro), besitter enestående fysiske forutsetninger og har trolig enda mer dametekke en de fleste av oss. Smile gjør han kun når han ser en Milan-drakt. Velkommen til Mario Balotellis merkelige univers.

Inter-spissens barnslige opptrinn i etterkant av Barcelona-kampen i midtuke var trolig den berømte dråpen. Selv for drama queen-vante italienere ble Balotellis oppvisning i egoisme og selvsentrering for mye. Man har tålt mye fra unggutten de siste 18 månedene, men når drakten spottes våkner supporterne og når Balotelli nektet å ta glede i en slik jubelkveld, da sa lagkameratene stopp.

Etter rapportene ble Balotelli lagt i bakken av en ildsint Marco Materazzi i katakombene under Stadio Giuseppe Meazza i minuttene etter at Barcelona ble ekspedert i retur. Lúcio, Diego Milito og Wesley Sneijder var også ugjenkjennelige i opprørsk sinne mot den italienske “kompisen”. De hadde lært å leve med Balotellis svingende psyke etter mang en kamp og trening, men å drepe denne triumfen med et forferdelig innhopp og et primadonnashow i etterkant, var skrittet for langt.

José Mourinho har tidligere strukket seg langt i å “tolerere” problembarnet. Selv da Balotelli åpenlyst slengte gloser til portugiseren etter et bytte for noen uker tilbake, aksepterte treneren å gradvis gjenintrodusere “Super Mario” tilbake i troppvarmen. Litt etter press fra Inter-stammens store høvding, Massimo Moratti, og dels fordi Mourinho erkjenner at den atletiske angriperen er et ustoppelig våpen de gangene tåken letter under topplokket hos spiller nummer 45. Forsoningen tok nok noen runder på gangen i klubbkontorene i Via Durini, men Mourinho svelget kamelen.

Kontroverser har skyggefulgt Balotelli siden hans Serie A-gjennombrudd for to år siden. Det meste av urostrekene har vært ufarlige med røtter i primadonnanykker og umodenhet, mens annet har vært direkte ødeleggende og til stor frustrasjonen: den destruktive utvisningen for Italias U21-landslag under EM-åpningskampen mot Sverige hører definitivt til denne kategorien.

Balotelli på sin side føler seg undervurdert og lite prissatt. “Jeg vil jo bare spille fotball”, lyder standardunnskyldningen til 19-åringen som selv mener han at hans navn bør være det første i Serie A-startoppstillingen og at U21-landslagsspill er bortkastet og som for ikke lenge siden lanserte seg selv som opplagt medlem av Italias VM-tropp. Marcello Lippi lot seg ikke imponere, “Balotelli er umoden” kontret den autoritære Azzurri-sjefen uten å si noe særlig mer. For selvsagt har Lippi har tenkt tanken.

Lite tyder på at Lippi ville gitt Balotelli Sør-Afrika billett selv uten siste ukes bråk. Til det er risikoen for høy. Selv i en gruppe bestående av regjerende verdensmestere hadde neppe Inter-spissen akseptert rollen som ydmyk førstereisende. Rent sportslig går VM glipp av en profil (på godt og vondt) og Italia mister en angriper som kunne snudd en tapende kamp på hvilket som helst tidspunkt.

Super Mario har heller aldri lagt skjul på sin kjærlighet for Internazionales byrival, AC Milan. Gutten med ghanesiske aner vokste opp i Lombardia-regionen i nord-Italia og selv om han fant veien til Inter, etter å ha tilbrakt ungdomsårene i Serie C-klubben, Lumezzane, har han aldri lagt skjul på at AC Milan er klubben i hans hjerte.

Inntil nylig ble rivalkjærligheten ansett som en kuriositet, men i mars ble Balotelli filmet i en Milan-drakt, et stunt som førte til at mange interisti satte espressoen i vrangstrupen. Og når så samme spiller noen uker senre vanærer den blå og svarte drakta ved å slenge den i gresset foran hele verdens skue, kommer ikke lenger tvilen tiltalte til gode. Etter Barcelona-kampen trengte Balotelli politieskorte for å komme seg helskinnet ut i Milano-natten. Og på treningsanlegget ble krafttårnet møtt med en velkomstkomité han gjerne kunne klart seg uten. Forholdet til Inters mektige ultragjeng er isfrontbelagt. Trolig har Balotelli spilt sin siste kamp for Internazionale.

Spekulasjonene om angriperens neste stopp florerer. Tidligere i vinter jobbet Inter aktivt med å leie ut problembarnet til England. Chelsea og Manchester City ble nevnt som mulige destinasjoner. Særlig Roberto Mancini ønsket seg Balotelli til England, de to hadde et greit forhold fra City-trenerens Inter-periode.

Men nå synes alle Inter-bruer å ligge i aske. Det er vanskelig å forestille seg et annet utfall enn et permanent salg. Konspirasjonsteoriene er utallige, mange hevder at Balotellis oppførsel har gått fra naiv og barnslig til kalkulert idiotisk etter at spilleren skiftet agent i vinter. I dag er det ingen ringere enn Zlatans agent, Mino Raiola, tidligere pizzabaker (!) i Amsterdam – det var gjennom restauranten han traff Zlatan under Ajax-tiden (i fotball er ALT mulig). Raiola sine aksjer står selvsagt ikke høyt i kurs hos Inter-ledelsen etter måten svenskens exit i fjor sommer ble knadd og presset som en prima pizzadeig. Mange frykter at Balotellis Inter-avskjed er i ferd med å forberedes på samme måte.

Balotellis addio til Inter har alle ingredienser til å bli sommerens overganghistorie. Milan lusker i kulissene, men Inter vil nødig selge til rivalen. For uansett hvor lavt Balotellis popularitetsaksjer synker blant Inter-fansen, vil en Milan-overgang bli møtt med ellevill jubel blant milanisti. Ikke bare fordi man sikrer seg en av verdens beste 19-åringer (for ung for Milan, sa du?), men også fordi man stjeler naborivalens eneste profilerte italiener og Milan-ledelsen kan high-five hverandre for førsteklasses transfertaktikk. Pluss at en Balotelli med hodet på riktig plass mer enn gjerne kan skyte Milan tilbake i Scudetto-kampen. Inter har altfor mye å tape på at Super Mario får det som han vil.

twitter @tkkarlsen

TV 2 AS

Lars Hilles gate 30, Pb 7222, 5020 Bergen

Materialet på nettstedet er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten avtale med TV 2 AS (utgiver) og/eller med annen klareringsordning (Kopinor www.kopinor.no eller Norwaco www.norwaco.no), er enhver lagring, eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring (herunder visning) bare tillatt når det er hjemlet i lov (til privat bruk, sitat og lignende). Utnyttelse i strid med lov eller avtale medfører erstatningsansvar, og kan straffes med bøter eller fengsel.