Category Archives: england

Fergie sign him up! (eller..?)

Manchester City-fansens mobbesang til Sir Alex Ferguson er vinterens hit i Premier League. Men alt tatt i betraktning, var Manchester United-managerens beslutning om og ikke sikre seg argentineren permanent allikevel så riv ruskende gal?

Den rampete argentineren kan vise til 13 mål på de siste 11 kampene, totalt har han bøttet inn 17 mål for de lyseblå. Altså på litt over en halv sesong har Carlos Tévez snart scoret like mange mål som han gjorde under hele utlånsperioden – 2 sesonger – hos rivalen litt lenger sør i byen. Statistikk er kalde fakta, retorikkens ultimate uvenn. Manchester United-manageren trenger knapt noen forsvarsadvokat, men var det rimelig å forutse at “El Apache” Tévez skulle så til de grader graffitibelegge scoringprotokollene etter forflyttningen på tvers av byen?

Bortsett fra sin ene sesong i brasilianske Corinthians – hvor han registerte 20 mål på 29 kamper – har Carlos Tévez aldri vært betraktet som en notorisk målscorer. Hovedgrunnen er at han, i alle fall inntil nylig, ikke har (hatt) en spillestil som gjør at han ender opp i et stort antall scoringsposisjoner. Helt siden han debuterte tidlig på 2000-tallet for Boca Juniors, er Carlitos blitt stemplet og katalogisert som en typisk “andrespiss” (eller “hengende spiss” som man mange velger å kalle denne rollen på norsk, for øvrig noe misvisende fordi spilletypen gjerne vandrer like mye til sidene som man legger seg i rommet mellom midtbanen og midtspiss), altså bevegelsene hans skjærer i langt større grad ut mot sidene og i dype posisjoner enn i bakrom og inne i/rundt straffefeltet. Dette faller gutten helt naturlig, fordi han elsker å jage ball, søke rom (gjerne på sidene), strekke motstanderen og involvere seg mest mulig i spillet. Når motstanderen har ballen er han dessuten enestående god til å sette motstanderen under press, slikt pulshamrende gjenvinningsarbeid fører ofte til at motspilleren må stresse med avleveringene.

Særlig denne altruistiske spillestilen gjorde han elsket både i West Ham og Manchester United, nå også i City. Legger man til at argentineren besitter en rask teknikk, sterk kropp og presist mottak, effektiv rykk – særlig i trange situasjoner – er det liten tvil om at det dreier seg om en kanongod fotballspiller. Men i tellende bidrag; mål og målgivende, har denne Tévez egentlig aldri utmerket seg og burde egentlig ikke utmerke seg. For den logiske konsekvensen av spillestilen er at den typisk leverer flere mil enn mål.

Så hva tenkte Fergie da han valgte og ikke sanksjonere overgangen som ville kostet Manchester United om lag £25 millioner? Kan manageren klandres fordi han på tidspunktet ikke kunne forestille seg at den fotballinstinktive gutten fra Buenos Aries drabantbyhelvete, som i all hovedsak spiller fotball slik han føler det og alltid har gjort det, plutselig ville omvandles til en vandrende målmaskin?

For noe av forklaringen på scoringsorgien i City er at Tévez, i fraværet av en klassisk midtspiss (Adebayor, Santa Cruz og Mwarumwari har figurert lite siden Tévez startet målfesten), har spilt nærmere straffefeltet enn hva han gjør til vanlig. Samtidig har Craig Bellamy avløst Tévez fra mange av “jakteoppgavene” og sammen har disse to villmennene snublet over en kjemiformel som kun gategutter kan finne. Jeg er ganske overbevist om at selv Carlito er overrasket over effekten av disse små taktiske justeringene. Og ville argentineren fått sjansen til å spille seg varm i en slik rolle i en tropp som allerede besto av en untouchable Wayne Rooney og en dyrkjøpt Dimitar Berbatov? Sannsynligvis ikke.

Jeg forstår selvsagt City-fansens trang til å mobbe Sir Alex Ferguson, slikt hører med til fotballen og skotten selv er heller ikke fri for å lange ut mot verden i tide og utide. Men samtidig forstår jeg hvorfor den anerkjente manageren ikke valgte å beholde dagens Premier Leagues-formspiller nummer én: For det første fordi den ukarakteristiske vinterløsninga til Tévez var usedvanlig vanskelig å spå – den kom som et resultat av ikke forutsette taktiske endringer. For det andre fordi Manchester United allerede følte at et kjøp av £25 millioner-Tévez var overflødig med Rooney og Berbatov i pole position. Kanskje også argentinerens eierrettigheter – overgangssummen ville tilfalle den eksterne investorgruppen, MSI, frontet av den omstridte forretningsmannen, Kia Joorabchian – bekymret Manchester United?

I stedet for å vingle meg unna sannheten, skal jeg innrømme at jeg selv var en Tévez-skeptiker. Og selv i dag, med all etterpåklokskap til rådighet, vil jeg iherdig påstå at City heller burde sikret seg Tévez landsmann og kompis fra Atletico Madrid, Sergio Agüero. Ganske enkelt fordi den fire år yngre Agüero har et større potensial og et bredere spenn av tekniske og taktiske ferdigheter enn Tévez. Og for de £47 millionene som Tévez ryktes å koste City, om hele den bonusbaserte overgangen slår ut i full blomst, ville man kunne maktet å finansiere en deal for Atletico-spissen.

Hva er din mening – kunne Tévez blitt en like stor hit i Manchester United? Kommer argentineren til å forsette scoringsshowet? Forstår du hvorfor Fergie styrte unna en permanent Tévez-handel?

twitter @tkkarlsen

In the heat of the moment

Nedskalling er in fashion. Zidane er ikke på farta igjen, men snarere er det britiske managere som skal ha latt seg inspirere av denne kunstarten. Kanskje historiene som rapporteres i den engelske pressen denne uken er overdrevne, men likevel sier nok hendelsene mye om nivåene på kommunikasjon og menneskebehandling som råder i britisk fotball – og muligens også andre steder.

Liten recap: Først var det Stoke Citys James Beattie som fikk smake kraften av sjefens blanke isse etter tapet mot Arsenal i London forrige helg. Forløpet skal ha dreid seg om en straffetrening morgenen etter spillergruppas forhåndsavtalte utekveld hovedstaden. Det passet dårlig. Når ord ikke ble tilstrekkelige ekspederte en nydusjet og naken Tony Pulis – som vanskelig kan forestilles uten sitt vante antrekk med treningsjakka dyttet ned i underdelen – en springskalle til ære for sin angriper. Alt dette visstnok etter minuttlang raving i Emirates-korridorene i Adams drakt (det vil si naken, ikke Tony Adams gamle trøye). Klasse.

Pussig nok er Tony Pulis-hendelsen blitt overlappet av påstandene om at hans Queens Park Rangers-kollega, Jim Magilton, skal ha gitt sin ungarske ving, Atos Buzsaky, samme behandling etter 3-1 tapet mot Watford mandag kveld. Omstendighetene rundt QPR-tilfellet virker imidlertid svært uklare. Mens Pulis ikke har blånektet for Stoke-opptrinnet, har Jim Magilton engasjert den engelske trenerforeningen for å hvitvaske seg av disse potensielt karriereødeleggende beskyldningene.

For øyeblikket lar jeg tvilen komme Magilton til gode (det skal nevnes at QPR-ledelsen, med eksentriske sportsdirektør Gianni Paladini i spissen, ikke nødvendigvis har et plettfritt omdømme), men det er ikke første gang jeg blir forbauset over episoder av merkelig lederskap i britisk klubbfotball. Mange vil huske Grimsby-manager, Brian Laws, som kylte en tallerken med kyllingvinger (!) i fjeset på klubbens italienske angriper, Ivano Bonetti, for en del år tilbake. Laws tålte ikke “dårlig innsats”, og i et utbrudd av sinne grep manageren det første i hans umiddelbare armradius og sendte det i fleisen på italieneren. Resultatet: et brukket kinnbein hos italieneren.

Graverende angrep mot spillerne trenger ikke nødvendigvis være av fysisk art. Phil Brown, som trener Premier League-klubben Hull City, er ansvarlig for noe av det meste fundamentalt idiotiske jeg har sett fra en såkalt fotballmanager siden jeg begynte å interessere meg for denne sporten for snart 30 år siden. Etter en svak første omgang borte mot Manchester City i romjula i fjor, samlet Brown spillerne i ring foran de tilreisende Hull-supporterne. I stedet for varm lesksdrikk og fornuftig pauserestitusjon, lot Brown spillerne sitte på matta og bli ydmyket av en trener som peket, freste og gestikulerte – og forknyttet hvor mye disse lojale supporterne hadde betalt for å reise å se laget drite seg ut i Manchester. Pluss klassikeren om at “hver og en av dere tjerner mer på en uke enn hva supporteren henter hjem i året på fabrikken”. Da spillerne trengte innspill om hvordan Robinho og Stephen Ireland kunne stoppes effektiv, kom den vante leksa som følger et hvert tap. Bare denne gang “al fresco” foran førti tusen ristende hoder.

Jeg husker jeg tenkte i mitt stille sinn da jeg halvt måpende var vitne til tidendes lederblemme “dette kommer du til å angre på”. Hull vant ikke mange kamper etter denne. Og for noen uker tilbake harselerte Hull-spillerne med episoden i en målfering på samme stadion, der galskapen fant sted et knapt år tidligere. På sidelinjen sto en betuttet og flau Phil Brown. Hadde noen gravd et dypt hull i det tekniske feltet til Hull-manageren, ja da hadde Brown gladlig hoppet. Kanskje Hull holder seg i Premier League, men i realiteten er Brown en “dead man walking”. Tilliten fra spillergruppa er evig tapt.

Episodene jeg nevner er ikke enkeltstående eksempler. Jeg har selv befunnet meg i engelske fotballgarderober etter tap og historiene om flyende tekopper er absolutt ikke overdrevne. Så mye negativt ladet energi i et svett, overbefolket kott er en katastroferesept om denne kraften ikke håndteres og kanaliseres fornuftig av en dyktig leder. Det er egentlig et under at større katastrofer ikke har skjedd. I tillegg er briter førsteeksponenter for den usedvanlig irriterende usikken med å børste konflikter under teppet. De fleste konflikter som bunner i aggresjon og vilt temperament bagatelliseres og rettferdiggjøres med at handlingen ble utført “in the heat of the moment” – fotballens svar på “sinnssyk i gjerningsøyeblikket”.

Samtidig har jeg oppsøkt fotballmiljøer i andre europeiske land, og har en generell oppfatning om at “bøllekulturen” på management-nivå er en veldig britisk greie. Til eksempel italienske, franske og spanske spillere forventer og krever å bli behandlet som oppgående voksne individer, mens britene fortsatt sverger til menneskebehandlingsmetoder fra 70-tallet. Det lille som er moderne stammer i så fall fra David Brent.

Hvorfor er det slik at fotballen, industrien som har opplevd en historisk inntekstvekst de siste årene, fortsatt (i altfor stor grad) tilhører steinalderen? Hvorfor er det slik at HR, lederutvikling og vitenskap rundt menneskebehandling vektlegges stort og høyprioriteres i næringslivet generelt, mens fotballens arena i all hovedsak er huleboerens lekegrind? På hvilket lederseminar lærer man at ydmykelser, hersketeknikker og overfall er konstruktivt management?

Noe av forklaringen er nok dessverre at fotballen – til tross for de nevnte finansielle ressursene som industrien forvalter – fortsatt blir ansett som en “useriøs” bransje. Deretter stilles det altfor få krav til lederegenskapene til de som blir gitt ansvarstunge stillinger. “Kompetansen” vedkommende besitter er i all hovedsak fotballempiri, erfaringer fra andre managere som igjen tok sine erfaringer fra tidligere epoker. I skremmende liten grad har fotballen søkt svar utenfor sin egen klode. Selv i dag er det Brian Clough og Bill Shankly sine profetier man henvender seg til når problemene skal løses. All ære til legender, men alle har sine tidsrom i historien.

Skjebnedager for Rafa…

Etter nedturer i både Champions – og Premier League spekuleres det om Rafael Benitez sine dager kan være talte som Liverpool-manager, om ikke det underpresterende laget unngår sitt femte strake tap til helgen. Søndag står ingen andre enn et blodtørst Manchester United-mannskap på motsatt banehalvdel. Ikke nødvendigvis et ideelt utgangspunkt.

En tidlig Rafa-avskjed i oktober (for øvrig sesongmåneden da flest managerhoder faller i engelsk fotball) vil neppe bli en billig affære for Anfield-klubben. For i vinter sikret treneren seg en ny kontrakt som knytter han til Liverpool til 2014. Men fra historien vet man at store pengekompensasjoner ikke alltid har stoppet klubbledelse og styreformenn fra å gjøre grep på trenersiden. På samme tid i fjor sendte til eksempel Tottenhams styreformann, Daniel Levy, hele sitt sportslige apparat, inkludert trenere og sportsdirektør, usentimentalt og kaldblodig på hodet ut på fortauet. Til tross for at hele gjengen hadde langtidskontrakter (og at man hadde betalt en heftig kompensasjon til Sevilla for Juande Ramos noen måneder i forkant). Til overmål kostet man på seg en feit sum til å løse ut Harry Redknapp fra Portsmouth. Hvis klubber ønsker å gjennomføre tunge grep på management-siden, finner man plutselig penger et eller annet sted.

Jeg er usikker på om å løse Rafa fra kontrakten på dette tidspunket vil sende Liverpool videre til neste Champions League-runde og rakkfartskyte klubben oppover tabellen. Den store feilen var derimot å gjøre klubben totalt trenerstyrt – tenker på såpeoperaen som kulminerte i Rick Parrys avgang – og gi spanjolen all makt i Anfield-korridorene. I stedet for å eliminere kritikerne, skulle man heller ha ansatt person(er) som kunne gitt Rafa råd og sparring på sportslige beslutninger.

For min del har jeg stor respekt for Rafa. Den dagen han forlater Anfield – om det så være neste uke eller ved kontraktens ende – kan Benitez være stolt av monumentet han etterlater seg. Den tidligere Valencia-treneren har skapt “The Rafa Way” både på treningsfeltet, fotballbanen og i klubblokalene. Liverpool sin spillestil har Rafas fingeravtrykk (elsk eller hat), det samme gjelder arbeidet med talenter og all bakenforliggende kompetanse og metodikk (medisin, fysisk trening, sportsviten, speiding osv).

Jeg synes imidlertid Liverpool-sjefen har feilet på et par sentrale områder. For det første har han bommet på mange valg i overgangsmarkedet. Filosofien og tankene bak beslutningene har vært riktige og gjort i beste hensikt. Liverpool under Benitez har forsøkt å bygge et mesterlag ved å kjøpe spillermateriell som ikke helt har nådd toppen i sine karrierer. De har kjøpt fra fornuftige marked, men – etter mitt syn – valgt feil spillere. José Reina og Daniel Agger var utmerkede kjøp fra riktig marked (Agger spesielt) og prisklasse, men sett bort i fra disse to mener jeg at de fleste andre nye fjesene Rafa har hentet til klubben kan regnes som stallfyll for en verdensledende gigant som Liverpool FC. Javier Mascherano, Xabi Alsono og Fernando Torres er uinteressante i denne sammenheng – dette er verdensklassespillere (Xabi gjorde det siste steget i Liverpool, all ære til Rafa) som man ikke trenger noen spesialkompetanse til å identifisere eller gå god for. Men summen er at kvaliteten i Liverpools spillergruppe er utvannet. Enerne finnes (Fernando Torres, Gerrard, Macherano i første rekke – Agger, Carragher og Reina i den neste), men bak finner man talenter som ikke har levd helt opp til forventningene (Insua, Lucas, N’Gog, El Zhar), etablerte spillere som egentlig ikke når helt opp (Kuyt, Babel, Fabio Aurelio, Skrtel, Benayoun) eller de som aldri har noe på Anfield å gjøre om de ikke stiller bortedrakt eller sitter på tribunen med kamera rundt halsen (Voronin, Riera, Degen, Kyrgiakos).

Så jeg har liten sympati med spanjolen når han alibi-anser det som urealistisk at Liverpool skal kjempe mot Chelsea og Manchester United siden de to sistnevnte har en betydelig større totalpott til overganger og lønnsutgifter. For Rafa ville nok har fått mer enn en liten fingertupp ned i amerikanske lommebøker om han hadde disponert sine midler bedre fra dag én og ikke overlesset Melwood med fjes som egentlig burde havnet i Aston Villa, Sunderland eller Everton, eller i verste fall, i Bolton eller Hull.

Og dessuten, om man skal følge Rafas resonnement, hadde Bayern München – den overlegne rikmannen i tysk fotball – vunnet Bundesligaen hvert år. Alt handler tross alt ikke om penger men om sunn og smart forvalting av ressursene. Er man flink til å identifisere de riktige spillerne, og er flankert av en direktør som kjenner markedspris og forhandlingskunst, så kan ofte smartingen få en bedre “vare” for £5 millioner enn hva konkurrenten henter hjem til det dobbelte. Og det er nettopp dette Rafa og hans medarbeidere har forsøkt. De har prøvd å skaffe seg et fortrinn gjennom å være smarte, forberedte og nytenkende, men har mislykkes i sine valg.

Heldigvis er det ikke min rolle å felle noen dom over Rafa Benitez, men i følge mine kilder – som jeg vil anse som ekstremt fortrolige – er man allerede i gang med en preliminær kartlegging av potensielle Rafa-avløsere. Det betyr ikke det samme som at managerens dager er talte, men at man krisen har nådd punktet hvor man har satt i gang sonderingen etter en erstatter.

Slik jeg tolker situasjonen topper Jürgen Klinsmann ønskelisten. Tyskeren møtte jo allerede Hicks og Gillett for en uformell samtale forrige gang Benitez befant seg et stykke ut på planken og blir sett på som en løsning som kan tilfredsstille både amerikanske (eller nye) eiere, britisk media og den lojale Kop-menigheten. Det blir også sagt at Klinsmann-nettverket er nært tvinnet med de fleste som betyr noe i amerikansk sport og finansverden. Hicks, Gillett og alle deres nærmeste medarbeidere har sannsynligvis Klinsmann på speed-dial i telefonlista og lyden av søt musikk klinger fortsatt.

Fra annet hold nevnes en “britisk løsning”. Personlig faller dette meg inn som svært usannsynlig. Dels fordi det ikke finnes troverdige britiske kandidater som representerer en managementstil og fotballfilosofi som man ønsker å se i en toppklubb som Liverpool, dels fordi stallen er komponert i stor grad av kontinentale (og søramerikanske) spillere med en kontinental tilnærming til trening, kamp og metodikk. En nystart med en britisk manager vil kreve oppbygging av en ny dyr spillerstall og etablere en nye sportslig avdeling konstruert på helt nye prinsipper. Med andre ord: rive ned hele Rafa-byggverket – hvorav det meste er bra og fornuftig å bygge videre på – og la en brite legge den første byggeklossen. Martin O’Neill og Gordon Strachan blir nevnt som mulig britiske kandidater, uten at jeg hent kan se hold eller realisme i disse ryktene.

Derimot er jeg ganske overbevist om at flere kontinentale trenere vil bli sjekket ut. Marco Van Basten – en litt Klinsmann-aktig løsning, en slags gyllen middelvei mellom stort navn, mediedarlig og greit rulleblad – vil garantert bli diskutert. Muligens også en annen hollender, Co Adriansee, selv om alderen (62) taler i mot den superdyktige fotballmannen. Begge disse profilene er ledige på markedet.

At italienere er de dyktigste og mest klarsynte fagfolkene i fotballen, er gjengs oppfatning på “insid
er-nivå”. Baksiden er at italienernes fotballkunnskaper sjelden er matchet med språkevner. Roberto Mancini (snakker engelsk på Ancelotti-nivå, muligens litt bedre) har trolig allerede kastet sitt lodd i hatten om Liverpool-jobben skulle bli tilgjengelig. Signaler har utvilsomt blitt sendt til Anfield Road via agenter og mellommenn. Mancini hever for øvrig lønn fra Inter (svimlende 7 millioner kroner netto i måneden), men er desperat til å komme tilbake i arbeid. Italieneren har en lavere profil i England enn Klinsmann og Van Basten, men kan være en slags dark horse på oppløpssiden. Luciano Spalletti, senest i AS Roma, kan også vise til en spennende CV med lang erfaring og i all hovedsak imponerende resultater. 50-åringen lærer seg for tiden engelsk og er etter sigende lysten til å følge i Capello, Ancelotti og Franco Zola sine fotspor. Spallettis status som arbeidsledig (kan ikke ta en ny jobb i Italia før etter sesongslutt siden trenere som slutter/blir sparket i Italia blir “suspendert” fra å trene andre lag i samme sesong) gjør han attraktiv, og han vil garantert bli spilt inn og sjekket ut, men jeg vil tro at Liverpool heller vil gå for en mer internasjonalt profilert manager denne gang.

Utelukker ikke mer Rafa-snakk i bloggen i ukene fremover. I mellomtiden: del gjerne dine meninger i kommentarfeltet. Rafa Benitez, finnes det bedre menn skikket for Liverpool-jobben? Hvem er i så fall din favoritt og hvorfor?

twitter @tkkarlsen

Blir det fotball i høst?

De siste to ukene har jeg hovedsaklig tilbrakt i horisontal tilstand, utslått av noe som antageligvis var det berømte H1N1-viruset. For de som lurer har sengetimene resultert i en alarmerende hyppig Twitteraktivitet (@tkkarlsen), inkludert quiz (sleng deg på) og mer eller mindre interessante ytringer. På et jobbplanet har jeg måttet utsette tur til Ukraina (U19 EM) og trolig U16 Nordisk i Trøndelag neste uke (damn x2).

Om det virkelig var svinesyken som slo meg ut forblir uvisst, siden helsestatusen aldri (takk, og bank i bordet) nådde en alvorlighetsgrad som gjorde at jeg ønsket å belaste et allerede kapasitetssprengt britisk helsevesen. Men symptomer som hoste, slapphet og kroppstemperatur over normalen er malplassert på denne årstiden. Derfor kan det gjerne være virusfarsotten som stakk en tur innom mursteinskåken i Nord-London. I så fall slapp jeg relativt billig unna med en variant som får en vanlig vinterinfluensa til å minne om et besøk i en førsteverdenskrigsk skyttergrav.

En tanke slo meg imidlertid under min nesten-daglige joggetur i terrengløypa i den lokale parken. Hvordan kommer viruset til å påvirke fotballens travle høstprogramm og oppstartsukene vi alle venter på? Sant nok, formen til en 34-åring er ikke målestokk for en ung atlet, men Gud hjelpe hvordan dette sykeleiet – hva det nå enn var – hadde satt meg tilbake! Fire runder av to kilometer går i godt vær unna på cirka 38 minutter. Men etter seks kilometer og 35 minutter denne formiddagen pustet undertegnede som en husky i Sahara. I innrømmelsens navn har jeg hatt treningsopphold og sykdom tidligere, men aldri har på’n igjen-turen føltes like tung og lungene like ubrukelige som om de tilhørte en argentinsk fotballtrener.

Fortsetter H1N1-spredningen med samme hastighet som ekspertene frykter, må det utvilsomt spøke for åpningsrundene i Premier League og divisjonene nedover? I følge de siste rapportene spres svineriet til tusenvis av mennesker hver dag her i Storbritannia. Tatt i betraktning at dette er et konservativt, offisielt estimat og at cirka 30% av de smittede faktisk aldri merker at de er virusbærere (ergo sender det videre uten å trekke opp statistikken) og en vaksine i beste fall er flere uker unna er det ingen tvil om at svineinfluensaen kommer til å sette rakettfart i ukene som kommer.

Hittil er det i følge min kunnskap bare Manchester City-forsvareren, Micha Richards, for øyeblikket det eneste Premier League-offer for basillen som startet sin verdensomseilig i Mexico. Den lynraske men ustrukturerte forsvarspilleren klarte kunststykket å infisere seg med svineinfluensaen under et ferieopphold på Kypros. Men skal jeg tro sommerens reisebrev som VG Nett har sendt oss fra ferieøya i det østre Middelhav – og som sikkert har gjort foreldre rundt det ganske land enormt stolte – skulle man tro sjansene for å bli forpestet av langt mindre uskyldige sykdommer var større på Agia Napa.

Den godeste Richards blir helt sikkert ikke den siste Premier League-spilleren til å bli satt ut av viruset. I denne perioden er de fleste klubbene på treningsopphold og oppvisningsturer i utlandet. For et antall av mannskapene involverer dette multistopp flyturer og mellomladinger på flyplasser som i disse dager er (u)rene infeksjonsterminaler. Derfor er nok faren for at troppene returnerer hjem med langt mer enn påspedde merchandise-inntekter og gyllenbrun hudfarge overveldende stor.

Dessuten har ekspertene allerede spådd at viruset vil herje på sitt verste i månedsskiftet August/September, altså midt i den hektiske åpningsperioden med midtukekamper, Champions League-kvalik og Europa League. Og basert på min egen, milde erfaring av hva som kan være denne farsotten, er det åpenbart at selv et moderat utbrudd vil sette toppidrettsutøvere som er avhengige av å prikke toppformen tilbake flere uker.

Portsmouth har jo knapt matchtropp til å fylle den nyintroduserte Premier League-benken som har plass til to ekstra fjes. To eller tre sentrale influensasyke spillere vil ramme sørkystklubben hardt. Hva om en Wayne Rooney eller Fernando Torres må melde forfall på grunn av denne utidige basillen? Jeg orker nesten ikke tenke på hvordan Sir Alex eller Rafa vil presslegge for å få flyttet kamper.

Kan vi også oppleve en lignende effekt i Norge? For det er ingen grunn til at Tippeligaen skal bli spart for febersyke spillere i ukene som kommer. Dette er selvsagt kun spekulasjoner fra min side. Forhåpentligvis forsvinner H1N1 like fort som ondskapen oppsto sent på vårparten, men etter dagens status kan det virke som at svineinfluensa skal herje med oss i månedene som kommer før den slipper sitt seige grep.

I verste fall betyr dette fixture-kaos, utsatte kamper og spolert fotballtur. Uansett hvor mye du fortjener et velfortjent frikvarter fra kona.

Finnes det liv etter Wenger?

Arsenal-sjefen bekrefter ved ukeinngangen at Real Madrid kan bli et fristende prosjekt om Florentino Perez returnerer som klubbpresident. Småflørtingen kan tolkes på to måter: enten presslegger franskmannen sin eksisterende arbeidsgiver for et ekstra lite feriegratiale eller så er virkelig Wenger fristet at den spanske storheten, legger inn noen aksjer for Perez i valgkampen og gjør seg klar for et London-sorti i sommer.

Jeg fikk servert nyheten om de angivelige samtalene mellom Perez-lobbyen, representert ved presumptivt påtroppende sportsdirektør Jorge Valdano (flere nevner at Wenger aldri vil arbeide under en sportsdirektør. Vel, Valdano trenger man ikke å frykte. Argentineren er om mulig en større livsnyter enn Sven-Göran Eriksson og er mer opptatt av poesi enn fransk-tysk arbeidsmoral) av en svært pålitelig kilde for over en uke siden (mine twittervenner kan bekrefte at jeg kom pressen flere dager i forkjøpet! Twitter: tkkarlsen om du ønsker å henge med). Klart det er langt fra samtaler til action, men samtidig er det mange tegn i tiden som taler for at den tynne mannen fra Alsace snart er tapt for engelsk fotball. Og om så skjer, hvordan erstatter du den uerstattelige?

Jeg dropper den kronologiske nedbrytningen av Wengers livsløp i Nord-London. Likevel er må det nevnes at ingen andre managere kan høste mer av æren for “kontinentaliseringen” av engelsk fotball. Fra burger, bookies og øl til olivenolje, yoga og Evian. Britiske fotballspillere kan takke Wenger for at det i dag finnes et liv utenfor lenestolen etter den trettiandre bursdagen.

Man må også nevne at franskmannen har bevist at det faktisk går an å spille attraktiv fotball, krige mot de store helt til målstreken uten å brenne et halvt stadsbudsjett hver sommer og bygge en klubb gjennomsyret på en sterk, forenende filosofi. For ikke å nevne hans nesten unike preferanse ovenfor unge spillere eller det nesten like enestående trekket om å holde kjeft om han ikke får penger kastet etter seg. Se Wenger og lær har jeg mange ganger tenkt når andre managere gnåler og klager til eget styre om mangel på midler her og for liten stall der. Franskmannen er neppe like diplomatisk innfor Emirates-korridorene. Han er bestemt, strak og direkte, men i motsetning til majoriteten av hans ikke-verdige kollegaer tyr han sjelden til pressen om han ønsker å adressere interne saker og ønsker. Til tross for at han har mange legitime grunner til å ytre misnøye.

Kanskje burde Arsenal ha vunnet flere titler de siste årene. Jo, muligens burde de også ha vært mer ambisiøse i sin innkjøpspolitikk. Jeg kan også innrømme at Wenger til tider kan virke i overkant fotballromantisk og for sterk i sin tro på en spillestil som kan fremstå som mer estetisk enn effektiv. Og jeg glemmer heller ikke at han kan være ufyselig mot dommere og at I did not see it kommentarene kan være slitsomme. Likevel er min respekt for Wenger total. Mannen har noe så sjelden som prinsipper og i dagens verden av trenere som manipulerer, spinner og bøyer realiteten til sin fordel, uten å ha kvalitetene til å levere, er en genuin, dyktig stabukk en uhyre sjelden rase.

Wengers allierte på Emiratene er i ferd med å tape sin kamp om styrerommet. David Dein, eks-direktøren som håndplukket Wenger fra japansk fotball over ti år siden, er for lengst borte. Manageren forstår at valget denne sommeren kan stå mellom forgjeves å drive oppdrett eller trene et lag med rett til trofésanking. Det er kun mennesklig å la seg friste av den sistnevnte faktoren. Takket være de økonomiske rammebetingelsene kan luken til Liverpool og Manchester United (Chelsea vil sannsynligvis sveve i samme vakuum) kan vanskelig tettes. Samtidig har Wenger gjort Arsenal-fansen så godt vandt på moderate ressurser at småmurringen blant tilskuerne allerede har meldt seg. Som det sies om et ekteskap: man vet ikke hvor godt man hadde det, før ens kjære er forsvunnet (med unntak her, selvfølgelig).

Så hvordan erstatter man en slik manager? Allerede i det forrige århundre forsto David Dein det 90% av andre fotballedere i England (eller i Norge, med en enda høyere prosentsats, for den saks skyld) ikke har fattet: at en manager eller trener må passe profilen til den klubben du ønsker å bygge. Dein, som sannsynligvis ville blitt hånet som lite fotballkyndig i Norge (fordi han hadde sovnet når Drillo og Tjernås setter i gang), beviste en fingerspissfølelse som går utenpå forståelse av formasjoner, tredjemannsbevegelser, bakrom, mellomrom og gud vet hva annet av detaljer som på dårlige dager tåker til forståelsen av det store fotballbildet i fødelandet mitt. Når den tidligere selgeren fra Vest-London gikk for den småmystiske og obskure franskmannen, forsto han at den tidligere Monaco-treneren hadde alle de nødvendige egenskapene til å stake ut en ny radikal vei for en institusjon som var i ferd med å bli totalt skakkjørt og råtne innenfra (biografiene til Adams, Merson, Parlour er gode referansepunkter). Mens bookmakerne inviterte til veddemål om hvorvidt den merkelige “professoren” ville vare til jul, satte Dein og Wenger i gang den franske revolusjonen. Resten er historie.

Spørsmålet som henger igjen – hvem kan være skikket til å videreføre det geniale arbeidet som Wenger har uttrettet med London-klubben? Hodepinen for The Gunners vil være å finne en leder som ønsker å engasjere seg like dypt i klubbmaterien som forgjengeren. For kjente eks-spillere og store navn fordufter gjerne lysten til keiserdømmebygging noen uker bak noe så kjedelig som en kontorpult. Ellers mangler de like ofte evnen til å se de store linjene som er nødvendig til å briljere uten treningsdress. Mens de som har markert seg som store klubbyggere, ofte viser seg å være sportsdirektører på kontinentet. Disse mangler på sin side kompetansen og gløden til å svette på treningsfeltet eller karisma til å lede treninger og kamp fra garderobe og benk. Wenger mester begge rollene til perfeksjon, på en måte som er unik i dagens fotball. Alternativet er naturligvis en delt rolle med sportsdirektør og hovedtrener, men jobben med å fylle Wengers sko – uten Deins teft og evne – kan bli en mission impossible.

Sjeikens store veivalg

I tolvte overgangstime av augustvinduet ble Robinho storslagent lansert som sensommerens sjokkovergang. Før regnskapsbøkene var gjennomgått hadde Manchester Citys nyankommende eierskap sikret klubben trofékjøpet fra Real Madrid. Det kan selvsagt diskuteres om brasilianeren rettferdiggjorde overgangssummen på omlag 350 millioner kroner, men om Sjeiken fra Abu Dhabi ville åpne verdens øyne for sitt ambisiøse Premier League-prosjekt var den lekne brasilianeren i praksis det eneste alternativet helt på tampen før kjøpestoppen: Robinho ville vekk fra Real Madrid, ønskedestinasjon var Chelsea men mens Londonerne nølte og somlet, grep City spektakulært sjansen. Symbolet på det nye City var i havn.

Sju måneder senere kan både City og Robinho være akkurat nok fornøyde med det drøye halvåret siden overgangen. PR-effekten fra kjøpet var full bingo for City, ingen er i dag tvil om at Sjeiken mener butikk. Sammenlignet med de vanvittige og tankeløse disposisjonene under det latterlige Thaksin/Eriksson regimet, altså helveteseieren spleiset med marerittreneren (som fornuftstridig nok forsetter å bli linket til all verdens av kremjobber, men det er for en annen blogg), blir totalutgiftene for Robinho ikke så altfor urimelige heller. Alt i alt har gutten fra Sao Paulo prestert tilfredsstillende. Sant nok har han dabbet av etter drømmestarten. Siden årsskiftet har angriperen manglet glød. Klassegnister ser vi fortsatt på eget gress, vekk fra Manchester har imidlertid Robinho vært katastrofalt svak.

Utenfor banen har det murret og skurret. Fra egenautoriserte impulsturer til hjemlandet og påståtte dametuklinger på ekle nattklubber i nord til ferkse antydninger fra hjemklubbslegenden Pelé om at Robinho skal være hektet på stoffet som Citys celebfan nummer én, Noel Gallagher, etter eget utsagn strødde på frokostblandinga da Oasis fortsatt eide inspirasjon, altså et sted mellom Definitely Maybe og Morning Glory. Livet går ikke på skinner for Robinho for tiden, og gårdagens forspilte straffespark gir et fortellende bilde av City-spissens dagspsyke.

Men historien om Robinhos av-og-på sesong stikker langt dypere enn dagsformen til en brasilianer med primadonnanykker. For det er ikke første gang en brasilianer svinger i form- eller humørsyklus. Tvert imot dreier det som kursen videre for Manchester City som fotballklubb. For om Sjeikens ekspressløp mot verdensdominans skal fortsette, blir ikke Robinho den eneste småvanskelige brasilianeren manager Mark Hughes må lære å leve med i fremtiden.

Mark Hughes er definitivt blant de britiske øyers mest kompetente fotballmanagere. Ikke bare utrettet waliseren utmerkede resultater som landslagssjef for hjemlandet, men gjennom introduksjon av moderne treningsmetoder, vitenskaplig tilnærming til kampforberedelse og en nesten besettende detaljfokus innførte han en slags sårt tiltrengt minirevolusjon av profesjonalisme som Wales fortsatt nyter godt av. I forhold til hans neste jobb – manager i Blackburn – holder det kun å poengtere at han fikk klubben tilbake ved sunn helse etter å ha overtatt lederansvaret fra Graeme Souness. Altså ingen liten bragd.

Man kan absolutt ikke så tvil ved integriteten og profesjonaliteten til Mark Hughes. “Sparky” tilhører også den sjeldne sorten av eks-stjerner som faktisk møter arbeidshverdagen med ydmykhet og stor arbeidsmoral, i motsetning til andre eks-spillere som tror de kan lede store fotballklubber på sjarm, navn og tidligere meritter. Mange insidere mener Hughes fortjener å bli nevnt i samme åndedrag som David Moyes og Martin O’Neill. Men akkurat som de nevnte kollegaene, er den tidligere Man Utd-spissen med volleyavslutninger verden knapt har sett maken til, managertypen til å lede en fotballklubb som skal formes av og for stjerner?

Lenge er det blitt rapportert at relasjonene mellom Hughes og Citys brasilianske kontingent er langt fra sukkersøt. Elanos benkevarming og Jôs utlån til Everton vitner knapt om rosenrødt diplomati mellom Wales og Brasil. Forrige helg så jeg et helt gjennomsnittlig Chelsea slå et direkte harmløst Manchester City på Stamford Bridge. På Londons vestkant ble jeg langt fra overrasket da Elano måtte vike plass tidlig i andre omgang, på tross av at midtbanespilleren var den eneste kapable til å sette spillrytmen til bortelaget. Men gitt historikken mellom Chelsea og Robinho, var jeg overbevist om at Hughes neppe ville utsette Robinho for ydmykelsen av å bli byttet ut foran det hevngjerrige hjemmepublikumet og ikke minst skåne han for den uunngåelige “what a waste of money”-allsangen. Jeg tok feil. 10 minutter før slutt kom nummer 10 opp på fjerdedommerens tavle, ut ruslet en lettsåret Roinho til et kor av skadefro Chelsea-supportere. Om Hughes har satt seg som mål å (gjenn)vinne respekten hos ærekrenkede brasilianere, var dette neppe måten det gjøres på. For første gang tillot jeg meg å undre om Hughes ønsket å provosere sin egen angriper.

I løpet av Hughes tid i Manchester City har han vist seg kapabel til å lede en av landets største klubber. Ungdomsavdelingen er i god forfatning, mye takket være Hughes som holder yngelslusen til førstelaget åpen. Waliseren forstår kanskje mer enn annen hva slags klubb Citys lojale supporterbase ønsker å skape: en stabil Premier League-klubb men lokal forankring. Men mer til poenget: er det den langsommelige brosteinleggingen av en vei mot et nytt Everton Sjeiken har satt seg som sitt mål?

Om Manchester City ønsker å bli en dominerende fotballverdensmakt er det vanskelig å tenkes at dette kan gjøres uten å brenne milliardene på stjernespillere. Og sikter du mot klodens største profiler, er Sør-Amerikanere vanskelige å komme utenom. Og da, logisk nok, for å få prosjektet til å funke, kommer man heller ikke utenom en manager som vet å sette pris på og kjenner triksene for å egopleie egenrådige latinos.

Skal man tro Sjeikens egne ord drømmer ikke Abu Dhabi om et nytt Everton eller Aston Villa, i Gulfen er det Barcelona eller Real Madrid som skaper ståpels. Hvis ikke den store masterplanen omformuleres og nedgraderes ved sesongslutt, er et videre samarbeid mellom Hughes og Sjeiken for meg bortkastet. Ikke fordi Hughes er en inkompetent manager, tvert imot, men fordi han ikke passer inn i prosjektet.

Hughes var aldri Sjeikens mann, han ble håndplukket av utgående eier Thaksin til å plukke opp bitene etter Eriksson. Man vet heller ikke om Robinho-kjøpet ble velsignet av Mark Hughes. Eller om vi skulle tro waliseren da han lite overbevisende hevdet at Kaká toppet hans ønskeliste i januar? Stoler du på at Mark Hughes ville gått for AC Milan-geniet foran Kevin Nolan, hvis det konstruerte valget sto i mellom disse to? Hadde Hughes frivillig inntatt løgndetektoren for å motbevise at Nolan absolutt ikke ville endt opp i City i stedet for Newcastle, på bekostning av Kaká, om han fikk siste ord? Oddsen er lav for at han hadde strittet i mot.

Men hadde City-manageren i realiteten noe valg? Kan du offentlig takke nei til en Robinho eller en Kaká eller gud vet hva annet Sjeiken kommer opp med i sommer, selv om disse navnene ikke representerer materialet som korresponderer med din oppfatning av solide byggeklosser? Er ikke muligheten å arbeide med verdens meste begavede fotballspil
lere den ultimate testen for en hver fotballtrener, og klarer du ikke å forvalte disse dyrebare råvarene, har du ikke strøket toppklubbeksamen?

Horses for courses heter det på engelsk: en mulighet som passer for en person, kan være upassende for en annen. Skal Citys megaprosjekt virkelig ta av, trenger klubben et toppnavn også på trenerbenken. Hvis ikke, kan man senke lista, og la den dyktige waliseren stake ut veien mot et nytt Everton. Kanskje det er like fornuftig? I alle fotballklubber må ledelsen være totalt samstemte i hva slags klubb man ønsker å bygge. Men da kreves det også kompetanse og klarsynhet til å vurdere hvilke personer som passer inn i prosjektet man ønsker å gjennomføre. Dessverre er ikke alltid denne bedømmingsevnen til stede.

Chelsea fatale fortidseksperiment

To stk fotballtrenere fikk i dag beskjed om å rydde kontorpultene. I morgendagens avier må du må nok bla noen sider i retning toppløsdama før du finner notisen om Tony Adams sin exit fra Fratton Park – baksidene vil utvilsomt domineres av Phil Scolaris halvuventede sorti fra de blå fra vestkanten. Uten at å fore de konspiratoriske hjernene, er de to avgangene på flere måter knyttet sammen. Begge klubbene er russikeide og mange hevder også at det eksisterer flere sterke bånd mellom eierne på overgangsnivå og strategibasis. I tillegg er det jo et pussig poeng at Avram Grant ble avløst av den ene mens samme mann er han favoritt til å overta pinnen etter den andre. Men den setningen sier nok mer om trenerverdenen på 2000-tallet, enn at den indikerer mystiske trender og konstellasjoner.

Meningene er mange og delte om Scolaris Chelsea-avskjed, og man kan diskutere Scolaris drøye London-halvår i langdrag, analysert fra alle kanter og vinkler. Men i dag velger jeg å kjøre på en vinkling, som jeg mener ble brasilianerens virkelige akilleshæl.

Scolari har sjelden vart lenger enn 1-2 sesonger i lunkne brasilianske klubbsettinger hvor kravene til kvalitet på feltet, individuell oppfølging og mediehåndtering kun er et spakt ekko av hva verdens mest profilerte liga krever. Dessuten er det naivt å komme med en utdatert trener – for brasilianerens tilnærming til metodikk, treningsstruktur og kampforberedelse er for fotballen omtrent som Deep Purple er til musikken; helt og holdent 70-tall – til en klubb som nylig har smakt José Mourinhos lederskap. Om man ikke bytter ut hele spillerstallen, en for en, kan et slikt skifte kun føre til kulturkrasj og skjæring.

Det sentrale er imidlertid søramerikanske treneres manglende kompetanse til å krysse kontinent. Mange undrer hvorfor latinamerikanske trenere sjelden lykkes i europeisk fotball. I den senere tid har Oscar Tabarez og Hector Cuper vært semi-suksesser i Italia. Javier Aguirre led nettopp samme skjebne som Scolari i Atletico Madrid. Trenerlegenden, Carlos Bianchi, var en skandale i Roma og ble fort slaktet i sitt andre Europaeventyr noen år senere. Den eneste Sør-Amerikanske suksesstreneren i Europa i moderne tid er sannsynligvis Carlos Pellegrini, chileneren som kun var en Riquelme-bom fra å lede Villareal til Champions League-finale.

En del av forklaringen ligger i at latinamerikanske fotballspillere er mindre kompliserte i sine treningsbehov enn hva tilfellet er i på denne siden av Atlanterhavet. Ikke bare er tempoet, intensiteten og den taktiske drillingen er langt unna EU-standarder. Brasilianere og argentinere er langt mindre kresne når det kommer til metodikk: blir de bedt om å dra et traktorhjul i et tau opp en motbakke i den fysiske treningsbiten, ja, så gjør de det. Men slike ideer – mene hva man vil om det er spillerne eller treneren som skal sette treningsagendaen- funker ikke like bra hos toppstjerner som er vant siste skrik i labtesting og biorytmetilpasset treningsprogram, eller for den saks skyld, erfart The Special Ones stødige og sofistikerte lederhånd. Av samme årsak er det ikke tilfeldig at latinamerikanerne som har hatt noen form for suksess på en europeisk trenerbenk, gjerne har bygget lagstammene rundt spillere fra hjemmekontinentet.

Mange ristet på hodet over Phil Scolaris treningsmetoder, ikke minst den legendariske Chelsea-kapasiteten, Steve Clarke, som flyktet til motsatt ende av byen. Scolari ble håndplukket til Stamford Bridge-jobben for å pumpe litt spirit tilbake i det flate maskineriet som virket uslåelige for kort tid tilbake. Uten å tenke på at brasilianerens lederstil kanskje fungerte best der den sist ble utøvd – på landslagsnivå. Om noen mener Tom Nordlie sliter på omgivelsene, krøller tapetet seg på veggene etter tre uker med Scolari. Intens slitsomhet kombinert med mangel på moderne ideer og fremtidsvisjoner er en dødelig formel.

Utnevnelsen av Scolari var like lite fremtidsrettet som den var gjennomtenkt. I verdens kanskje mest kravstore fotballsetting, hadde han altfor få strenger å spille på. Det beste Chelsea kan gjøre nå er å lure Guus Hiddink til Stamford Bridge, men trolig lander de på en kjent og “kjær” svenske. Og det er ingen annen jobb i verden Sven-Göran kan bedre tenke seg.

Over og ut for Gallas?

Ofte kan det virke som om franske Premier League-stjerner tror at når de har krysset kanalen til den franske siden, kan de putte foten i egen og andres munn uten at de verbale sleivsparkene noen gang når øyriket i vest. Eksempelvis har France Football nok saftige Anelka-sitater til en serialisering. I dag er det imidlertid William Gallas som har kastet klisjésløret og servert kraftsalver til Associated Press.

I de bemerkelsesverdige uttalelsene sier blant annet Arsenal-kapteien at han har blitt verbalt fornærmet av en medspiller – en ikke navngitt 25-åring som tydeligvis neppe påvirker laget i positiv retning – og at stemningen i Emirates-garderoben ikke akkurat står i taket for tiden. Man kan gjerne applaudere franskmannen for hans åpenhet, men sjefen sjøl, Arsene Wenger, er nok langt fra happy over Gallas munnflom. Slike ting diskuteres internt. Det skal overraske meg om ikke den tidligere Chelsea-forsvareren kalles inn på teppet i morgen og deretter fratas det prestisjetunge kapteinsbåndet.

Dagens utbrudd til side, burde ikke Gallas allerede ha mistet kapteinsbåndet etter den kontroversielle bortekampen mot Birmingham City forrige sesong? Alle husker hvordan midtstopperen gikk totalt fra konseptene da hjemmelaget ble idømt straffe i kampens aller siste minutter. Gallas merkelige oppførsel den ettermiddagen minnet om en person i selvopprør, ikke en lederskikkelse som gikk foran som en klippe den vanskelige kvelden da Eduardo brakk skinnleggen.

Generelt er det vanskelig å stille spørsmålstegn ved Arsene Wengers disposisjoner. Det meste mannen foretar seg er gjennomsyret av prinsipper og klar konsepttenking, noe som faktisk er mangelvare i dagens realitet der arbeidshorisonten kun strekker seg til neste kamp. Nei, Arsenal kommer sannsynligvis ikke til å vinne trofeer denne sesongen, men Wenger er fortsatt en mester av fotballfaget. Allikevel våger jeg å påpeke at Wengers kapteinsvalg skurrer.

Til tross for at jeg digger Arsenes ungdomspolitikk er det klart at Arsenaltroppen mangler sterke ledere og kapteinsskikkelser. Om Gallas skulle ryke, fremstår Cesc Fabregas som favoritten til å ta over lederrollen. Jeg har tidligere blogget om kapteinsrollen og etter min tolkning er katalaneren et potensielt kapteinsemne, ikke nødvendigvis på grunn av lederegenskaper men heller grunnet hans stilling i spillergruppa. Alderen er ikke nødvendigvis et problem, siden Fabregas er av den våkne sorten og i tillegg er han rett og slett en glitrende representant for Arsenal og fotballspillere generelt. Tomas Rosicky ledet Borussia Dortmund som 22-åring, men tsjekkeren har nok med å finne ende på skadestien før han eventuelt kan forsøke seg som hærfører i Nord-London. Utover disse to har jeg vanskelig å komme opp med troverdige alternativer.

Gamle helter som Tony Adams debuterte som kaptein som 18-åring, Patrick Vieira var et naturlig samlingspunkt og Dennis Bergkamp trengte kun å lee litt på øyenbrynet for å hente respekt. Dagens Arsenal mangler disse tunge banebossene.

Hva mener du – har Gallas utspilt sin rolle som kaptein, og på bakgrunn av de oppsiktsvekkende kommentarene, har han noen fremtid på Emirates overhodet? Hvem synes du bør bli Wengers nye forlengede arm? La debatten rulle.

For en gal, gal fotballverden…

Jeg har opplevd mye i fotballverdenen, men dette trodde jeg aldri ville skje: Harry Redknapp til Spurs. Aprildagen var langt unna, dette var ingen dårlig spøk. Fra nå av er alt mulig.

Ut med en minibusslast sofistikerte fra kontinentet, inn med street fighteren fra østkanten. Ut med langsiktig tenking og fornuftige strategier, inn med Harry som handler spillere som et dusin pærer på gatemarkedet ved blokka der han vokste opp. Helomvending, kursendring – kall det hva du vil. Fotballbusinessen blir man aldri klok på.

Jeg sier ikke nødvendigvis at Juande Ramos fortjente mer tid på White Hart Lane, heller ikke sier jeg at Harry Redknapp er en udugelig manager. Snarere blir jeg ikke klok på at en klubb som sikter seg mot storhet og Europacuper kan mene at den tidligere Pompey og West Ham-manageren er rett mann til å stake ut gullkursen. En håndsrekning opp av sumpa, ja. Men der stopper Project Redknapp for meg.

Knapt noen i engelsk fotball har sunget mer overbevisende hymner for den kontinentale organisasjonsmodellen enn Daniel Levy. Siden David Pleat ble hyret inn til å overse Christian Gross sine bedrifter for mer enn ti år siden, har London-klubben blitt styrt av en sportsdirektør. Konseptet, som fraviker fra det tradisjonelle engelske manager-eneveldet, har også ofte blitt diskutert – med heftige pro og kontra – på min blogg. For en tiltroppende sportsdirektør bør det sjokkere få at jeg er en tilhenger og at engelskmennenes skepsis til rollen er basert på kulturforskjeller, stahet og en kanskje en manglende vilje til å oppfatte rollens verdi og funksjon. For tross alt hersker det bred aksept for at sportsdirektør/hovedtrener-konstellasjonen fungerer greit i grovt regnet de fleste andre fotballnasjoner.

Levy har naturligvis blitt kritisert fra alle kanter for sitt kontinentale konsept, men jeg hadde aldri trodd at når Tottenham-eierens personlige overbevisning først skulle sprekke ville ha gå for en mann som representerer en managementstil som har sine røtter godt plantet i fortiden.

Bakgrunnen for Levy’s nesten religiøse tro på sportsdirektør-modellen bunnet i en rekke negative erfaringer med manageres noe uvitenskaplige og uansvarlige holdninger til overgangsmarkedet. Derfor er det merkelig at man hopper fra et team – anført av sportsdirektør Damien Comolli – som prinsippfast signerte potensial og videresalgsobjekter, til en “dinosaur” som man ofte kan mistenke at har en meteorologisk tilnærming til spillekjøp: han stikker fingeren i været og lar vær og vind bestemme (jeg har tidligere blogget om den sympatiske Redknapp). Man kan trygt si at bærebjelken i Levy’s kontinuitetstenkning i dag ligger i aske.

Comolli og Ramos må selvsagt ta sin del av skylda for Spurs farselignende sesongåpning. Og man kan kanskje også forstå at begge har blitt gitt lykke-til-videre-ønskninger av den desperate Levy, men det finnes et hav av grunner til at Spurs-fasaden er på vaklende grunn.

Levy hadde selv en stor del av æren i klubbens fatale håndtering av Juande Ramos-ansettelsen (åpenlys flørting) som ledet til Martin Jols avsettelse. Comolli har sant nok ikke truffet med sin talentkjøp, akkurat som franskmannen heller ikke imponerte med sin inaktivitet i kjølvannet av det overraskende Robbie Keane-salget i august. For ikke å nevne Deadline Day-fadesen da Dimitar Berbatovs mildt sagt opplagte overgang til Manchester United ble en realitet, uten at Comolli hadde så mye som en sjuer og en toer opp Hold’em-ermet. Levy og Comolli regnet nok heller ikke med at det var døgnrytmen og siestatradisjonen som skulle bli de kontinentale vanene som Juande Ramos ville vise frem oftest i Nord-London.

I etterpåklokskapens lys er det selvsagt mye enklere å analysere feiltrekk, men med unntak av Jol-avsettelsen og håndteringen av Keane/Berbatov-salgene føler jeg at Spurs har langt på vei blitt et offer for omstendigheter. Styreformannens disposisjoner – og for så vidt også Comollis handlinger – har egentlig ikke (i teorien) vært riv ruskende gale. For selv om det offensive må styrkes, er Spurs utstyrt med en spillerstall som bør snuse rundt Uefa-plassene. Troppen har dobbel(trippel)-dekning på flere plasser, og får man samlet gjengen ligger det et gedigent uforløst potensial i spillergruppa.

Med Redknapps første kamp, kom også den første 3-poengeren. Jeg betviler ikke at den glade østkantkaren vil løfte Spurs på trygg grunn på relativt kort tid. Samtidig er jeg like sikker på at Harry ikke er mannen som kan lede Spurs mot Champions League-deltagelsen som Martin Jol betalte en dyr pris for ikke å levere. Til slike mål er Redknapps managementstil altfor utdatert. Bortsett fra den umiddelbare koffeindosen, kan jeg vanskelig forestille meg at Redknapp har mye å tilføre klubbens fremadstormende, ambisiøse, moderne fotballspillere. Dagens toppatleter – ikke til å forveksles med journeymennene som Harry gjorde suksess med i Portsmouth – krever mer forhold til kampledelse, forberedelse, daglig treningsbaneopptreden og menneskecoaching enn 61-åringen kan levere.

Samtidig erkjenner jeg at Harry kan forene de misfornøyde Spurs-tilhengerne. Han er en upretensiøs mann som kaller en spade for en spade. Sånt liker fotballfans. Men for meg blir fargerike Redknapp aldri mer enn en slags kult-manager, avhengig av litt smågale folk rundt seg og en klubb som gir han frie tøyler, og en styreformann som aksepterer at for hvert godt kjøpt er det tillatt å gjøre fire dårlige. Tottenham har aldri satt seg som mål å bli en slik klubb.

Derfor er det lov å spekulere om det faktisk var Levy som ga grønt lys for ansettelsen av Redknapp eller han handlet på vegne av andre mennesker? Er Levy kanskje neste ut døra på White Hart Lane?

Dining with The Don

Hver helg flokker fotballskrudde nordmenn til London i søken etter den hellige ballgralen. Jevnlig blir jeg forspurt av disse pilegrimsreisende om det lar seg gjøre å strekke fotballtematikken fra de flombelyste bedehusene og vannhullene til restaurantbordet. Finnes det steder man kan celebspotte uten å fornedre seg til å køe utenfor nattklubber hvor anstendige mennesker blir avvist og man må brette papirfly av 50-pund sedler for å få servert en Cosmopolitan innenfor? Ja, fotballfolk spiser ute de også – om du er villig til å se bortenfor de helsefarlige turistfellene i Soho, kan jeg trygt anbefale følgende spisesteder for wining og dining med kjente fjes.

Tapasrestauranten Tendido Cero, cirka fem minutters gange fra Gloucester Road, er ikke bare et elitested i kulinarisk forstand (skulle tro de svarte svinene stedets jamon du jabugo stammer fra har beitet i himmelen) men også et jevnlig møtested for Vest-Londons store fotballpersonligheter. Frank Lampard bor like rundt hjørnet, er du heldig finner du Lamps dypt fokusert i tapastranse en rolig midtukekveld. Flere andre Chelsea spillere henger også her. “Don” Fabio Capello bor også i denne siviliserte delen av London. Både England-bossen og Spurs sin vaklende manager, Juande Ramos, sverger til denne spanske perlen for sinnsro, kontemplasjon og en footyprat med restaurantens Real Madrid-lidenskaplige innehaver, i gode og ikke så gode tider. Men la deg ikke skremme av stjernegalleriet – Tiendido Cero er åpen hvem som helst. Prisene er ikke urovekkende og kundebehandlingen er prikkfri og høflig, selv om du ikke har Capello-karimsa eller Lampard-lommebok.

Lommeboken må du imidlertid fullpakke om du skal booke middag hos Londons sushirestaurant nummer én, Zuma. Plasseringen er strategisk; om du nettopp har mistet vettet med kredittkortet på Harvey Nics eller Harrods, kan du jo like godt vaske ned sorgene med en sake eller to i godt selskap noen skritt over gata. Myten sier at Roman Abramovich har gjentatte ganger fått Zumas japanske nytelser fløyet inn – med privatfly, selvsagt – til forretningsmøter til steder hvor du kun får servert slapp sild. Blant nyrike russere, finner du nesten daglig kjente spillere fra hvilket helst fotballag ved bordene. Dette er imidlertid ikke stedet man røsker frem autografblokka.

Mer avslappet er derimot San Daniele del Friuli. Kun en Lee Dixon-feilpasning fra gamle Highbury, finner du denne Arsenal-institusjonen. I innrømmelsens navn er denne typiske italienske trattoria også bloggerens lokale restitusjonsbase, og hilser du på overservitør Antonio, eller eieren, Marco, og ljuger på deg vennskap med nordmannen Karlsen, er det slettes ikke umulig at det vanker en grappa på huset. Digresjoner til side: mer glamorøse navn enn nordmannen Karlsen tilbringer også kveldene her. Arsene Wenger og David Dean anvender San Daniele som arena for intime oppdateringsseanser. Liam Brady tar ofte turen innom på kveldstid, gjerne sammen med unge Arsenal-talenter og deres familie og agenter. Sett heller ikke rødvinen i vrangstrupen om Dennis Bergkamp slår seg ned ved nabobordet og er du glad i bøker, drar du kanskje kjensel på Nick Hornby. San Daniele er nemlig Fever Pitch-forfatterens andre hjem. Spiller du kortene riktig, tillater atmosfæren på San Daniele at du kan få en liten passiar med en Gunners-kjenning. Absolutt verdt et besøk om du er i byen, uansett klubbfarge.

Noen kilometer nord kan Spurs-tilhengere finne et tilsvarende trivelig sted like ved Bruce Grove stasjon, hendig nok akkurat midtveis på den tjuefemminutt lange spaserturen fra Seven Sisters til White Hart Lane. Restauranten heter San Marco, et familiedrevet trattoria som serverer skremmende god mat (Pollo San Marco er et must) til latterlige priser. Veggpynten – dramatiske, vibrante, tykkoljete representasjoner av kjente London-landskap – er verk avsignert stedets innehaver, Graziano. Far jobber på kjøkkenet, mor i baren og søss serverer – mer italiensk kan det neppe bli. Stedet går tilbake over 30 år siden vertsfamilien slo seg ned i London fra det sørlige Italia. Restauranten blir ofte randpakket etter Spurs-kamper, og dessverre har de kun åpent for lunsj alle dager unntatt fredag og lørdag. Men er du tidlig ute på kampdag, stikk en tur innom (ser faktisk ofte nordmenn her!) for en pre-match lunsj. Tilreisende managere, FA-ansatte og mediefolk er ofte gjester. Prins William sørget for et kongelig innslag, for dere som lar dere fascinere av slikt. På ukedagene er San Marco ofte besøkt av Tottenham-ansatte, det seg være kontoransatte eller ballsparkende.

God fotballtur og nyt måltidene!

TV 2 AS

Lars Hilles gate 30, Pb 7222, 5020 Bergen

Materialet på nettstedet er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten avtale med TV 2 AS (utgiver) og/eller med annen klareringsordning (Kopinor www.kopinor.no eller Norwaco www.norwaco.no), er enhver lagring, eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring (herunder visning) bare tillatt når det er hjemlet i lov (til privat bruk, sitat og lignende). Utnyttelse i strid med lov eller avtale medfører erstatningsansvar, og kan straffes med bøter eller fengsel.