Category Archives: champions league

Hvordan kommer Mourinho unna med det?

Som vanlig tok José Mourinho all plass både før, under og etter Champions League-semifinalen mellom Real Madrid og Barcelona i går kveld. Mourinho er en av vår generasjons største fotballtrenere, men også en av de mest usportslige.

Bare for å understreke: Jeg beundrer Mourinho som alle andre. Jeg har lest biografiene – latt meg fascinere av bakgrunn, kompetanse, vesen, atferd, karisma – nesten hele pakka. Mourinho har på mange måter gått den harde veien. I motsetning til eks-spillere som ofte ekspressrykker ufortjent inn i fete trenerstillinger, har han aldri kunnet gjemme seg bak et kjent navn eller en glitrende fortid. På mange måter er Mourinho unik, outsideren som setter agendaen. Alt det der digger jeg.

Det plager meg heller ikke at fotballen han står for ikke appellerer til alles smak. Selv om mange (spesielt i Italia) hevder at Mourinho er en helt middelmådig trener – men derimot en genial motivator og showmann – blir det for dumt å rette anklager mot portugiseren på faglige premisser. Man blir ikke trofégrossist uten å kunne sitt fag.

Men det betyr ikke nødvendigvis at man skal tolerere fotballtrenere som hever seg over respekt og allmenndannelse. Jeg tenker på de ukentlige lyskesparkene han delte ut mot kolleger under Inter-tiden, utidige stikk til motstandere i Spania (som eksempel smålig dissing av Manuel Pellegrini i forkant av Malaga-kampen) eller konspirasjonsfantasiene han diktet opp på pressekonferansen etter gårsdagens hjemmekamp.

Den hovedskyldige for at denne vrøvlkulturen fortsatt får leve er selvsagt Mourinho selv – det er tross alt han som snakker. Likevel bærer vi – det vil si supportere og media – et stort medansvar for at Mourinho er blitt den tilsynelatende ubehagelige mannen vi kjenner fra tv-skjermen (privat skal han visstnok være langt mer omgjengelig). Hvorfor? Fordi vi hele tiden skal bygge myter og personkulter rundt fotballpersonligheter. Fordi substans er langt mindre spennende enn sarkastisk tåkeprat. Og fordi alle Mourinhos stunt tolkes til portugiserens fordel.

Når Mourinho hoster i smug er det “mind games”, rykker han litt i høyre øyenbryn sender han et subtilt signal. I alle fall om man skal tro media. Her er en teori: hva om den store andelen av det fotballtreneren kommer med rett og slett er god gammeldags bullshit?

I timen før avspark i går kveld brukte BBC Radio 5 Live en god halvtime på å tolke nyansene og tvetydighetene i Real Madrid-trenerens verbale utspill som fikk Pep Guardiola til å se rød tåke tidligere i uka. Hadde han satt Guardiola ut av balanse? Ville spillerne Barcelona-spillerne miste respekten for treneren sin?

Jeg forstår konseptet med å stjele oppmerksomhet for å ta presset av spillerne. Det er det eldste trikset i boka. Men det er også det enkleste og billigste trikset i boka. Burde ikke en absolutt topptrener vite hvordan han skal beskytte og få det beste ut av sitt mannskap uten hele tiden peke til eksterne forhold og faktorer på en frekk og udannet måte? Selv om det vil ta tiår før den nedintellektualiserte fotballverdenen vil forstå dette, finnes det – etter mitt syn – knapt mer primitiv lederskapskonsept enn mind games. Mind games er fotballmediaspråk for hersketeknikk.

Så hvordan kommer portugiseren unna med alt dette her? Vel, som draget til en luksusprostituert eller kokainstripe får man (den avhengige) likevel ikke nok av denne mannen. Sunne velutdannede mennesker vet at en ny bit av den forbudte frukten verken er riktig eller godt for helsen, men man kommer tilbake – fordi tiltrekningskraften er uimotståelig. Uansett hvor lite fair og dyptstikkende kommentarene kanskje er, vet man at Mourinho vil levere på et eller annet nivå. Og at seansen vil gi både nytelse og behag.

Paradoksalt nok er Mourinho verdens mest ettertraktede fotballtrener til tross for at han er en løs kanon i eget hus (f. eks feidene med Arnesen i Chelsea og Valdano i Real Madrid), oppfører seg som en bølle på pressekonferanser, trenerbenken – og i relasjoner med stort sett alle andre enn sine spillere. For i fotballen hersker det ingen solidaritet: så lenge du kan vise til en CV full av sølvtøy spiller det ingen rolle hvor mange kolleger du har fornærmet på veien mot toppen.

twitter @tkkarlsen (norsk) / @karlsentk (english)

Mannen det er umulig å ignorere…

For kun et par uker sider ble José Mourinho ansett som død og begravet i italiensk fotball. Etter drøyt halvannet år hadde italienerne, selv Il Presidente, Massimo Moratti, og Inters eget tifosería, fått nok. Med mulig unnatak av Il Papa, Ratzinger, hadde den provokative portugiseren rett og slett ikke flere å gjøre seg uvenner med i geografien mellom Agrigento og Bolzano. Mourinho var på nippet av å bli erklært uønsket og bannlyst fra det vakre landet. I dag, et par dager etter den taktiske bragden på Stamford Bridge, lovprises Mounrinho av de som støtte han unna tidligere i uka. Avisene er fulle av lovord, fansen er stolte av sin Mister – men kanskje enda viktigere: det rapporteres at Morratti ønsker å forlenge kontrakten som fortsatt har to år igjen til utløpstid. Trolig for å drepe appetitten til gribbene som sirkler over og rundt Giuseppe Meazza.

Love/hate-forholdet mellom Milano-klubben og dens portugisiske trener illustrerer ganske presist hvordan oppfatningen av fotballens topptrenere forandrer seg nesten fra dag til dag. Superhelt i dag, ubrukelig tosk i morgen. Selvsagt blir dette bildet tilspisset av media, men det skjuler ikke det faktum at spennet mellom geni og udugelig er svært trangt. Og at forutsetningene fra å havne i den ene eller den andre båsen sjelden handler om trenerens virkelige kyndighet eller kompetanse.

Selv om Italia (for en stakket stund) har gjenoppdaget sin amore (siste italienske ordet i kursiv, lover!) til mannen som en gang kalte seg selv The Special One, og fikk alle andre til å gjøre det samme, gjenstår det å se om den gråhårede reven gjengjelder romantikken. Så sent som tirsdag kveld åpnet treneren for en retur til England, og det er mye som tyder på at den tidligere Chelsea-treneren ønsker seg tilbake til landet hvor beundringen fra folk og presse overgår impulsiv kjærlighet, her snakker vi om erotikk og elskov.

To måneder før trofeene utdeles i europeisk toppfotball er det altfor tidlig å trekke konklusjoner om hvem som havner hvor. Men allerede nå utkrystalliserer det seg flere scenarioer om hva som gjerne kan skje. Flere av klubbene i Champions League-siktet kan godt gjerne helle mot trenerskifter i sommer, og igjen dreier mye seg om den populære portugiseren. Mourinho holder nøkkelen til mye av det som kan komme til å skje.

Fra Spania sier alle som har rett til å mene noe at Manuel Pellegrini blir erstattet ved sesongslutt. Real Madrid har vist interesse for Mourinho tidligere, dog under andre regimer. Spørsmålet er om Mourinho-stilen, som mange oppfatter som gjerrig og kjip, passer inn i Florentino Perez og Jorge Valandos puritanske ideer om latinsk gla’fotball til stilkarakter 20,0. Men selv romantikerne i Madrid vet at Mourinho leverer og om Real skulle forbli tomhendte denne sesongen, kan det være at estetiske prinsipper må vike vei for effektivitet og gulljakt.

Men om man skal tro at England er den mest sannsynlige adressen for Mourinho, kan flere muligheter åpne seg. Blant insidere nevnes portugiserens navn hyppig i forbindelse med Manchester City. Roberto Mancini, som fortsatt bor på hotell (aldri et godt tegn) og etter sigende skal være mer og mer frustrert over det han oppfatter som en inkompetent City-ledelse, virker dødsdømt om han ikke snapper fjerdeplassen for Manchester-laget. Som alle vet har klubben råd til både å løse ut treneren fra kontrakten med Internazionale, og sette solide summer til disposisjon for å styrke en allerede stor stall.

Men jeg tror Mourinho vil tenke seg godt om før han aksepterer en eventuell City-rolle. Selv om Abu Dhabi-eierskapet vil kunne sette til kjøpsmidler til disposisjon, vet José at det vil ta mer enn et par justeringer for å gjøre City til en tittelutfordrer. Jo, jammen har de blå brukt penger, men man har etter mitt syn en spillertropp som maks innholder 3-4 spillere som kan utmerke seg på Champions League nivå. Og spillerne som kan heve klubben til nivået høyere, altså etablerte verdensstjernespillere, kommer kun motvillig til City. Uansett hvor mange millioner pund du kaster etter dem.

Dessuten finner jeg det vanskelig å tro at José Mourinho vil akseptere en rolle med Brian Marwood (“Football Adimistrator”) og Garry Cook (“Executive Chairman”) – en liten spørrerunde i fotballbransjen røper at disse to verken er ansett som spesielt kompetente eller respekterte – over seg i systemet. Men når det er sagt: om City virkelig skal erstatte Mancini til sommeren, nytter det ikke å komme med noe annet enn en veletablert stortrener som kan tilfredsstille både supportere, media og eierskap. Per i dag er det vanskelig å komme opp med andre “realistiske” alternativer enn Mourinho.

Men City er ikke eneste Manchester-klubb der Inter-trenerens navn hviskes i korridorene. Fergie kan ikke holde på for evig, og hva om skotten sikrer nytt Premier League-trofé og til overmål topper med en Champions League-triumf? Man kan umulig finne en bedre anledning til å trekke inn årene og overlate roret til en relativt ung manager han både respekterer og liker?

Eller hva med Chelsea, om Abramovich nok en gang ikke trenger å finne frem nøkkelen til bøttekottet i mai? Både Scolari og Grant måtte gå på grunn av at de store pokalene uteble, hvorfor skal Ancelotti få mer tid? Ryker Premier League-tittelen er det lite annet enn kontinuitetsargumentet som taler i sympatiske Carlettos favør. Roman Abramovich er rik men ikke dum, og det har gått nok tid til at den russiske sukkerpappaen har innsett at The Special One aldri burde forlatt Stamford Bridge. Og i konkurranse med de andre gigantene blir en Chelsea-retur vanskelig å motstå for overskriftmagneten.

Mer om Mourinho de neste ukene…

twitter: @tkkarlsen

Utenlandske dommere og soneforsvar, på union jack-vis…

“ARBITRO, MA DAI”‘ formelig skriker La Gazzetta dello Sport på dagens forside. “Herregud, dommer!” er den mildeste oversettelsesformen av det italienske utbruddet. Det er selvsagt Tom Henning Øvrebø som får hard medfart i Europas mestselgende sportsavis.

Den norske dommerens tvilsomme historikk trekkes også frem. Offsidemålet som Luca Toni ble frarøvet i EM-sluttspillskampen mot Romania, er ikke glemt. Heller ikke farsen på Stamford Bridge i fjor. To sider Øvrebø-dekning oppsummeres med karakteren 4 (skala 1-10, men man ser sjelden lavere enn 5) kommentar: “den norske trioen gjorde mange feil, alle i Fiorentinas disfavør.” Assistentdommer, Geir Åge Holen, unnslipper imidlertid med stoltheten i behold; han får en sekser for strevet. Mens makker, Dag-Roger Nebben, mannen hvis øyne blundet da Klose vandret langt inn i offsidelandskapet, får samme slaktekarakter som hoveddommeren.

Men uansett hvor mye Øvrebø slaktes i den rosa avisa, brukes ikke nasjonaliteten hans som et argument for den svake dømmingen. Jo, Norge og norsk nevnes, men kun til informasjon og referanse, ikke til å bakke opp en agenda til et eller annet formål.

Over til Storbritannia…

Arsenal var også offer for svak skandinavisk Champions League-dømming i går kveld. Og dommerblemmene fra mennene fra nord blir naturlig nok viet mye oppmerksomhet også i det engelske mediebildet. Men til forskjell fra den saklige italienske fremstillingen, er dommernes passfarge oppe til debatt. Igjen. For denne diskusjonen dukker opp hver gang en dommer har en dårlig kveld på bruket på et engelsk lags bekostning (om engelskmennene har nytt godt av feilavgjørelser, blir dette aldri tema).

“Nå må det bli slutt på at UEFA setter dommere fra smånasjoner til å lede storkamper”, sier ekspertene til Sky Sports, mannsterke spaltister og utallige illsinte radio show-innringere.

I snart et halvt liv har jeg levd i London, mer eller mindre frivillig, mer eller mindre permanent. Jeg kan si mye bra om briter og engelskmenn særlig, men analytiske karaktertrekk er neppe blant de første betegnelsene jeg vil beære denne trivelige folkegruppen. Konklusjoner er gjerne noe man raskt trekker etter at man klapper igjen permen på The Sun eller synker den siste pinten på puben før bjella ringer.

Denne generelle – unntak finnes – mangelen på resonneringsevne bryter gjerne ut i sitt store stygge vesen når man blir utsatt for noe nytt, fremmed og gjerne utenlandsk. I disse dager er det spesielt to fenomen engelskmenn ikke vil eller kan forstå; det ene er allerede nevnt – at dommere fra mindreverdige fotballnasjoner kan dømme betydningsfulle kamper, og kanskje enda verre; soneforsvar av dødballer. Disse “utingene” er selvsagt blant ekspertenes store kjepphester, selv om de i all hovedsak ikke har noe belegg eller bakgrunn for å mene det ene eller det andre (som Rafa Benitez dokumenterer i dette klippet)

Akkurat som en britisk “pundit” med respekt for seg selv aldri vil forstå hvordan noe annet enn en spansk, italiensk, tysk, fransk eller nederlandsk dommer kan lede et viktig fotballoppgjør, begriper han heller ikke hvordan en dødball kan forsvares på noen annen måte enn ved mann-til-mann oppdekning.

Problemet med denne type verdensoppfattelse er ikke bare at den er diskriminerende og ignorant, men at det i begge tilfeller legges som basis at det er systemet som det er noe feil med. Ikke utøvelsen eller utførelsen av ansvaret (dommer) eller konseptet (soneforsvar), eller at det faktisk kan være individet som ikke har dagen sin.

Faktum er at Team Øvrebø hadde skrekkens kveld i går fordi dømte svakt, ikke fordi de stammer fra Europas nordlige utkant. For det finnes ingen bevis for at fotballdommere verken ser, tolker eller oppfatter viktige fotballoppgjør noe bedre eller dårligere fordi de kommer fra den ene eller andre nasjonen. Fotballdommere på mesterskap og Europacup-nivå – til tross for at de til daglig utøver sitt virke i ligaer av varierende kvalitet – blir utnevnt på tidligere meritter i lignende settinger og konkurranser.

Dessuten mange av de dyktigste internasjonale dommerne har sine opphav fra land utenfor de fem-seks store europeiske fotball-ligaene. Eksempelvis kun én av de siste fem VM-finalene er blitt dirigert av menn i sort fra anerkjente ligaer, nemlig Serie A-dommeren, Pierlugi Collina (2002).

Enda mer latterlig: de samme “ekspertene” som slakter dommere fra “B-nasjoner” i midtukes, hudfletter sine egne helga etter. Plutselig er nasjonaliteten helt irrelevant. Man hører heller aldri snakk om at engelske Graham Poll kanskje sto for VM-historiens mest skammelige og latterlige kortskandale i 2006 (tre gule til Josip Simunic, i en og samme kamp) eller at en av nasjonens store dommerhåp, Mark Clattenburg, mirakluløst mistet et soleklart Tottenham-mål på Old Trafford og at “ghostmål” forekommer langt oftere i England enn noen annen nasjon. Man hører heller aldri protester når walisiske, skotske eller irske dommerteam – fotballnasjoner på relativt samme kvalitetsnivå med de skandinaviske – blir tildelt ansvar i avgjørende internasjonale oppgjør.

Den samme selektive argumentasjonen bruker man om dødballer og soneforsvar. Når Liverpool, for eksempel, slipper inn mål på et soneforsvart hjørnespark, brøler Andy Gray ut i sin umiskjennelige Glasgow-aksent “That’s why I’m not a fan of zonal marking!”, for å understreke at synet han har forfektet lenge, at soneforsvaring av dødballer er noe kontinental tull, er riktig og absolutt. Når mål etter mål scores og slippes inn fra tradisjonelt mannsoppdekte dødballer, hører man selvsagt aldri at det er forsvarskonseptet eller metodikken som er feil. Nei, akkurat som når britiske dommere viser sine manglende evner på den internasjonale scenen, da hører man ingenting. Da var det individet som sviktet, ikke systemet.

twitter @tkkarlsen

Zlatan vs Eto’o

Zlatan Ibrahimovic og Samuel Eto’o veksler klubb og sommerens store byttehandel er et faktum. Når en Primera División-storscorer skifter beite med Serie As toppscorer, snakker vi ikke om hvilken som helst agurkdeal men at to av verdens beste angripere blir å finne i nye settinger denne høsten. I mellomtiden diskuterer hele fotball-Europa hvem som sitter igjen med det saftigste stykket av denne transferkaka.

La det være klart: Barcelona vant prestisjekampen. Det er lov å mene at du foretrekker Samuel Eto’o fremfor Zlatan Ibrahimovic, men man trenger kun å skumlese La Gazzetta dello Sport og Marca for å forstå hvor superbyttet feires med størst glede. Man kan heller ikke pakke inn at det ble felt langt flere tårer på Malpensa da Ibrahimovic satte kursen for Spania, enn da Eto’o vinket farvel til den katalanske hovedstaden. Kamerunerens avskjedskomité kunne nok lett finne veien til flyplassen i en Morris Mini.

De spanske mesterne må punge ut med 46 millioner euro som mellomlegg for å sikre seg gutten fra Malmö. I tillegg leies Alexander Hleb til Inter neste sesong (Barça dekker 70% av lønnsutgiftene) som en del av dealen. Selv om Zlatan under alle omstendigheter har en høyere markedsverdi enn kameruneren, påvirkes summen av det faktum at Eto’o kun hadde 11 måneder igjen av kontrakten i Spania. At Barcelona faktisk forsøkte å dumpe afrikaneren til spottpris i fjor sommer – de fleste husker vel det flaue Uzbekistan-stuntet – rettet heller ikke opp inntrykket om at Eto’o var en spiller man absolutt ikke kunne klare seg uten.

Inter-ledelsen forsøker selvfølgelig heltmodig å spinne handelen positivt. Eto’o er campione, om noen måneder er Zlatan glemt og hvem bedre til å hjelpe klubben til Massimo Morattis etterlengtede drøm, Champions League-trofeet, enn en spiss med to slike medaljer hjemme på peisen osv osv. Allikevel vet italienerne at man langt heller ville tviholdt på mannen som dunket inn 25 Serie A-scoringer forrige sesong. Og akkurat som Kakás Real Madrid-overgang, er byttehandelen nok en bekreftelse på at den italienske fotballen ikke lenger er så standhaftige i sin motvillighet når mynten klinger. For første gang på mange år, har selv Massimo Moratti og Silvio Berlusconi sett seg tvunget til å holde et lite øye med inn og ut-balansen på sesongbudsjettet.

Men for all del, mister man Ibrahimovic er Eto’o mer enn et plaster på såret. Sistnevnte er hurtigere og tilbyr mer gjennombruddsstyrke. Altså ideell for et Inter, som i følge José Mourinho, vil ligge dypere og føre bortekamper i mindre grad kommende sesong. Eto’o er mindre selvstendig enn svensken (Zlatan er ikke like avhengig av bakrom og stikkere som Eto, og med sin styrke, kreativitet og mottak klarer seg mer på egenhånd) – og må skape gode relasjoner med spillerne rundt seg, om det så blir Diego Milito eller Mario Balotelli. Man skal heller ikke utelukke at Mourinho vil bruke nyervervelsen i en slags venstrevingrolle (Balotelli mot høyre og Milito sentralt). Men man ser tydelig konturene av evner som passer utmerket i Mourinhos kontringsfotball.

Zlatan, på den annen side, passer likeså greit til sin nye arbeidsgiver. Ikke bare har man sikret seg et oppspillspunkt, etterlengtet hodestyrke og en levende ballvegg som delikat vil kunne servere ballen tilbake om det er Henry, Bojan, Messi, Xavi eller Dani Alves som svirrer rundt superteknikeren. For ikke å nevne at man får en mann som kan finne nettet med hvilken som helst kroppsdel på hvilken som helst måte. Noe mer bakgrunn om disse spillerne er egentlig overflødig.

Slik sett kan man se byttehandelen som “win-win”. Barcelona sikrer seg ønskespilleren som er skapt for deres system, man har kontret og sender et signal til Real Madrid, man kan med rette føle seg styrket, man har levert brød til folket og pre-season er tilbake på en høy note. Dessuten er man endelig kvitt – til tross for 108 mål på 149 kamper, paradoksalt nok – et problembarn og en spiss man aldri egentlig ble helt komfortabel med.

Inter på sin side henter ut en pengesum man ikke kunne takke nei til samt en angriper av en kvalitet som er akkurat nok til at lo scudetto igjen finner veien til de flotte kontorlokalene i Via Durini (selv om Juventus kommer til å gi kamp til målstreken i år!) og bisart nok med ferdighetene som kan være avgjørende i Internazionales Champions League-ambisjoner.

Mourinho + Italia = ikke sant

Skulle Inters Europadrøm ende i Manchester i morgen, kan det allikevel åpne for jobben Mourinho ønsker over alle jobber? For kan selv en sta skotte risikere og ikke kaste inn håndkle etter noe som kan bli tidendes pokalhøsting?

På knappe sju døgn har José Mourinho gjort seg uvenner med halve Italia, mistet ansikt og gjenvunnet ansikt og lagt inn en Manchester United-flørt. Verden svinger rundt den karismatiske portugiseren, ikke omvendt.

Den omstride treneren ble hentet til Internazionale for å vinne Europeiske triumfer. Selv før portugiserens tid i klubben erobret man scudetti, men den ultimate respekten som mangler avhenger av suksessfangst i Roma i mai. Roberto Mancini overlevde ikke Champions League-tørketiden, Mounrinho vil neppe gjøre det heller.

Mourinhos hudfletting av landets presse forrige uke skapte sjokkdirringer helt nede i støvelsåla. Selv etter en ukes refleksjon mener de mest prominente fotballstemmene i Italia at Mourinho neppe blir å finne i Serie A neste sesong. Ikke at den italienske fotballfamilien er blottet for konflikter eller skandaler – tvert i mot – men skal man lage bråk skal det gjøres innfor calcios egne spillerregler og agendaen skal i hvert fall ikke settes av en kry nykommer fra Portugal. Men spilleregler er noe José setter selv, ikke noe man føyer seg etter.

Utlendingene som lever best i Italia, er de som innordner seg. Rebeller har man nok av hjemme, hvorfor skal man importere de? Det hjalp ikke at Zdenek Zeman kunne vise til nesten 20-års fartstid i landet før han våget å innta såpekassa for å fronte dopinganklagene mot Juventus. Vips ble tsjekkeren en ensom mann og trenerkarrieren, også av fotballfaglige årsaker skal det skytes inn, ble aldri den samme etter at han forsøkte å lette på sløret og vise for hele verden at man hadde tuklet med den gamle damen. The Special Ones spyttet ild mot den samme adressanten forrige uke, og han vil trolig lide den samme skjebne som den innadvendte Zeman. Sine gamle damer foretrekker italienerne godt sminket, tilsløret og maskert.

Men Mourinho har aldri vært redd for å leke med ilden. Selvsagt er den tidligere Chelsea-manageren inneforstått med at det løse kanonskytset mot medier og sorte og hvite motstandere vil fremprovosere en tidlig avskjed. Med sin uitalienske opptreden er treneren i ferd med å gjøre seg til en belastning for Internazionales klubbpresident, Massimo Moratti. Konsekvensen for stakkars Moratti, klubbpresidenten som blir betraktet som en slags taperskikkelse for hans naive lommebokdisposisjoner, blir å betale ut nok en trener. Om han ikke har nok at Roberto Mancini koster han 9 millioner euro på årsbasis i tre år til.

Strategiens velregisserte mål kan være en snar England-retur – landet der rebeller blir skapt, dyrket og hedret. Mens Milano-pressen påpeker at Mourinho bringer lite nytt på den taktiske fronten – og kun er en graderobekonge – sluker den engelske tabloidpressen portugiseren med eller uten innpakning. Mourinho fikk aldri taket på italienerne, og italienerne fikk aldri taket på Mourinho. Valget står mellom et liv som halvveis folkefiende eller rockestjerne.

Fra fotballens indre sirkler spekuleres det hardt om at Mourinho tar over Chelsea til sommeren. Spektakulære gjenforeninger er ingenting nytt i fotballen, stemmer summene begraves selv de mest velanvendte stridsøksene. Men jeg har vanskelig for å se hva TSO skal kunne vinne på en Stamford Bridge-retur. London-klubben har allerede varslet økonomiske innstramninger. Og til tross for Mourinhos kjærlighet for de blå, er det tvilsomt at forutsetningene ligger til rette for å gjenskape pokalsankingen alle husker.

På insidernivå hevdes det også at Manchester Citys eierskap ønsker å forandre manager ved sesongslutt. Riktignok har Mark Hughes gjort en grei jobb i City og nyter fans og medias fulle respekt, men samtidig kan man for så vidt forstå at klubbens arabiske eiere ønsker sin egen mann til å lede billionprosjektet frem mot ønskede høyder. Skulle José sende signaler om dårlig vær sør for alpene, er sjeikenes ønskeliste redusert til ett navn. Et, to, tre og seddelkastningen er i gang.

Eller, finnes det en sjanse for at de røde fra samme by også ender på trenerjakt ved sesongens ende? At Manchester United henter et nytt seriemesterskap bør være hevet over enhver tvil, men om man også returnerer fra Roma med hendene fulle av glinsende gull, finnes det en bedre anledning for Sir Alex til å synge den siste svanesang og overlate roret til kollegaen han etter sigende respekterer fremfor noen? Og om en Mourinho kommer på markedet til sommeren, han man råd til å miste han til naboen?

Sannhetens uke

Innsatsen i europacupene er det eneste brukbare termometeret som kan ta den sannferdige temperaturen på helsen til norsk fotball. Er man på rett vei? Bringer den kompetansen som landets fotballfolk så ofte påberoper seg sporten i riktig retning? Forvaltes de nye investor- og medieavtale-genererte inntektene på en kvalitetsberikende måte? Hva med taktikken, er de hjemlige klubbene blitt smartere i tilnærmelsen til en uskandinavisk motstander? Svaret på om luka til kontinentet er kortet og om norsk fotball som det hevdes er sterkere som blokk, kommer om når kvalikleken er over tidlig på høsten, men allerede denne uka kan gi oss mer eller mindre ønskede indikasjoner.

I morgen skal de regjerende Tippeliga-mesterne klatre første hinder på veien mot et helrødt eventyr i Europas gjeveste fotballturnering. På papiret skal oppgjøret mot latviske Ventspils være en formalitet, men man trenger ikke å bla altfor langt tilbake i det norske fotballeksikonet for å vite at våre representanter nesten har like lett for å treffe bananskallet som garnet bak linja. Ok, Brann gjorde oss stolte i fjor ved å avansere fra Uefa-gruppespillet til et umulig utslagningsheat mot Everton, men ser vi bort i fra denne parentesen, og noen uforglemmelige Viking-kvelder, dreier norsk Europacup-ære seg i nesten eksklusiv grad om kun et lag. Det samme laget som i går ble klare for Uefa Cup-spill gjennom en sterk hjemmeseier.

Men tilbake til den virkelige honningkrukka, Champions League. Formsvikten, tropputskiftningene, det som minner om rådløshet og i det hele tatt den totale plattheten som har skyggelagt Brann etter fotballferien kunne ikke kommet på et verre tidspunkt. For selv om baltiske klubblag i utgangspunktet skal være lett bytte for skandinavisk plyndring, er det ikke alltid fotballen leverer det som står i bruksanvisningen. Det holder å nevne Suduva (Første Akt) og Lyns Tallinn-blemme for å gjenoppvekke norske mareritt fra den andre siden av Østersjøen. Jeg håper bergenserne kurerer min skepsis med et solid, overbevisende resultat allerede på Stadion i morgen. For akkurat nå, mens jazzoverdosen fortsatt ikke er fordøyet og et tamt Fredrikstad-besøkt i generalprøven, klarer jeg ikke helt å rydde ut tanken om at det som ikke kan skje, kan skje.

Ventspils leder den latviske serien ganske suverent. Gjennomsnittsspilleren i den latviske stallen kan ikke måle seg med kvaliteten til Branns svakeste ledd. Likevel finnes det en håndfull skumle spillere i Ventspils-stallen. Jeg vil trekke frem utlendingene, Igor Tigirlas, landslagsmann for Moldova, og playmakeren fra Georgia med 32 landskamper, Zurab Menteshashvili, som Ventspils sterkeste kort. Ingen av disse ville gjort seg bort i Tippeligaen. Dessuten er toppscoreren med det vittige navnet, Vits Rimkus, farlig på et slags ringrev nivå. For mange år siden forsøkte 35-årigen seg på prøvespill i Molde, uten å bli tilbudt mer enn en flybillett tilbake til Riga. Talentet, Jevgenijs Kosmacovs, er også verdt å holde litt ekstra øye med. Ikke akkurat en samling som skaper frykt, men Brann må stille skjerpet. Og ser ikke dette tafatte Brann-laget nettopp ut som et mannskap som kan snuble i hinderet og tryne i vollgrava? Skrellfølelsen kommer ikke til å legge seg hos undertegnede før hjemmekolonnen i målprotokollen teller flere vertikale streker.

Man kan ikke kreve et norsk lag til Champions League-gruppespillet hver høst. For i turneringens tredje kvalikrunde – om Ventspils blir rutinemessig ekspedert – vil rollene sannsynligvis reverseres, Brann plutselig lilleputt ovenfor en motstander som kan vifte med eurobunker og klubbudsjett som bergenserne i proporsjonalforholdet til de stakkarslige latvierne. Men det man kan forlange, er at man i hvert fall spiller seg frem til muskelfleksingen mot den store Goliat, og ikke falle ved første sverdslag.

Viking imponerte heller ikke i sommerens Uefa Cup-debut mot en annen baltisk motstander, FC Vetra fra Litauen. Lite imponerende var det imidlertid at klubben måtte maskere over et pinlig 1-0 tap, ved å skylde på et usportslig øyeblikk tidlig i kampen. Nå regner jeg med at Stavanger blir et overveldende bekjentskap for det svake mannskapet fra Baltikum, men likevel burde ikke en av Norges pengesterke fotballklubber og selvproklamerte gullkandidater, la seg sette ut av litt frekkhet fra Anatoliy Ostap, eller Ostepop, som Thomas Myrhe omdøpte den uredelige moldoveren. For etter den sure hendelsen var det fortsatt rikelig med spilletid på uret til å gjøre returkampen en sjarmøretappe.

Begge vestlandslagene skal takle ukas utfordringer greit, men denne mandag formiddag sitter jeg med en ekkel følelse om at Ventspils kan bli et uhyggelig bekjentskap for humørsyke bergensere. I morgen ser jeg frem til å bli motbevist.

TV 2 AS

Lars Hilles gate 30, Pb 7222, 5020 Bergen

Materialet på nettstedet er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten avtale med TV 2 AS (utgiver) og/eller med annen klareringsordning (Kopinor www.kopinor.no eller Norwaco www.norwaco.no), er enhver lagring, eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring (herunder visning) bare tillatt når det er hjemlet i lov (til privat bruk, sitat og lignende). Utnyttelse i strid med lov eller avtale medfører erstatningsansvar, og kan straffes med bøter eller fengsel.